Reguleringsplanlegging med utfyllende planbestemmelser gir kommunene mulighet til å treffe beslutninger med høyt detaljnivå om arealbruk. I kommunens behandling av den enkelte byggesak er adgangen til detaljstyring gjennom å knytte plikter til vedtaket mer begrenset enn i planleggingsfasen. I denne artikkelen kartlegges vilkårsadgangen når det gis tillatelser til tiltak etter plan- og bygningsloven. Både lovens eksplisitte vilkårshjemler og vilkårsadgangen som følge av at det foreligger en skjønnsmessig avslagsgrunn, behandles. Det vises at summen av kommunens muligheter i praksis gjør at vilkårsadgangen er ganske stor. Videre drøftes om det også finnes rom for å stille vilkår ved lovbundne vedtak, først og fremst der søkeren har krav på byggetillatelse i samsvar med plan, jf. plan- og bygningsloven § 21-4 første ledd. Det konkluderes med at det også her kan være et visst rom for å stille vilkår for å avbøte skadevirkninger av tiltaket.