Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

EU-domstolens og EFTA-domstolens praksis i 2013 - fri bevegelighet og allmenne rettsgrunnsetninger

Peter Dyrberg (f. 1962, cand.jur. 1985) er dansk advokat og partner i The EU Law Firm i Brussel.

Per Andreas Bjørgan (f. 1968, cand.jur. 1995) er tidligere direktør for avdelingen for konkurranserett og statsstøtte i ESA, nå partner i advokatfirmaet Lund & Co.

Per Arvid Sjøgård (f. 1985, master i rettsvitenskap 2012) er officer i EFTA-sekretariatet, Brussel.

Tone Hostvedt Aarthun (f. 1985, master i rettsvitenskap 2010) er juridisk rådgiver i avdelingen for EU- og konkurranserett, Advokatfirmaet Schjødt.

  • Side: 3-21
  • Publisert på Idunn: 2015-01-23
  • Publisert: 2015-01-23

Artikkelen gjennomgår avgjørelser fra EFTA-domstolen og EU-domstolen fra 2013 som vedrører de fire friheter og allmenne rettsgrunnsetninger i EØS-retten.

1 Innledning1

Det er forfatternes ønske å øke oppmerksomheten rundt EØS-retten og å illustrere dens betydning i de nasjonale rettssystemene, herunder de begrensninger som EØS-retten innebærer for det nasjonale, rettslige handlingsrommet. Artikkelen gjennomgår derfor utvalgte avgjørelser fra 2013 som vedrører de sentrale EØS-rettslige regler om fri bevegelighet over landegrensene eller sentrale rettsprinsipper. Det er derimot ikke hensikten å gi et tilnærmet fullt bilde av rettspraksis på områdene. Det er ikke mulig innenfor artikkelens rammer. De europeiske domstolene i Luxemburg avsier årlig et stort antall avgjørelser: I 2013 avsa EFTA-domstolen 26 avgjørelser, mens EU-domstolen, herunder Underretten, avsa 635 dommer. Det store antall avgjørelser medfører at kun et beskjedent utvalg kan presenteres her.

Avgjørelsene er tilgjengelige på domstolenes hjemmesider, se www.eftacourt.int og www.curia.europa.eu.

2 Fri bevelighet for personer, tjenester og kapital

2.1 Innreise

Fri bevegelighet for personer er en sentral verdi i EØS-rettsordenen og innebærer at medlemsstatenes muligheter for å nekte innreise og opphold for en borger fra en annen EØS-stat er begrensede. De nærmere regler om innreise til og opphold i en annen EØS-stat finnes nå i oppholdsrettsdirektivet.2 I sak E-15/12 Wahl skulle EFTA-domstolen fortolke reglene om innreisenekt. 3 Saken hadde sitt utspring i følgende forhold: Nordmannen og Hells Angels-medlemmet Wahl ble nektet innreise til Island. De islandske myndigheter begrunnet dette med at Wahls besøk på Island hadde tilknytning til at en lokal, islandsk motorsykkelklubb skulle tas opp i Hells Angels. Island har ikke forbudt Hells Angels, men anser på linje med mange andre stater at organisasjonen er forbundet med organisert kriminalitet. Wahl førte saken opp til den islandske Høyesterett, som besluttet å forelegge spørsmål for EFTA-domstolen til rådgivende uttalelse, især om forståelsen av artikkel 27 i oppholdsrettsdirektivet, som slår fast at medlemsstatene kan nekte innreise dersom tiltaket er begrunnet i hensynet til offentlig orden, sikkerhet eller helse. Tiltaket må også være forholdsmessig. Artikkel 27 presiserer dessuten at tiltak begrunnet i enten hensynet til den offentlige orden eller sikkerhet, utelukkende må være basert på den personlige atferden til det individ tiltaket retter seg mot, og at den personlige atferden må utgjøre en genuin, aktuell og tilstrekkelig alvorlig trussel mot en fundamental samfunnsinteresse.

EFTA-domstolen viste til at etterforskningen hadde avdekket at Wahl skulle spille en rolle i forbindelse med den islandske motorsykkelklubbens endelige opptak i Hells Angels, og at såvel Island som øvrige nordiske land anså Hells Angels for å være en kriminell organisasjon. Domstolen gav på den bakgrunn klare føringer for at vilkåret «personlig atferd» ville være oppfylt i en slik situasjon, samtidig som den understreket at det var den nasjonale domstol som hadde kompetansen til å foreta den endelige, konkrete vurderingen. Videre uttalte EFTA-domstolen at nasjonal lovgivning som gir hjemmel for å straffe den som medvirker til organisert kriminalitet, ikke i seg selv var tilstrekkelig til at Island kunne påberope seg hensynet til offentlig orden/sikkerhet etter direktivets artikkel 27. Hvorvidt slike hensyn er truet, må vurderes i hver enkelt sak. På den andre siden er en EØS-stat ikke forpliktet til å ha forbudt den aktuelle organisasjon og medlemsskap for å kunne nekte en person innreise under artikkel 27. Derimot understreket domstolen at myndighetene må ha definert en klar politikk og holdning vis-à-vis den aktuelle organisasjon, samt at myndighetene må kunne vise til eksisterende tiltak for å bekjempe den.

2.2 Profesjonelle kvalifikasjoner

Det er i praksis ytterst vesentlig for en person som ønsker å gjøre bruk av retten til fri bevegelighet, at vedkommendes profesjonelle kvalifikasjoner, som er opparbeidet i en gitt EØS-stat, anerkjennes i andre EØS-stater. Dette uavhengig av om vedkommende ønsker å virke som arbeidstaker eller som selvstendig. Hoveddirektivet på området er direktiv 2005/36.4 Direktivet regulerer imidlertidig ikke alle forhold om anerkjennelse av profesjonelle kvalifikasjoner i grenseoverskridende situasjoner. Direktivet gjelder lovregulerte yrker og opererer med ulike former for hvordan anerkjennelse kan skje. Direktivet bestemmer bl.a. at hvis vertsstaten finner at de kvalifikasjoner som personen har opparbeidet seg i en annen EØS-stat, ikke fullt ut tilsvarer de krav som stilles nasjonalt, kan vertsstaten stille krav om at vedkommende underkaster seg «utligningstiltak», for eksempel en egnethetsprøve. Direktivet forutsetter slik at det yrke som personen kan utøve i sin opprinnelsesstat på grunnlag av sine kvalifikasjoner, er sammenlignbart med det lovregulerte yrket i vertsstaten.5 Får direktivet ikke anvendelse, og er forholdet ikke regulert ved et særdirektiv, må spørsmålet om anerkjennelse av profesjonelle kvalifikasjoner i grenseoverskridende situasjoner bedømmes ut fra de grunnleggende bestemmelsene i EØS-avtalens hoveddel.6 Sak C-575/11 Nasiopoulos illustrerer dette. 7 Saken vedrørte de greske myndigheters nektelse av å gi en person autorisasjon som fysioterapeut i Hellas på bakgrunn av kvalifikasjoner oppnådd i Tyskland: En gresk statsborger hadde utdannet seg i Tyskland som vannmassasjeterapeut og søkte om rett til å utøve profesjonen som fysioterapeut i Hellas. Greske myndigheter innvilget ikke søknaden fordi profesjonen vannmassasjeterapeut ikke er lovregulert i Hellas, og fordi det – for det nærmest beslektede yrke, fysioterapeut – i Hellas kreves 3 års utdanning, mens Nasiopoulos’ utdanning kun var av 2,5 års varighet. De greske myndigheter mente således at utligningstiltak etter direktivet ikke kom på tale. Nasiopoulos bestred avslaget. Den greske domstolen var i tvil om det var berettiget også å nekte Nasiopoulos delvis adgang til profesjonen som fysioterapeut, nemlig til de deler som var dekket av hans tyske utdanning. Den greske domstolen ba derfor EU-domstolen om å ta stilling til hvorvidt artikkel 49 TEUF om etableringsfriheten (tilsvarende artikkel 31 EØS) var til hinder for nasjonale regler som de greske, som altså hindret også delvis adgang til profesjonen som fysioterapeut.

