Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Om strafferettslig tilregnelighet i norsk rett – med noen synspunkter fra et nordisk perspektiv

Johan Boucht (1976) er cand.jur. fra Helsingfors universitet (2004) og dr. juris fra Uppsala universitet (2011). Han er nå postdoktor ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen.

  • Side: 515-532
  • Publisert på Idunn: 2012-11-13
  • Publisert: 2012-11-13

Artikkelen diskuterer tilregnelighetsspørsmålet i norsk rett. Problemstillingen er bl.a. hvorvidt domstolens vurdering etter strl. § 44 skal skje etter juridiske eller medisinske kriterier. Konklusjonen er at rettstilstanden i noen grad er preget av usikkerhet. Den norske tilregnelighetslæren problematiseres deretter og relateres til de øvrige nordiske landenes rett. Det fremgår herved at den norske modellen har en særstilling. Artikkelen konkluderer med at det synes å være gode grunner for en gjennomgang av dagens norske regler om utilregnelighet, og at de øvrige nordiske land da kan ha mye å bidra med.

«Descriptive theorists seek to minimize the normative content of the criminal law in order to render it, in their view, precise and free from the passions of subjective moral judgment.… [Such a concern] may impel courts and theorists towards value free rules and concepts; the reality of judgment, blame and punishment generates the contrary pressure and ensures that the quest for a value free science of law cannot succeed.»

George Fletcher, Rethinking Criminal Law (1978)

1 Om problemstillingen1

Det er et alminnelig utgangspunkt at strafferettslig klander forutsetter at gjerningsmannen kunne ha handlet annerledes enn hva han har gjort. Som et sentralt element heri ligger kravet om at gjerningsmannen må være tilregnelig for å kunne straffes. Man kan si at dette kravet, som et uttrykk for skyldprinsippet, etablerer en minimumsstandard for tiltaltes skyldevne.2

Tilregnelighetsproblematikken fikk omfattende oppmerksomhet i Breivik-saken der domstolen måtte ta stilling til om Breivik var strafferettslig tilregnelig den 22. juli 2011. Tingretten konkluderte i sin dom av den 24. august 2012, i strid med aktoratets påstand, at Breivik var tilregnelig, og idømte ham forvaring.3 Saken synliggjorde samtidig særtrekk ved den norske utilregnelighetslæren, sammenlignet med andre land, som gir grunn til å spørre om reglene egentlig er tilfredsstillende.

Når man diskuterer tilregnelighetsspørsmål, bør man strengt tatt skille mellom to ulike problemstillinger. For det første i hvilket omfang domstolens konklusjon om tilregnelighet skal baseres på medisinske eller juridiske vurderingskriterier. I det første tilfellet brukes den medisinske erklæring mer eller mindre direkte av domstolen, som dermed ikke foretar noen selvstendig vurdering av spørsmålet. Den medisinske utilregnelighet blir dermed ekvivalent med den juridiske.4 I det andre tilfellet utfører domstolen en selvstendig vurdering av tilregnelighetsspørsmålet hvor den medisinske diagnose benyttes som faktagrunnlag sammen med øvrig bevisførsel. Domstolen kan f.eks. se det slik at den medisinske og den juridiske tilregneligheten korresponderer (hvorved domstolen gjør samme vurdering som psykiaterne), eller den kan mene at den medisinske diagnose ikke oppfyller de juridiske utilregnelighetskriterier og likevel idømme straff.

Den andre problemstillingen gjelder hvorvidt det er tiltaltes alminnelige psykiske tilstand i seg selv på gjerningstidspunktet som er avgjørende, eller om det må foreligge kausalitet mellom sykdommen og den straffbare handling. I det første tilfellet er det tilstrekkelig for utilregnelighet at gjerningsmannen var psykisk syk på gjerningstidspunktet, og det gjøres da ikke noen nærmere vurdering av sykdommens innvirkning på gjerningen. I det senere tilfellet gjøres derimot en vurdering av hvorvidt den psykiske tilstand kausalt påvirket utførelsen av den spesifikke lovovertredelsen. Man kan i denne sammenheng gjøre en distinksjon mellom den psykiske tilstandens intellektuelle konsekvenser, dvs. hvilken betydning sykdommen har for den tiltaltes kapasitet til å forstå gjerningens innhold og den psykiske tilstandens betydning for gjerningsmannens evne til å kontrollere sin handlemåte.

I det følgende kommer jeg til å diskutere tilregnelighetslæren i norsk rett. Artikkelen, som kan ses som et debattinnlegg, behandler kun tilregnelighetsproblematikken i forhold til psykisk sykdom og avgrenses dermed mot spørsmål som mindreårighet og konsekvenser av selvforskyldt rus.5 Også temaer som utviklingshemning og bevisstløshet samt diverse psykiatrifaglige spørsmål faller utenfor. I avsnitt 2, som utgjør artikkelens lengste, analyseres gjeldende norsk rett for så vidt angår bedømmelsen av tilregnelighet. I avsnitt 3 problematiseres deretter rettstilstanden, og i avsnitt 4 holdes den opp mot gjeldende tilregnelighetslærer i dansk, finsk og svensk rett. Til tross for at gjeldende lære normalt hevdes å ha fungert tilfredsstillende, så munner diskusjonen ut i en konklusjon om at det likevel synes å være gode grunner for en gjennomgang av de norske utilregnelighetsreglene.

2 Den strafferettslige tilregnelighetslære i norsk rett

2.1 Det strafferettslige utgangspunktet

De strafferettslige tilregnelighetsreglene gjenfinnes i norsk rett i strl. § 44: «[d]en som på handlingstiden var psykotisk eller bevisstløs straffes ikke». Ifølge andre ledd gjelder dette også «den som på handlingstiden var psykisk utviklingshemmet i høy grad».6 Reglene gir uttrykk for det såkalte medisinske prinsipp.7 Heri menes normalt å ligge at straffrihet ikke er betinget av at det er årsakssammenheng mellom en relevant psykisk tilstand og den straffbare handling.8 Johs. Andenæs formulerer det slik:

«Er først den medisinske psykosediagnose på det rene, er dermed den strafferettslige utilregnelighet gitt, uten at det er nødvendig å stille spørsmålet om det er noen sammenheng mellom sykdommen og den straffbare handling.»9

Posisjonen blir normalt begrunnet til dels med henvisning til tradisjon,10 til dels med vanskeligheten med å oppnå tilstrekkelig sikkerhet i den enkelte sak om at det er årsakssammenheng mellom lovbrudd og den psykiske avvikstilstand; allerede muligheten for den sykelige motivasjon bør derfor være tilstrekkelig for utilregnelighet.11 Særreaksjonsutvalget fremholdt også at det medisinske prinsipp var enkelt og forutberegnelig å praktisere.12

I lys av den andre distinksjonen som er nevnt over i avsnitt 1, kan man si at tilregnelighetslæren i norsk rett i første rekke gjelder gjerningsmannens alminnelige psykiske tilstand på gjerningstidspunktet. Tilregnelighet oppfattes absolutt i den forstand at den psykiske tilstand samtidig gir den juridiske konklusjon, dvs. hvis lovbryteren var aktivt psykotisk på handlingstiden, skal han ikke straffes, og dette uavhengig av hvorvidt psykosen var relevant for lovovertredelsen.

