Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Rettsvalget ved rettighetskollisjoner knyttet til enkle pengekrav

Silje Karine Nordtveit er født i 1983 og Master i rettsvitenskap fra 2007. Hun er for tiden stipendiat ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen.

  • Side: 67-84
  • Publisert på Idunn: 2013-01-23
  • Publisert: 2013-01-23

En avtale om pantsettelse eller overdragelse av enkle pengekrav kan gi opphav til tvister både mellom avtalens parter og mellom en av avtalens parter og utenforstående tredjeparter, som for eksempel avhenderens kreditorer eller andre avtalesuksessorer (omsetningserververe). I artikkelen drøftes hvilket lands rett som skal legges til grunn for løsning av rettighetskonflikter mellom en av partene i overføringsavtalen og tredjeparter i tilfeller der partene eller det aktuelle kravet har tilknytning til to eller flere ulike jurisdiksjoner.

1 Innledning1

I denne artikkelen drøftes rettsvalget for rettighetskollisjoner i forbindelse med pantsettelse og overdragelse2 av enkle pengekrav.3 Med rettighetskollisjon forstår jeg en konflikt mellom erververen og en tredjeperson som pretenderer å ha en rett til kravet, enten som avhenderens hjemmelsmann, avtalesuksessor eller som kreditor med beslagsrett. Fra erververens synsvinkel blir spørsmålet hvilke (om noen) handlinger som må gjennomføres for å sikre erververens rett til kravet vern mot konkurrerende retter til kravet (herunder rettigheter som avhenderens hjemmelsmann hevder å ha) og mot kreditorbeslag i form av utlegg eller konkursbeslag.

Ved overdragelse av enkle pengekrav må man skille mellom de obligasjonsrettslige virkningene overfor debitor og de tingsrettslige virkningene overfor andre tredjemenn som pretenderer å ha en rett i kravet. Det kan selvsagt oppstå tvister mellom erverver eller avhender på den ene siden, og debitor på den andre. Etter avtalen mellom debitor og den som avhender eller pantsetter kravet kan det for eksempel foreligge begrensninger i adgangen til å avhende eller pantsette kravet. Spørsmål blir da i hvilken utstrekning en slik avtale kan gjøres gjeldende mot erververen av kravet. Debitor er riktignok en tredjeperson i forhold til cesjonsavtalen, men pretenderer ikke å ha en rett til fordringen, som representerer et formuesgode på kreditors hånd. Slike tvister gjelder ikke tingsrettslige rettighetskollisjoner, men har karakter av obligasjonsrettslige konflikter.4 Med tredjeperson siktes det derfor i denne artikkelen til andre tredjepersoner enn debitor.

Man kan tenke seg en situasjon hvor det norske morselskapet har ytt et lån til sitt tyske datterselskap, og deretter pantsetter fordringen til en engelsk bank som sikkerhet for et større lån. For banken vil det da være av sentral betydning blant annet å vite hvilket lands rett som regulerer vilkårene for at panteretten skal stå seg i tilfelle av konkurs.5 Man kan også tenke seg rettighetskollisjoner mellom flere omsetningserververe, for eksempel hvor et engelsk selskap først pantsetter alle sine utestående fordringer til en tysk bank, og deretter overdrar enkelte av disse fordringene til et norsk selskap.6

Rettsvalgsspørsmålet vil ofte aktualiseres ved samlet overdragelse eller pantsettelse av alle utestående fordringer. Dersom pantsetteren har kunder i ulike jurisdiksjoner, vil også kravene mot disse ha tilknytning til ulike jurisdiksjoner. Når panthaver i tillegg er hjemmehørende i en annen jurisdiksjon enn pantsetteren, kan dette reise kompliserte spørsmål med hensyn til rettsvalget. På samme måte vil rettsvalgsspørsmålet også aktualiseres ved verdipapirisering. Verdipapirisering er en finansieringsform som typisk går ut på at for eksempel en bank overfører alle sine utlån (fordringer) innenfor en viss kategori til et spesialforetak, som deretter utsteder obligasjoner (verdipapir).7 Et eksempel: En norsk bank, som har både svenske og norske lånekunder, overfører lånene (fordringene) til et spesialforetak registrert i England. Den norske banken tas senere under insolvensbehandling, og det oppstår tvist om hvorvidt det kan tas beslag i fordringene.

Ved fastleggelse av rettsvalgsregelen, tar jeg utgangspunkt i kvalifikasjonsmetoden. Med Konows ord går metoden ut på

«… å analysere den foreliggende sak med sikte på å finne hvilken type rettslig problemstilling man står overfor for på den måten å finne ut hvilken lovvalgsregel forholdet skal subsumeres under».8

Basert på kvalifiseringen av det aktuelle rettsspørsmål i samsvar med lex fori,9 anvender man så den rettsvalgsregel som gjelder for den aktuelle type rettsspørsmål. Det synes å være enighet om at det er denne metoden som må anvendes for tingsrettslige rettighetskollisjoner.10 Spørsmålet som skal drøftes i det følgende er altså hvilken fast rettsvalgsregel som gjelder for rettighetskollisjoner knyttet til enkle pengekrav.

2 EU-rettslige utgangspunkter for rettsvalgsvurderingen

Innenfor EU er rettsvalgsspørsmålene knyttet til enkle pengekrav i stor grad regulert i forordning 2008/593/EF om rettsvalgsregler for kontraktuelle forpliktelser (Roma I). Forordningen erstatter for medlemslandenes del konvensjon av 19. juni 1980 om lovvalg i kontraktsforhold (Romakonvensjonen).11 Konvensjonen er ikke tiltrådt av Norge. Forordningen artikkel 14 lyder slik:

«1. The relationship between assignor and assignee under a voluntary assignment or contractual subrogation of a claim against another person (the debtor) shall be governed by the law that applies to the contract between the assignor and assignee under this Regulation.

2. The law governing the assigned or subrogated claim shall determine its assignability, the relationship between the assignee and the debtor, the conditions under which the assignment or subrogation can be invoked against the debtor and whether the debtor's obligations have been discharged.

3. The concept of assignment in this Article includes outright transfers of claims, transfers of claims by way of security and pledges or other security rights over claims.»

