Giuditta Cordero-Moss

Internasjonal privatrett på-formuerettens område

Universitetsforlaget, Oslo 2013 391 sider

Boken gir en samlet fremstilling av norsk internasjonal privatrett på formuerettens område. Cordero-Moss har inngående kjennskap til internasjonal privatrett, og boken gir et verdifullt bidrag til den nors-ke litteraturen innenfor fagområdet. I kapittel 1 plasseres den internasjonale privatretten i forhold til andre rettsområder, og i kapittel 2 drøftes den internasjonal-privatrettslige metoden. I kapittel 3 behandles internasjonalt preseptoriske regler og ordre public. Disse 3 kapitlene utgjør så å si bokens alminnelige del. På side 177 starter den spesielle delen med kapittel 4 om internasjonal kontraktsrett. Deretter følger internasjonal tingsrett (kapittel 5), internasjonal selskapsrett (kapittel 6) og internasjonal erstatningsrett (kapittel 7). Hvert kapittel om de ulike fagområdene, altså kapittel 4 til 7, er bygget opp slik at det starter med vernetingsspørs-målet for deretter å presentere rettsvalgs-reg-lene. Dette er en hensiktsmessig oppbygning. For advokater og andre som skal håndtere internasjonal-privatrettslige spørs-mål, er det helt nødvendig å kjenne både vernetingsreglene og rettsvalgsreglene. Stort sett slutter jeg meg til begrunnelsene og standpunktene i boken. Jeg går ikke nærmere inn på standpunkt til enkeltspørsmål. Jeg har én sentral innvending som det er grunn til å gå nærmere inn på.

Høyesterett har avsagt to dommer de senere årene der det sies en del om norsk internasjonal-privatrettslig metode. Det gjelder Rt. 2009 s. 1537 (bokhandlerdommen) og Rt. 2011 s. 531 (Bosniadommen). Cordero-Moss viser til disse dommene en rekke steder og henviser til de nevnte uttalelsene om norsk internasjonal-privatrettslig metode. I Rt. 2009 s.1537 var spørsmålet om norsk eller afghansk rett skulle anvendes ved krav om erstatning utenfor kontrakt. Rettsvalgsspørsmålet var skilt ut til selvstendig pådømmelse. Høyesterett unnlot å ta stilling til rettsvalget, men kom til at det ikke var mulig å få dokumentert innholdet av af-ghansk rett, og bestemte på denne bakgrunnen at norsk rett skulle anvendes. Rt. 2011 s. 531 gjaldt også erstatning utenfor kontrakt, nærmere bestemt oppreisningserstatning på grunn av krigsforbrytelser. Erstatningsspørsmålet kom opp i forbindelse med behandling av straffe-saken i Norge. Krigsforbrytelsene var begått i Bosnia-Hercegovina i 1992. Både handlings- og virkningsstedet var i Bosnia-Hercegovina. Både skadevolderen og de skadelidte var bosatt i Bosnia-Hercegovina. I begge de nevnte dommene har Høyesterett klare uttalelser om at rettsvalgsreg-lene i EUs forordning om rettsvalget for erstatning utenfor kontrakt, forordning nr. 864/2007, Roma II, bør legges til grunn i norsk rett. Cordero-Moss viser til disse uttalelsene en rekke steder i boken. Uttalelsene tas til inntekt for at EU-forordningens regler danner utgangspunktet for norsk internasjonal erstatningsrett. Cordero-Moss bruker også uttalelsene til å begrunne at andre EU-forordninger tillegges stor vekt i norsk rett. Dette ville gitt større forutberegnelighet for partene enn anvendelse av det mer løsere prinsippet om at en sak skal avgjøres etter det landets rett som den har nærmest tilknytning til, den såkalte Irma Mignon-formelen (Rt. 1923 II side 58). Ved å legge stor vekt på EU-forordninger ville en sak også oftere bli avgjort etter samme lands rett, uavhengig av hvor det reises sak. Det har også betydning at løsningene i EU-forordningene er i samsvar med alminnelig anerkjente prinsipper for internasjonal privatrett.

