Hvitvaskingsloven § 18 første ledd jf. § 28 pålegger i utgangspunktet advokater en straffesanksjonert plikt til å rapportere egne klienter til Økokrim ved mistanke om hvitvasking. Bestemmelsens annet ledd gjør unntak for «forhold som de har fått kjennskap til gjennom arbeidet med å fastslå klientens rettsstilling, eller om forhold som de har fått kjennskap til før, under eller etter en rettssak, når de forhold opplysningene omhandler har direkte tilknytning til rettstvisten». Bestemmelsen er en direkte kodifisering av Det tredje hvitvaskingsdirektiv art. 23 nr. 2, og hvitvaskingsloven § 18 må tolkes i samsvar med denne direktivforpliktelsen. På grunn av straffeloven § 144, som oppstiller en straffesanksjonert opplysningsplikt for advokater, vil en rapportering til Økokrim i ett av unntakstilfellene ofte i praksis rammes av straffebestemmelsen. Dermed risikerer advokaten å gjøre seg straffbar både når rapport sendes og når rapport ikke sendes. Ved fastleggingen av taushetspliktens rekkevidde må det for det første tas i betraktning at det i EU-retten finnes et grunnprinsipp om advokaters taushetsplikt og for det annet at taushetsplikten er vernet dels i kraft av retten til privatliv i EMK art. 8 og retten til rettferdig rettergang i EMK art. 6. EU-domstolens storkammerdom fra 2007 (C 305/05), i sak som var anlagt av belgiske advokatforeninger mot ministerrådet, illustrerer hvor vanskelig grensedragningen mellom advokaters rapporterings- og taushetsplikt kan være.

I fransk rett er advokater forpliktet til å rapportere via et selvregulerende organ (presidenten i den aktuelle advokatforening). Denne instansen har som oppgave å vurdere om rapportering vil være i strid med advokaters taushetsplikt. Det gjøres også en vurdering av om de øvrige vilkårene for å rapportere er oppfylt. Hvis det konkluderes med at melding ikke skal sendes, har presidenten i advokatforeningen det siste ordet. Instansen som mottar rapporter i henhold til hvitvaskingsregelverket (Tracfin) blir da ikke informert. Hvis Tracfin mottar rapport og har oppfølgende spørsmål til advokaten, skal disse gå via advokatforeningen. Den øverste franske forvaltningsdomstolen (Conseil d’État) har lagt til grunn at denne ordningen er en forutsetning for at advokater skal kunne pålegges rapporteringsplikt. Nærmere bestemt konkluderte domstolen med at direkte kontakt mellom advokater og Tracfin ville være uforenlig med det grunnleggende prinsippet om advokaters taushetsplikt som følger av EU-retten og EMK art. 8 og art. 6. En lik ordning med et selvregulerende organ er etablert blant annet i Belgia. I den danske lovgivningen som inkorporerer hvitvaskingsdirektivet, er det lagt opp til en valgfri bruk av Advokatsamfundet.

Etter min oppfatning har en ordning med at advokater rapporterer til Økokrim via et selvregulerende organ de beste grunner for seg. For det første gir ordningen en garanti for virkelig anonym dialog mellom advokater og Økokrim. Så lenge advokaten selv tar direkte kontakt med Økokrim for å diskutere et mulig rapporteringstilfelle, er anonymitet ikke sikret. Som nevnt er advokaters taushetsplikt forankret både i EU-retten og EMK art. 8 og art. 6. Det er dermed særlig viktig at anonymiteten sikres for advokater. For det annet vil det særegne organet etter hvert få god kompetanse på grensedragningen mellom rapporterings- og taushetsplikt. En tredje fordel er at man sikrer lik praktisering av reglene, og en fjerde er at det selvregulerende organet vil kunne bidra til kvalitativt bedre rapporter fra advokater. For det femte vil det selvregulerende organet være godt egnet til å gi advokater opplæring og generell rådgivning i regelverket. I 2009 sendte advokater 12 rapporter til Økokrim. I 2010 ble 6rapporter sendt, og i 2011 kom det inn 11 rapporter. Flere forhold taler klart for at det er tale om en betydelig underrapportering fra advokater, samtidig som en filtrering gjennom et selvregulerende organ ville kunne øke antallet rapporter.

Slik jeg ser det, burde det innføres en plikt for advokater til å sende rapporter til Økokrim via Advokatforeningen. Den danske ordningen med valgfrihet har den ulempe at Advokatforeningen da ikke vil kunne sikre en fullt ut ensartet praksis ved grensedragningen mellom rapporterings- og taushetsplikten. Også de øvrige hensyn som taler for at rapporter sendes via et selvregulerende organ, taler for at ordningen skal være obligatorisk. Ved å kombinere en plikt til å rapportere via Advokatforeningen med en regel om at advokater er fri for ansvar når rapport er sendt til Advokatforeningen, unngår man konflikter med hensyn til roller og kompetanse. Det bør videre være forbudt med direkte kontakt mellom advokater og Økokrim. Eventuelle forespørsler fra Økokrim om ytterligere opplysninger, jf. hvitvaskingsloven § 18 første ledd annet punktum, vil da gå via Advokatforeningen. Advokatforeningen bør ha hovedfokus på forholdet mellom rapporterings- og taushetsplikten. I tillegg bør det også undersøkes om advokatens rapport for øvrig er i samsvar med reglene om rapporteringsplikt, samt om rapporten har et tilstrekkelig faktisk grunnlag.

En endring av regelverket bør sees i sammenheng med Advokatutvalgets kommende utredning, herunder tanken om at den nåværende tilsynsordningen med advokater (Tilsynsrådet for advokatvirksomhet og Advokatbevillingsnemnden) endres, slik at uavhengighet og taushetsplikt i større grad blir varetatt, enn etter dagens ordning.