Domstolen slo innledningsvis fast at etableringsfriheten utøves på de vilkår som er fastsatt for landets egne statsborgere, slik at statsborgere fra andre medlemsland prinsipielt må oppfylle de samme vilkårene. Dernest viste Domstolen til at yrket som fysioterapeut så langt ikke har blitt harmonisert på EU-nivå, og at medlemsstatene derfor har kompetanse til å fastsette betingelsene for denne profesjonen. Medlemsstatene er imidlertid forpliktet til å forholde seg til de grunnleggende friheter som følger av EU-traktaten. Dette innebærer at enhver restriksjon på retten til fri etablering bare kan være berettiget hvis den begrunnes i tvingende allmenne hensyn og den ikke går lenger enn det som er nødvendig for å oppnå formålet sitt.

Som tvingende allmenne hensyn var hensynet til forbrukerne og helse anført. Til det førstnevnte bemerket Domstolen at en delvis anerkjennelse av faglige kvalifikasjoner kan medføre en risiko for at mottakere av tjenesten kan bli forvirret med hensyn til omfanget av kvalifikasjonene som vil være forbundet med fysioterapi. Imidlertid fant Domstolen at en utelukkelse av en delvis adgang til yrket gikk utover hva som er nødvendig for å beskytte forbrukerne, siden det fantes mindre inngripende tiltak som kunne ivareta dette formålet, herunder bruk av opprinnelig faglig tittel eller kvalifikasjonsbevis.

Hva gjelder beskyttelse av allmenn helse, uttalte Domstolen at det faktum at to medlemsstater har valgt ulike beskyttelsesordninger, ikke i seg selv kan ha innvirkning på om bestemmelsene er nødvendige og forholdsmessige. Videre viste Domstolen til at yrket som fysioterapeut og massør tilhører den paramedisinske sektoren og i hovedsak utøves på bakgrunn av foreskrevet behandling fra en lege, som samarbeider med fysioterapeuten. Ifølge Domstolen gikk derfor utelukkelsen av delvis adgang til yrket også lengre enn hva som er nødvendig i forhold til behovet for å beskytte den allmenne helse.

2.3 Trygd og sosiale rettigheter

Medlemsstatene står i utgangspunktet fritt til å bestemme hvordan deres trygdeordninger skal innrettes. Den friheten må naturligvis utøves under respekt for de grunnleggende regler i EØS-avtalens hoveddel. De rettsakter som EU-lovgiver har vedtatt på området, harmoniserer ikke de nasjonale lovgivninger, men «koordinerer» dem slik at en person som beveger seg fra en stat til en annen, og dermed fra en trygdeordning til en annen, ikke lider rettstap som følge av den grenseoverskridende bevegelse.8 Koordineringen innebærer først og fremst at det avklares etter hvilken stats rett en vandrende persons rett til trygd skal vurderes, og selv om koordinering ikke søker å harmonisere nasjonale regler, kan koordinering medføre inngrep i nasjonale regler. Dette illustreres ved sak E-6/129 der Norge ble saksøkt av ESA for EFTA-domstolen med påstand om bl.a. at en norsk forvaltningspraksis om utbetaling av barnetrygd i tilfeller hvor en forelder arbeider i Norge, mens barnet bor med den andre forelderen i et annet EØS-land, stred mot trygdeforordningen.10 Praksisen gikk ut på at det kun ble utbetalt barnetrygd i en slik situasjon hvis forelderen som arbeidet i Norge, hadde sitt vanlige bosted med barnet i det annet EØS-land i de perioder vedkommende ikke arbeidet.

ESA anførte at trygdeforordningen gav rett til barnetrygd dersom barnet rent faktisk var økonomisk avhengig av forelderen som arbeidet i Norge – uavhengig av et kriterium om vanlig bosted. Det var på det rene at norske myndigheter (NAV) ikke vurderte hvorvidt et barn som bodde utenfor Norge i en annen EØS-stat, rent faktisk var økonomisk avhengig av den forelder som arbeidet i Norge.

EFTA-domstolen konstaterte først at forvaltningspraksis alene kan utgjøre brudd på EØS-retten, der denne praksis til en viss grad er av fast og allmenn karakter.11 All den tid norske myndigheter erkjente at det i saken var tale om en fast praksis, var det ikke behov for å gå nærmere inn på denne vurderingen.

Til sitt forsvar anførte Norge for det første at ettersom barnetrygdloven ikke oppstillet økonomisk avhengighet som et kriterium for barnetrygd, kunne ikke NAV være forpliktet til å foreta en slik vurdering som ESA krevet. EFTA-domstolen avviste anførselen og nøyet seg med å vise til at det ligger helt fast at forordninger etter EØS-avtalens artikkel 7 skal gjøres til norsk lov som sådan, samt at regelverk som er inkorporert i EØS-avtalen, har forrang foran norsk lov som implementerer EØS-rett. Trygdeforordningen er inkorporert i norsk rett.

Et annet argument fra norsk side knyttet seg til forholdet mellom forordningens hjemmel for forpliktelsen til å utbetale barnetrygd og forordningens definisjonsbestemmelser. Som kjent er EUs regelverk ofte strukturert slik at man innledningsvis oppstiller en rekke definisjoner av sentrale (og mindre sentrale) begreper. I dette tilfelle gir forordningens artikkel 73 hjemmel for at en arbeiders «familiemedlemmer» i en annen EØS-stat skal ha krav på trygdestønader som om de bodde i førstnevnte stat. Artikkel 1 (f) (i) oppstiller så definisjonen av «familiemedlemmer», og denne definisjonen omfatter nettopp personer som er økonomisk avhengig av arbeideren. Norge anførte at artikkel 1 (f) (i) simpelthen var en definisjonsnorm som i seg selv ikke kunne overtredes. EFTA-domstolen avviste dette argumentet og viste blant annet til at en slik forståelse av forordningen ville frata den sin effektivitet.

EFTA-domstolen kom etter dette til at forvaltningspraksisen utgjorde et brudd på Artikkel 1 (f) (i) ettersom de norske myndigheter i situasjoner som beskrevet ovenfor ikke vurderte om barnet var økonomisk avhengig av forelderen som arbeider i Norge.

2.4 Studiestøtte

EU-domstolen får stadig forelagt en del saker om nasjonale regler om studiestøtte. Konfliktene oppstår i praksis oftest enten ved at en student fra en EØS-stat ønsker å oppnå studiestøtte i en annen EØS-stat til studier i denne siste stat («innkommende situasjoner»), eller ved at en student fra en EØS-stat ønsker å oppnå støtte fra denne stat til studier i en annen stat («utgående situasjoner»). I begge situasjoner foreligger det et grenseoverskridende element som aktualiserer spørsmålet om nasjonale regler om tildeling av studiestøtte er forenelige med EU-retten. I de innkommende situasjoner er rettsgrunnlaget for å bedømme spørsmålet EUs regler om fri bevegelighet, typisk om fri bevegelighet for arbeidstakere, eller EUs regler om unionsborgerskap. I de utgående situasjoner er det typisk bare reglene om unionsborgerskap som er relevante.12

EUs regler om unionsborgerskap er ikke overtatt i EØS, og reglene kan slik ikke utgjøre et selvstendig grunnlag for å vurdere om en EFTA-stats regler er forenelige med EØS-retten.13 EUs regler om fri bevegelighet er derimot overtatt i EØS.

