Artikkelen tar opp EU-domstolens og Underrettens nylige endring i praksis vedrørende EØS‑/EFTA-staters og EFTAs overvåkingsorgans (ESAs) adgang til å intervenere i institusjonelle saker hvor begjæring om intervensjon ikke har blitt tatt til følge. De fem seneste kjennelsene fra EU-domstolen, Underretten og EFTA-domstolen som behandler spørsmålet om intervensjon i institusjonelle saker, analyseres. Det anføres at å nekte EØS-/EFTA-stater og ESA å intervenere med den begrunnelsen at de kun er å anse som privilegerte juridiske personer, hindrer oppfyllelsen av intensjonen bak EØS-avtalen. I tillegg til å bryte med tidligere praksis fra EU-domstolen fører den nye tolkningen til både politiske og rettslige problemer. Avslutningsvis drøftes den nåværende tilstanden hva gjelder ensartethet og gjensidighet for stater og institusjoner for de tre domstolene, og det konkluderes med at den nyere praksisen fra EU-domstolen bør reverseres.