Jeg mener at det likevel ikke er grunnlag for å legge stor vekt på uttalelsene i de nevnte dommene. Grunnen er at Høyesterett i de to dommene, først og fremst Rt. 2011 s. 531, bygger resultatet på overveielser som ligger svært langt unna løsningene i EU-forordningene. Om dommen i Rt. 2009 s. 1537 viser jeg til artikkelen min i Lov og Rett 2010 s. 371. Når det gjelder Rt. 2011 s. 531, gir også Cordero-Moss uttrykk for at Høyesteretts løsning avviker fra det som ville fulgt av EU-forordningen. Det er grunn til å peke på at EU-forordningen har som hovedregel at skadestedets rett skal anvendes. I Rt. 2011 s. 531 var det Bosnia-Herzegovina. Det er et unntak i forordningen for tilfeller der både skadevolder og skadelidte har samme hjemlandsrett. Hvis altså både skadevolder og skadelidt var bosatt i -Norge på tidspunktet for den skadegjørende handling, ville det følge av EU-forordningen at norsk rett skal anvendes. Inevnte tilfelle var både skadevolder og skadelidt bosatt i Bosnia-Herzegovina. Det var dermed slik at samtlige tilknytningsfaktorer pekte mot bosnisk rett. Dette synspunktet bygger på alminnelig internasjonalt anerkjente prinsipper for internasjonal privatrett om hva som kan være relevante tilknytningsfaktorer. Høyesterett kom likevel til at saken ikke bare hadde tilknytning til Norge, men endatil nærmeste tilknytning til Norge. Høyesterett anfører en rekke ulike momenter som grunnlag for resonnementet, blant annet at det forelå norsk strafferettslig universaljurisdiksjon, at det var en forsettlig handling, at forutberegnelighetshensynene ikke gjorde seg gjeldende med samme tyngde som ellers, og at tilfellet muligens ikke ville vært omfattet av forordningens anvendelsesområde. Mye kunne vært sagt om disse synspunktene, men jeg nøyer meg med å nevne at det i dommen ikke vises til internasjonal-privatrettslige kilder som underbygger at tilknytningsfaktorene Høyesterett vektla, er relevante tilknytningsfaktorer.

Det sentrale i denne sammenhengen er om det er grunnlag for å legge vekt på Høyesteretts generelle uttalelser om betydningen av EU-forordningen når Høyesterett i den samme saken resonnerer på en måte som ikke forholder seg til EU-forordningen. Etter EU-forordningen ville resultatet opplagt blitt at bosnisk rett skal anvendes. Cordero-Moss viser gjennomgående i boken til de generelle uttalelsene i dommen. Når det så gjelder det konkrete spørsmålet som ble avgjort i dommen kommenteres det i punkt «7.2.4. Unntak fra hovedregelen». Avsnittet starter slik: «Både norsk rettspraksis og Roma II opererer med unntak fra den generelle regelen om skadestedets rett.» Jeg oppfatter det slik at Cordero-Moss mener å begrense betydningen av resultatet i den aktuelle saken ved å anføre at dommen kun gjelder for det aktuelle saksforholdet. Etter min oppfatning blir det en for selektiv bruk av dommen. Det er svært få høyesterettsdommer som gjelder internasjonal privatrett. Dette kan også være noe av grunnen til at Høyesterett i 2009 og 2011-dommene fant grunn til å gi generelle uttalelser om betydningen av EU-forordninger innenfor internasjonal privatrett. Når Høyesterett i den samme saken gjorde vurderinger som så klart står i motstrid til forordningen, blir det et spørsmål om vi skal se hen til hva Høyesterett sier eller hva Høyesterett gjør. For egen del tror jeg det er nødvendig å fokusere på vurderingene som har begrunnet resultatet og resultatet i seg selv. At de mer generelle synspunktene om EU-forordningen utgjør et obiter dictum har kanskje ikke i seg selv så stor betydning. Det er imidlertid når de generelle synspunktene skal anvendes i praksis, at vi får prøvd hvor forpliktende Høyesterett selv opplever at uttalelsene er. Jeg kunne absolutt foretrekke at rettstilstanden var slik Cordero-Moss beskriver, men jeg tror dessverre vi må legge til grunn at denindividualiserende metoden er høyst -levende i norsk internasjonal privatrett, og at den ikke, slik Cordero-Moss hevder, er fortrengt til fordel for en mer systematisk tilnærming. Enkelte steder drøfter Cordero-Moss andre EU-forordninger nærmest som om de er gjeldende norsk rett, for eksempel på side 134 flg. og side 141–142. Det er også grunn til å nevne at selv omHøyesterett hadde lagt slik vekt på EU-forordninger slik det sies i Rt. 2011 s.531, ville vi likevel ikke fått den samme forutberegneligheten som i EU-land som er bundet av EU-forordninger innenfor internasjonal privatrett. Det er flere grunner til det. EU-forordningene er ikke gjeldende norsk rett. De er dermed uansett ikke bindende. EU-forordningene er svært detaljerte. Høyesterett vil trolig ikke føle seg bundet til å anvende ulike unntaksregler og spesialregler i forordningene. EU-domstolen bidrar til å sikre en enhetlig forståelse av EU-forordningene. Høyesterett er ikke bundet av EU-domstolens uttalelser. EU-forordningene inngår som del av EUs samlede regelverk. Norge er ikke generelt sett bundet av dette regelverket. EU-forordningene må derfor tolkes i en noe annen kontekst. Innenfor en del rettsområder kan det angis med noenlunde sikkerhet hva som er innholdet av de norske sedvanerettslige rettsvalgsreglene. På disse rettsområdene blir det uklart hvilken vekt nye EU-forordninger skal tillegges. Jeg er som nevnt enig med Cordero-Moss i at det bør legges stor vekt på løsningene i EU-forordningene, men jeg mener samtidig at betydningen av en slik tilnærming ikke bør overdrives.

