Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Objektivt erstatningsansvar for uriktig offentlig myndighetsutøving?

Markus Hoel Lie er ph.d. i rettsvitenskap i 2011 på avhandlingen Kommunalrettslig representasjon, og førsteamanuensis ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Tromsø. I 2004 utga han sammen med Thorbjørn Riise Haagensen boken Inhabilitet for daglig leder og styremedlem i aksjeselskap og allmennaksjeselskap, og i 2007 boken Kommenterte høyesterettsavgjørelser i forvaltningsrett sammen med Haagensen og Jon Petter Rui Johansen.

  • Side: 407-423
  • Publisert på Idunn: 2012-09-12
  • Publisert: 2012-09-12

Artikkelen drøfter på hvilke områder det gjelder et objektivt erstatningsansvar ved uriktig offentlig myndighetsutøving. Etter en analyse av høyesterettspraksis, og særlig Rt. 2010 s. 291 (Vangen Eiendom), legges det til grunn at det i praksis foreligger et tilnærmet objektivt ansvar for staten, men at ansvaret er mindre strengt for kommunen. For øvrig konkluderes det med at objektivt ansvar er særlig aktuelt ved feiltolkning av skjønnsmessige hjemler som åpner for høyintense inngrep i den personlige integritet.

1 Emne

Temaet for denne artikkelen er hvilket ansvarsgrunnlag som gjelder når det utøves uriktig offentlig myndighet.1 Analysen baseres i hovedsak på en nærlesning av dommen publisert i Rt. 2010 s. 291 (Vangen eiendom). Emnet er stort og omstridt, og bare enkelte sider av problemstillingen behandles her.2 I det følgende gis det først en kort innføring i faktum i Rt. 2010 s. 291 (punkt 2). I punkt 3 presiseres begrepet «offentlig myndighetsutøving». Deretter vil de ulike ansvarsgrunnlag som er aktuelle på dette området, presenteres (punkt 4). Videre undersøkes i punkt 5 hvilket erstatningsansvar som forelå for uriktig offentlig myndighetsutøving forut for Rt. 2010 s. 291 (Vangen Eiendom). I punkt 6 drøftes det om denne dommen endrer rettstilstanden på området. Til slutt gis det et kortfattet svar på spørsmålet stilt i artikkelens tittel (punkt 7).3

2 Kort om faktum i Rt. 2010 s. 291 (Vangen eiendom)

Saksforholdet i dommen var i korte trekk som følger. Vangen eiendom AS kjøpte i 2005 fem bygninger i Trondheim kommune av Forsvaret for 37 millioner kroner. Selskapet søkte om bruksendringstillatelse for to av bygningene. De to bygningene var regulert til elevhybler for Luftkrigsskolen. Søknaden gikk ut på bruksendringstillatelse fra «offentlig formål (hybler) til privat formål (hybler)».4 I søknaden ble det prinsipalt gjort gjeldende at det ikke var nødvendig å søke om bruksendringstillatelse, subsidiært ble det søkt om bruksendringstillatelse. Trondheim kommune vedtok at det var nødvendig å søke om bruksendringstillatelse, jf. dagjeldende plan- og bygningslov § 93.5 Konsekvensen var at eiendommene ikke straks kunne benyttes som ønsket. Vangen Eiendom AS ble som følge av dette påført et økonomisk tap ved at eiendommene ikke kunne leies ut og selges.

Vangen Eiendom AS tok deretter ut stevning for retten og la ned påstand om at selskapet kunne benytte hybelhusene til private formål uten å måtte søke om bruksendringstillatelse. Selskapet fikk medhold både i tingretten og i Frostating lagmannsrett.6 Kommunens anke til Høyesterett ble nektet fremmet 21. mars 2007, og lagmannsrettens avgjørelse ble dermed rettskraftig.

Vangen Eiendom AS gikk deretter til søksmål mot Trondheim kommune og krevde erstattet det tap de var blitt påført som følge av at bruksendringstillatelse ble krevd og ikke gitt. Både tingretten og Frostating lagmannsrett påla Trondheim kommune erstatningsansvar.7 Lagmannsrettens flertall kom til at det forelå et culpaansvar, og at kommunen hadde handlet uaktsomt. Høyesterett kom derimot enstemmig til at kommunen ikke var erstatningsansvarlig.

3 Offentlig myndighetsutøving

Denne fremstillingen dreier seg om ansvaret for offentlig myndighetsutøving, og begrepet «offentlig myndighetsutøving» skal derfor presiseres i det følgende. Begrepet forstås i denne sammenheng på samme måte som uttrykket «utøving av offentlig myndighet» i lov 10. februar 1967 (forvaltningsloven – fvl.) § 2 bokstav a. I forvaltningsloven inngår dette uttrykket i definisjonen av hva som er et «vedtak», og som dermed bestemmer anvendelsesområdet til saksbehandlingsreglene i forvaltningslovens kapitler 4 til 6. Det er altså den utøvende myndighets maktutøving som behandles, ikke domstolenes eller lovgivers myndighetsutøving. Hvordan begrepet «offentlig myndighetsutøving» skal avgrenses er et stort tema i seg selv, og i denne sammenheng skal bare visse karakteristiske trekk ved denne type avgjørelser nevnes.

