Det er nå gått 10 år siden tvisteloven ble vedtatt. Loven innebar flere markerte endringer i sivilprosessen, bl.a. gjennom de nye reglene om lyd- og bildeopptak i §13-7 og §13-9 (1). Selv om 10 år er gått, er en infrastruktur for lyd- og bildeopptak fortsatt ikke på plass i norske rettssaler. Heller ikke på årets statsbudsjett er det satt av penger til de nødvendige investeringer. Når det gjelder straffesaker, er det ikke vedtatt nye lovregler etter mønster av § 13-7 og § 13-19 (1), men en eldre forskrift gitt i medhold av straffeprosessloven § 23 åpner for at lydopptak kan benyttes.

I Ot.prp. nr. 74 (2005–2006) vurderte Justisdepartementet behovet for endringer i annen lovgivning som følge av tvisteloven. Temaet lyd- og bildeopptak av rettsmøtene i straffesaker ble berørt (punkt 5.3), men på en lite konkret måte. Mer konkret ble temaet vurdert i Prop. 141 L (2009–2010), som bl.a. tok opp forslag fremsatt i NOU 2007: 7 Fritz Moen og norsk strafferettspleie. Utvalgets forslag om innføring av lydopptak under hovedforhandlingen i straffesaker hadde fått bred støtte i høringsrunden. Departementet konkluderte slik (s. 74): «Departementet mener gode grunner taler for at det bør tas opptak av forklaringer i straffesaker, og vil arbeide videre med spørsmålet.» Lite konkret synes å ha vært gjort i etterkant av departementets behandling, noe som ble synliggjort da straffeprosesslovutvalget ble nedsatt ved kgl. res. av 20. juni 2014. I mandatets punkt 4.5 første setning heter det: «Utvalget bør ut fra de samme hensyn vurdere behovet for lyd- og bildeopptak under hovedforhandlingen.» De hensyn en siktet til, var «en rettssikker, effektiv og tillitvekkende straffeprosess», fremhevet i punkt 4.4.

Er det behov for ytterligere å utrede om det skal innføres lyd- og bildeopptak av rettsmøtene i straffesaker? Svaret på dette spørsmålet er helt klart nei. For det første: behovet for opptak er iallfall ikke markert mindre enn i sivile saker. Flere toneangivende jurister har i de senere år påpekt dette, også i Lov og Rett. Opptak av forhandlingene i straffesaker er videre etterlyst av gjenopptakelseskommisjonen. Lovgivers standpunkt da tvisteloven ble vedtatt, må derfor være avgjørende for behovet også i straffesaker. For det andre: en ordning med opptak i straffesaker vil ikke i seg selv medføre nevneverdige ekstra kostnader. De samme rettssalene og det samme saksbehandlingssystemet (LOVISA) benyttes både i sivile saker og i straffesaker. Ekstra kostnader vil derfor ikke i nevneverdig grad påløpe til innkjøp av opptaksutstyr, tilpassing av rettssaler, tilpassing av datasystemene mv. Videre behandles sivile saker og straffesaker av de samme dommere og stort sett av de samme saksbehandlerne. Ekstra kostnader vil derfor heller ikke i nevneverdig grad påløpe når det gjelder opplæring av rettens personale. Det som vil påløpe ekstra, er beskjedne variable kostnader fordi en ordning med opptak skaper litt merarbeid for dommere og saksbehandlere i den enkelte sak. For det tredje: straffeprosessloven § 23 åpner for at en ordning med lyd- og bildeopptak av rettsmøtene i straffesaker kan innføres gjennom en forskrift. Departementet kan derfor raskt og enkelt utforme et regelverk om opptak etter mønster av reglene i tvisteloven § 13-7 og § 13-9 (1).

Enkelte spørsmål angående bruken av lyd- og bildeopptak krever en nærmere vurdering. Det er imidlertid ingen grunn til å utsette selve innføringen inntil disse spørsmålene er nærmere utredet og regulert.

Straffeprosesslovutvalgets svar til departementet når det gjelder behovet for opptak, bør på denne bakgrunn være kort og klart: Gjennom vedtakelsen av tvisteloven § 13-7 og § 13-9 (1) ble det reelt sett også gitt et klart svar på om lyd- og bildeopptak bør innføres i straffesaker. For utvalget er det kun interessant å se på om opptak skal gjøres i større grad enn i sivile saker, om opptakene skal skrives ut i større grad enn i sivile saker, og hvordan opptakene kan og bør benyttes for å sikre en rettssikker overprøving av dommer og kjennelser og en hurtig og kostnadseffektiv saksbehandling i ankeinstansen.

Både den passive holdningen hos Regjering og Storting i de årene som er gått etter vedtakelsen av tvisteloven, samt Justisdepartementets passive tilnærming i Prop. 141 L (2009–2010) og i mandatet til straffeprosesslovutvalget, gir imidlertid grunn til bekymring. Den passive holdningen gir inntrykk av at lyd- og bildeopptak av rettsmøter vurderes som lite viktig, både i et rettssikkerhets- og effektiviseringsperspektiv. Kostnadene ved å innføre en ordning med opptak er tross alt relativt moderate. I lys av dette kan mandatet til straffeprosesslovutvalget ses på som en beleilig mulighet for departementet til å utsette innføringen av lyd- og bildeopptak ytterligere, og som en nedslående nyhet for dem som har håpet på en snarlig innføring av lyd- og bildeopptak i norske rettssaler. Selv ikke etter 10 år er tiden inne for å omsette lovgivers standpunkt til en praktisk realitet.