Sak L.N. mot Styrelsen for Videregående Uddannelser14 ble avgjort på grunnlag av regler om fri bevegelighet, nemlig artikkel 45 TEUF, forordning 1612/68 om fri bevegelighet for arbeidstakere15 og oppholdsrettsdirektivet, nevnt ovenfor under omtalen av Wahl-saken. Sakens faktiske omstendigheter var at en statsborger («L.N.») fra et annet EU-land i mars 2009 søkte om plass på handelshøyskolen i København; i juni samme år flyttet han til Danmark der han begynte å arbeide fulltid; og i september 2009 startet han studiet sitt og gikk deretter over til å arbeide deltid. Han søkte om studiestøtte, men fikk avslag som han brakte inn for en ankenemnd. Nemnden var kjent med fast praksis fra EU-domstolen om at selv begrenset sysselsetting – så lenge den ikke er marginal16 – medfører at en person kvalifiserer som arbeidstaker etter artikkel 45 TEUF, samt at studiestøtte skal anses som en sosial fordel etter artikkel 7 nr. 2 i forordning 1612/68 som den vandrende arbeidstaker har rett til i samme utstrekning som vertslandets statsborgere. På dette grunnlag var det derfor nærliggende at L.N. hadde krav på støtten. Ankenemnden var imidlertid i tvil om det forhold at L.N. var kommet til Danmark med det formål å studere, kunne medføre et annet resultat på grunnlag av oppholdsrettsdirektivet. Direktivets artikkel 7 innebærer at statsborgere fra et EU-land som kommer til et annet EU-land for, som hovedaktivitet, å følge en utdannelse, har rett til opphold i et tidsrom over 3 måneder bare hvis de kan forsørge seg selv. Direktivets artikkel 24 nr. 2 innebærer at en medlemsstat kan nekte studiestøtte til en person som ikke har rett til tidsubegrenset opphold – som først oppnås etter 5 års opphold – med mindre personen faller inn under reglene om fri bevegelighet, for eksempel som arbeidstaker. For å avklare sin tvil forela ankenemnden spørsmål for EU-domstolen.17 Domstolen fant først at direktivets artikkel 7 ikke var til hinder for at en person som hovedsakelig studerer, likevel kan kvalifisere som arbeidstaker etter artikkel 45 TEUF. Domstolen fastslo videre at en persons beveggrunner for å ta opphold i en medlemsstat ikke var relevante for å avgjøre om personen skal anses som arbeidstaker. Domstolen overlot det dernest til ankenemnden å ta stilling til, på grunnlag av sakens konkrete omstendigheter, om L.N.'s arbeid var av rent marginal karakter.

Dommen er et vitnesbyrd om Domstolens vilje til å tolke reglene om fri bevegelighet vidt. Dommen viser dernest at situasjoner som nasjonalt ses som en form for omgåelse, kan vurderes helt annerledes i Luxemburg.18 Den viser også hvordan sekundærrettens gjennomslag begrenses av bestemmelsene i Traktaten, som er trinnhøyere norm: Direktivet søker å begrense adgangen til studiestøtte; dette formål risikerer å lide skipbrudd når en person bare ved å arbeide kort tid i en medlemsstat kan kvalifisere som arbeidstaker etter Traktaten og dermed få rett til støtte på det grunnlag.

Et særlig tilfelle av utgående støtte som ble avgjort på grunnlag av reglene om fri bevegelighet, finnes i sak C-20/12 Giersch.19 Saken dreide seg om unge som søkte om studiestøtte i Luxemburg for å gjennomføre studier i Belgia og Storbritannia. De unge var belgiske og tyske statsborgere, de bodde ikke i Luxemburg, men i Belgia og Tyskland, og de var barn av foreldre som hadde arbeidet i Luxemburg i henholdsvis 23, 32, 28 og 23 år. De luxemburgske myndigheter avviste søknadene med den begrunnelse at de ikke oppfylte det bostedskrav som luxemburgsk rett oppstiller for tildeling av støtte. Den luxemburgske rett som behandlet den etterfølgende rettssak, forela EU-domstolen spørsmål om foreneligheten av de luxemburgske regler med artikkel 7 nr. 2 i forordning 1612/68, hvoretter det ikke må diskrimineres mot vandrende arbeidstakere hva angår sosiale fordeler i vertslandet. Foreldrene til de unge var vandrende arbeidstakere, nærmere bestemt grensearbeidere, altså personer som arbeider på den ene side av grensen, men bor den annen side. Det er fast rettspraksis at barn av vandrende arbeidstakere selv kan påberope seg denne bestemmelsen for å oppnå studiestøtte hvis slik støtte etter nasjonal rett tildeles direkte til den studerende. Domstolen fant at bostedskravet utgjorde indirekte diskriminering. Spørsmålet var dernest om diskrimineringen kunne rettferdiggjøres. Domstolen aksepterte at de luxemburgske myndigheters ønske om å sikre en reell tilknytning mellom en støttemottaker og Luxembourg og å øke andelen av personer med høyere utdannelse i befolkningen, for dermed å etablere en økonomi basert på høyt utdannet arbeidskraft, var et legitimt hensyn. Domstolen fant imidlertid at bostedskravet gikk lengre enn nødvendig; det var andre måter å sikre seg at det forelå en tilstrekkelig tilknytning til Luxemburg enn å stille et krav om forutgående bosted i Luxemburg, for eksempel ved å fastsette en viss minimumsperiode for den vandrende arbeidstakers arbeid i Luxemburg. Dommen viser således dels at det er legitimt at en medlemsstat søker å sikre at den som mottar studiestøtte, har en reell tilknytning til landet, og dels at det nok kan være vanskelig for medlemsstaten å fastsette enkle og generelle regler som tar høyde for alle de individuelle situasjoner der det foreligger en reell tilknytning til landet.20

2.5 Eiendomsrettslige ordninger

Artikkel 345 TEUF (tilsvarende artikkel 125 EØS) bestemmer at medlemsstatenes eiendomsrettslige ordninger ikke berøres av traktaten. Det har vært noe usikkerhet om det eksakte innholdet i bestemmelsen, herunder dens forhold til traktatens bestemmelser om fri bevegelighet.21 Et vedtak om offentlig eierskap i en økonomisk sektor vil jo nødvendigvis innebære at grenseoverskridende etablering og investering i sektoren utelukkes. EU-domstolens dom i C-105/12 Essent m.fl. gir en viss avklaring.22 Saken gjaldt nederlandske regler i energisektoren hvis overordnede mål er å sikre at virksomheter som står for distribusjon av elektrisitet og naturgass, er uavhengige av produsentinteresser. De nederlandske regler innebar tre forbud. Det var forbudt å selge aksjer i elektrisitets- og gasselskaper som opererte distribusjonsnett til private investorer («privatiseringsforbudet»). I tillegg var eierskap og kontroll mellom en nettoperatør og selskaper som tilhørte samme konsern som selskaper som produserte og tilbød elektrisitet og gass, forbudt («gruppeforbudet»). En nettoperatør var dermed forhindret fra å være en del av et vertikalt integrert selskap. Videre kunne en nettoperatør ikke delta i transaksjoner eller aktiviteter som var fremmede for driften av nettet, og som kunne påvirke driften av nettet (forbudet mot biaktiviteter).

