Sårstelldommen er mykje debattert, også i Lov og Rett sine spaltar. I denne artikkelen blir diskusjonen ført eitt steg vidare ved at hovudfokus blir retta mot prejudikatspørsmålet. Særleg på tre punkt utfordrar fleirtalsvotumet etab-lerte tankemodellar, men utan at dette blir drøfta og grunngjeve: (1) Vilkårslæra ser ut til å bli introdusert ved kvasivilkår, altså utanfor sitt tradisjonelle område. (2)Skiljet mellom normering og tvangsgjennomføring blir brote ned, både på eit prosessuelt og materielt plan. (3) Det blir tilsynelatande lagt til grunn at bruk av tvang under yting av helsetenester er eit (fritt) forvaltningsskjønn. Forfattaren argumenterer for at nødrett kunne ha etablert ei meir robust grunngjeving for fleirtalet sitt standpunkt, samanlikna med korleis domsgrunnane reint faktisk er formulert. Sjølv om det langt på veg inneber å konstruere ei ratio decidendi, bør dommen også forståast slik, og altså ikkje som uttrykk for eit ønske om å kaste vrak på veletablerte rettslege tankefigurar. Dommen har neppe særleg betydning for oppfatninga vår av legalitetsprinsippet sin styrke i helseretten.