Gjennom lovgivning kan det sikres bed-re forutberegnelighet. Det kan nevnes at arvelovutvalget fikk som mandat også å foreslå rettsvalgsregler innenfor arveretten, se nærmere NOU 2014: 1 Ny arvelov s. 175 flg. og 215 flg. Det ville vært positivt om Justisdepartementet tok initiativ til å kodifisere også de øvrige delene av den internasjonale privatretten.

Når det gjelder spørsmålet om anvendelsesområdet for Luganokonvensjonen og nasjonal rett (tvisteloven), har Høyesterett inntatt et særnorsk standpunkt i Trico-saken, Rt. 2012 s. 1951. Jeg er glad for at Cordero-Moss s. 32–39 inntar samme standpunkt som jeg og mange andre har inntatt, se Lov og Rett 2012 s. 379 flg. og 573 flg. Om kjennelsen, se også -Fötschl, IPRax 2014 s. 187 flg. Kjennelsen illustrerer innvendingen min om at Høyesterett ikke i praksis vektlegger EU-retten slik Høyesterett selv uttaler. Når det gjelder Luganokonvensjonen, er den en parallellkonvensjon til Brussel I-forordningen (tidligere Brusselkonvensjonen). Her følger det av artikkel 1 i protokoll 2 til Luganokonvensjonen at det skal tas tilbørlig hensyn til avgjørelser truffet av EU-domstolen vedrørende Brussel I-forordningen. Til tross for at det foreligger en særlig forpliktelse til å vektlegge en EU-forordning, valgte Høyesterett en annen løsning i Trico-saken enn den som kan utledes av EU-domstolens praksis, og som legges til grunn innenfor EU.

Cordero-Moss sin bok utfyller på mange måter et tomrom i norsk internasjonal-privatrettslig litteratur. Det er en krevende oppgave å gi en samlet fremstilling av norsk internasjonal privatrett på formuerettens område. Det er lite av både lovgivning, rettspraksis og litteratur. Cordero-Moss er italiensk jurist med doktorgrad fra både Russland og Norge og har i mange år vært ansatt som professor ved Universitetet i Oslo. Hun bringer med seg en kontinental tilnærming og forståelse av den internasjonale privatretten. Norsk internasjonal privatrett befinner seg på mange måter i en brytningstid og beveger seg i retning av den kontinentale forståelsen av rettsområdet. Cordero-Moss er en påskynder i denne prosessen. Jeg mener dette helt klart er verdifullt, men jeg mener samtidig at utviklingen går langsommere og er kommet kortere enn Cordero-Moss legger til grunn. Det tar tid å endre rettskulturer.