Reglene førte til at de nederlandske vertikalt integrerte selskapene Essent, Eneco og Delta, som i tillegg til å operere distribusjonsnett også produserte, leverte og handlet elektrisitet og gass, ble splittet i separate selskaper. Selskapene anla søksmål mot den nederlandske staten med påstand om at de nasjonale bestemmelsene var i strid med retten til fri bevegelse av kapital etter artikkel 63 TEUF (tilsvarende artikkel 40 EØS), hvoretter nederlandsk høyesterett forela spørsmål til EU-domstolen.

EU-domstolen fant at privatiseringsforbudet falt inn under artikkel 345 TEUF, men ikke de to andre forbud, som derfor ikke omtales ytterligere i det følgende. Domstolen fant imidlertid at privatiseringsforbudets forenelighet med artikkel 63 TEUF måtte prøves fordi forbudet hindret grenseoverskridende investering i de aktuelle selskapene. Hva dernest angår de grunner som kunne rettferdiggjøre forbudene, uttalte Domstolen at de grunner «som ligger bak valget av den eiendomsrettslige ordning», utgjør faktorer som «kan tas i betraktning som forhold som kan begrunne restriksjoner på de frie kapitalbevegelser». Domstolen overlot det til den foreleggende domstol å foreta prøvelsen av dette. Domstolen overlot det også til den foreleggende domstol å etterprøve om proporsjonalitetsgrunnsettingen var overholdt i saken, altså om privatiseringsforbudet var egnet og nødvendig for å oppnå formålet sitt.

EFTA-domstolen tok i sin dom i Hjemfallssaken stilling til forholdet mellom EØS-bestemmelsen som tilsvarer artikkel 345 TEUF (artikkel 125 EØS), og prinsippet om frie kapitalbevegelser. EFTA-domstolen var nok noe mer imøtekommende overfor medlemsstatene enn hva Domstolen var i Essent. EFTA-domstolen søkte å forene artikkel 125 EØS og prinsippet om frie kapitalbevegelser ved å akseptere at statens ønske om offentlig eierskap kan utgjøre et hensyn som kan begrunne restriksjoner på kapitalbevegelser. I fall dette hensyn var det bærende bak restriksjonen, begrenset den EØS-rettslige bedømmelsen seg til å undersøke om restriksjonen var diskriminerende eller uforholdsmessig. EU-domstolens dom synes å gå videre, i det den sier at det er de grunner som ligger bak ønsket om offentlig eierskap, som kan utgjøre et legitimt hensyn. Altså er ønsket om offentlig eierskap i seg selv ikke nok som begrunnelse for en restriksjon.

Som det ses av domspremissene, trakk EU-domstolen ikke selv noen konklusjoner for den konkrete sak. Det er ikke uvanlig at EU-domstolen anlegger nye, innovative tolkninger i saker hvor tolkningen får begrenset betydning for den konkrete saken.

2.6 Nasjonale skatteregler

De siste 15 årene har EU-domstolen behandlet omlag 300 saker om nasjonale skatteregler, person- så vel som selskap- og konsernbeskatning og forholdet til de fire friheter.23 Sakene reiser ofte kompliserte spørsmål i skjæringspunktet mellom staters suverene beskatningskompetanse og forpliktelsen til å utøve denne kompetansen i tråd med de fire friheter og ikke-diskrimineringsprinsippet. Rettspraksis opererer her av samme grunn med et noe annet restriksjonsbegrep enn det man ser på andre områder. Høy skatt er ikke i seg selv anerkjent som en restriksjon på fri bevegelighet, selv om effekten utvilsomt kan være at skattebyrden virker handelshindrende, for eksempel i land med høye bilavgifter.24 Det er heller slik at nasjonale skatteregler som utgangspunkt bare kan utgjøre en restriksjon der reglene forskjellsbehandler sammenlignbare skatteytere, typisk statens egne borgere og personer eller selskaper hjemmehørende i andre stater. Samtidig kan slik forskjellsbehandling følge av anerkjente beskatningsprinsipper, typisk at hjemmehørende borgere er skattepliktige for sin globale inntekt der de bor, mens for eksempel en tjenesteyter fra en annen stat som regel vil ha begrenset skatteplikt for inntekten opptjent i vertslandet.

Et annet stadig tilbakevendende spørsmål er om mulig forskjellsbehandling skal vurderes på bakgrunn av hva som skjer i hver enkelt stat, eller om man skal se hen til den totale skattemessige behandlingen i to eller flere stater. Der det foreligger forskjellsbehandling som ikke kan forklares verken av relevante forskjeller eller av logikken i skattesystemet, må det vurderes om restriksjonen kan anses rettferdiggjort på bakgrunn av slike hensyn som allokering av beskatningskompetanse, å hindre dobbeltbeskatning og effektiv skattekontroll / å hindre omgåelser. I de senere år synes rettspraksis i større grad å anerkjenne slike hensyn, særlig i saker om konsernbeskatning, der selskapene ofte vil ha et insitament til å flytte overskudd til land med lav selskapsskatt og, tilsvarende, flytte tap til jurisdiksjoner med høy skatt. For norske forhold er det videre viktig å være oppmerksom på en mulig relevant forskjell i forhold til vurderingen av kontrollhensynet. Dette fordi EU-landenes regelverk om gjensidig administrativ bistand i skattesaker ikke er inntatt i EØS-avtalen, se nedenfor.

Saker om konsernbeskatning fortsetter å reise problemstillinger relatert til fri bevegelighet. I Lov og Rett 2008 s. 290 omtalte vi Marks & Spencer-saken, som gjaldt britiske regler som nektet fradrag for tap i datterselskaper etablert i andre EU-land. EU-domstolen konkluderte med at reglene innebar en restriksjon på etableringsfriheten i den grad tilsvarende tap i britiske datterselskaper ville vært fradragsberettigede. Forskjellsbehandlingen var imidlertid rettferdiggjort under hensyn til å beskytte fordelingen av beskatningskompetansen mellom medlemslandene samt å hindre at samme fradrag kunne tas i betraktning i forskjellige land. Endelig fremhevet Domstolen at det var legitimt å forhindre skattemessige omgåelser ved at selskaper innenfor et konsern kunne overføre tap til den jurisdiksjonen som gav høyest uttelling for tapene. Men som så ofte i saker om fri bevegelighet oppstilte Domstolen en viktig reservasjon, nemlig at fradrag allikevel måtte innrømmes der datterselskapet i den andre stat hadde uttømt alle muligheter for å gjøre fradrag gjeldende, enten i inneværende eller fremtidige regnskapsperioder. I slike tilfeller mente Domstolen at ingen av de nevnte hensyn kunne forsvare forskjellsbehandlingen.

En variant av samme problemstilling kom opp i sak A Oy.25 Saken gjaldt fradrag for tidligere tap hos datterselskap i en annen EØS-stat. Et finsk selskap drev møbelproduksjon både i Finland og i Sverige. Etter store tap i Sverige ble virksomheten der nedlagt, og det ble besluttet å fusjonere selskapene. Det svenske selskapets aktiva skulle overføres til det finske selskapet, og sistnevnte ønsket deretter å fradragsføre utgifter under leiekontraktene i Sverige fra tiden før fusjonen. Spørsmålet var om det var i strid med reglene om fri etablering å begrense slike fradrag i en grenseoverskridende fusjon som her, dersom tilsvarende fradrag ville blitt gitt i en intern situasjon.