Er det da den medisinske diagnose generelt eller den medisinske tilstand på gjerningstidspunktet som er avgjørende? Man får iblant inntrykk av at det er diagnosen som er avgjørende. Det kan imidlertid spørres om dette er riktig. Det finnes gode grunner til å skille mellom diagnose og sykdom, dvs. mellom psykosediagnosen og tilstanden psykotisk på gjerningstidspunktet. En psykosediagnose betyr ikke nødvendigvis at man til enhver tid befinner seg i en psykotisk tilstand. Man kan f.eks. ha psykosediagnosen schizofreni, selv om man under behandling er upsykotisk.

Særreaksjonsutvalget tangerer spørsmålet og fremholder at den internasjonale diagnostikkstandarden ICD-9 «har en iøynefallende svakhet ved diagnostiseringen av psykoser, idet det i hoveddiagnosene ikke tas hensyn til lidelsenes varierende alvorlighetsgrad over lengre tidsrom», dvs. når en person med psykosediagnose på grunn av behandling med nevroleptika (antipsykotika) ikke har en psykotisk tilstand.13 Utvalget ville at straffelovens utilregnelighetsregel skulle bygge straffriheten på symptomer som var tilstedeværende på gjerningstiden, og foreslo derfor den i dag gjeldende ordlyd at strl. § 44 gjelder «den som på handlingstiden var psykotisk».14 I det at utilregnelighet ifølge strl. § 44 forutsetter at gjerningsmannen er «psykotisk på handlingstiden», synes det mot denne bakgrunn som at bestemmelsen refererer til den medisinske tilstand. Dette innebærer at en person med en velbehandlet schizofreni, som på gjerningstidspunktet dermed er upsykotisk, faller utenfor strl. § 44. 15

Såfremt gjelder den første distinksjonen, dvs. hvorvidt domstolens vurdering skal skje etter juridiske eller medisinske kriterier, er rettstilstanden ikke like klar. Uklarheten har å gjøre med hva som anses med «psykotisk», dvs. siktes det med dette til en bestemt medisinsk diagnose (eller tilstand) eller har begrepet et spesifikt juridisk innhold? Det er riktignok klart at «psykotisk» strengt tatt er et juridisk begrep, dvs. spørsmålet gjelder om de medisinske kriteriene er oppfylt fra et rettslig perspektiv, men samtidig reises likevel spørsmålet om hvilken frihet domstolen har til å foreta en selvstendig vurdering i lys av de sakkyndiges erklæring om tiltalte og øvrig tilgjengelig bevisføring. Dette knytter an til hvordan psykosebegrepet i strl. § 44 oppfattes, dvs. skal domstolens konklusjon baseres på medisinske eller juridiske vurderingskriterier?

Lovteksten gir ingen nærmere anvisning, men en første indikasjon på at det er den medisinske forståelse som skal legges til grunn, er at norsk rett bygger på det medisinske prinsipp. Prinsippet menes, som en annen dimensjon av at krav på kausalitet ikke finnes, å innebære «at de tilstander som medfører straffrihet beskrives ved medisinske kriterier».16 Særreaksjonsutvalget berørte også problematikken. Utvalget ville opprettholde det medisinske prinsipp, men anbefalte likevel at strl. § 44, i tillegg til det medisinske begrepet psykose, skulle kreve at tiltalte manglet «evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen», ettersom dette ble ansett å være det sentrale psykosekriterium, som det er alminnelig enighet om.17 Dette tillegget var ment som «en presisering av kjernen i en psykotisk tilstand, intet tilleggsvilkår til uttrykket ‘psykotisk’».18 Departementet var på samme linje vedrørende innholdet i psykosebegrepet og fastslo at det

«er i dag enighet blant psykiatere om at det som først og fremst kjennetegner en psykose, er at forholdet til virkeligheten i vesentlig grad er forstyrret. Evnen til å reagere adekvat på vanlige inntrykk og påvirkninger mangler. Den psykotiske mister ofte kontrollen over tanker, følelser og handlinger. De intellektuelle funksjoner kan derimot være i behold. Grensen mellom psykoser og andre sjelelige lidelser er ikke skarp.»19

Utvalgets tilleggsforslag ble imidlertid nedstemt i departementet fordi det ble ansett som en unødvendig presisering, ettersom det må «kunne forventes at de personer som først og fremst skal praktisere bestemmelsen, det vil si jurister med hjelp av psykiatere, er klar over hva som kjennetegner en psykotisk tilstand».20

Hva innebærer da dette i forhold til gjeldende rett? Bør psykose i strl. § 44 i dag forstås ut fra strikte medisinske kriterier eller ut fra en juridisk normativ betydning som forutsetter at tiltalte manglet «evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen»? En mulighet er at utvalget med det foreslåtte tillegget ville markere akkurat det juridiske vurderingsmomentet i § 44.21 Støtte for synspunktet kan muligens finnes i utvalgets forklaring om at

«[v]ed vurderingen av om en tilstand skal anses som ‘sinnssykdom’ etter straffeloven § 44, er rettspsykiaterne formelt ikke bundet av retningslinjene i ICD 9. Det dreier seg her om en tolkning av straffelovens juridiske begrep.»22

Ettersom departementet ikke var uenig i innholdet av tillegget, men kun fant det unødvendig, kunne man altså hevde at tilleggets juridisk-normative innhold bør innfortolkes i § 44, og at det således utgjør en del av gjeldende rett.

Men man kan også hevde at det er en unødvendig presisering, ettersom formuleringen kun gir uttrykk for en etablert (rettspsykiatrisk) forståelse av kjernen i en psykotisk tilstand. Denne forståelse indikerer igjen en mer strikt medisinsk betydning. Utvalgets tydeliggjøring av at det ikke er et tilleggsvilkår, taler for denne tolkningen. Posisjonen blir enda tydeligere når utvalget konstaterer at «når det medisinske prinsipp beholdes, vil det i realiteten fortsatt være psykiatriens oppgave å avgjøre hvilke lovbrytere som skal fritas for straffansvar».23 Det samme gjelder for departementets uttalelse om at «avgjørelsen av spørsmålet om straffrihet bør i minst mulig grad avhenge av dommerens skjønn», og at «utilregnelighetstilstandene må derfor beskrives i en terminologi som er anerkjent i den psykiatriske vitenskapen».24 Kriteriet om at tiltalte manglet «evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen», kan kanskje da i stedet beskrives som et mer overgripende berøringspunkt mellom jussen og psykiatrien.

Problematikken berøres også av Høyesterett i Rt. 2008 s. 549, som gjaldt spørsmålet om hvordan rusbetinget psykose skal bedømmes strafferettslig i lys av § 45 om selvforskyldt rus. De sakkyndige mente her at tiltalte var medisinsk psykotisk, men at han «ikke var å anse for psykotisk i rettspsykiatrisk forstand, i og med at hans psykotiske symptomer antageligvis har hatt sin årsak i et omfattende rusmiddelmisbruk». Høyesterett var av samme mening og fant at en psykose som er fremkalt ved selvforskyldt rus, og som vil forsvinne etter at den toksiske virkningen er opphørt, ikke skal anses som en straffriende psykose i strl. § 44s forstand. Domstolen viste vedrørende tolkingen av strl. § 44 bl.a. til Særreaksjonsutvalgets betenkning (se supra) og noterte (avsn. 29) at uttalelsen «viser at man ikke nødvendigvis anså de medisinske diagnosene som avgjørende». Senere (avsn. 51) fremholder domstolen likevel at «det skal legges avgjørende vekt på den medisinske diagnose».

