Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Leder
(side 321-322)
av Inge Lorange Backer
(side 323-336)
av Jan-Ove Færstad
Sammendrag

I artikkelen kommenteres enkelte problematiske sider ved Høyesteretts avgjørelse i Fokus Bank-saken, referert i Rt. 2012 s. 1926. Forfatteren stiller spørsmål både ved Høyesteretts utforming av et overordnet vurderingstema og ved Høyesteretts vurdering av om det forelå ansvarsbetingende opplysningssvikt i den aktuelle saken. Avgjørelsen bidrar, etter forfatterens oppfatning, i liten grad til å klargjøre innholdet i finansrådgiveres informasjonsplikt ved salg av investeringsprodukter til forbrukere.

(side 345-357)
av Anne Robberstad
Sammendrag

Talemåter om større eller mindre «sannsynlighet» brukes gjerne om faktiske forhold («faktum»). Artikkelen viser at slike talemåter har smittet over på et felt de absolutt ikke hører hjemme, nemlig rettsanvendelsen. Som eksempler brukes forskriften til forskningsetikkloven, der det kreves «klar sannsynlighetsovervekt», og diskrimineringslovgivningens regler om «bevisbyrde». Det viktige skillet mellom jus og faktum gjelder ikke bare i prosessretten, men også innen forvaltningen. Dette illustreres ved en gjennomgang av forskningsetikklovens regel om vitenskapelig uredelighet, som håndheves av det såkalte Granskingsutvalget.

(side 358-372)
av Magnus Schmauch
Sammendrag

Artikkelen drøfter anvendelsen av EØS-avtalen artikkel 103 og midlertidig anvendelse av EØS-komiteens beslutninger i påvente av at forfatningsrettslige krav oppfylles. Spørsmålet er hittil ikke prøvd av EFTA-domstolen, og forfatteren presenterer fire ulike løsninger for hvilken virkning EU-retten kan ha i nasjonale domstoler når EØS-komiteens beslutning er midlertidig anvendelig. Det finnes fire alternativer. Det første er at folkeretten (f.eks. gjennom Wien-konvensjonen) skal være avgjørende. Det andre alternativet er at midlertidig anvendelse skal ses som en stand-still klausul overfor lovgiver. Det tredje alternativet er at midlertidig anvendelse medfører begrensede rettigheter for individer overfor nasjonale myndigheter og domstoler. Det fjerde alternativet er at midlertidig anvendelse ikke har noen betydning innen EØS-retten. Det er mulig at en eller flere av løsningene kan være korrekt avhengig av omstendighetene i hvert enkelt tilfelle. Artikkelen bygger på et foredrag holdt i Bergen høsten 2012.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon