Dommen mot den tyske kriminalassistenten Karl-Hans Herman Klinge er i ettertiden blitt stående som eksempel på at flertallet i norsk Høyesterett satte Grunnloven og våre grunnleggende rettsprinsipper til side i rettsoppgjøret mot fremmede voldsmenn. Et grunnlag for dommen var en anordning vedtatt av Londonregjeringen i mai 1945, det vil si etter at handlingene ble begått. I denne artikkelen argumenterer jeg for at Klinge og de andre ikke ble dømt etter tilbakevirkende lovgivning. Den rettsoppfatningen som flertallet av Høyesterett bygget på, var den samme som Høyesterett uttrykte allerede i desember 1940 da de nedla sine embeter. Behandlingen av Klinge var helt i samsvar med internasjonal rett, og den samme rettsoppfatningen ble lagt til grunn både av FN og i rettsoppgjøret i andre land. På dette grunnlaget kritiserer jeg også plenumsavgjørelsen i krigsforbrytersaken i Rt. 2010 s. 1445.