Forordningen artikkel 14 svarer i hovedsak til artikkel 12 i konvensjonen. Både konvensjonsbestemmelsen og forordningen artikkel 14 regulerer utvilsomt hvilket lands rett som skal gjelde for det innbyrdes forhold mellom overdrager og erverver, og overdragelsens virkninger i forhold til debitor. Det har vært uenighet om hvorvidt artikkel 12 i konvensjonen også regulerer spørsmålet om hva som kreves for en effektiv overføring av eiendomsretten til kravet med virkning overfor tredjepersoner.12 EU-kommisjonens forslag til RomaI-forordningen13 inneholdt i utkastet til det som nå er artikkel 14 et tredje ledd om forholdet til tredjeparter, som innebar at avhenderens hjemlands rett skulle legges til grunn for denne type konflikter. Under EU-parlamentets behandling av forslaget14 ble tredje avsnitt tatt ut og forholdet til tredjeparter ble i stedet uttrykkelig nevnt i det som nå er annet ledd, altså slik at det lands rett som kravet som sådan er underlagt også skulle regulere forholdet til tredjepersoner. I den vedtatte forordningen er ingen av disse to alternativene tatt med.15

Noen forfattere oppfatter forordningen artikkel 14 som en klargjøring av at kollisjonsspørsmålene nå reguleres av det lands rett som regulerer forholdet mellom avhender og erverver.16 Dette begrunnes i korte trekk med at forordningen artikkel 14 nr. 1 etter sin ordlyd regulerer forholdet mellom avhender og erverver («the relationship») i stedet for bare de gjensidige forpliktelsene mellom dem («the mutual obligations»), som er den formuleringen som er benyttet i konvensjonen artikkel 12 nr. 1, sammenholdt med fortalens avsnitt 38, hvor det fremgår at

«the term ‘relationship’ should make it clear that Article 14 (1) also applies to the property aspects of an assignment, as between assignor and assignee, in legal orders where such aspects are treated separately from the aspects under the law of obligations».

Andre er av den oppfatning at forordningen artikkel 14 ikke kan forstås på denne måten, nettopp fordi medlemsstatene avsto fra uttrykkelig å regulere spørsmålet.17 Idenne artikkelen ville det føre for langt å gå nærmere inn på tolkningen av forordningen, og jeg nøyer meg med å konstatere at det fortsatt er usikkert om og på hvilken måte forordningen regulerer rettsvalget for rettighetskollisjonene.

3 Hvilken rettsvalgsregel bør legges til grunn?

3.1 Noen grunnleggende hensyn

Norge er ikke part i Roma-konvensjonen, og rettsvalgsspørsmålet er ikke regulert i norsk lov. Spørsmålet må derfor avgjøres på ulovfestet grunnlag. Det finnes få norske rettsavgjørelser som omhandler rettsvalgsspørsmål knyttet til enkle pengekrav, og så vidt jeg kan se ingen avgjørelser fra Høyesterett som gjelder rettsvalgsspørsmålet for rettighetskollisjoner. Fastleggingen av en rettsvalgsregel for tingsrettslige spørsmål knyttet til enkle pengekrav vil derfor i all hovedsak måtte basere seg på reelle hensyn, det vil si en vurdering av de hensyn som rettsvalgsregelen skal ivareta. I det følgende vil jeg først gjøre rede for noen sentrale hensyn, før jeg går over til en nærmere vurdering av de aktuelle rettsvalgsregler for rettighetskollisjoner; anvendelse av debitors, avhenderens eller erververens hjemlands rett, det land hvis rett regulerer kravet (forholdet mellom debitor og avhender) eller det land hvis rett regulerer overdragelsen (forholdet mellom avhender og erverver).

Etter mitt syn må utgangspunktet være at samme rettsvalgsregel gjelder for samlet pantsettelse og for enkeltvis pantsettelse.18 Hvor tvisten for eksempel gjelder prioritetsforholdet mellom panterett i ett enkelt krav og panterett etter egne regler i en samlet fordringsmasse hvor dette kravet inngår, er det ønskelig at begge panteretter vurderes etter samme lands rett. Av samme grunn må rettsvalgsregelen være den samme uavhengig av grensedragningen mellom pantsettelse, overdragelse og sikringscesjon. Her må det i tillegg tas hensyn til at denne grensen er vanskelig å trekke.19 Ved rettighetskollisjoner mellom for eksempel en pantsettelse og en overdragelse vil det åpenbart være mest hensiktsmessig at de to rettsstiftelsene reguleres av samme lands rett.20 Det kan også vises til at lovvalgsregelen i Roma I-forordningen artikkel 14 nr. 3 uttrykkelig sidestiller de ulike overføringsmåtene.

I rettsvalgsvurderinger vil det til en viss grad være andre reelle hensyn som tillegges avgjørende vekt enn ved vurderingen av interne, materielle rettsspørsmål. For eksempel vil det i større grad være relevant å legge vekt på hensynet til uniformitet/enhet mellom ulike lands rettsvalgsregler.21 Det er også et poeng at utviklingen i norsk internasjonal privatrett går i retning av større grad av harmonisering med EU-rettslige lovvalgsregler og bruk av faste lovvalgsregler på bekostning av den individualiserende metode.22 Som det vil fremgå av drøftelsene av de enkelte alternative rettsvalgsregler, danner det seg ikke noe entydig bilde av hvilken rettsvalgsregel som er den mest vanlige.23 Debatten rundt Roma I-forordningen beskrevet i avsnitt 2 over illustrerer ulikhetene mellom EUs medlemsland her. Også innenfor den enkelte jurisdiksjon kan det være omdiskutert hvilken regel som skal legges til grunn. I svensk rett synes spørsmålet å være like uavklart som etter norsk rett. Bogdan24 oppsummerer ulike svenske forfatteres syn på følgende måte:

«Enligt vissa förslag bör dylika frågor prövas enligt fordringens avtalsstatut, trots at frågorna har sakrättslig och inte obligationsrättslig karaktär. Enligt ett annat förslag borde förvärvarens rätt gentemot överlåtarens (cedentens) borgenärer prövas enligt överlåtarens domicillag. Ett tredje alternativ är att även här utgå från lex rei sitae-regeln, varvid en enkel fordran normalt skulle anses «belägen» där gäldenären har sitt hemvist eller säte.»

Også i dansk rett er spørsmålet uavklart, og det synes her å stå mellom to alternativer: debitors hjemlands rett eller avhenderens hjemlands rett.25 Denne uklarheten begrenser betydningen av uniformitetshensynet, og det blir dermed de ulike forfatteres argumentasjon og begrunnelse for sine standpunkter som eventuelt kan bidra til drøftelsen av den norske rettsvalgsregelen.

Til en viss grad kan det også være relevant å se hen til de hensyn som begrunner de nasjonale, materielle regler, i dette tilfellet hensynene bak de norske reglene om rettighetskollisjoner. Man må likevel være bevisst på at selv om rettsvalgsreglene er av nasjonal karakter, skal de fungere i en internasjonal sammenheng. Vektlegging av hensyn bak interne materielle rettsregler kan stå i et visst motsetningsforhold til uniformitetshensynet.26 Det må tas høyde for at de materielle reglene kan være utformet svært ulikt fra land til land, og at enkelte land ikke opererer med noe særskilt rettsvernskrav for enkle pengekrav. Dermed vil det for eksempel ikke være aktuelt å legge vekt på hensynet til notoritet i rettsvalgsvurderingen, selv om dette er et sentralt hensyn bak de norske rettsvernsreglene. Et synspunkt om at et rettsvernskrav (særlig notifikasjonskrav) er svakt begrunnet og gir liten grad av publisitet kan av samme grunn ikke tillegges vekt.27 Det er et faktum at det i enkelte land, herunder Norge, gjelder slike krav, og at panthavere og erververe av krav med tilknytning til et av disse landene må ta hensyn til at det kan gjelde et slikt rettsvernskrav.

