EU-domstolens dom 1. juli 2014 i sak C-573/12 Ålands Vindkraft AB mot Energimyndigheten er en god nyhet for aktørene i det norsk-svenske elsertifikatmarkedet, men kan gi andre stater behov for å evaluere sine ordninger. Domstolen fant at dagens svenske elsertifikatordning er i samsvar med EU-retten. Spørsmålet er hvilke føringer dommen gir for utformingen av nasjonale støtteordninger for fornybar energi utover den konkrete saken. Diskusjonen er allerede i gang (se f.eks. Catherine Banet, «The EU Court of Justice rules in favour of Sweden in the Åland Vindkraft Case» (3. juli 2014), http://www.ecohz.com/facts-news/news/aaland-case/, og Geert Van Calster, «Renewable energy and trade: Now it’s all clear, Essent it? The ECJ in Vindkraft» (9. juli 2014), http://gavclaw.com/tag/case-c-57312/), og mer inngående analyser kan nok forventes om kort tid.

Saken gjaldt tolkningen av Europaparlaments- og Rådsdirektiv 2009/28/EF av 23.april 2009 om fremming av bruk av energi fra fornybare kilder, og om endring og senere oppheving av direktiv 2001/77/EF og 2003/30/EF (fornybardirektivet) artikkel 2(2) bokstav k og 3(3) samt artikkel 34 TFEU. Spørsmålet var om nasjonale støtteordninger for fornybar energi som kun omfatter produksjon på nasjonalstatens eget territorium, er i samsvar med EU-retten. Bakgrunnen for saken var at den svenske Energimyndigheten avslo Ålands Vindkrafts søknad om godkjenning av en vindpark i Finland, med den begrunnelse at kun installasjoner for produksjon av fornybar energi i Sverige var omfattet av elsertifikatordningen. Dommen var imøtesett med spenning etter at generaladvokaten i sitt forslag til avgjørelse 28. januar 2014 fant at fornybardirektivet artikkel 3(3) ikke var i samsvar med traktaten. Dommen innebærer imidlertid at en medlemsstat, innenfor rammen av fornybardirektivet og artikkel 34 TFEU, fortsatt kan begrense sin nasjonale støtteordning for fornybar energi til kun å omfatte fornybar energi produsert på sitt territorium. Selv om avgjørelsen konkret gjelder grønne sertifikatordninger, gir den etter mitt syn flere avklaringer av mer prinsipiell karakter:

For det første slår domstolen fast at fornybardirektivet åpner for at nasjonale støtteordninger for fornybar energi kan avgrenses territorielt, men den konstaterer samtidig at direktivet ikke innebærer en slik grad av harmonisering at prøving av om en territoriell avgrensning er i samsvar med artikkel 34 TFEU, avskjæres.

For det andre gir dommen veiledning for vurderingen etter artikkel 34 TFEU. Innledningsvis finner domstolen at den svenske elsertifikatordningen kan bidra til å redusere kraftimport, og spesielt import av kraft fra fornybare kilder. Av prinsipiell betydning her er at domstolen, når den finner at det foreligger en restriksjon, bekrefter og presiserer sin tidligere praksis ved å slå fast at hensynet til miljøet kan begrunne handelsrestriksjoner, forutsatt at tiltaket er egnet til å ivareta formålet og ikke går lenger enn nødvendig. I forlengelsen av dette konstaterer domstolen, bl.a. med henvisning til at økt bruk av fornybar energi er en forutsetning for oppfyllelse av EUs internasjonale klimaforpliktelser, at formålet om å fremme fornybare energikilder er et miljøhensyn som rent prinsipielt kan begrunne restriksjoner. Domstolen vurderer så om tiltaket oppfyller proporsjonalitetskravet. Her bygger den på PreussenElektra (sak C-379/98 (13/03/2001), ECR 2001 I-02099). Vurderingen er konkret, men enkelte ting er verdt å merke seg. Utgangspunktet for vurderingen er medlemsstatenes kvoteforpliktelser etter fornybardirektivet, og domstolen konstaterer at problemene med å identifisere opprinnelsen til elektrisiteten når den først er i transmisjons- og distribusjonsnettet, består etter dagens EU-lovgivning. Deretter foretar domstolen en effektivitetsvurdering, av henholdsvis den territorielle avgrensningen og ordningen som helhet. Formålet med fornybardirektivet slik det fremkommer av fortalen og medlemsstatenes ulike forutsetninger slik disse er reflektert i kvotepliktene etter direktivet, står sentralt i effektivitetsvurderingen av den territorielle avgrensningen. Etter min mening gir vurderingen opphav til følgende generelle betraktninger: At formålet om reduserte klimautslipp best kan oppnås ved tiltak på produksjonsstadiet. At medlemsstaten alt har tilstrekkelig grønn produksjonskapasitet til å møte sin kvoteforpliktelse, anses ikke avgjørende; langsiktighet og forutsigbarhet for produsentene er en forutsetning for fortsatt investering i grønn produksjon ettersom kostnadene ved slik produksjon fortsatt er høyere. Vurderingen av ordningen som helhet er svært konkret, men utfallet synes å bero på at ordningen med grønne sertifikater er markedsbasert, og at sertifikatene kan omsettes uavhengig av kraftomsetningen slik at de ekstraordinære kostnadene bæres av markedsaktørene. Det har blitt anført at dommen indikerer at markedsbaserte ordninger har større utsikter til å gå klar av forbudet i artikkel 34 TFEU enn mindre markedsbaserte løsninger.

Dagens fornybardirektiv hensyntar forskjellene i medlemsstatenes forutsetninger for produksjon av fornybar energi. Spørsmålet er om medlemsstatene vil se seg tjent med en gradvis avklaring av hvilke rammer som følger av artikkel 34 TFEU, gjennom praksis – eller om dommen gir utsikter til reguleringsaktivitet på EU-nivå med den målsetting også å harmonisere prinsippene for selve utformingen av støtteordningene.