For EU-domstolen argumenterte flere stater med at etableringsreglene ikke burde beskytte rent skattemotiverte fusjoner. Dette avviste Domstolen med henvisning til at grenseoverskridende fusjoner er beskyttet av etableringsfriheten, og at denne beskyttelsen ikke bortfaller selv om en transaksjon skulle være skattemessig motivert. Forskjellsbehandlingen av interne og grenseoverskridende fusjoner gjorde det mindre attraktivt å etablere datterselskaper i andre land. Den kunne derfor bare være forenelig med etableringsreglene dersom de to situasjoner ikke kunne sies å være objektivt sammenlignbare, eller dersom forskjellsbehandlingen var nødvendig for å ivareta et tvingende allment hensyn.

Domstolen fremholdt at selv om skattemessig bosted i utlandet i noen tilfeller kan begrunne skattemessig forskjellsbehandling, så er ikke dette alltid tilstrekkelig da en slik systematisk forskjellsbehandling ville frata etableringsfriheten ethvert innhold. Hvorvidt skattemessig bosted kan begrunne skattemessig forskjellsbehandling, måtte heller vurderes i lys av formålet med den aktuelle skatteregelen. I dette tilfelle var det å gi morselskapet som fusjonerer med et datterselskap, fradrag for dettes tap pådratt før fusjonen. I lys av dette kunne det ikke sies å være noen objektive forskjeller som uten videre begrunnet å nekte fradraget for tap hos utenlandsk datterselskap.

Dernest gikk Domstolen over til å vurdere om nektelse av fradraget kunne begrunnes i allmenne hensyn knyttet til allokering av beskatningskompetanse, herunder å hindre at en skatteyter kan gjøre gjeldende det samme fradraget i flere forskjellige land. Domstolen viste her til Marks & Spencer saken og gjentok at hensynet til å beskytte allokering av beskatningskompetanse kan gjøre det nødvendig å sikre at så vel inntekter som tap bare kommer til beskatning/fradrag på etableringsstedet. En regel som ga selskaper mulighet til å velge å fradragsføre tap i etableringsstaten eller en annen medlemsstat, ville endre skattegrunnlaget i begge land, og den ville dermed kunne underminere en balansert fordeling av landenes beskatningskompetanse. Dessuten fant Domstolen det klart at en slik mulighet innebar en åpenbar risiko for at samme tap kunne komme til fradrag i to forskjellige jurisdiksjoner. Domstolen fastslo derfor at den finske lovgivningen forfulgte legitime allmenne hensyn, og at lovgivningen som sådan var egnet for å realisere disse formålene.

Til spørsmålet om proporsjonalitet uttalte imidlertid Domstolen seg mer reservert. Den fremholdt at fradrag allikevel burde innrømmes dersom datterselskapet hadde uttømt alle muligheter i etableringsstaten (Sverige) for å få fradrag, og det heller ikke var slik at tapene kunne tas i betraktning i fremtidige skatteår, enten av selskapet selv eller av en tredjepart. Om dette var tilfellet, var imidlertid ikke klart fra foreleggelsen fra den nasjonale domstolen, og de mange statene som intervenerte, la til grunn ulike tolkninger av svensk rett på dette punktet.

Dommen følger samme linje som Marks & Spencer. At det er delte oppfatninger om denne rettspraksisen, ser man klart av Generaladvokat Kokotts uttalelse i saken. Hun mente for det første at enhver regel som tvinger en stat til å gi fradrag for en aktivitet den ikke kan beskatte, som sådan er et inngrep i medlemsstatenes suverene beskatningskompetanse. Videre fremhevet hun behovet for en klar regel som selskaper med virksomheter i flere land kan forholde seg til. Sistnevnte er lett å være enig i. Det vil neppe være enkelt verken for selskaper eller nasjonale skattemyndigheter å anvende unntaksregelen om at det må gis fradrag for tap når mulighetene for fradrag i etableringsstaten er uttømt.

Å klarlegge hvorvidt vilkårene for unntaket er oppfylt, kan kreve samarbeid mellom ulike lands skattemyndigheter. I denne sammenheng oppstår det ytterligere spørsmål knyttet til hvordan dette skal anvendes i EFTA-pilaren. EFTA-domstolen har så langt lagt til grunn EU-domstolens praksis, både i spørsmål om hva som utgjør restriksjoner på skatteområdet, og i spørsmål om i hvilke tilfeller forskjellsbehandling av interne og grenseoverskridende situasjoner kan anses rettferdiggjort. EU-domstolen på sin side har derimot i flere saker hatt anledning til å vurdere betydningen av at direktivet om gjensidig bistand i skattesaker ikke er inntatt i EØS-avtalen.26 Domstolen har i disse sakene gitt uttrykk for at hvorvidt skattemyndigheter i ett land kan få slik bistand som direktivet anviser, fra et annet land, kan utgjøre et rettslig relevant moment for hvorvidt restriksjoner kan anses tilstrekkelig begrunnet. Dersom skattemyndighetene i et EFTA-land ikke har grunnlag for å be om bistand, for eksempel for å verifisere skatteyterens opplysninger om hvorvidt selskapet har uttømt mulighetene for fradrag der, kan terskelen for å nekte fradraget være lavere.27

Det er uansett klart etter rettspraksis at myndighetenes muligheter for å verifisere opplysningene må vurderes konkret i den enkelte sak. Et eksempel på dette er sak C-181/12 Welte, som gjaldt arveavgift og fribeløp i en sak der boets eiendeler bestod av en eiendom i Tyskland samt bankinnskudd i tyske og sveitsiske banker, og der så vel arvelater som arvingen bodde i et tredjeland (Sveits).28 Spørsmålet var om Tyskland kunne nekte denne arvingen det høyere fribeløpet som han ville blitt innrømmet der enten arvelater eller arvingen hadde vært bosatt i Tyskland på arvetidspunktet.

Domstolen slo fast at forskjellsbehandlingen utgjorde en restriksjon på fri bevegelighet av kapital, og at tilfellet ikke var dekket av særlige unntaksregler som gjelder i forhold til tredjeland.29 Videre avviste Domstolen argumentene om at forskjellsbehandlingen kunne rettferdiggjøres på bakgrunn av sammenhengen i skattesystemet. Dette fordi det ikke var noen direkte forbindelse mellom fribeløpet og beskatningen av eiendommen som sådan. Tyskland anførte videre at forskjellsbehandlingen var rettferdiggjort av kontrollhensyn ettersom direktivet om gjensidig bistand i skattesaker kun gjelder i forhold mellom EU-land. Det var dermed ikke mulig å sjekke at informasjonen man fikk fra skatteyteren i Sveits, var korrekt. Domstolen gjentok at dersom de opplysninger som er nødvendige for å vurdere om vilkårene for en skattemessig fordel er oppfylt, bare kan verifiseres av andre lands skattemyndigheter, så er det i prinsippet mulig å nekte slike fordeler der det ikke foreligger noen avtale med tredjelandet og det viser seg å være umulig å få den nødvendige informasjonen derfra. I denne saken skinner det imidlertid gjennom at Domstolen syntes Tysklands beskrevne problemer var overdrevne. Den viste kort til at den nødvendige dokumentasjonen i hovedsak var dødsattest og registrerte dokumenter, og at disse dokumentene kunne fremskaffes av arvingen. Saken nødvendiggjorde ingen komplisert vurdering, og Tyskland kunne også basere seg på skatteavtalen mellom de to land for nødvendige bekreftelser. De administrative vanskelighetene må således vurderes konkret.30

Argumenter knyttet til mulighetene for å få verifisert nødvendige opplysninger fra andre land var også oppe i sak C-383/10 Kommisjonen v Belgia.31 Saken gjaldt belgiske regler som ga fradrag for renter av bankinnskudd i belgiske banker. Å nekte tilsvarende fradrag for rente av innskudd i utenlandske banker var klart en restriksjon på fri bevegelighet av tjenester ettersom reglene gjorde det mindre attraktivt for utenlandske banker å tilby sparetjenester til personer i Belgia. Belgia anførte at forskjellsbehandlingen kunne rettferdiggjøres fordi samarbeid med andre lands skattemyndigheter ofte var vanskelig, til tross for direktivet om gjensidig bistand. Dette ble imidlertid kort avvist med at slike mulige samarbeidsvanskeligheter ikke kunne forsvare restriksjoner på fri bevegelighet. Dessuten kunne skattemyndighetene også be skatteyter fremlegge nødvendig dokumentasjon, og i tilfelle dette ikke ble etterkommet, nekte fradraget. Dette illustrerer igjen at myndighetene ikke kan forsvare forskjellsbehandling uten at alle midler for å sikre likebehandling er uttømt.

