Forfatteren påviser at Høyesterett ikke har forholdt seg helt konsekvent når det gjelder rammene for siling av bevisanker etter straffeprosessloven § 321 annet ledd. Det tas til orde for at Høyesterett i de to siste sentrale avgjørelsene om tematikken trekker for vide rammer for ankesilingen, og at den beste rettspolitiske løsningen for en rettssikker ankesiling er at den gjennomføres kun på grunnlag av lyd- og bildeopptak fra hovedforhandlingen i tingretten. Derimot bør en ikke gå inn påden samme bruk av lyd- og bildeopptak ved lagmannsrettens behandling av ankesaker som i Sverige, hvor selve ankeforhandlingen i hovedsak baseres på avspilling av lyd- og bildeopptak.