Hvilken konklusjon kan da dras av dette? Så langt jeg kan se er det i lys av forarbeidsuttalelsene vanskelig å ikke få det inntrykk at den medisinske diagnose er praktisk avgjørende for domstolen. Dette innebærer en ordning lik den som allerede Skeie fremholdt, dvs. at selv om det formelt er dommeren som treffer avgjørelsen i spørsmålet om tilregnelighet, og hvorvidt tiltalte på handlingstiden var eller ikke var psykotisk, er han som regel faktisk bundet av de sakkyndiges erklæring.25 Hvis dette er riktig, innebærer det samtidig at eksistensen av psykose fastlegges med utgangspunkt i det medisinske psykosebegrepet.26

Høyesteretts forsiktige formulering i Rt. 2008 s. 549 kan riktignok tolkes som en åpning for at (mindre) forskjeller mellom det juridiske og medisinske psykosebegrepet kan finnes. Men med hensyn til at avgjørelsen ikke handlet om et «rent» tilregnelighetsspørsmål, men er sammenkoblet med det rent normative spørsmålet om tolkingen av strl. § 45, samt domstolens forsiktige uttalelser, synes det likevel å være vanskelig å dra noen avgjørende slutning ut fra dette.

Betyr da dette at psykosebegrepet i strl. § 44 strengt tatt er likestilt med en psykiatrisk definisjon som f.eks. i ICD-10? I alle fall ikke i sin helhet. For det første er psykosebegrepet selvstendig i den forstand at f.eks. rusutløste psykoser som utgangspunkt ikke omfattes av strl. § 44 (se Rt. 2008 s. 549). Dessuten må psykosen aktivt foreligge på handlingstidspunktet; kun en generell diagnose er ikke tilstrekkelig. Hvilken konkret betydning tiltaltes evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen bør ha, er derimot ikke helt klart. Rettstilstanden fremstår som usikker og har behov for en tydeliggjøring.

Domstolen virker derimot å ha en større frihet til selvstendig vurdering om det foreligger flere uenige sakkyndigrapporter. Særreaksjonsutvalget uttalte f.eks. at prinsippet om at retten formelt står fritt i forhold til de sakkyndige, beholdes, og at rettens egen oppfatning i praksis særlig vil få betydning i tilfeller hvor de sakkyndige er uenige.27 Dette er også posisjonen i teorien, særlig om de sakkyndige bygger på en bevisbedømmelse som domstolen ikke er enig i.28 Hvis domstolen mener at det faktiske grunnlag for den psykiatriske diagnose svikter, må altså retten stå fritt. Dette var også tingrettens posisjon i Breivik-saken da den utførte en selvstendig vurdering basert på de sakkyndiges rettspsykiatriske erklæringer, deres forklaringer for tingsretten og øvrig bevisførsel.

Ved siden av å uttale seg om eksistensen av en medisinsk tilstand, uttaler sakkyndige seg også om den strafferettslige tolkingen. Spørsmål oppstår da vedrørende hvilken betydning de sakkyndiges evaluering av den strafferettslige tilregneligheten bør ha i praksis. Man kan altså spørre om det er den medisinske diagnose eller den rettspsykiatriske vurdering som bør tillegges relevans. I lys av det som er blitt sagt fremstår det som rimelig at de medisinsk sakkyndiges uttalelse om den strafferettslige tolkingen ikke bør tillegges avgjørende vekt av domstolen (se også Høyesteretts uttalelse i Rt. 2008 s. 549).

2.2 Det prosessrettslige utgangspunktet

Noe bør også sies om de prosessuelle utgangspunktene ved tilregnelighetsbedømmelsen. Hovedregelen er at tilregnelighet er en omstendighet som omfattes av påtalemyndighetens bevisbyrde.29 Bevisbyrden gjelder normalt faktumspørsmål, det vil si omstendigheter som har inntruffet i virkeligheten og som underlegges kontradiksjon. Skjønnet som gjelder rettsspørsmål er ikke gjenstand for bevisvurdering. I likhet med øvrige spørsmål om skyld i straffeprosessen gjelder det et høyt beviskrav ved bevisvurderingen. I prinsippet skal tilregnelighet være bevist «utover enhver rimelig tvil», men praksis synes å stille strengere krav når det gjelder spørsmålet om den tiltalte har utført ugjerningen, enn når vurderingen gjelder tilregnelighet eller andre subjektive straffbarhetsbetingelser.30 Utgangspunktet er Rt. 1979 s. 144 der førstvoterende sa seg

«enig med lagmannen i at det ikke kan stilles samme krav til bevisets styrke som når det gjelder spørsmålet om bevis for at tiltalte har begått den handling som er angitt i tiltalebeslutningen. Men jeg er ikke uten videre enig med lagmannen i at en overvekt av sannsynlighet er tilstrekkelig. Skulle de rettspsykiatrisk sakkyndige komme til forskjellig konklusjon, må tiltalte etter min mening frifinnes for straff med mindre retten … skulle finne at det ikke kan være noen rimelig tvil om at tiltalte var tilregnelig på gjerningstiden. Men den omstendighet at muligheten av sinnssykdom på gjerningstiden er nevnt i den rettspsykiatriske erklæring, er ikke tilstrekkelig til at tiltalte må anses utilregnelig og derfor frifinnes for straff.»

Denne posisjonen er opprettholdt i senere praksis. I f.eks. Rt. 2003 s. 23 fant Høyesterett (avsnitt 18), med henvisning til Rt. 1979 s. 144, at lagmannsretten hadde anvendt riktige bevisregler når den konkluderte med at

«[p]å grunnlag av de sakkyndiges rettspsykiatriske erklæring, deres forklaringer for lagmannsretten og øvrige bevisførsel har retten etter en grundig drøftelse av As tilregnelighet med tilstrekkelig grad av sikkerhet funnet at hun ikke var psykotisk på gjerningstidspunktet».31

Til tross for at rimelig tvil bør komme den tiltalte til gode også ved tilregnelighetsvurderingen, mener samtidig teorien at det her er «rom for større usikkerhet før tvilen klassifiseres som ‘rimelig’».32 Hvor den lavere bevisterskelen nøyaktig ligger, er imidlertid fortsatt noe uklart.

3 Den norske tilregnelighetslæren problematisert

Hvis det er så at psykosebegrepet i strl. § 44 er likeartet med det psykiatriske, kan det, satt på spissen, sies at spørsmålet om strafferettslig tilregnelighet, og dermed om den juridiske ansvarligheten, i realiteten i betydelig grad blir overlatt til psykiaterne. Dette reiser samtidig flere problemer.

Hvis dommeren faktisk er bundet av de sakkyndiges medisinske diagnose, innebærer dette, for det første, at medisinske sakkyndigrapporter langt på vei styrer den strafferettslige vurderingen av gjerningspersonens ansvarsevne.33 Det er heller ikke uproblematisk at de medisinske diagnosestandarder som brukes, liksom disse standarders materielle innhold, er utformet for diagnostiske, eller behandlingsmessige, formål innen den medisinske vitenskap, snarere enn for å vurdere strafferettslig tilregnelighet.34

Også Den rettsmedisinske kommisjons påpekning i tilslutning til Justis- og politidepartementets utredning 18. mai 2006 er på linje med dette. Kommisjonen fremholdt at «ved å koble juridiske begreper til medisinske begreper, vil det før eller siden oppstå inkongruenser mellom en lovgivning som skal ligge konstant og en medisinsk utvikling hvor diagnostiske begrep, utredning og forståelsen av sykdommer endres», og at «vi allerede i dag har den situasjon at alle de tre begrepene i strl. § 44, psykose, bevisstløshet og høygradig psykisk utviklingshemning, ikke samsvarer entydig med medisinske begreper».35

Uklarheter kan for det andre oppstå i forhold til bevisføringen og -vurderingen når det finnes flere psykiatriske rapporter med ulike resultat.36 Det menes da iblant at hvis én sakkyndigrapport gjør gjeldende at tiltalte er tilregnelig, innebærer eksistensen av en annen rapport som hevder det motsatte, at det er usikkert om domstolen faktisk med tilstrekkelig sikkerhet kan hevde at han var tilregnelig.37 Dette indikerer et spørsmål vedrørende hva som er faktumspørsmål og hva som er rettsspørsmål i strl. § 44.

I norsk rett synes, så som fremgått over, dommerens skjønn, og dermed det juridiske momentet, i dette henseende, som et utgangspunkt, å ha blitt innsnevret, ettersom dommeren som regel hevdes å være faktisk bundet av de sakkyndiges erklæring. Hvis den medisinske diagnose styrer domstolens vurdering, indikerer dette samtidig at begrepet psykotisk i strl. § 44 nærmest oppfattes som et faktumspørsmål, for hvilket den psykiatriske sakkyndigrapport er tilstrekkelig bevisføring (derav bevisproblemene ved flere sakkyndigrapporter med ulikt innhold). Som nevnt over bør «psykotisk» i strl. § 44 istedenfor oppfattes som et rettslig-normativt kriterium som domstolen, på samme måte som for forsett, uaktsomhet etc., må prøve selvstendig i lyset av rettskilder og tilgjengelig bevisføring.38

Poenget er prinsipielt og har trolig i de fleste tilfeller ikke noen større betydning. Men foreligger flere sakkyndigerklæringer med ulike konklusjoner (f.eks. om de faktiske funnene), er det altså til sist domstolen, akkurat som tingretten gjorde i Breivik-saken, som selvstendig bør vurdere spørsmålet ut fra de bevis og det øvrige materiale som er fremkommet i prosessen. 39 Å frikjenne fra straff i en slik situasjon, på nærmest prosessuell grunn, med henvisning til bevisbyrdereglene og eksistensen av uenige rapporter, fremstår derimot diskutabelt.

Utilregnelighet ut fra et medisinsk prinsipp kan, for det tredje, i visse tilfeller fremstå som urimelig. Dette kan gjelde situasjoner hvor det åpenbart helt mangler kausalitet mellom lovovertredelse og den psykiske tilstand. Det gjelder altså situasjoner hvor «personen har innsikt i egen situasjon og i det klanderverdige i eget handlingsvalg, men like fullt ikke finnes å kunne rettslig ansvarliggjøres, ut fra ‘firkantede’ rettsregler».40 Dette kan f.eks. være tilfellet ved promillekjøring.41 Det kan også finnes tilfeller hvor den tiltalte riktignok er psykotisk på generell basis, men i gjerningsøyeblikket likevel var helt klar over hva han gjorde.

For det fjerde kan tilfeller finnes hvor forholdet mellom lovovertredelsens alvorlighet og frihetsinnskrenkningens omfang kan bli problematisk.42 Dette kan være tilfellet f.eks. der det dreier seg om saker hvor straffen hadde blitt bøter eller en kortere fengselsstraff, mens psykosen ville begrunnet en mer langvarig innleggelse på psykiatrisk klinikk. Her er det altså spørsmål om proporsjonalitet.

Det kan for det femte spørres om psykosebegrepet klarer å fange inn alle de psykiske tilstander som i strafferetten med rimelighet bør tillegges relevans i skyldhenseende. Dette gjelder spesielt i grenselandet mellom psykoser og andre alvorligere sjelelige lidelser, f.eks. sammensatte psykoselignende tilstander, men også ved f.eks. alvorlig psykisk utviklingshemning.43 Mot denne bakgrunn kunne det altså muligens være motivert med noe videre medisinske kriterier.44

Til sist kan, for det sjette, forholdet mellom strafferettslig utilregnelighet på den ene side og sivilrettslig utilregnelighet på den andre berøres. Som eksempel kan avtalerettens krav på kausalitet nevnes, hvor sinnslidelsen forutsettes å ha virket inn på transaksjonen for at en avtale av den grunn skal bli erklært ugyldig.45 Men det kan også forekomme tilfeller hvor den tiltalte går fri fra strafferettslig sanksjon, f.eks. bøter, på grunn av utilregnelighet til tross for at han hadde innsikt i det klanderverdige i sin handling, mens han likevel kan idømmes erstatningsrettslig ansvar akkurat ettersom han hadde innsikt i hva han hadde gjort. Dette var tilfellet i Rt. 2005 s. 104 som gjaldt krav om oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-5 jf. § 1-3 for fysisk og psykisk skade etter et forsøk på drap begått av en som var psykotisk da handlingen fant sted, og som dermed ikke kunne holdes strafferettslig ansvarlig. Høyesteretts flertall (3-2) kom til at gjerningsmannen i sin psykotiske tilstand var klar over at han gjentatte ganger stakk med kniv, og at stikkene var rettet mot et menneske. Dermed handlet han forsettlig etter skadeserstatningsloven § 3-5 bokstav a. På grunn av gjerningsmannens sinnssykdom og begrensede økonomiske evne ble oppreisningen imidlertid redusert. Et mindretall kom til at gjerningsmannen ikke kunne pålegges å betale erstatning.

Man kunne her hevde at det med hensyn til en viss harmoni i vår rettsorden finnes gode grunner til å ha likeartede regler.46

4 Noen synspunkter fra et nordisk perspektiv

Som det fremgår over gir den rådende tilregnelighetslæren i norsk rett opphav til visse problemer. I lys av de to problemstillingene som er nevnt i avsnitt 1, kan man se at alternative reguleringer praktiseres i nabolandene Danmark, Finland og Sverige. Det svenske systemet er imidlertid i dag i den forstand annerledes ved at tilregnelighet som ansvarsvilkår mangler. Til tross for at dets relevans således er begrenset i denne sammenheng, berøres det likevel nedenfor (det foreligger også et forslag om revidering av de svenske reglene). Gjennomgående for disse reguleringene er at det ved siden av medisinske fakta også kreves at visse tilleggskriterier oppfylles, enten i psykologisk/filosofisk eller kausalt henseende. 47

I den finske straffeloven 3:4 angis at gjerningsmannen er utilregnelig dersom han på gjerningstidspunktet på grunn av mental sykdom, alvorlig psykisk utviklingshemning eller alvorlig mental forstyrrelse eller bevissthetsforstyrrelse enten ikke kan forstå gjerningens faktiske natur eller rettsstridighet (dvs. at gjerningen er forbudt), eller om hans evne til å kontrollere sine handlinger av denne årsak er redusert på en avgjørende måte.48 Disse termene er ikke medisinske, men allmennspråklige og prøves selvstendig av domstolen.49 Det henvises altså ikke til noen psykiatrisk diagnose i lovteksten. Tilregnelighet prøves i to ledd: først om gjerningsmannen i lys av medisinske (psykiatriske) fakta var psykisk forstyrret på gjerningstidspunktet, og deretter om dette påvirket hans iakttakelse, motivasjon og handlingsevne.50 Det gjøres altså en konkret vurdering av gjerningsmannen ut fra et juridisk tilregnelighetsbegrep der kausalitet forutsettes (enten intellektuelt eller vedrørende tiltaltes kontrollevne). Følgelig kan en person unntaksvis være psykisk forstyrret, men likevel vurderes som tilregnelig.