Kanskje kan man i større grad legge vekt på hensynet bak interne materielle rettsregler hvor dette er hensyn som gjør seg gjeldende på tilsvarende måte for samme type rettsspørsmål også i andre lands interne materielle rett, slik som hensynet til forutberegnelighet, sikker omsetning og kredittgivning. Hensynet til forutberegnelighet må også tillegges vesentlig vekt i rettsvalgsvurderingen, ikke minst i tilknytning til rettighetskollisjoner, hvor dette hensynet står sentralt også i den interne, materielle retten.28 Banken vil ikke låne ut penger hvis ikke den vet at sikkerheten står seg i tilfelle av konkurs. Erververen av et krav tar en risiko ved å betale uten å være sikker på at avhenderens konkursbo ikke kan ta beslag i kravet, eller ved å risikere at avhenderen selger kravet på nytt. Dersom en panthaver eller erverver må etablere rettsvern etter flere lands rett for å «være på den sikre siden» medfører det blant annet økte transaksjonskostnader.29

Hensynet til forutberegnelighet og til at rettsvalgsreglene skal være enkle å anvende, ivaretas etter min oppfatning i størst mulig grad gjennom en rettsvalgsregel som gjør at «hele tredjemannskonflikten» reguleres av samme lands rett, og som innebærer at rettsvalget i størst mulig grad er «fast» fra det tidspunkt kravet er etablert. Med andre ord må man knytte rettsvalget til en tilknytningsfaktor som er til stede hele tiden og som ikke, eller i hvert fall i minst mulig grad endres, for eksempel hvor en avhender overdrar det samme kravet til to ulike erververe (dobbelsuksesjon). I slike tilfeller er det lite hensiktsmessig å la rettighetskollisjonen avgjøres for eksempel etter det lands rett som regulerer avtalen mellom avhender og erverver.30 Man kan tenke seg at overdrageren A først overdrar kravet til B gjennom en avtale som underlegges land Bs rett, og deretter overdrar kravet til C gjennom en avtale som underlegges land Cs rett. Land Bs rett skal da regulere spørsmålet om vern for overdragelsen til B, mens land Cs rett skal regulere overdragelsen til C. Dersom reglene for dobbelsuksesjonskonflikter i land B lar Bs rett gå foran (for eksempel fordi retten i det landet ikke krever notifikasjon eller annen rettsvernsakt for at overdragelsen skal være beskyttet) og reglene i land C lar C ekstingvere Bs rett (for eksempel fordi retten i dette landet krever notifikasjon og C har notifisert først) får man i realiteten ingen løsning på konflikten.31

Man kunne selvsagt si at siden den første overdragelsen hadde rettsvern etter land Bs rett på tidspunktet for overdragelsen til C, så må Bs rett gå foran. Dette gir svært liten forutberegnelighet for C, som har innrettet seg etter rettsvernsreglene i land C. Flessner/Verhagen synes å forutsette en løsning hvor det lands rett som regulerer den senere overdragelsen avgjør hvorvidt denne senere overdragelsen står seg i forhold til en tidligere overdragelse.32 Dette innebærer for eksempel at B i eksempelet over kan ha sikret seg rettsvern etter land Bs rett og dermed antar at hans rett til tingen er beskyttet mot senere erverv, men likevel blir møtt med at han ikke har oppfylt rettsvernskravene etter land Cs rett, slik at hans erverv ikke står seg overfor Cs erverv. Dette gir i enda mindre grad forutberegnelighet for B, som selvsagt ikke hadde noen oppfordring til å sikre seg rettsvern etter land Cs rett. Hensynet bak rettsvernsregler og andre måter å regulere rettighetskollisjoner på er nettopp at B i dette tilfellet skal kunne overføre kjøpesummen med visshet om at kravet nå tilhører ham.

For å finne den mest hensiktsmessige rettsvalgsregelen, kan det også være relevant å se på rettsforholdet i videre forstand, ved at man forsøker å finne en helhetlig løsning som fungerer sammen med de rettsvalgsregler som gjelder for de øvrige spørsmål som kan oppstå ved overdragelse av pengekrav. Dette refereres til som hensynet til kontraktens enhet.33

Ved overdragelse av pengekrav kan det for det første oppstå tvist mellom avhender og erverver vedrørende overdragelsesavtalens innhold eller gyldighet. Rettsvalget for dette forholdet inter partes reguleres av realdebitors hjemlands rett, med mindre partene har avtalt et rettsvalg.34

Obligasjonsrettslige konflikter mellom erverver og debitor, for eksempel som følge av at debitor har betalt til avhenderen fordi han ikke var kjent med cesjonen, bør som utgangspunkt reguleres av det lands rett som kravet er underlagt, i og med at det er tale om regler til beskyttelse av debitor.35

Begrensninger i adgangen til å pantsette eller overdra kravet kan også gi grunnlag for tvister. Slike begrensninger kan enten være avtalt mellom avhender og debitor eller følge av lov. I den grad rekkevidden av avtalebestemte overdragelsesbegrensninger beror på en tolkning av avtalen mellom avhender og debitor, må tolkingen foretas i samsvar med det lands rett som regulerer avtalen som sådan. Mer tvilsomt er rettsvalget for spørsmålet om virkningen av slike begrensninger overfor erververen. I norsk rett medfører ikke en avtalebestemt overdragelsesbegrensning at overdragelsesavtalen blir ugyldig, men overdragelsen kan ikke gjøres gjeldende overfor debitor, og avhenderen har dermed misligholdt sin forpliktelse overfor erververen.36 Dette gir for så vidt problemstillingen karakter av å være «tingsrettslig». Lilleholt klassifiserer dette som en obligasjonsrettslig konflikt, og legger til grunn at «skyldnaren … aldri [er] part i dei tingsrettslege konfliktane».37 Etter min oppfatning har Lilleholts avgrensning av de tingsrettslige konfliktene mye for seg også i tilknytning til rettsvalgsreglene. I de obligasjonsrettslige konfliktene hvor debitor er part tilsier hensynet til vern av debitor at kollisjonsspørsmålene bør reguleres av det lands rett som rettsforholdet mellom debitor og kreditor er underlagt. Dette hensynet gjør seg ikke gjeldende for de tingsrettslige rettighetskollisjonene, fordi debitor ikke er part i denne typen tvister. Det er således neppe grunn til å ta hensyn til debitor i rettsvalgsvurderingen. Dette betyr ikke at det er utenkelig å oppstille en rettsvalgsregel som slår fast at det lands rett som kravet er underlagt er avgjørende også for spørsmålet om rettighetskollisjoner, men en slik regel vil kreve en annen begrunnelse.38 I Roma I-forordningen anses for øvrig spørsmålet om anvendelse av avtalebestemte overdragelsesbegrensninger som et obligasjonsrettslig spørsmål som er underlagt det lands rett som rettsforholdet mellom avhender og debitor er underlagt, jf. forordningens artikkel 14 nr. 1.39

Spørsmålet om hvilket lands rett kravet er underlagt kan følge av avtalen mellom debitor og avhenderen. Dersom det ikke er foretatt noe rettsvalg, kommer antageligvis regelen om lex debitoris (debitors hjemlands rett) til anvendelse.40

For lovbestemte pantsettelsesbegrensninger må rettsvalgsregelen vurderes konkret ut fra begrensningens karakter og formål. De begrensninger som fremgår av den norske panteloven vil gjerne klassifiseres som tingsrettslige. For selskapsrettslige begrensninger i pantsettelsesadgangen, for eksempel den type begrensninger som følger av aksjeloven kapittel 8 III, er det andre hensyn som gjør seg gjeldende. Det enkelte selskap vil være underlagt begrensningen i det land hvor det er registrert. Det ville føre for langt å gå nærmere inn på rettsvalget for ulike typer lovbestemte overdragelsesbegrensninger i denne artikkelen.

