Ny utlendingslov trådte i kraft første januar 2009. Systemet for å forstå vilkårene for å få innvilget beskyttelse i Norge ble betydelig mer oversiktlig med den nye loven. Den nedre grensen for når en asylsøker kan få innvilget beskyttelse, er derimot noe uklar, noe jeg vil vise gjennom denne artikkelen. Den tidligere utlendingsloven hadde en bestemmelse som vernet utlendinger mot retur til sitt hjemland dersom de der stod i fare for behandling lignende den som forbys etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 3. Ord-lyden var imidlertid ikke helt identisk med artikkel 3. I den nye loven har lovgiver gitt ordlyden en tilføyelse, slik at den nå er nærmest identisk med EMK artikkel 3. Ordlyden i den nye utlendingsloven sier altså at utlendinger som risikerer nedverdigende behandling i sitt hjemland, skal innvilges beskyttelse og flyktningstatus. Har lovgiver ment å utvide gruppen av subjekter for asylinstituttet?