Finnmarkskommisjonens to første rapporter utgjør de første konkrete utredningsresultatene for bestemte landområder etter over 30 år med drøfting og utredning av samenes rettigheter til «land og vann». I rapportene erkjennes det at folk på Stjernøya, Seiland og i Nesseby har brukt sine tradisjonsområder i samme grad og omfang som folk i Manndalen, som vant eiendomsrett i Svartskog-dommen, jf. Rt. 2001 s. 1229. Kommisjonen kommer likevel til at de i praksis ikke har mer omfattende rettigheter til disse områdene enn det som alt er lovfestet i finnmarksloven §§ 22 og 23. I denne artikkelen blir kommisjonens materielle vurderinger gjennomgått, hvor det blir satt søkelys på dens bevisvurderinger og rettsanvendelse, og dermed begrunnelsen for dens konklusjoner.