3.2 Betydningen av lex rei sitae

For tingsrettslige kollisjonsspørsmål knyttet til fast eiendom og løsøre er hovedregelen at retten i det landet hvor tingen befinner seg kommer til anvendelse (lex rei sitae).41 Iog med at et pengekrav ikke er en fysisk ting, kan man ikke si at kravet «befinner seg» i et bestemt land. I noen sammenhenger er det uttrykkelig regulert hvor et enkelt pengekrav skal anses for å befinne seg. Etter Nordisk konkurskonvensjon av 7. november 1933 artikkel 8 anses en fordring som tilhører konkursskyldneren for å befinne seg i den stat hvor konkursen er åpnet. Etter tvangsfullbyrdelsesloven §1-9 bokstav d anses et enkelt pengekrav for å befinne seg der kreditor har alminnelig verneting. Disse reglene er utformet for å ivareta særskilte hensyn knyttet til henholdsvis konkurs og tvangsfullbyrdelse, og en anvendelse av lex rei sitae i tilknytning til rettsvalget for rettighetskollisjoner fremstår som noe anstrengt.42

Det kan likevel tenkes at begrunnelsen for regelen om lex rei sitae kan bidra til en klarlegging av hvilken rettsvalgsregel som bør gjelde for enkle fordringer. En del av begrunnelsen bak lex rei sitae er at det sted hvor tingen befinner seg, er det sted hvor den økonomiske aktiviteten omkring tingen og etablering av rettigheter i den finner sted.43 Den økonomiske aktiviteten knyttet til et enkelt pengekrav vil i hovedsak være knyttet til kreditors (avhenderens) hjemsted, noe som taler for å la avhenderens hjemlands rett være avgjørende for løsningen av kollisjonsspørsmålet.44

3.3 Partsautonomi. Det lands rett som regulerer overdragelsesavtalen og erververens hjemlands rett

Avhender og erverver har som hovedregel avtalefrihet med hensyn til rettsvalget for forholdet inter partes.45 I norsk rett har utgangspunktet vært at rettsvalgsavtaler mellom partene ikke kan anvendes direkte også for tredjemannskonfliktene.46 I internasjonal litteratur er det tatt til orde for å gi rom for partsautonomi også for tredjemannskonfliktene for så vidt gjelder enkle pengekrav. Særlig Flessner og Verhagen47 er svært positive til å gi rom for partsautonomi også for denne type konflikter. De viser blant annet til at adgang til å avtale et rettsvalg som gjelder alle aspekter ved overdragelsen vil kunne ha store fordeler for partene, særlig ved samlet overdragelse av fordringer og ved verdipapirisering.

Ved å la partenes rettsvalg være avgjørende, vil man få en høy grad av forutberegnelighet – men bare i forholdet mellom avhender og erverver. Det hjelper lite at rettsvalget der og da fremstår som klart dersom erververen risikerer å miste sin rett til kravet fordi avhenderen senere overdrar kravet til en tredjeperson etter et annet lands rett. Der den første overdragelsen er av nasjonal karakter, vil ikke erververen ha mulighet til å forutse at transaksjonen kan få et internasjonalt preg.48 Forutberegnelighet i kollisjonsspørsmål innebærer sikkerhet for de rettigheter som etableres, og har alltid en side mot (potensielle) eldre og yngre rettsstiftelser i formuesgodet. Det blir da for snevert å fokusere på forholdet mellom partene i en enkelt avtale. Rettsvalgsreglene for kollisjonsspørsmålene må utformes slik at de også gir forutberegnelighet for andre enn partene i den enkelte overdragelsesavtale.

En rettsvalgsavtale er som andre avtaler i utgangspunktet bare bindende for avtalens parter, og kan ikke gjøres gjeldende overfor tredjepersoner.49 I mange tilfeller vil likevel en avtale ha rettslige virkninger også for tredjeparter. For eksempel vil den senere erverver av et pengekrav (B) måtte respektere As eldre erverv dersom As erverv har rettsvern. Slik sett får avtalen med A rettslig betydning for B selv om han ikke er part i denne. Slike betraktninger kan tilsi at dette prinsippet ikke bør være et avgjørende argument mot å gi rom for partsautonomi også i tilknytning til rettsvalget for kollisjonsspørsmålene.50 Dette er neppe en hensiktsmessig måte å angripe spørsmålet på. Prinsippet om at avtaler ikke får virkning for andre enn avtalens parter gir ikke i seg selv noen god begrunnelse for å stenge for partenes rettsvalg. Den reelle begrunnelsen er snarere at partene ikke skal kunne fravike preseptoriske rettsvernsregler (som er gitt til vern av tredjemenn) gjennom å velge et lands rett hvor det ikke stilles krav til noen bestemt rettsvernsakt.51 Faren for rene omgåelser må antas å være liten, men det er ikke helt upraktisk at partene ønsker å gjennomføre en større samlet overdragelse av krav uten å måtte informere debitorene om dette («silent assignment»), og dermed velger et lands rett hvor det ikke stilles krav om notifikasjon. Man kan så tenke seg at den opprinnelige innehaveren av kravene, som er norsk, senere inngår en avtale om pantsettelse av ett av kravene som omfattes av den samlede overdragelsen. Panthaveren, som også er norsk og som ikke er kjent med den første overdragelsen og dermed ikke har noen oppfordring til å gjøre seg kjent med hvilket lands rett overdragelsen er underlagt, kontrollerer pantsetterens legitimasjon ved å kontakte debitor. Debitor opplyser at han ikke har mottatt noen melding om tidligere rettsstiftelser i kravet, og panthaveren betaler ut lånet. Dersom partsautonomi skal være avgjørende, vil panthaveren til tross for sin forsiktighet måtte respektere overdragelsen.

Det kan på denne bakgrunn ikke være rom for å la rettsvalget avhenge av avtale mellom avhender og erverver. Anvendelse av overdragelsesavtalens rett åpner i for stor grad for partsautonomi ved at den i realiteten innebærer at avhenderen og erververen kan velge hvilket lands rett som skal legges til grunn, og må derfor avvises som mulig rettsvalgsregel.52 Dette må gjelde til tross for den fordel det ville være å la overdragelsen som sådan og effektene av den overfor tredjemenn reguleres av samme lands rett.53 Tredjemanns interesser må også ivaretas.54 En slik regel kan også være problematisk i dobbelsuksesjonstilfellene hvor overdragelsene er regulert av ulike lands rett. Også anvendelse av erververens hjemlands rett er uheldig i dobbelsuksesjonstilfellene, og må derfor også avvises.

3.4 Debitors hjemlands rett

Etter min mening må også en rettsvalgsregel som går ut på anvendelse av debitors hjemlands rett avvises. Sandvik/Krüger/Giertsen55 uttaler at avgjørelsen inntatt i Rt. 1933 s. 897 «forsåvidt [kan] gi en viss støtte for å anse «lex debitoris» som hovedregel». Etter min mening kan ikke avgjørelsen tillegges slik betydning.

Avgjørelsen gjaldt ikke rettighetskollisjon, men gyldigheten av en overdragelse av en fordring, nærmere bestemt rettsvalget for spørsmålet om anvendelsen av lovbestemte pantsettelsesbegrensninger. Saksforholdet var som følger: Både erverver og avhender var hjemmehørende i Tyskland, og overdragelsen hadde funnet sted der. Debitor var hjemmehørende i Norge. Bakgrunnen for tvisten var at den norske debitor nektet å gjøre opp overfor erververen. Rettsvalget var avgjørende for sakens utfall, da en slik overdragelse (som i realiteten var en pantsettelse) på det tidspunkt var tillatt etter tysk rett, men ikke etter norsk rett. Adgangen til pantsettelse er en vesentlig forutsetning for at erververen skal kunne oppnå vern for sin rett, men rettsvalget for kollisjonsspørsmålet må likevel avgjøres i samsvar med den rettsvalgsregelen som gjelder for slike spørsmål.

Det ble anført at det gjaldt en regel om anvendelse av debitors hjemlands rett (lex debitoris) ved cesjon og pantsettelse av enkle fordringer, fordi dette var det lands rett som regulerte fordringen som sådan. Til dette uttalte førstvoterende at «de almindelige regler om at anvende debitor cessus’s hjemsteds rett ikke bør tøies lenger enn reglenes hovedhensyn tilsier, nemlig at yde debitor hjemstedets lovmessige rettsbeskyttelse. Men noget saadant hensyn foreligger ikke her. Debitor er uten enhver interesse i tvistespørsmaalet. … [D]et er her ikke spørsmaal om den i Norge hjemmehørende debitor cessus’s kreditorers rett, men om den tyske fordringshavers kreditorer» (min uthevning). Høyesterett anvendte på denne bakgrunn tysk rett på forholdet.56

Som Einsele påpeker er det ingen grunn til at debitors tilhørighet skal påvirke et rettsforhold som ikke har noen virkning for ham.57 Han er jo uansett beskyttet av sitt hjemlands rett. En anvendelse av debitors hjemlands rett vil heller ikke legge til rette for samlet overdragelse av flere krav, fordi dette kan medføre at det vil gjelde ulike rettsvernskrav for hvert enkelt krav.58

Også i forarbeidene til panteloven59 legges det uten nærmere drøftelse til grunn at pant i andre fordringer enn fordringer knyttet til et dokument som pantsettes etter reglene for løsøre, reguleres av loven i debitors bopelsstat. Uttalelsen gjelder pant i enkle fordringer generelt, uten at det nevnes noe om rettighetskollisjoner. Uttalelsen er heller ikke nærmere begrunnet, og kan derfor etter min mening ikke tillegges rettskildemessig vekt i forhold til rettighetskollisjoner.

3.5 Det lands rett som kravet er underlagt eller avhenderens hjemlands rett?

Når de alternative løsningene omtalt i avsnitt 3.2 til 3.4 er avskrevet, står vi igjen med to alternativer: det lands rett som kravet er underlagt (med andre ord det lands rett som regulerer forholdet mellom avhenderen og debitor) eller avhenderens hjemlands rett.60 Begge alternativer har gode grunner for seg. For eksempel vil både avhenderens hjemlands rett og det lands rett som kravet er underlagt i stor grad tjene som felles referansepunkt for avhenderens kreditorer og avtalesuksessorer.61

Rettsvalgsregelen skal gi en praktisk løsning også ved samlet overdragelse av enkle pengekrav. En regel som innebærer at en samlet overdragelse av ulike krav tilhørende samme avhender reguleres av flere lands rett er slik sett ikke ønskelig. Dette fremstår i utgangspunktet som et av de mest tungtveiende argumenter for anvendelse av avhenderens hjemlands rett.62 De fleste avhendere som opererer med samlede overdragelser (for eksempel banker som pantsetter sin låneportefølje) vil imidlertid ofte kreve at det avtales at avhenderens hjemlands rett skal regulere kravet.63

En annen fordel med anvendelse av avhenderens hjemlands rett er at den i de fleste tilfeller sammenfaller med lex concursus. Rettsvalgsregelen lex concursus innebærer at spørsmål som kvalifiseres som konkursrettslige behandles etter retten i det land hvor konkursen åpnes.64 Spørsmålet om rettsvern kommer ofte på spissen i konkurssituasjoner, og dette kan tale for at man bør ta hensyn til rettsvalgsregelen lex concursus.65 Det er likevel ikke noe i veien for at konkurstypiske spørsmål som for eksempel regler om konkursåpning og bobehandling, dividenderegler og lignende reguleres av ett lands rett mens spørsmålet om en erververs rettsvern i forhold til konkursboet reguleres av et annet lands rett. Konkursboet må uansett forholde seg til for eksempel avtaler som er underlagt andre lands rett. I tillegg er det noe snevert å bare se hen til situasjonen ved avhenderens konkurs. Jeg kan slutte meg til følgende uttalelse fra Flessner/Verhagen:66

«Another deemed advantage of referring assignment to the law of the assignor’s residence, is that the law governing the assignment will coincide with the law governing the assignor’s insolvency proceedings. However, the advantage is not there in the assignee’s insolvency where the assignment’s effects could also become controversial – why should the conflict rule be designed only for the assignor’s debt situation?»

Det er en annen svakhet ved anvendelse av avhenderens hjemlands rett som er så vesentlig at den etter min mening må medføre at det lands rett som kravet er underlagt gis anvendelse. Dette har sammenheng med at det lands rett som kravet er underlagt er det referansepunkt som i størst grad er fast fra det tidspunkt kravet er etablert, og dermed utgjør et sikrere felles referansepunkt for erververe og kreditorer. Det kan for eksempel tenkes at avhenderen flytter fra et land til et annet i perioden mellom to konkurrerende overdragelser. En større innvending er det at avhenderens hjemlands rett bare er felles referansepunkt for kreditorene og avtalesuksessorene til avhender A. Når erververen B senere avhender kravet videre, blir det Bs hjemlands rett som i så fall blir et felles referansepunkt for de som utleder sin rett fra B.

Et eksempel kan illustrere problemet: A overdrar kravet til B hjemmehørende i et annet land. Deretter pantsetter A kravet til X. B, som er uvitende om pantsettelsen, overdrar kravet videre til C, som er hjemmehørende i et tredje land. Omtrent samtidig går B konkurs, og hans kreditorer Y ønsker å ta beslag i kravet. Legger man til grunn anvendelse av avhenderens hjemlands rett som rettsvalgsregel, skal konflikten mellom Cs rett til kravet og kreditorbeslag i Bs eiendeler eller konkurrerende erverv fra B avgjøres etter Bs hjemlands rett. Dette gir for så vidt forutberegnelighet for C så lenge B vinner frem i konflikten med panthaveren X. Men denne konflikten mellom B og X skal jo avgjøres etter As hjemlands rett. Dersom B ikke vinner rett etter land As kollisjonsregler, gir rettsvalgsregelen ingen løsning på konflikten mellom C og panthaveren X.67 Den grunnleggende tanken om at man ikke kan overdra større rett enn man selv har, kunne kanskje tilsi at X vinner rett fordi B aldri har hatt noen rett til kravet som kunne overdras videre. Men dette gir jo overhodet ingen forutberegnelighet for C, som ikke hadde noen foranledning til å kontrollere kollisjonsreglene etter land As rett. Rettsvalgsregelen tilsa jo at det var tilstrekkelig for ham å kontrollere land Bs rett. Lar man C vinne i konflikt med X etter land Bs rett, forsvinner enhver forutberegnelighet for X.

En anvendelse av det lands rett som kravet er underlagt løser dette problemet, og bidrar til forutberegnelighet for alle parter også i tilfeller med flere etterfølgende overdragelser over landegrensene.68 Forutsatt at kravet var underlagt land As rett, ville en slik rettsvalgsregel gi C oppfordring til å undersøke kollisjonsreglene etter land As rett.

På den annen side er det enklere for tredjemenn å klarlegge hvilket lands rett som gjelder dersom avhenderens hjemlands rett skal legges til grunn.69 Det er, som Kieninger70 påpeker, mest nærliggende for erververen å kontrollere avhenderens legitimasjon i henhold til avhenderens hjemlands rett. Skoghøy 71 viser til at de som har ytet avhenderen kreditt, som regel har gjort det ut fra de regler som gjelder for kreditorenes beslagsrett i det land hvor avhenderen bor eller har sitt forretningssted. Avhenderens kreditorer vil normalt ikke være kjent med hvilket lands rett kravet er underlagt, og det kan derfor argumenteres med at de vil ha liten foranledning til å sikre sine rettigheter.72 Men hvilke rettigheter er det avhenderens kreditorer skulle ønske å sikre? Kreditorene har ikke noen berettiget forventning om å kunne få dekning i avhenderens formuesgoder med mindre de har sikret seg pant eller andre rettigheter i kravet, og sørget for å få rettsvern for disse.73 Videre må den som erverver en rett til kravet uansett forholde seg til det lands rett som regulerer rettsforholdet mellom avhender og debitor for så vidt gjelder kravets overførbarhet, forholdet til debitor og vilkårene for å unngå frigjørende betaling til avhenderen.74 Dette medfører etter min mening at det i forhold til rettighetskollisjoner ikke kan legges særlig vekt på at det er vanskelig for erververen og avhenderens kreditorer å gjøre seg kjent med hvilket lands rett kravet er underlagt. Ved å anvende det lands rett som kravet er underlagt ikke bare i forhold til eventuelle konflikter med debitor, men også andre tredjemannskonflikter, unngår man i tillegg de vanskeligheter som grensedragningen mellom tingsrettslige og obligasjonsrettslige spørsmål kan innebære.75

I realiteten gir anvendelse av det lands rett som kravet er underlagt (gjeldsstatuttet), indirekte rom for partsautonomi, men da i forholdet mellom avhender og debitor. Johnson76 argumenterer på denne bakgrunn mot en slik løsning. Etter min mening er neppe risikoen for omgåelser her så stor at det er grunn til å legge særlig vekt på dette. Det er normalt andre hensyn, for eksempel regler for tvangsfullbyrdelse av kravet, som styrer rettsvalget i forholdet mellom kreditor og debitor.77

Anvendelse av avhenderens hjemlands rett vil også være en hensiktsmessig regel i de tilfellene hvor rettsvernsakten er registrering. Dersom panthaveren B hjemmehørende i land B skal sikre seg rettsvern etter land As rett, hvoretter rettsvernsakten er registrering og registrering forutsetter at avhenderen er hjemmehørende i land A, vil det i praksis ikke være mulig for B å etablere rettsvern for sitt erverv.78 Dette forutsetter at registrering er et absolutt vilkår. Etter engelsk rett gjelder det for eksempel et registreringskrav dersom avhenderen er hjemmehørende i Storbritannia, men dersom en utenlandsk avhender overdrar et krav, og overdragelsen er underlagt engelsk rett, gjelder ikke registreringskravet.79 Kanskje ligger ikke problemet her i rettsvalgsreglene, men i den interne materielle retten.

4 Avslutning

Drøftelsene over viser at det ikke lar seg gjøre å ivareta både hensynet til forutberegnelighet og hensynet til enkle, praktiserbare regler fullt ut så lenge de ulike landene har ulike regler for løsning av rettighetskollisjoner. Da beror valget av rettsvalgsregel på en avveining av hva som er viktigst: forutberegnelighet for erververen og avhenderens kreditorer eller hensynet til at det skal være enkelt å gjennomføre samlede overdragelser. Det avgjørende må etter min mening være hensynet til forutberegnelighet, blant annet for C i eksempelet over, som overhodet ikke har noen foranledning til å undersøke kollisjonsreglene etter land As rett. Hensynet til forutberegnelighet er et grunnleggende hensyn bak kollisjonsregler i de fleste lands rett. Det kan nok være vanskelig for C å klargjøre rettsvalget i forholdet mellom A og debitor, men dette er i hvert fall noe han har en viss oppfordring til fordi han i egenskap av ny kreditor for kravet mot debitor er bundet av avtalen mellom A og debitor. Rettighetskollisjoner knyttet til enkle pengekrav bør derfor avgjøres etter det lands rett som regulerer kravet (forholdet mellom kreditor og debitor).

En ideell løsning kunne vært at de fleste land etablerte et offentlig tilgjengelig register for registrering av rettigheter i enkle pengekrav. Rettsvalgsspørsmålet for rettighetskollisjonene kunne da løses etter mønster av lov om finansiell sikkerhetsstillelse §9, som bygger på direktiv 2002/47/EF om avtaler om finansiell sikkerhetsstillelse.

1Takk til professor Berte-Elen Konow for nyttige innspill og kommentarer til et tidligere utkast til artikkelen.
2For enkelhets skyld benyttes begrepene pantsettelse og overdragelse om hverandre. Pantsetter og cedent betegnes som avhender, mens panthaver eller cesjonar betegnes erverver, uavhengig av om det dreier seg om pantsettelse eller overdragelse. Med debitor menes debitor etter det pantsatte eller avhendede krav (debitor cessus). Se nedenfor avsnitt 3.1 om hvorfor rettsvalgsvurderingen må bli den samme for pantsettelse, overdragelse og mellomformen sikringscesjon.
3Se Kåre Lilleholt, Allmenn forumerett, Oslo 2012, særlig kapittel 6.4, 10, 11, 15 og 16, om de norske materielle reglene for rettighetskollisjoner i enkle pengekrav.
4Se for eksempel Lilleholt, Godtruerverv og kreditorvern, s. 32–34 om det han kaller «dei ‘obligasjonsrettslege’ tredjepersonskonfliktane», som «må haldast skilt frå det ‘tingsrettslege’ spørsmålet om godtruerverv av retten til kravet».
5I norsk materiell rett benyttes ofte uttrykket «rettsvern» i denne sammenheng, se for eksempel panteloven §4-5. Dette uttrykket vil til en viss grad også benyttes i denne artikkelen som betegnelse på de tiltak som er nødvendige for å sikre erververens rett vern mot konkurrerende rettigheter, uten at det i dette ligger noen avgrensning av artikkelens tema.
6Et tilsvarende tilfelle har vært behandlet av den tyske Bundesgerichtshof, se BGH 8. desember 2008 XI ZR 302/97.
7Definisjonen av verdipapirisering er hentet fra Kåre Lilleholt, «Nokre spørsmål kring verdipapirisering», Tidsskrift for forretningsjus, 1995 s. 79–85 på s. 79. Se også Axel Flessner og Hendrikk Verhagen, Assignment in European Private International Law. Claims as Property and the European Commission’s «Rome 1 Proposal», München 2006 s.5.
8Berte-Elen Reinertsen Konow, Løsørepant over landegrenser, Bergen 2006 s. 266.
9Se Konow s. 272.
10Se Konow kapittel 13 og 14, Ida Espolin Johnson, «Interlegale rettsvernsregler ved sikkerhetsstillelse av enkle pengekrav», Tidsskrift for rettsvitenskap, 1990 s. 424–455 på s. 443 og Sjur Brækhus, «Sikkerhet i certepartier og certepartifrakter» i Studier i krediträtt och associationsrätt. Festskrift til Knut Rodhe, 1976 s. 33–84 på s. 56, hvor han uttaler at «[n]år det gjelder rettsvernsspørsmål, har den [individualiserende metode] ingen berettigelse».
11Danmark og England er ikke bundet av forordningen, jf. fortalen avsnitt (45) og (46).
12Se blant annet Eva-Maria Kieninger, «Das Statut der Forderungsabtretung im Verhältnis zu Dritten», Rabels Zeitschrift für ausländisches und internationales Privatrecht, 1998 s. 678–711 på s. 686–691 og Flessner/Verhagen s.7–17.
13Se COM 2005/0650 final og Flessner/Verhagen s. 17–19.
14Se Opinion of the European Parliament avgitt 29. november 2007.
15Se Roel Westrik og Jeroen van der Weide (red.), Party Autonomy in International Property Law, München 2011 kapittel 7 og Harry C. Sigman og Eva-Maria Kieninger (red.), Cross-Border Security over Receivables, München 2009 s. 50–55 om lovgivningsprosessen som ledet frem til forordningen.
16Se for eksempel Dorothee Einsele, «Die Forderungsabtretung nach der Rom I-Verordnung - Sind ergänzende Regelungen zur Drittwirksamkeit und Priorität zu empfehlen?», Rabels Zeitschrift für ausländisches und internationales Privatrecht, 2010 s. 91–117 på s. 96, og Axel Flessner, «Die internationale Forderungsabtretung nach der Rom I-Verordnung», Praxis des Internationalen Privat- und Verfahrensrechts (IPRax), 2009 s. 35–43.
17Se Sigman/Kieninger s. 55–59. Se også forordningen artikkel 27 nr. 2, hvor det fremgår at det skal utarbeides en rapport om virkningene av overdragelse av enkle pengekrav overfor tredjeparter. Rapporten skal utarbeides på bakgrunn av materiale fra British Institute of International and Comparative Law (BIICL), se www.biicl.org/private_international_law/research/ (desember 2011).
18Tilsvarende Kieninger s. 700.
19Se Sjur Brækhus, «Factoring – Sikringscessionen i nytt perspektiv» i Nordisk gjenklang: festskrift til Carl Jacob Arnholm, 1969 s. 331–357 på s. 342–351 om grensedragningen mellom pantsettelse og sikringscesjon.
20Se for øvrig nedenfor om de problemer som kan oppstå dersom to konkurrerende rettsstiftelser i samme krav reguleres av ulike lands rett.
21Tilsvarende Ulrik Rammeskow Bang-Pedersen, «Mere om transport i tilgodehavender fra eksport», Ugeskrift for Retsvæsen, 2002 B s. 140–143 på s. 142 første spalte og Konow s.291–293.
22Se Giuditta Cordero Moss, «Den nye europeiske internasjonale formueretten og norsk internasjonal formuerett», Lov og Rett, 2009 s. 67–83, særlig s. 69–70 og Mads Henry Andenæs’ utredning «Norsk internasjonal insolvensrett» avgitt til Justisdepartementet i oktober 2010, særlig punkt 7.2.
23Se Sigman/Kieninger s. 119–122, s. 144–146, s. 175–180, s. 218, s. 231–234 og s. 250–254 for en gjennomgang av flere europeiske lands rettsvalgsregler.
24Michael Bogdan, Svensk internationell privat- och processrätt, 7. utg., Stockholm 2008 s.307.
25Se Torben Svenneé Schmidt, International formueret, 2. utgave, 2000 s. 323, Joseph Lookofsky og Ketilbjørn Hertz, International privatret på formuerettens område, 4. utgave, 2008 s. 139–140, Lennart Lynge Andersen og Erik Werlauff, «Transport i tilgodehavender fra eksport – om håndpant via udenlandsk brancheforbund», Ugeskrift for Retsvæsen, 2002 B s. 1–5 på s. 2 og Bang-Pedersen s. 142.
26Se Konow s. 299–301.
27Se Flessner/Verhagen s. 57–59 og Einsele s. 107, som synes å kritisere notifikasjonskrav som sådan.
28Tilsvarende Bang-Pedersen s. 142 første spalte.
29En slik praksis kan være en av grunnene til at så få tvister vedrørende slike spørsmål havner i rettssystemet.
30Se nærmere avsnitt 3.3 om dette alternativet.
31I samme retning Kieninger s. 700. Flessner/Verhagen s. 32 betegner derimot argumentet som «a fallacy».
32Flessner/Verhagen s. 32–36, særlig s. 36: «The law governing the subsequent assignment not only governs the intrinsic validity of that assignment, but also determines the assignee’s position in respect of competing prior assignees or chargees».
33Se Konow s. 304–305.
34Denne løsningen er i samsvar med Roma I-forordningen art. 14 nr. 1 jf. art. 3 og 4. Se Cordero Moss s. 74–78. Se også Hans Petter Lundgaard, Gaarders innføring i internasjonal privatrett, 3. utg., 2000 s. 231 og Konow kapittel 17. Sml. også Roma I-forordningen art. 14 nr.1.
35Sml. Roma-konvensjonen art. 12 nr. 2 og Roma I-forordningen art. 14 nr. 2.
36Se Kåre Lilleholt, «Avhending av pengekrav i strid med avtala forbod», i Selskap, kontrakt, konkurs og rettskilder: Festskrift til Mads Henry Andenæs 70 år, 2010 s. 171–180, særlig avsnitt 2.4.
37Lilleholt, Godtruerverv og kreditorvern s. 34. Se også avsnitt 1 over om avgrensning av artikkelens tema.
38Se avsnitt 3.5 nedenfor.
39Se Flessner/Verhagen s. 8.
40Se Rt. 1933 s. 897 og Tore Sandvik, Kai Krüger og Ole Johan Giertsen, Norsk panterett, 2.utgave, 1982 s. 435. Sml. også finansavtaleloven §3, som innebærer at norsk rett skal gjelde for finansavtaler inngått med forbruker dersom forbrukeren er hjemmehørende i Norge og tjenesten for øvrig har slik tilknytning til Norge som beskrevet i bestemmelsens første ledd bokstav a-c.
41Jf. Konow s. 462 flg. og Sandvik/Krüger/Giertsen s. 433. For registrerte finansielle instrumenter, herunder omsetningsgjeldsbrev, synes prinsippet om lex rei sitae å ha fått gjennomslag i den forstand at kravet anses å befinne seg der hvor det er registrert, se lov om finansiell sikkerhetsstillelse §9.
42I dansk teori legger Andersen/Werlauff s. 2 til grunn lovvalgsregelen lex rei sitae, i motsetning til Bang-Pedersen s. 141, som uttaler at lex rei sitae-regelen «er uanvendelig på aktiver uden fysisk eksistens». Se også Kieninger s. 701, som blant annet anfører at lokaliseringen av et krav må bli fullstendig usikker og hypotetisk.
43Se Konow s. 309–317 for en grundig gjennomgang av situsregelens begrunnelse.
44Se avsnitt 3.5 nedenfor.
45Se avsnitt 3.1 over.
46 Se Konow s. 333–336 og s. 487–488, og Brækhus, Sikkerhet i certepartier og certepartifrakter, s. 53.
47 Se Westrik/van der Weide kapittel 1 og 9, og Flessner/Verhagen s. 21–36.
48Se Kieninger s. 694, motsatt Flessner/Verhagen s. 33: «We doubt whether the rule can reasonably be required to take account of an expectation of not being confronted with [a cross-border case].»
49Se for eksempel Knophs oversikt over Norges rett, 11. utgave, 1998 §44, II om denne grunnsetningen.
50I denne retning Flessner/Verhagen s. 22–31, som hovedsakelig fokuserer på overdragelsesavtalens betydning for avhenderens kreditorer. Se også Flessner i Westrik/van der Weide s.26.
51Tilsvarende Brækhus, Sikkerhet i certepartier og certepartifrakter, s. 53.
52Se Flessner/Verhagen s. 41.
53Se Flessner/Verhagen s. 41–42.
54Tilsvarende Kieninger s. 693.
55Sandvik/Krüger/Giertsen s. 435.
56Se Konow s. 254–255 og s. 269. Brækhus, Sikkerhet i certepartier og certepartifrakter, s.57, oppfatter avgjørelsen «som et prejudikat for at rettsvernsspørsmål ved cession av enkle fordringer skal bedømmes efter cedentens og cessionarens felles hjemlands lov».
57Se Einsele s. 97 og s. 106, hvor hun blant annet skriver følgende: «Die Rechtsordnung des Schuldnerwohnsitzes für maßgeblich zu erklären, würde bedeuten, eine Rechtsordnung über den Drittschutz entscheiden zu lassen, die an diesem regelmäßig kein Interesse hat und somit gerade nicht das Recht der engsten Verbindung darstellt.» Se også Kieninger s.701 og Jens Edvin A. Skoghøy, Factoringpant, Oslo 1990 s. 501.
58Se også Flessner/Verhagen s. 38–39 om dette.
59Ot.prp. nr. 39 (1977–1978) s. 75.
60Johnson s. 453 konkluderer med at avhenderens hjemlands rett må anvendes.
61Se Flessner/Verhagen s. 44–45 og s. 55 med videre henvisninger i note 161 og 162.
62Blant annet Kieninger s. 698–699 og Bang-Pedersen s. 142–143 legger betydelig vekt på dette argumentet. Se også United Nations Convention on the Assignment of Receivables in International Trade artikkel 22: «With the exception of matters that are settled elsewhere in this Convention and subject to articles 23 and 24, the law of the State in which the assignor is located governs the priority of the right of an assignee in the assigned receivable over the right of a competing claimant», samt Flessner/Verhagen s. 60–62 for kritiske bemerkninger til denne bestemmelsen.
63Se Flessner/Verhagen s. 45 og s. 53–54.
64Konow s. 488–491 med videre henvisninger. Dette kommer for så vidt også til uttrykk i Nordisk konkurskonvensjon av 7. november 1933 artikkel 1. Mads Henry Andenæs har i oktober 2010 avgitt utredningen «Norsk internasjonal insolvensrett» til Justisdepartementet, med forslag til reform av norsk internasjonal insolvensrett.
65Se Bang-Pedersen s. 143 første spalte, hvor han legger vesentlig vekt på dette argumentet, og Sandvik/Krüger/Giertsen s. 434, som uttaler at «det har vært antatt at norsk rett generelt skal anvendes når det gjelder spørsmålet om rettsvern overfor konkurs i Norge».
66Flessner/Verhagen s. 60.
67Se Flessner/Verhagen s. 62–65.
68Sml. Flessner/Verhagen s. 47.
69Se Johnson s. 444, Kieninger s. 702 og Flessner/Verhagen s. 55. I samme retning Schmidt s.323.
70Kieninger s. 698.
71Skoghøy s. 504.
72Se Kieninger s. 697.
73Se Westrik/van der Weide s. 27–29.
74Se Johnson s. 443–444, Flessner/Verhagen s. 43–45 og Kieninger s. 696.
75Se Flessner/Verhagen s. 46.
76Johnson s. 444 og s. 450: «… partsautonomien medfører at all klarhet, forutsigbarhet og preseptivitet fjernes».
77Sml. forsåvidt Flessner/Verhagen s. 22.
78Sml. Einsele s. 107–111. Flessner/Verhagen argumenterer på s. 71–76 for at det bør gjelde en egen rettsvalgsregel i registreringstilfellene.
79Jf. Flessner/Verhagen s. 55–56.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon