Bør Stortinget nå vedta noen av de forslag som foreligger, om å endre Grunnloven til et mer moderne norsk språk? Mange ønsker at Grunnloven gjennom en språklig og innholdsmessig modernisering blir gjort mer tidsmessig, moderne og mer i pakt med vår tid. Grunnloven foreslås nå gitt i en bokmålsversjon og i en nynorsk versjon i dagens rettskrivning. Innholdsmessig skal Grunnloven endres ved at menneskerettighetene får en tydeligere og bredere plass i Grunnloven.

For at borgerne skal kunne gjøre sine rettigheter gjeldende mot myndighetene, og for at de som utøver myndighet på det offentliges vegne, skal kunne opptre korrekt, er det viktig at de rettsreglene som skal respekteres og følges, er klare, enkle og lette å forstå. Ut fra dette skulle overskriftens spørsmål være enkelt å besvare: Hvis vi moderniserer grunnlovsspråket, blir Grunnloven enklere å forstå, og da vil Grunnloven også få større betydning.

Vil Grunnloven dermed også bli bedre som politisk og rettslig styringsmiddel, og vil vi da lettere kunne realisere målene som i dag er nedfelt i § 2? Der står det at «[d]enne Grundlov skal sikre Demokratiet, Rettsstaten og Menneskerettighederne». Flere selvstendige grunnlovstekster i et moderne språk vil kunne svekke Grunnloven som rettesnor og skranke for lovgivningen og for domstolsprøvingen. I alle fall er det ikke dokumentert at språkformen fra 1903 eller mangelen på en selvstendig nynorsk versjon av Grunnloven har svekket Grunnlovens rolle som rettesnor og skranke. Grunnloven §112 krever at erfaring skal ha vist at det er nødvendig å endre Grunnloven, før endringer blir gjort. Erfaring har ikke vist at modernisering av språket i hele Grunnloven er påkrevd.

Når Stortinget vedtar nye grunnlovsbestemmelser, blir de innarbeidet i den gamle grunnlovsteksten. Gamle og nye bestemmelser står side om side i en språkdrakt fra 1903. Stortinget har nemlig fulgt en praksis med at endringer i Grunnloven skrives i en rettskriving fra 1903. Det har medført at det ikke har vært noen «språkstrid» om grunnlovsspråket. I praksis har det også vært bred enighet om de endringene som har vært gjort i Grunnloven. Det har aldri stått nevneverdig strid verken om endringenes form eller innhold. Det må sies å være et gode. Grunnloven har en solid forankring i vår rettstradisjon, og den har også vært en samlende nasjonal institusjon. Slik ønsker vi fortsatt at Grunnloven skal være.

Grunnloven skal speile de grunnleggende rettsstatsverdier og de rettsprinsipper som dagens statsstyre er tuftet på. Slik har det ikke alltid vært. I lange tider valgte vi å la viktige endringer i forfatningen være forankret i den konstitusjonelle sedvaneretten. Grunnloven i dag er et resultat av en lang historisk utvikling. Med den rettskriving som brukes i Grunnloven, skjønner vi umiddelbart at dette er en lov med lange historiske røtter, som må forklares og fortolkes nærmere for at vi skal forstå bestemmelsene på riktig måte. Når vi i dag i Grunnloven § 12 kan lese at «Kongen vælger selv et Raad af stemmeberettigede norske Borgere», forstår de fleste at slik var det før og ikke nå. Det er språkformen som gjør at vi forstår dette umiddelbart. Alle vet at det ikke er Kongen personlig som i dag bestemmer hvordan regjeringen skal se ut. Hvis vi skal skrive dette i dagens språk, blir det «Kongen velger selv et råd av stemmeberettigede norske borgere» eller, på nynorsk, «Kongen vel sjølv eit råd av røysteføre norske borgarar.» I annet ledd vil det i nynorskversjonen stå: «Kongen fordeler gjeremåla mellom medlemmene slik han meiner det er tenleg.» I en bokmålsversjon vil det stå: «Kongen fordeler gjøremålene blant statsrådets medlemmer slik han finner det tjenlig.» I et språk som ligger tett opp til dagens språkbruk, vil det gis inntrykk av at vi fortsatt har en personlig kongemakt. Dette er ikke god folkeopplysning. Alle vet i dag at den personlige kongemakt ikke lenger er en realitet.

Det er også lagt frem et forslag om at Grunnloven skal vedtas i både en nynorsk versjon og en bokmålsversjon. Er det nødvendig, og vil ikke det bare føre til en ny språkstrid? Grunnloven er som nevnt en lov. En lov skal være så klar og tydelig som mulig. Flere språkversjoner vil føre til tolkningstvil og tolkningsstrid. Vi bør derfor fortsatt bare ha én lovversjon og heller åpne for at de endringene eller tilleggene som blir gjort, i tilfelle gis på nynorsk eller bokmål.

Før sto det i Grunnloven § 81 at «Alle Love utfærdiges i det norske Sprog…». Den ble endret etter unionsoppløsningen. Vi kunne nå ta den inn igjen med en presisering om at lovforslagene skal være på nynorsk eller bokmål. Da vil det bli opp til forslagsstillerne, Regjeringen eller Stortingets representanter, å foreslå nye bestemmelser eller endringer på bokmål eller nynorsk. Det blir da mindre risiko for tolkningsuenighet og tolkningstvil fordi vi bare vil ha én tekst å holde oss til. Det vil også bli enklere å endre, oppheve eller gi nye bestemmelser. Selv om vi i så fall vil få en grunnlov med paragrafer med ulike språkformer, vil vi få en grunnlov som blir et bedre styringsredskap for både lovgiveren, forvaltningen og domstolene. La oss heller konsentrere oss om hvordan vi best kan modernisere Grunnloven innholdsmessig. Hvordan vi kan styrke menneskerettighetenes plass i Grunnloven, er et langt viktigere spørsmål.