Lignende gjelder ifølge den danske straffeloven § 16: «Personer, der på gerningstiden var utilregnelige på grund af sindssygdom eller tilstande, der må ligestilles hermed, straffes ikke». Også her gjøres en dobbel prøving. Først slår legene fast om personen er psykisk syk, og deretter avgjør de juridiske dommere om gjerningsmannen er rettslig utilregnelig på grunn av sinnssykdommen (ut fra normative kriterier).51 Utilregnelighet er altså et juridisk begrep, og straffansvar kan forekomme til tross for sinnssykdom. Loven mangler tydelige vurderingskriterier for den strafferettslige utilregneligheten, og i praksis vil normalt psykiaternes mening råde. Det finnes likevel, og til tross for at loven mangler utsagn om dette, tilsynelatende et visst krav om kausalitet i den forstand at straff synes å kunne idømmes til tross for sinnssykdom om det mangler tilstrekkelig sammenheng mellom sykdom og lovovertredelsen. I dommen U 1966.460 V ble en tannlege idømt fengsel og bot for «skattesvig» selv om han på gjerningstidspunktet var psykisk forstyrret. Domstolen fant dog at det ikke kunne påvises en tilstrekkelig forbindelse mellom hans seksuelle fantasier, som var grunnen for hans psykiske tilstand, og skatteforbrytelsen.52 Kausaliteten tar ikke hensyn til gjerningsmannens intellektuelle kapasitet og gjelder først og fremst hans evne til å kontrollere sine handlinger.

Svensk rett mangler som nevnt tilregnelighet som ansvarsvilkår.53 Ergo kan psykisk forstyrrede dømmes for forbrytelser, og tilregneligheten håndteres i stedet ved straffeutmålingen. En psykisk forstyrret person skal ifølge brottsbalken 30:6 som utgangspunkt dømmes til annen straff enn fengsel hvis forbrytelsen begås «under påverkan av en allvarlig psykisk störning». Dette indikerer at det kreves en sammenheng mellom sykdom og gjerning, selv om den mentale tilstand utgår fra den medisinske diagnose. Også her refererer kausaliteten til den tiltaltes kontrollevne.54 Begrepet «allvarlig psykisk störning» er juridisk og prøves selvstendig av domstolen.55

Den nye Psykiatrilagsutredningen har imidlertid anbefalt at utilregnelighet igjen bør innføres i svensk rett.56 Ifølge utredningen bør gjerningsmannen vurderes utilregnelig enten om han på grunn av «något av de fyra grundtillstånden (allvarlig psykisk störning, tillfällig sinnesförvirring, svår utvecklingsstörning eller ett allvarligt demenstillstånd) har saknat förmåga att förstå gärningens innebörd i den situation i vilken han eller hon befann sig» eller, om han «haft en sådan förmåga men till följd av en allvarlig psykisk störning, en tillfällig sinnesförvirring, en svår utvecklingsstörning eller ett allvarligt demenstillstånd har saknat förmåga att anpassa sitt handlande efter den».57 De medisinske kriterier som brukes her er allmennspråklige og vurderes av domstolen.

Den foreslåtte svenske modellen minner om den finske, med den forskjell at man der refererer til evnen til å forstå gjerningens innhold, ikke dens faktiske natur og rettsstridighet. Man kan spørre seg hva dette innebærer. Ifølge de svenske og finske forarbeidene menes i det første tilfellet at gjerningsmannen ikke har forstått forskjellen mellom rett og feil, ettersom han oppfattet situasjon, omgivelse, tidspunkt m.m. annerledes enn det virkelige,58 mens det avgjørende i det andre tilfellet er om han enten har forstått gjerningens faktiske karakter, eller om han har kunnet skille mellom rett og urett og dermed vært bevisst at gjerningen er forbudt.59 I rettslitteraturen påpekes det at forståelsen av gjerningens rettsstridighet i finsk rett «har inget att göra med rättsnormer utan endast med elementär social moral».60 Man kan imidlertid tenke seg at gjerningsmannen forstår gjerningens faktiske innhold, uten å forstå dens rettsstridighet, f.eks. ettersom han på grunn av sin psykiske tilstand tror at han befinner seg i en nødvergesituasjon, og at hans handling er rettferdig. Hvis gjerningsmannen derimot ikke forstår gjerningens faktiske natur, er det derimot neppe hensiktsmessig å spørre om han har forstått dens rettsstridighet. Samtidig som de finske og svenske formuleringene sannsynligvis ikke innbefatter noen større materiell forskjell, fremstår den svenske formulering, blant annet i tydelighetshenseende, som mer adekvat.

5 Konkluderende synspunkter

I lys av den nordiske komparasjonen kan man si at den norske tilregnelighetslæren er noe spesiell. Som det har fremgått over finnes det også en del problemer koplet til denne modellen. Det hadde vært viktig at et juridisk normativt moment ved tilregnelighetsvurderingen tydelig hadde fremgått av strl. § 44. I dette henseende hadde man vært langt på vei om den presisering av «psykotisk» i strl. § 44 som Særreaksjonsutvalget opprinnelig foreslo, hadde blitt benyttet.

Men samtidig, og til tross for at også andre løsninger er mulige, fremstår de utilregnelighetslærer som praktiseres i de øvrige nordiske land som brukbare og rimelige alternativ også for norske forhold. Felles for disse er at tilregneligheten vurderes ut fra juridiske kriterier (også vedrørende den medisinske tilstand), og at en viss kausalitetsvurdering mellom den psykiske tilstand og den konkrete gjerning foretas.

Selv om det ikke nødvendigvis er av avgjørende betydning hvilke forhold kausalitetskravet gjelder, synes en modell lik den finske og den foreslåtte svenske å gi rom for en nyansert og konkret utilregnelighetsvurdering. Dette innebærer at utilregneligheten vurderes både i forhold til den konkrete gjerning (hvorved det avgjørende ikke er den tiltaltes tilregnelighet generelt) og i forhold til gjerningsmannens intellektuelle kapasitet til å forstå gjerningens innhold eller hans evne å kontrollere sin handlemåte, samtidig som de medisinske kriteriene (som er allmennspråklig formulert og dermed ikke strikt knyttet til den medisinske vitenskap) er relativt vide.61 Kausalitet ville da vært krevet mellom sykdom og gjerning.62 Flere av de uklarheter som er løftet frem over, burde da kunne fjernes.63

Samlet synes det altså å være gode grunner for en gjennomgang av dagens norske regler om utilregnelighet. De øvrige nordiske land kan her ha mye å bidra med.

1Jeg vil takke professorene Erling Johannes Husabø og Johan Giertsen samt overlege Erik R. Hauge for verdifulle synspunkter på tidligere utkast av artikkelen. Takk også til Lov og Retts anonyme fagfelle for kommentarer. Cand.med. Hanne K. Fredly fortjener takk for gode språklige påpekninger.
2Se f.eks. Ot.prp. nr. 87 (1993–94), s. 25, Johs. Andenæs, Alminnelig strafferett, 5. utg. ved Magnus Matningsdal og Georg Rieber-Mohn, Oslo 2004 s. 288 og Dan Frände, Allmän straffrätt, Helsingfors 2012 s. 175–177. Petter Asp, Magnus Ulväng og Nils Jareborg, Kriminalrättens grunder, Uppsala 2010, s. 298–301 taler i stedet om konformitetsprinsippet, dvs. at «en person bör inte anses ansvarig för ett brott, om hon inte kunde [dvs. hade förmåga eller tillfälle eller bådadera att] rätta sig efter lagen».
3Se TOSLO-2011-188627-24. Nedenfor kalles dommen Breivik-dommen.
4Det kan noteres at det her kan være behov for en distinksjon mellom den medisinske diagnose (som kun uttaler seg om tiltaltes psykiske tilstand) og sakkyndigerklæringen om hvorvidt tiltalte også bør oppfattes som strafferettslig utilregnelig.
5I sistnevnte tilfelle kan henvises til Johan Boucht, «Betydelsen av självförvållat rus vid uppsåtsbedömning enligt norska strl. § 40 – särskilt i ljuset av svenska HD:s avgörande NJA 2011 s. 563.», Tidsskrift for Rettsvitenskap, 2011 s. 612–633.
6I nye strl. (2005-05-20-28) gjenfinnes tilregnelighetsbestemmelsene i § 20: «For å kunne straffes må lovbryteren være tilregnelig på handlingstidspunktet. Lovbryteren er ikke tilregnelig dersom han på handlingstidspunktet er a) under 15 år, b) psykotisk, c) psykisk utviklingshemmet i høy grad, eller d) har en sterk bevissthetsforstyrrelse.»
7Ot. prp. Nr. 87 (1993–94), s. 27.
8Rt. 2008 s. 549 avsnitt 24. Se også Rt. 2004 s. 1324 og NOU 1990:5 s. 46.
9Andenæes 2004 s. 305. Se også Jon Skeie, Den norske strafferett. Den alminnelige del, 2.utg., Oslo 1946 s. 197–208 og Anders Bratholm, Strafferett og samfunn. Alminnelig del, Oslo 1980 s. 279–280, 285–290.
10Se NOU 1990: 5, s. 46 og Innst. O. nr. 34 (1996–1997), avsnitt 5.3. Se også Andenæs 2004, s.306. Straffelovrådet (NOU 1974: 17, s. 53), som også gikk inn for å opprettholde det prinsippet, fremholdt at «så vidt Straffelovrådet kjenner til, har det medisinske prinsipp fungert tilfredsstillende hos oss siden det ble innført med straffeloven av 1902». Skeie 1946, s. 202 påpeker at det biologiske prinsipp har blitt brukt i norsk rett «iallfall fra 1843 til 1904 og siden endringsloven av 22.2.1929 trådte ikraft».
11Ot.prp. nr. 8 (1993–94), s. 27. Skeie 1946 s. 200–201 mener også at den biologiske metode gir «størst garanti mot grunnløse frifinnelser», og at den yter «mest sikkerhet mot urimelige domfellelser». Samtidig er det muligens slik at problemet ikke nødvendigvis er vanskeligheten med å oppnå sikkerhet om kausalrelasjonen, men at tilregnelighetsspørsmålet ofte ikke en gang blir berørt under domstolens saksbehandling. Av Ulf Stridbeck/Pål Grøndahl, «Utilregnelighet ‘under radaren’. Gjenopptakelseskommisjonens vurdering av saker med tvil om tilregnelighet – en pilotstudie», Lov og Rett, 2012 s. 301–312 fremgår det at tilregnelighetsspørsmålet ikke ble drøftet eller berørt i den opprinnelige dommen i 72 % av de saker som ble gjenåpnet. Forfatternes tese er at tiltaltes psykoseproblematikk i noen tilfeller ikke oppdages (83 % av sakene), spesielt hvor de utmålte straffene er kortere, og at grunnen er at «rettsapparatet ved kortere straff heller sørger for rask og effektiv avvikling av saken fremfor å gå i dybden» (s. 311). At Gjenopptakelseskommisjonen oftere gjenåpner saker med kort domsreaksjon, mener de er en implikasjon av det medisinske utilregnelighetsprinsipp.
12NOU 1990: 5, s. 47.
13NOU 1990: 5, s. 38.
14Se NOU 1990: 5, s. 39. Det kan noteres at med hensyn til at man i ICD-10 har tatt ut den generelle beskrivelsen av psykosetilstander som fantes i ICD-9, så er det tvilsomt om systemet skiller mellom f.eks. lettgradige psykotiske symptomer (f.eks. stemmehøring) uten funksjonssvikt og det å fungere psykotisk. Dette kan sammenlignes med aktor i Breivik-saken som konkluderte at: «Vi ser det som helt utenkelig at Anders Behring Breivik eventuelt skal kunne fylle blåbokens vilkår for en F20-diagnose paranoid schizofreni eller en paranoid psykose, men at han faller utenfor begrepet i psykosens anvendelse i straffelovens paragraf 44» (se VG Nett 21.06.2012).
15Mot denne bakgrunn må f.eks. Andenæs i sitatet supra fotnote 9 forstås slik: «Er først den psykotiske tilstand på det rene…».
16NOU 1990 s. 38. Se også Asbjørn Strandbakken, Uskyldpresumsjonen – in dubio pro reo, Bergen 2003 s. 402, Aslak Syse: «Strafferettslig(u)tilregnelighet juridiske, moralske og faglige dilemmaer», Tidsskrift for Strafferett, 2006 s. 146 og 160–166 og Ragnhild Hennum: «Nye strafferettslige særreaksjoner», Materialisten, 1/2 2002 s. 7. Syse 2006 s. 166 definerer det medisinske prinsippet som at «strafferettslig utilregnelighet er utelukkende avhengig av diagnosen og sykdomsgraden». Anders Bratholm, Strafferett og samfunn. Alminnelig del, Oslo 1980 s. 279 mener i stedet at «avgjørende er om han i gjerningsøyeblikket har befunnet seg i den særegne sinnstilstand loven krever for ansvarsfrihet».
17NOU 1990: 5 s. 51, 38. Utvalget forklarer (s. 47): «Utvalgets utkast til § 44 har formuleringen ‘psykotisk og dermed uten evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen’. For personer som omfattes av denne beskrivelsen, vil det ofte foreligge årsakssammenheng mellom tilstand og handling. Men innføring av et kausalitetskriterium ville medføre prosedyre om spørsmålet. Man antar forsåvidt at resultatene i praksis oftest ville bli de samme om man innførte et kausalitetskriterium, idet rimelig tvil måtte komme tiltalte til gode. Strafferettens bevisbyrdeprinsipp ville oftest lede til at man måtte legge til grunn at det foreligger årsakssammenheng mellom handling og sykdomstilstand. Imidlertid ville dette etter utvalgets syn føre til en unødig komplisering av systemet.»
18NOU 1990: 5, s. 13.
19Ot.prp. nr. 87 (1993–94), s. 22.
20Se Ot.prp. nr. 87 (1993–94), s. 28.
21Den samme formuleringen gjenfinnes i strl. § 56 1. ledd bokstav c i forbindelse med muligheten for å sette ned straffen når «lovbryteren ved handlingstidpunktet hadde en alvorlig psykisk lidelse med en betydelig svekket evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen, men ikke var psykotisk».
22NOU 1990: 5, s. 41–42. I uttalelsen indikeres den forskjell mellom en ren medisinsk evaluering og en strafferettslig konklusjon som er nevnt i note 4 supra. Om mandatet ved rettspsykiatriske undersøkelser, se Randi Rosenqvist og Kirsten Rasmussen, Rettspsykiatri i praksis, 2. utg. Oslo 2002, s. 88–91.