3 Allminnelige rettsgrunnsetninger

3.1 Grunnleggende rettigheter

EU-retten og dermed EØS-retten kjenner som andre rettssystemer alminnelige rettsgrunnsetninger, som for eksempel likebehandlingsprinsippet og proporsjonalitetsprinsippet. EØS-rettens alminnelige rettsgrunnsetninger må også respekteres av statene når de handler innenfor områder regulert av EØS-retten. EØS-rettens alminnelige rettsgrunnsetninger har typisk «konstitusjonell» rang; de binder altså ikke bare forvaltningen, men også lovgiver.

En mye omtalt dom fra EU-domstolen i 2013 er dommen i sak C-617/10 Åkerberg Fransson.32 Saken dreide seg om at Åkerberg var tiltalt for overtredelser av den svenske momslovgivningen, for hvilke han allerede var blitt pålagt administrative sanksjoner. Moms er i EU regulert på EU-rettslig plan – situasjonen er annerledes i Norge da EØS-avtalen ikke omfatter EUs samarbeid på momsområdet.33 Spørsmålet som oppstod i saken, var om Sverige måtte respektere prinsippet om ne bis in idem som følge av EUs Charter om Grunnleggende Rettigheter. Chartret gjelder ifølge dets artikkel 51 for medlemsstatene når de «gjennomfører EU-retten». EU-domstolen fant at spørsmålet måtte besvares bekreftende. Domstolens begrunnelse var i det vesentlige at medlemsstatenes straffebestemmelser, uansett om de ikke var vedtatt med det spesifikke formål å gjennomføre EUs momsregler, måtte anses som en del av gjennomføringen av disse reglene. Når EU-retten som her først kom til anvendelse, så måtte medlemsstatene også overholde de grunnleggende rettighetene sikret ved Chartret.

Da dommen vedrører EUs momsregler og EUs Charter, som begge ikke gjelder i EØS, er det naturlig at det kan stilles spørsmål om dommens relevans for EØS. Svaret er at dommen er relevant. For det første stadfester Chartret i vidt omfang bare rettigheter og grunnsetninger som EU-domstolen har anerkjent i sin tidligere rettspraksis som en del av EU-retten, og dermed som en del av EØS-retten. For det andre gjelder rettighetene og grunnsetningene horisontalt, altså i alle deler av det nasjonale rettssystemet som faller inn under EØS-retten; anvendelsen er ikke begrenset til bare et område som moms. Dertil kommer at det kan legges til grunn at EU-domstolen vil tolke EU-rettsakter i lys av de grunnleggende rettigheter og prinsipper.34 Når det kommer til EU-rettsakter som er overtatt i EØS, vil EFTA-domstolen forventelig følge denne praksis for å opprettholde den homogenitet i rettsreglene som er et av EØS-avtalens hovedmål.

3.2 Nasjonale regler som «forvalter» EØS-regler

Et annet allment prinsipp i EØS-retten er prinsippet om den prosessuelle autonomi. Bakgrunnen for prinsippet er som følger: EØS-retten er i vidt omfang materiell rett, som for eksempel etablerer regler for når og hvordan varedeklarasjoner skal informere om ingredienser. Forvaltningen og håndhevingen av de materielle EU-regler forestås alminneligvis ikke av EUs egne myndigheter, men av nasjonale myndigheter. Forvaltningen og håndhevingen foregår slik etter nasjonale regler. I det følgende refererer vi bare til «forvaltningen» av reglene, men dette må altså forstås vidt, til å omfatte regler som i nasjonal rett kan være for eksempel forvaltningsrettslige, strafferettslige, straffeprosessuelle eller sivilprosessuelle. Prinsippet om den prosessuelle autonomi innebærer at EØS-retten ikke stiller nærmere krav til de nasjonale rettsordener om hvorledes de materielle regler forvaltes, så lenge to betingelser er oppfylt. For det første må de nasjonale forvaltningsregler ikke være mindre gunstige enn de som gjelder for forvaltningen av materielle nasjonale regler (ekvivalensprinsipp). For det annet må de nasjonale forvaltningsregler ikke gjøre gjennomførelsen av de materielle regler umulig eller uforholdsmessig vanskelig (effektivitetsprinsipp). Prinsippet om den prosessuelle autonomi må dertil leses med den begrensning som følger av avsnittene ovenfor, altså at nasjonal rett må respektere EØS-rettens grunnleggende allmenne friheter og rettsgrunnsetninger i gjennomføringen av EØS-retten.

I 2013 avsa EU-domstolen flere dommer om prinsippet om den prosessuelle autonomi, bl.a. i sak C-415/11 Aziz,35 som gjaldt direktivet om urimelige vilkår i forbrukeravtaler,36 nærmere bestemt adgangen til å påberope seg urimelige avtalevilkår som grunnlag for å stanse en inndrivelsesprosess. Bakgrunnen for foreleggelsen for EU-domstolen fra en domstol i Barcelona var i korthet: Mohamed Aziz hadde tatt opp boliglån hos den spanske banken Catalunyacaixa med pant i boligen. Etter manglende betaling av flere forfalte avdrag ble boligen forsøkt dekningssolgt uten hell, hvorpå den ble overført til bankens eie og Aziz ble kastet ut.

Kort tid før utkastelsen hadde Aziz anlagt separat søksmål mot banken for en domstol i Barcelona. Hans påstand var at et vilkår i boliglånsavtalen var urimelig og følgelig ugyldig, med den videre virkning at inndrivelsesprosessen også måtte oppheves. Imidlertid oppstilte det spanske regelverk en snever liste over hvilke tilfeller som kunne danne grunnlag for å motsette seg inndrivelse av boliglån. Urimelige avtalevilkår var ikke del av denne listen, og en spansk domstol med kompetanse til å prøve gyldigheten av avtalevilkår i en låneavtale var avskåret fra midlertidig å stanse inndrivelsesprosessen.

Domstolen i Barcelona ba på denne bakgrunn EU-domstolen om å avklare hvorvidt det spanske regelverket var i strid med direktivet om urimelige vilkår i forbrukeravtaler, all den tid det gjorde det meget vanskelig å gi en effektiv forbrukerbeskyttelse.

EU-domstolen innledet med å slå fast utgangspunktet for vurderingen: Sett hen til den manglende harmoniseringen av nasjonale håndhevingsmekanismer er det opp til medlemsstatene å fastsette på hvilke vilkår en inndrivelse kan angripes, samt hvilken kompetanse domstolene i den underliggende hovedsaken har til å gripe inn. Deretter understreket EU-domstolen at effektivitetsprinsippet etter omstendighetene kunne danne en skranke for dette utgangspunktet. I sin konkrete vurdering fant EU-domstolen at det spanske regelverket ikke var i overensstemmelse med effektivitetsprinsippet: spanske låntakere som fikk en dom for ugyldighet, ville i praksis oppnå dette etter utkastelse, og de ville dessuten bare nyte et økonomisk vern i form av erstatning; boligen ville da være tapt.37

3.3 Overtakelse av EU-rettsakter i EØS

Det er et grunnleggende trekk ved EØS-rettsordenen at EU-rettsakter må overtas i EØS for å bli en del av EØS-rettsordenen, herunder for å bli bindende for EFTA-statene. Det skjer normalt ved at EØS-komiteen, der EFTA-statene og EU er representert, treffer et vedtak om at den aktuelle rettsakten skal innlemmes i EØS-avtalen.38 Avtalen inneholder regler for hvordan rettsaktene skal gjennomføres, og når de trer i kraft, jf. blant annet artikkel 7 og artikkel 103.

Sak C-431/11 Storbritannia mot Rådet39 vedrørte spørsmål som i utgangspunktet er EØS-fremmede, nemlig spørsmålet om hva som var rette hjemmel på EU-siden for å utvide en EU-forordning til også å gjelde i EØS.40 Forordningen dreide seg om sosial sikring av vandrende arbeidstakere. EUs lovgiver hadde ment at utvidelse av forordningen til å gjelde også i EØS kunne støttes på EUs traktatbestemmelser om fri bevegelighet av arbeidstakere, som er overtatt i EØS. Storbritannia mente derimot at rette hjemmel måtte være EUs traktatbestemmelser om rettigheter for statsborgere i tredjeland. EU-domstolen fant at EU-lovgivers oppfatting var den rette. I sin argumentasjon for resultatet fant EU-domstolen grunn til å komme inn på hva artikkel 7 EØS innebærer. Bestemmelsen sier bl.a.:

«Rettsakter som er omhandlet i eller inntatt i vedlegg til denne avtale eller i EØS-komiteens beslutninger, skal være bindende for avtalepartene og skal være eller gjøres til del av deres interne rettsorden som følger:

a) en rettsakt som tilsvarer en EØF-forordning [dvs nå en EU-forordning] skal som sådan gjøres til del av avtalepartenes interne rettsorden.»

EU-domstolen uttalte om bestemmelsen:

«Navnlig vedrørende en EU-forordning fastsetter den nevnte artikkel 7, bokstav a) uttrykkelig at en sådan rettsakt ‘som sådan’ skal gjøres til en del av de kontraherende parters interne rettsorden, dvs uten at det med henblikk herpå er nødvendig med gjennomførelsesforanstaltninger.»

EU-domstolens tolkning av artikkel 7 EØS innebærer for det første at forordninger «som sådan» skal gjøres til en del av norsk rett. Det må være utelukket å splitte en forordning opp i ulike deler og inkorporere disse i forskjellige lover og/eller forskrifter. Forordningen må overtas «som sådan». Praksis i Norge har lenge vært i overensstemmelse med dette.41

Derimot er EU-domstolens uttalelse om at forordninger ikke krever gjennomføringsforanstaltninger, mer problematisk. For Norges vedkommende hviler EØS-avtalen på en forutsetning om at forordninger – i motsetning til hva som gjelder i EU – ikke blir umiddelbart gjeldende i den interne rettsorden når de er innlemmet i EØS-avtalen. For å bli gjeldende i den interne norske rettsorden ligger det etter norsk forfatningsrett fast at forordningen må gjennomføres i norsk rett.42 Og EFTA-domstolen har også slått fast at det er gjennomførte EØS-rettsakter som private kan påberope seg for nasjonale domstoler.43 Det er her en spenning mellom EFTA-domstolens praksis og EU-domstolens dom. En vei ut av denne spenningen kan være å lese EU-domstolens dom innskrenkende, nemlig som at EU-domstolen har tenkt på situasjonen på EU-siden, og ikke på hvordan EFTA-statene gjennomfører forordninger. Det ligger utenfor denne artikkelens rammer å forfølge spørsmålet nærmere.44

1Artikkelen gir uttrykk for forfatternes personlige synspunkter.
2Direktiv 2004/38 om Unionsborgere og deres familiemedlemmers rett til fri bevegelse og opphold. Direktivet er inkorporert i EØS-avtalen med de nødvendige tekniske tilpasningstekster, f.eks. at begrepet «Unionsborger» skal forstås som statsborgere av EU- og EFTA-statene, samt presiseringer av at konseptet «Unionsborgerskap» og innvandringspolitikk ikke er del av EØS-avtalen. Direktivet innebærer i vidt omfang en kodifikasjon av EU-domstolens praksis.
3Sak E-15/12 Wahl mot Island, EFTA Ct. Rep. 2013 s. 537.
4Direktiv 2005/36 om anerkjennelse av ervervsmessige kvalifikasjoner. Dessuten er det særlige direktiver om advokater, jf. direktiv 77/249 om forenkling av den faktiske gjennomførelse av advokaters frie utveksling av tjenesteytelser, samt direktiv 98/5 om forenkling av adgangen til varig utøvelse av advokatyrket i en annen medlemsstat enn den hvor bevillingen er oppnådd.
5Jf. sak C-330/03 Colegio de Ingenieros de Caminos, Canales y Puertos, Sml. 2006 s. I-801, avsnitt 34 og 35.
6Det er vesentlig å minne om at det forhold at et spørsmål ikke er regulert av en sekundærrettslig akt, for eksempel en forordning eller et direktiv, ikke avgjør spørsmålet om en nasjonal regel er i overensstemmelse med EØS-retten; det må nemlig også undersøkes om den nasjonale regel er i overensstemmelse med primærretten, altså EØS-avtalens hoveddel eller allmenne prinsipper, forutsatt at forholdet faller inn under EØS-avtalens anvendelsesområde.
7C-575/11 Nasiopoulos, dom av 27. juni 2013, ennå ikke i Sml.
8Sondringen mellom koordinerende og harmoniserende rettsakter kan være vanskelig å følge, se for eksempel dommen i Rt. 2013 s. 258 (STX) der Høyesterett synes å behandle det koordinerende direktiv 96/71 om utstasjonering av arbeidstakere som et harmoniserende minimumsdirektiv.
9Sak E-6/12, ESA mot Norge, EFTA Ct. Rep. 2013 s. 620.
10Forordning 1408/71/EØF om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet, avløst av forordning 883/2004 om koordinering av de sosiale sikringsordninger.
11Se for eksempel Sak C-135/05 Kommisjonen mot Italia, Sml. 2007 s. I-3475, avsnitt 21 og Sak C-416/07 Kommisjonen mot Hellas, Sml. 2009 s. I-7883, avsnitt 24.
12Se bl.a. sak C-275/12 Elrick, dom av 24. oktober 2013, ennå ikke i Sml., sak C-220/12 Thiele Meneses, dom av 24. oktober 2013, ennå ikke i Sml., forente saker C-523/11 og C-585/11 Prinz og Seeberger, dom av 18. juli 2013, ennå ikke i Sml., sak C-542/09 Kommisjonen mot Nederland, dom av 14. juni 2012, ennå ikke i Sml., og forente saker C-11/06 og C-12/06 Morgan og Bucher, Sml. 2007 s. I-9161.
13Noe annet er at EU-reglene om unionsborgerskap kan ha innvirkning på den tolkning som EU-domstolen gir av regler som er overtatt i EØS. I så fall må det tas stilling til om den EU-rettslige tolkning også skal følges i EØS.
14C-46/12 L.N. mot Styrelsen for Videregående Uddannelser, ennå ikke i Sml.
15Forordningen er nå avløst av forordning 492/2011 om arbeidskraftens frie bevegelighet innenfor Unionen.
16Sak 66/85 Lawrie-Blum, Sml. 1986 s. 284.
17Det er uten betydning for adgangen til å forelegge hvorvidt et organ under nasjonal rett er betegnet som en «domstol» e.l., jf. bl.a. sak C-24/92 Corbiau, Sml. 1993 s. I-1277, avsnitt 15. Hvorvidt et nasjonalt organ, en nemnd e.l. kan forelegge spørsmål for EU/EFTA-domstolene, beror på en EU/EØS-rettlig vurdering, se bl.a. sak C-54/96 Dorsch Consult, Sml. 1997 s. I-4961, avsnitt 23.
18I sak C-12/97 Centros, Sml. 1999 s. I-126, hadde et dansk ektepar opprettet et selskap i England, med det formål å drive virksomhet gjennom en filial i Danmark. Danske myndigheter nektet å registrere filialen med den begrunnelse at det var tale om omgåelse av danske selskapsrettslige regler. EU-domstolen var uenig og slo fast at det danske avslag innebar en ulovlig hindring av den frie etableringsretten. Se også forente saker C-58/13 og 59/13 Torresi, dom av 17. juli 2014, ennå ikke Sml., om italienske jurister som tok ut beskikkelse som advokat i Spania med det formål å utøve profesjonen i Italia.
19Sak C-20/12 Giersch, dom av 20. juni 2013, ennå ikke i Sml.
20De norske regler om studiestøtte i en situasjon tilsvarende den i dommen er gjenstand for en grunngitt uttalelse fra ESA, av 2. juli 2014.
21Se i den forbindelse især EU-domstolens praksis om «golden shares», bl.a. sak C-112/05 Kommisjonen mot Tyskland, Sml. 2007 s. I-8995, omtalt i Lov og Rett, 2008 s. 284, og sak C-367/98 Kommisjonen mot Portugal, Sml. 2002 s. I-4731, sak Kommisjonen mot Frankrike, Sml. 2002 s. I-4781, og sak C-503/99 Kommisjonen mot Belgia, Sml. 2002 s. I-4809, omtalt i Lov og Rett, 2003 s. 316, og EFTA-domstolens dom i Hjemfallssaken, sak E-2/06 ESA mot Norge, EFTA Ct. Rep. 2007 s. 164, omtalt i Lov og Rett, 2008 s. 273.
22Sak C-105/12 Essent m.fl., dom av 22. oktober 2013, ennå ikke i Sml.
23http://ec.europa.eu/taxation_customs/resources/documents/common/infringements/case_law/court_cases_direct_taxation_en.pdf. I tillegg kommer at skatteregler også kan gi selektive fordeler som er statsstøtte.
24Se f.eks. sak C-387/01 Weigel, Sml. 2004 s. I-4981 og sak C-365/02 Lindfors, Sml. 2004 s. I-7183.
25Sak C-123/11 A Oy, dom av 21. februar 2013, ennå ikke i Sml.
26Direktiv 77/799 om gjensidig bistand mellom medlemsstatenes kompetente myndigheter innenfor området direkte skatter, nå avløst av direktiv 2011/16 om administrativt samarbeid på beskatningsområdet.
27Se oppsummering av denne rettspraksisen i Fredriksen, Mathisen, EØS-rett, 2. utgave, side 253 flg.
28Sak C-181/12 Welte, dom av 17. oktober 2013, ennå ikke i Sml.
29Etter artikkel 63 TEUF gjelder prinsippet om de frie kapitalbevegelser også mellom EU-land og tredjeland. Artikkel 40 EØS gjelder derimot bare for kapitalbevegelser mellom EØS-land. Domstolen avklarte videre i Ospelt – sak C-452/01, Sml. 2003 s. I-9743, omtalt i Lov og Rett, 2005 s. 445 – at kapitalbevegelser mellom EU-land og EFTA-land faller inn under artikkel 40 EØS, og dermed ikke skal vurderes som en kapitaloverføring til et tredjeland.
30Se også sak C-48/11 A Oy, dom av 19. juli 2012, ennå ikke i Sml. Saken gjaldt en betydelig komplisert transaksjon mellom en norsk og en finsk virksomhet. Domstolen la ikke vesentlig vekt på at finske myndigheter ikke kunne benytte direktivet om gjensidig bistand fordi avtalen mellom de nordiske landene om bistand i skattesaker inneholdt tilstrekkelige bestemmelser til å få verifisert skatteyterens opplysninger. Norge har i dag skatteavtaler med alle EØS-landene. Avtalene foreskriver ulik grad av samarbeid om utveksling av opplysninger. Vi vil anta at rettferdiggjørelsesvurderingen som nevnt over vil måtte baseres på den konkrete skatteavtalen og hvilke muligheter denne gir for administrativ bistand.
31Sak C-383/10 Kommisjonen mot Belgia, dom av 6. juni 2013, ennå ikke i Sml.
32Sak C-617/10 Åkerberg Fransson, dom av 26. februar 2013, ennå ikke i Sml.
33I praksis, da norske momsregler i vidt omfang tilsvarer EUs regler, er norske domstoler nok mottagelige for argumenter om hvordan reglene forstås i EU, se bl.a. Rt. 2009 s. 1632 og LB-2012-52697 (Borgarting).
34Se for eksempel Sak C-402/07 Sturgeon, Sml. 2009 s. I-10923.
35Sak C-415/11 Aziz, dom av 14. mars 2013, ennå ikke i Sml.
36Direktiv 93/13 om urimelige vilkår i forbrukeravtaler.
37Andre dommer om prinsippet om den prosessuelle autonomi fra 2013 er bl.a.: Sak C-413/12 Asociación de Consumidores Independientes, dom av 5. desember 2013, ennå ikke i Sml., sak C-32/12 Duarte Hueros, dom av 3. oktober 2013, ennå ikke i Sml., sak C-565/11 Irimie, dom av 18. april 2013, ennå ikke i Sml., sak C-420/11 Leth, dom av 14. mars 2013, ennå ikke i Sml., og sak C-472/11 Banif, dom av 21. februar 2013, ennå ikke i Sml.
38Andre former eksisterer også; for eksempel overtas Kommisjonens retningslinjer for vurdering av statsstøtte i vidt omfang ved at ESA vedtar en parallell beslutning som tilsvarer Kommisjonens.
39Sak C-431/11 Storbritannia mot Rådet, dom av 26. september 2013, ennå ikke i Sml.
40Hjemmelsspørsmålet på EU-siden tiltrekker av og til EFTA-statenes interesse, kort sagt ut fra en betraktning om at det har formodningen mot seg at en EU-akt vedtatt på grunnlag av EUs traktatbestemmelser som ikke har noen parallell i EØS-avtalen, er EØS-relevant. Se for eksempel Norges intervensjon i sak C-377/98 Nederland mot Parlamentet og Rådet, Sml. 2001 s. I-7079. Etter EU-domstolens nyere praksis vil slik intervensjon ikke lengre tillates, se herom bl.a. Michael-James Clinton, «EFTA-statenes og ESAs adgang til å intervenere for EU-domstolen», Lov og Rett, 2014 s. 63.
41I de første år av EØS-avtalen var det dog ikke sjelden at EFTA-statene mente at forordninger kunne splittes opp og de ulike deler innføres der hvor det syntes mest hensiktsmessig etter nasjonal rettsoppfattning.
42Se f.eks. Andenæs, Statsforfatningen i Norge, Oslo 2006 s. 39.
43Se bl.a. sak E-4/01 Karlsson, EFTA Ct. Rep. 2002 s. 242, avsnitt 28.
44Dommen er gjenstand for en artikkel av Jan Magne Juuhl-Langseth som snart publiseres i Lov og Rett. Se også Fredriksen, Mathisen, EØS-rett, 2. utgave, side 315 flg.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon