Redaksjonssekretæren i Lov og Rett, stipendiat Markus Jerkø, har i tidsskriftets s. 445–464 for 2014 en artikkel om «det faktuelles» rolle i rettsanvendelsen. Som belegg for at det i juridisk teori og praksis syndes mot en korrekt bruk av ordet «faktum», viser Jerkø til sin egen da upubliserte doktoravhandling, Rettslig bevisvurdering. I artikkelen omtaler han «faktum» som «forhold som er tilfellet». Han hevder ellers at det ikke er nødvendig å redegjøre for faktumbegrepet, for de fleste jurister har en intuitiv forståelse av hva fakta er, til forskjell fra fiksjoner. I note 6 avgrenser han mot det rettslige skillet mellom bevisbedømmelse og rettsanvendelse eller mellom «fakta og jus», blant annet i strpl. § 306 annet ledd. Lovens skille er ikke Jerkøs tema. Dermed blir det klart at hans faktumbegrep ikke stemmer hverken med lovens formuleringer eller med juristers vanlige språkbruk i rettssakssammenheng.

Jerkø streifer også innom min artikkel «Skyld kan ikke bevises» i Lov og Rett 2013 s. 345–357, på en måte som kaller på en kommentar fra min side. Tidsskriftredaksjonens rutiner fører til at svaret først kommer flere måneder senere.

I min artikkel var hovedsynspunktet at en ikke kan anvende beviskravregler på den konkrete rettsanvendelsen (subsumsjonen). Dette kommenterer ikke Jerkø, men han synes å være enig i at rettsanvendelse forutsetter en rekke vurderinger, så vel av faktiske som av andre forhold. Jerkø gjør faktisk et stort poeng av at så vel lovtolkning som subsumsjon inneholder mange opplysninger (antagelser) om fakta. For jurister flest er dette så selvfølgelig at vi sjelden nevner det. Men kanskje burde vi begynne å snakke mer om slikt som alle tar for gitt?

Det de fleste jurister også vet, er at når vi taler om fakta i motsetning til jus, så sikter vi normalt til sakens fakta, ikke til alle fakta i verden. Vi skiller mellom saksforholdet i den konkrete saken og andre fakta som kan være relevante for å avgjøre en sak. Med «saksforholdet» mener vi det samme som tvisteloven § 21-1 uttrykker slik: «det faktiske avgjørelsesgrunnlaget i saken». For dette saksforholdet gjelder de regler om bevis som fremgår av tvistelovens femte del. For alle mulige andre fakta som er relevante, for eksempel ved lovtolkningen, gjelder bevisreglene ikke. Derfor er skillet mellom fakta og rettsanvendelse et grunnleggende skille i rettslige prosesser.

I eksemplet med bilføreren som tekstet på mobiltelefonen og kjørte på en fotgjenger, er det relevante faktum, slik jeg konstruerte eksemplet, hvorvidt det var tilfellet at han tekstet. Dette avgjøres ved hjelp av bevisreglene. Når en har fastlagt dette faktum, må bestemmelsen om uaktsomt drap tolkes nærmere og anvendes. Da tas selvfølgelig en rekke andre fakta (eller antagelser om slike) i bruk, for eksempel fakta som belyser hva som er forsvarlig opptreden av en bilfører. Bilførerens personlige forutsetninger er en del av saksforholdet, jfr. definisjonen av uaktsomhet i nye strl. § 23. Hvorvidt han ut fra disse forutsetninger kan bebreides, er vurderingspreget subsumsjon. Jerkøs påpekning av at denne virksomheten beror på en rekke (vurderinger av) faktiske premisser, er å slå inn åpne dører, slik jeg ser det.

Jerkøs forsøk på å rette opp påtalemyndighetens anseelse i 22. juli-saken tar ikke i betraktning hva som er vanlige talemåter blant jurister som er involvert i rettsprosesser. Når påtalemyndigheten snakket om «faktum» i saken, ble ordet brukt slik det er vanlig, nemlig om sakens fakta. I innlegget «Jus, faktum og bevis», i Aftenposten i 2012, fremholdt jeg at det faktiske grunnlaget for tilregnelighetsvurderingen var klart, nemlig hvilke forestillinger tiltalte hadde. Gjeldende praksis tilsier at de rettsoppnevnte sakkyndige bedriver både lovtolkning og subsumsjon, og det var hovedsakelig med hensyn til dette at de to settene med sakkyndige skilte lag. Påtalemyndigheten tok feil når den hevdet at retten var enig med den i den rettslige vurderingen.

Tilregnelighetsutvalget vil ha slutt på denne virksomheten fra de sakkyndiges side og foreslår at den overlates til retten alene (NOU 2014: 10 s. 129): «Hvorvidt [lovbryteren] på handlingstidspunktet fremstod som så avvikende at det ikke er rimelig, rettferdig eller formålstjenlig å holde ham strafferettslig ansvarlig, er da det grunnleggende spørsmålet som dommeren må stille seg.» Her blir det svært tydelig at rettsanvendelsen forutsetter en rekke vurderinger blant annet av faktiske spørsmål.

Det er viktig at jurister er presise når vi uttaler oss, og når vi utformer regler. Vi har et eget stammespråk, som nykommere må lære seg. Dette stammespråket kan og bør kritiseres. Men kritikken bør basere seg på en riktig forståelse av praktikernes bruk av språket, og også den betydningen rettsreglene har for hvordan språkbruken blir.

Og kanskje bør vi rette mer søkelys mot dommeres forståelse av den faktiske verden, både når de tolker loven, og når de fastlegger «sakens fakta».