23NOU 1990: 5, s. 47. I Innst. O. nr. 34 (1996–97) beskrives det som «at medisinske eller biologiske kjennetegn alene avgjør om en person skal anses som utilregnelig».
24Ot.prp. nr. 87 (1993–94), s. 28. Sammenlign med den finske bestemmelsen (se infra avsnitt 4) der de medisinske kriteriene i straffeloven er allmennspråklige. Se også SOU 2012:17 s.544–54 om det nye svenske forslaget.
25Skeie 1946 s. 198–199. Se også Andenæs 2004, s. 309 som påpeker at «de psykiatrisk sakkyndiges uttalelse blir praktisk talt bindende for dommeren i spørsmålet om utilregnelighet» og NOU 1974: 17: «Juridisk sett er de sakkyndige bare rådgivere for retten, som således ikke er bundet av deres konklusjon. Det er imidlertid en naturlig konsekvens av det medisinske prinsipp at retten følger de sakkyndiges diagnose, og praksis er i overensstemmelse med dette.» Bratholm 1980, s. 296 var sannsynlig inne på samme linje da han pekte på at retten i prinsippet er ubundet av de sakkyndiges erklæringer, men at de i praksis gjerne blir lagt til grunn.
26Dette syntes også å være aktors synspunkt i Breivik-saken, og han fremholdt bl.a. at «den medisinske definisjonen av psykose må brukes foran det vide juridiske begrepet» (se VG Nett 21.6.2012).
27Se NOU 1990: 5, s. 47.
28Se Andenæs 2004, 310–311, som bruker som eksempel at de sakkyndige ved sin vurdering har lagt vekt på at den undersøkte uten grunn har vist uvilje og mistenksomhet overfor sin nærmeste familie på en måte som tyder på sykelige vrangforestillinger, mens retten etter sin bedømmelse av bevisene finner at han hadde god grunn for sin mistenksomhet. I Breivik-saken viste forsvaret til denne grunn som argument for at retten burde stå fritt i sin vurdering av tilregneligheten.
29Johs. Andenæs: Norsk straffeprosess, 4. utg. ved Tor-Geir Myhrer, Oslo 2010 s. 160. Spørsmålet om bevisbyrde er interessant, men det finnes ikke mulighet for å gå nærmere inn på dette her. Men man kan f.eks. diskutere om det virkelig er selvsagt at bevisbyrden bør ligge hos aktoratet før å bevise at gjerningsmannen er tilregnelig (og ikke f.eks. utilregnelig). Åbli presumert syk er ikke nødvendigvis til den tiltaltes fordel. Med hensyn til betenkeligheten ved å frata lovbrytere skyldevne, og derved også moralsk og juridisk selvbestemmelse, kan man altså hevde at strafferettslig ansvar bør være utgangspunktet. På den andre siden kunne det hevdes at staten har en særlig ansvarsplikt i forhold til potensielt psykisk avvikende, hvilket kan motivere at bevisbyrden ligger hos aktoratet. Dette kunne mildnes ved å i stedet justere beviskravet nedover.
30Se Ot.prp. nr. 87 (1993–94), s. 114–115, NOU 1990: 5, s. 53, Andenæs 2010 s. 161 og Strandbakken 2003 s. 405–406. Jo Hov, Rettergang II, Oslo 2010 s. 1162 mener dog at støtten for denne oppfatning ikke er særlig klar. Derimot virker ikke det (samme) lavere beviskravet å gjelde for de sakkyndige, som må positivt påvise abnormtilstanden for att kunne konkludere at gjerningsmannen var psykotisk. Se NOU 1974: 17 s. 47 og NOU 1990: 5 s. 53.
31I Breivik-saken (s. 73) fremholdt tingretten at det lavere beviskravet har gode grunner for seg, og anvendte beviskravet slik dette var formulert i Rt. 2003 s. 23. Det kunne muligens t.o.m. hevdes at ettersom tilregnelighet er en tilstand ved den tiltalte (og derved kan sies å skille seg fra de øvrige element som det høye strafferettslige beviskravet tar sikte på), så bør spørsmålet i stedet sortere under det sivilrettslige beviskravet, dvs. sannsynlighetsovervekt. Dette gjelder i svensk rett der domstolen ifølge NJA 2004 s. 702 bør «pröva utredningen och komma fram till om den anser att övervägande skäl talar för att det är fråga om en psykisk störning som är allvarlig. Det är alltså fråga om en överviktsprincip som skall tillämpas.» Ifølge Psykiatrilagsutredningen bør det samme gjelde hvis et tilregnelighetskrav innføres i svensk rett. Utredningen konstaterer (SOU 2012:17, s. 570–571): «Även fortsättningsvis bör alltså en överviktsprincip tillämpas. Domstolen får alltså bedöma om den utredning som finns att tillgå sammantaget ger underlag för slutsatsen att övervägande skäl talar för eller emot att gärningsmannen led av något av de fyra grundtillstånden.» Sammenlign imidlertid med NOU 1990: 5, s. 53.
32Strandbakken 2003 s. 407.
33Syse 2006 s. 154 påpeker at det torde være en sjelden foreteelse at retten tilsidesetter de sakkyndiges vurderinger. Se også Pål Nilson, «Bruk av rettspsykiatrisk sakkyndige i forvaringssaker. En undersøkelse av forvaringspraksis i to instanser», Tidsskrift for Strafferett (2005), s. 57–58, der han f.eks. vedrørende forvaringssaker noterer at retten ofte «er nokså passive i forhold til de sakkyndiges utsagn».
34Tidligere gjaldt ICD-9, nå gjelder ICD-10, og om noen år kommer ICD-11 samtidig som innholdet i standardene varierer. Også Skeie 1946 s. 201 fremholdt som en metodologisk innvending at diagnostikkstandardene er utformet for annet enn strafferetten, men konkluderte likevel med at den medisinske grense er «den beste grense også i strafferetten».
35Etterkontroll av reglene om strafferettslig utilregnelighet, strafferettslige særreaksjoner og forvaring (18.5.2006), s. 217. Randi Rosenqvist, «Utilregnelighetsregelen – moden for revisjon?», Tidsskrift for Den norske legeforening, 2012 s. 844 påpeker at psykiatrisk diagnostikk alltid vil endres, mens straffelovens mening ikke nødvendigvis bør legges om som et resultat av dette. I sammenhengen kan noteres at den danske kommisjon under ledelse av Goos fremholdt at det medisinske prinsipp er «formelt ganske uforenlig med den processuelle og statsretlige ordning», fordi det «lægger spørsmaalet om straffrihed i hænderne paa psykiatrikerne, eller tillægger disse den avgjørende indflytelse paa dette spørsmaal» (see Skeie 1946 s.202). Skeie imøtegikk ikke synspunktet nærmere, men konstaterer kun at «jeg tror neppe det har falt noen inn at det har vært uforenelig med vår statsrettslige ordning».
36Skeie 1946, s. 199 noterer også dette spørsmålet, men lar det stå uten nærmere analyse.
37Dette var tydeligvis aktoratets posisjon i Breivik-saken. Den første sakkyndigrapporten konkluderte med at Breivik var paranoid schizofren, dvs. psykotisk, mens han ifølge den andre rapporten ikke var psykotisk da han begikk ugjerningene. Aktoratet konkluderte at selv om den første rapporten var belastet med svakheter og brister, etablerte den enda en slik tvil om Breiviks tilregnelighet at han burde vurderes utilregnelig.
38Et spørsmål som oppstår her er hvorvidt domstolen kan ta hensyn til nye fakta som er fremkommet under prosessen, f.eks. hvis det viser seg at en sakkyndigrapport bygger på et feilaktig faktagrunnlag.
39Tingretten påpekte (s. 74) eksplisitt at det «ikke er tilstrekkelig å vise til uenighet blant de sakkyndige, for deretter å konkludere med at beviskravet ikke er oppfylt.»
40Syse 2006 s. 167–168.
41Sammenlign den danske dommen U 1966.460 infra avsnitt 4. Stridbeck-Grøndahl 2012 s.312 fant at mange av de gjenåpnede sakene (i materialet) gjaldt enten promillekjøring eller vinning, og forfatterne spør seg om det er rimelig å frifinne en person med psykoselidelse som for flere år siden ble idømt tre uker straff for promillekjøring.
42Se SOU 2012:17, s. 513.
43Det kan noteres at spørsmålet ble diskutert i Innst. O. nr. 34 (1996–1997), der Justiskomiteen f.eks. fant (punkt 5.4) at «[s]traffrihet bør forbeholdes de tilstander der det ikke kan være tvil om grunnlaget for straffrihet.»
44Se f.eks. nedenfor i avsnitt 4 om finsk rett og det svenske forslaget til ny bestemmelse om tilregnelighet.
45Se f.eks. Rt. 1995 s. 1540: «En rettslig disposisjon avgitt av en person som har en alvorlig sinnslidelse, kan erklæres ugyldig om disposisjonen er påvirket av sykdommen. Sinnslidelsen i seg selv kan, avhengig av sykdommens art, gi en viss formodning om at disposisjonen kan være påvirket av sykdommen. En alvorlig sinnslidelse kan få større betydning ved mer omfattende eller sjeldne transaksjoner enn ved de enkle og dagligdagse. Det er en totalvurdering av sykdommen, forholdet omkring avtaleinngåelsen, disposisjonens innhold og etterfølgende forhold som blir avgjørende. Hvis den alvorlige sinnslidelse etter en slik samlet vurdering tillegges betydning, blir disposisjonen ugyldig uavhengig av om medkontrahenten kjente til eller burde forstått at disposisjonen var påvirket av sinnslidelsen.»
46Se også Syse 2006 s. 170.
47Se Syse 2006 s. 166 for oversikt om forholdet mellom ulike utilregnelighetsstandarder.
48Se f.eks. HD 1987:130 der den finske Høyesterett fant at den tiltalte «hade saknat förståndets fulla bruk vid dödandet eftersom han hade insett gärningens verkliga innebörd och dess rättsstridighet men hans förmåga att kontrollera sitt handlande varit till den grad nedsatt att detta hade påverkat hans tillräknelighet».
49Se RP 44/2002 rd, s. 65. I forarbeidene konstateres: «Enligt förslaget skall det inte i strafflagen hänvisas till någon viss psykiatrisk diagnos. … En av fördelarna med detta är bl.a. att inga skillnader mellan olika psykiatriska skolor påverkar domstolens arbete. Genom att förfara så har man å andra sidan inte heller medvetet gått in för att komma ifrån samma termers medicinskjuridiska innebörd.»
50Se RP 44/2002 rd, s. 65, Også f.eks. Johan Boucht – Dan Frände, Finsk straffrätt. Grundkurs i straffrättens allmänna läror, Helsingfors 2007 s. 114–115.
51Se Vagn Greve, Det strafferetlige ansvar, København 1999, s. 162–163 og Vagn Greve mfl., Kommenteret straffelov. Almindelig del, 9. omarb. udg., København 2009 s. 210–211. Til tross for at domstolene i prinsippet kunne kontrollere psykosediagnosen, menes dette i praksis å være usannsynlig.
52Se Greve-Vestergaard 2002, s. 144 og Greve mfl. 2001, s. 162.
53Se Asp-Ulväng-Jareborg 2010 s. 401–403.
54I denne sammenhengen bør nevnes 31:3 brottsbalken om overlevering av tiltalte til rettspsykiatrisk pleie. Her foreligger ikke noe kausalitetskrav, da det er tilstrekkelig at personen på gjerningstidspunktet er syk.
55Se SOU 2012:17, s. 358–359 og 544.
56Se SOU 2012:17. Denne anbefaling har tidligere også blitt gjort av både Straffansvarsutredningen (SOU 1996:185) og Psykansvarskommittén (SOU 2002:3). Den senere foreslo (s.247–249) at tilregnelighet skulle utgjøre en forutsetning for rettslig ansvar. I den nye Psykiatrilagsutredningen foreslås tilregnelighet imidlertid å være en forutsetning for å «utgöra brott i stället för … ett krav för att en gärning ska medföra ansvar [för]brott» (s.743).
57SOU 2012:17, s. 743–744.
58Se SOU 2012:17 s. 542–543.
59Se RP 44/2002 rd, s. 66. Forholdet mellom situasjonsvillfarelse og utilregnelighet kan være uklar når man spør om hvorvidt gjerningsmannen skjønte gjerningens faktiske natur. Ide finske forarbeidene (RP 44/2002 rd, s. 66) menes at «felbedömningar vid otillräknelighet beror på gärningsmannens inre och i de flesta fall tämligen bestående psykiska egenskaper och inte så mycket på de yttre och tillfälliga omständigheterna». Ifølge Frände 2012, s.180 bør utilregnelighet i stedet ha fortrinn foran villfarelse. Jussi Tapani-Matti Tolvanen, Rikosoikeuden yleinen osa – Vastuuoppi, Helsinki 2008 s. 355–356 påpeker imidlertid at begge løsningene har sine mangler og fremholder att en utilregnelig person f.eks. kan ta feil slik at det ikke finnes noen sammenheng mellom villfarelsen og den psykiske tilstand.
60Frände 2012, s. 180.
61Det bør påpekes at med «evne å forstå gjerningens innhold» menes noe annet enn gjerningsmannens forsett til tross for at begrepene ligger nær hverandre (det vil si, hans kognitive eller voluntative innstilling til for gjerningen relevante konsekvenser eller omstendigheter). Se SOU 2012:17, s. 543–544 for svensk rett. Om problematikken i finsk rett, se Frände 2012 s.179–181 og Tapani-Tolvanen 2008 s. 355–356. Det som menes er at gjerningsmannen på grunn av sin psykiske tilstand ikke har forstått hva han gjort og forskjellen mellom rett og feil. En viss kopling til gjerningsmannens intellektuelle kapasitet fantes allerede i den opprinnelige norske straffelovkommisjonens utkast til strl. § 44: «En handling er ikke strafbar, naar den handlende ved dens foretagelse paa grund af manglende udvikling af sjælsevnerne eller svækkelse af disse ikke har kunnet forståa dens væsen og retsstridige beskaffenhed eller formedelst tvang, overhængende fare eller nogen særegen sjæls tilstand ei var sig selv mægtig». Bestemmelsen vakte en del kritikk fra både juridisk og medisinsk hold. Se herom Francis Hagerup, Strafferettens almindelige del, 3. utgave, Oslo 1930, s. 241–242.
62Det argument som er vedtatt brukt i norsk rett vedrørende motstanden til et kausalitetskrav, dvs. vanskeligheten med å oppnå tilstrekkelig sikkerhet om at det er årsakssammenheng mellom lovbrudd og den psykiske avvikstilstand, er riktignok sterkt. Men samtidig preges jussen generelt av slike vanskeligheter, f.eks. innen strafferetten og erstatningsretten. Hvorfor denne vanskelighet bør forskjellsbehandles i denne sammenhengen, er ikke helt klart.
63Syse 2006 s. 156 påpeker at «en slik tilnærming er langt mer i tråd med de grunnleggende strafferettsteorier enn den norske modellen som redefinerer denne delen av skyldspørsmålet til et psykiatrifaglig anliggende, basert på diagnostisk virksomhet alene.»

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon