Den 24. juni undertegnet Norge og 18 andre medlemsstater i Europarådet protokoll nr. 15 til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) (ytterligere fire stater har senere undertegnet). Protokollen trer først i kraft når alle 47 medlemmer har akseptert den. For blant annet Norges del må protokollen også ratifiseres før den får praktisk rettslig effekt. Det er grunn til å tro at protokollen blir gjeldende rett i overskuelig fremtid. Uansett kan den allerede nå gi nye perspektiver.

Protokollen er ett av flere virkemidler for å effektivisere Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) og sikre dens fremtid. Den er kortfattet, men potent; ikke alle endringer omtales her. Vesentlig er at protokollen innfører et tillegg, en siste preambulær setning, om man vil, til EMKs fortale. Det lyder slik:

«Affirming that the High Contracting Parties, in accordance with the principle of subsidiarity, have the primary responsibility to secure the rights and freedoms defined in this Convention and the Protocols thereto, and that in doing so they enjoy a margin of appreciation, subject to the supervisory jurisdiction of the European Court of Human Rights established by this Convention.»

Fortalen er konvensjonens forord. Den uttrykker sentrale overveielser bak statspartenes tilslutning til konvensjonen og identifiserer EMKs verdigrunnlag. Fortalen er del av den konteksten som fortolker ser hen til (se blant annet Wien-konvensjonen om traktatretten artikkel 31 nr. 2). Ifølge EMD er den viktig i klarleggingen av EMKs formål (Golder mot Storbritannia (1975)). EMDs formålsorientering følges av norske domstoler, se bl.a. plenumsavgjørelsen inntatt i Rt. 2005 side 833 pkt. 45). Det vil få praktisk betydning at fortalen fremhever to sentrale premisser for EMKs virke, subsidiaritet og skjønnsmargin.

Begge er velkjente EMK-rettslige størrelser. Skjønnsmarginen dreier seg om EMDs, i hvert fall formelle, erkjennelse av tilbakeholdenhet overfor nasjonale beslutningsprosesser når disse etterprøves i Strasbourg. (Temaet ble omtalt på lederplass her senest i 2011, se Skoghøy, «Nasjonal skjønnsmargin etter EMK», s. 189–190.) Subsidiaritetsprinsippet, som allerede kommer frem i kravet om at en klage til EMD først kan behandles når nasjonale rettsmidler er uttømt (artikkel 35 nr. 1), har i hvert fall to aspekter: Medlemsstatene selv, og ikke EMD, har primæransvaret for å sikre at EMK etterleves. Og det internasjonale kontrollsystemet bør gripe inn først hvis det nasjonale systemet svikter. Forbindelsene er mange mellom skjønnsmargin og subsidiaritet.

Nå er prinsippene traktatfestet, og det selvsagt ikke uten grunn. Protokoll nr. 15 til EMK er ett av flere resultater av tre høynivåkonferanser i Europarådets regi om hvordan EMDs virksomhet kan reformeres – kraftig. Domstolens kolossale saksmengde har vært et problem i to årtier (selv om den ifølge de siste rapportene går merkbart ned på grunn av allerede iverksatte reformtiltak). Overbelastningen kan i hvert fall spores tilbake til at EMD selv har valgt å spille en aktiv rolle som kontrollorgan, men svakheter i den nasjonale domstolsprøvingen har nok også medvirket til eksplosjonen i klagesaker.

Protokoll nr. 15 er et signal fra Europarådets medlemsstater til EMD om at skjønnsmarginen må være reell, og ikke bare en standardfrase i domstolens repertoar. Samtidig anerkjenner statene sitt primæransvar for gjennomføring av og kontroll med konvensjonens krav. En aner kimen til noe her, i hvert fall en foranledning for å se temaet domstolskontroll og EMK i et nytt perspektiv. Peker protokoll nr. 15 i retning av en mer tilbakelent og overordnet prøving i EMD, til erstatning for den detaljkontroll som lenge har vært toneangivende? Gir endringen av traktaten grunnlag for mer omfattende, eller i hvert fall bedre informert, nasjonal domstolsprøving som et motstykke til dette?

EMDs reformarbeid er omtalt i detalj på domstolens webside (www.echr.coe.int).