Uttrykket «offentlig myndighetsutøving» innbyr i seg selv til å trekke grensen mot disposisjoner som treffes i medhold av privat autonomi. En forskjell mellom «offentlig myndighetsutøving» og disposisjoner truffet i medhold av privat autonomi, er, noe generelt formulert, at det offentlige kan fatte bindende normeringer uten samtykke av vedkommende som normeringen retter seg mot. At det offentlige kan gjøre inngrep i private rettsposisjoner uten samtykke, forklares gjerne med at staten står i et høyhetsforhold til private rettssubjekter.8 Private rettssubjekter har derimot normalt ikke makt til å treffe bindende normeringer uten samtykke fra den som disposisjonen retter seg mot. Det typiske partsbindingsmiddel for private rettssubjekter er avtaler som forutsetter to korresponderende dispositive utsagn. Forarbeidene til forvaltningsloven § 2 og rettspraksis underbygger at uttrykket offentlig myndighetsutøving primært omfatter avgjørelser som forvaltningen treffer ensidig, og hvor vedkommende som vedtaket retter seg mot, ikke trenger å bidra ved normfastsettelsen.9

Det er imidlertid ikke bare ensidige disposisjoner som omfattes av begrepet offentlig myndighetsutøving. Også enkelte typer normeringer som krever at borgeren avgir et dispositivt utsagn, eller i hvert fall takker ja til den fordelen det offentlige innvilger ham, er ansett omfattet av begrepet offentlig myndighetsutøving.10 Dette kan være avgjørelser som går ut på å stille vilkår ved ellers begunstigende vedtak, eller avgjørelser som går ut på å fordele offentlige goder, som tildeling av stipend og så videre.

Disposisjoner som innebærer utveksling av formuesgoder, faller derimot utenfor begrepet offentlig myndighetsutøving og dermed også utenfor denne artikkelen.11 Dette er disposisjoner som innebærer at det offentlige bytter formuesgoder med andre rettssubjekter, og hvor verdien av objektene som byttes er like eller omtrent like, eller hvor i hvert fall formålet med disposisjonen ikke er å begunstige motparten. Det offentliges ansvar for rene privatrettslige disposisjoner, som kjøp, salg og leie av formuesgoder til markedspris, faller derfor utenfor den videre fremstillingen.

4 Generelt om vilkårene for erstatning, presisering av problemstillingen og beskrivelse av problemsituasjonen

Tre vilkår må være oppfylt for å kunne kreve erstatning. Det må foreligge en skade, det vil normalt si et økonomisk tap. Videre må det foreligge et ansvarsgrunnlag, og for det tredje må det foreligge årsakssammenheng mellom skaden og den handling som betinger ansvaret.12 Temaet for denne fremstillingen er bare hvilket ansvarsgrunnlag som gjelder ved offentlig myndighetsutøving. De øvrige vilkår for erstatning vil derfor ikke behandles.

Et ansvarsgrunnlag er en rettslig begrunnelse for å flytte et tap som har rammet skadelidte, over på skadevolder. Det ulovfestede objektive ansvar er et av flere ansvarsgrunnlag. Det objektive ansvar kjennetegnes av at skadevolder holdes ansvarlig for skaden, uavhengig av subjektiv skyld.13 Det er etter dette ansvarsgrunnlaget tilstrekkelig for at ansvar skal inntre at myndighetsutøvingen er rettsstridig. Er myndighetsutøving rettsstridig, innebærer dette at handlingen eller vedtaket er ulovlig. Det offentlige kan også bli ansvarlig på et annet ansvarsgrunnlag, nemlig etter arbeidsgiveransvaret, som er regulert i lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning (skadeserstatningsloven – skl.) § 2-1. For at det skal foreligge arbeidsgiveransvar, er det ikke tilstrekkelig at det er handlet rettsstridig. Ansvar er i tillegg betinget av at arbeidstaker har opptrådt «forsettlig eller uaktsomt», jf. skl. § 2-1 nr. 1 første setning.

Spørsmålet om det foreligger et objektivt ansvar eller et uaktsomhetsansvar, er derfor i realiteten et spørsmål om det offentlige skal være ansvarsfri i tilfeller der det er handlet rettsstridig, men hvor årsaken til at det er handlet rettsstridig ligger i forhold som må betraktes som forsvarlige.

Problemstillingen i denne artikkelen er om stat og kommune kan være fri for ansvar ved å vise til at det rettsstridige vedtaket skyldes at det er gjort feil fra forvaltningens side som er unnskyldelig. I så fall vil handlingen ikke være «uaktsom», og vilkårene for arbeidsgiveransvar er da ikke oppfylt. Forutsetningene for at det skal oppstå et erstatningsansvar i slike tilfeller, er at det kan oppstilles et objektivt ansvar.

Den mest praktiske situasjonen i denne sammenhengen er at det offentlige feiltolker rettsregler. I en del tilfeller er det alternative måter å tolke en rettsregel på, som alle er forsvarlige. Det kan med andre ord være flere tolkningsresultater som i det konkrete tilfellet ligger innenfor en rimelig forståelse av den aktuelle hjemmelen. Dissenser i Høyesterett, hvor det er uenighet om forståelsen av en hjemmel, illustrerer dette. Mindretallets regelforståelse er per definisjon uriktig, men den er normalt ikke uaktsom. I tilfeller hvor forvaltningens tolkning av hjemmelen er forsvarlig, men hvor et annet tolkningsresultat legges til grunn som gjeldende rett av domstolene, vil det offentliges ansvar avhenge av hvilket ansvarsgrunnlag som foreligger. Foreligger det kun et arbeidsgiveransvar, er det offentlige i denne situasjonen ikke erstatningsansvarlig. Foreligger derimot et objektivt ansvar, er det offentlige erstatningsansvarlig.

Når det gjelder ansvar for andre feil enn feiltolkning av rettsregler, som feil i saksbehandlingen og myndighetsmisbruk, vil det normalt ikke ha betydning om det gjelder et objektivt ansvar. Det vil normalt måtte regnes som uaktsomt av forvaltningen å gjøre denne typen feil.14 Det offentlige er derfor ved slike feil normalt ansvarlig også om det bare foreligger et arbeidsgiveransvar.15

5 Høyesterettspraksis fra tiden før Rt. 2010 s. 291

Ut fra høyesterettsrettspraksis kan det synes som det går to skillelinjer når det gjelder hvilket ansvarsgrunnlag som gjelder ved offentlig myndighetsutøving. For det første går det tilsynelatende et skille mellom høyintense og lavintense inngrep, særlig der hjemmelen for inngrepet er skjønnsmessig utformet. For det andre tyder høyesterettspraksis på at ansvaret er strengere for staten enn for kommunen. I fortsettelsen utdypes disse to skillelinjene.

Flere dommer tyder på at det gjelder et objektivt ansvar ved høyintense inngrep. Høyintense inngrep griper dypt og alvorlig inn i menneskers integritet. Et eksempel fra rettspraksis på inngrep hvor det forelå et objektivt ansvar, er Rt. 1987 s. 1495 (Reitgjerdet II-dommen). En person var uhjemlet blitt holdt innesperret på et psykiatrisk sykehus i ni og et halvt år. Ufrivillig innesperring på psykiatrisk sykehus i en så lang periode er et svært alvorlig inngrep. I saken var det uenighet om saksøker fylte grunnvilkåret for å bli tvangsinnlagt, nemlig at vedkommende måtte være «alvorlig sinnslidende». Dette vilkåret var skjønnsmessig og kunne dermed være vanskelige å tolke. Høyesterett delte seg i et mindretall og et flertall i vurderingen av om vilkåret var oppfylt i saken. Mindretallet, bestående av dommer Bugge, mente at staten hadde hjemmel til å tvangsinnlegge vedkommende, og avviste kravet om erstatning på dette grunnlag. Flertallet, dommerne Aasland, Smith, Christiansen og Dolva, la derimot til grunn at vedtaket var uhjemlet. Flertallet la videre til grunn at det gjaldt et objektivt ansvar for staten, og førstvoterende, dommer Aasland, formulerte følgende begrunnelse for dette:

«Tvangsmessig tilbakeholdelse i psykiatrisk sykehus er et særdeles vidtgående inngrep i den enkeltes mest vesentlige rettsgoder. Etter min mening må iallfall utgangspunktet og hovedregelen være at når et slikt inngrep er blitt iverksatt uten at lovens vilkår forelå, må det medføre et objektivt erstatningsansvar overfor den som ble utsatt for inngrepet. Om en slik regel kan oppstilles helt uten reservasjoner, tar jeg ikke standpunkt til. I den foreliggende sak er jeg kommet til at bedømmelsen av A som alvorlig sinnslidende ikke var holdbar. Nå vil jeg ikke med dette ha sagt at overlegene ved Reitgjerdet må bebreides for sin vurdering. De har tydeligvis følt ansvar for å bistå med anbringelsen av en pasient som verken --- eller Gaustad ville motta, og må herunder ha tøyd lovens vilkår for langt. For denne feil finner jeg at Staten som den ansvarlige for sykehuset må ha et objektivt ansvar.»16

Reglene om arbeidsgiveransvar kan i en slik situasjon tenkes ikke å gi borgerne tilstrekkelig beskyttelse fordi det kan være lett å ta feil av regelens rekkevidde, noe dommer Bugges votum illustrerer. Et objektiv ansvar kan da være nødvendig.

En annen dom som illustrerer at det kan gjelde et objektivt ansvar ved alvorlige inngrep i den personlige integritet, og hvor vilkårene for inngrep er skjønnsmessige, er Rt. 2005 s. 416 (Advokatbevillingsdommen). En advokat fikk tilbakekalt sin advokatbevilling på grunn av manglende regnskapsføring. Forholdet ble brakt i orden, men Advokatbevillingsnemnda nektet å utstede ny bevilling før det var gått ett år. Flertallet i Høyesterett, dommerne Mitsem, Utgård, Støle og Schei, kom til at nemnda ikke hadde hjemmel til å nekte vedkommende advokatbevilling når det forhold som forårsaket tilbakekallet, var brakt i orden. Mindretallet, dommer Oftedal Broch, mente derimot at Advokatbevillingsnemnda hadde hjemmel til å tilbakekalle advokatbevillingen også etter dette tidspunkt. Siden flertallet kom til at myndighetsutøvingen var rettsstridig, måtte de også ta standpunkt til erstatningskravet fra advokaten. Når det gjaldt ansvarsgrunnlaget, uttalte førstvoterende, dommer Mitsem, på vegne av en samlet rett at det på dette området gjaldt et objektivt ansvar. Begrunnelsen var at:

«Nærværende sak dreier seg om en uhjemlet myndighetsutøvelse som fratok A hans mulighet for å utøve sitt yrke, og der avslaget … hadde et pønalt preg. I et slikt tilfelle mener jeg at staten må ha et objektivt ansvar».17

Et arbeidsgiveransvar ville i denne saken trolig ikke medført at staten var erstatningsansvarlig ettersom lovtolkningsspørsmålet var tvilsomt, jf. dommer Oftedal Brochs dissens.

Det var den første skillelinjen. Den andre grensen for hvilket ansvarsgrunnlag som gjelder, synes som nevnt å avhenge av om det er stat eller kommune som utøver myndighet. Så vidt meg bekjent foreligger det ikke tilfeller hvor staten har vært ansvarsfri ved å påberope seg at rettsvillfarelsen var unnskyldelig.

Høyesterettspraksis tyder på at kommunens ansvar for uriktig myndighetsutøving er noe mindre strengt enn statens. Her skal jeg kort gjennomgå to dommer fra Høyesterett hvor en kommune er frifunnet for krav om erstatning på tross av at det er oppstått tap som følge av uhjemlet offentlig myndighetsutøving. Den første dommen er publisert i Rt. 1972 s. 578 (Randabergdommen). En person søkte Randaberg kommune om samtykke til å fradele en tomt, men fikk avslag. Han anla deretter søksmål mot kommunen. Flertallet i Høyesterett, med førstvoterende dommer Schwigaard Selmer i spissen, kom til at avslaget om fradeling og nedlegging av byggeforbud var uhjemlet. Mindretallet, dommerne Endresen og Bendiksby, kom derimot til at vedtaket hadde tilstrekkelig hjemmel og avviste erstatningskravet på dette grunnlag. Heller ikke flertallet kom til at det uhjemlede vedtaket var erstatningsbetingende. Begrunnelsen var at bygningsrådets medlemmer ikke kunne bebreides for å ha tatt feil når det gjaldt et vanskelig og tvilsomt lovtolkningsspørsmål. Flertallet slo deretter fast at kommunen heller ikke kunne bli ansvarlig på objektivt grunnlag. Begrunnelsen var som følger:

«I en sak av denne art hvor vedtakets ugyldighet alene skyldes at bygningsrådet har grepet feil med hensyn til et vanskelig tolkingsspørsmål, og hvor det dessuten gjaldt en lov som nettopp var trådt i kraft og som inneholdt mange nye regler på området, kan kommunen ikke gjøres ansvarlig selv om vedtaket objektivt sett var uriktig.»18

Dommen er et argument for at det på plan- og bygningsrettens område ikke foreligger en generell regel om objektivt ansvar.19 Dommens overføringsverdi til andre rettsområder er begrenset ettersom førstvoterende fremholdt at det ikke gjaldt et objektivt ansvar i saker av «denne art». Hvilket ansvarsgrunnlag som gjelder i andre type saker, sier denne dommen ikke noe om.

Også i Rt. 1999 s. 1273 (Ottesendommen) ble en kommune ansvarsfri som følge av at skaden skyldtes unnskyldelig feiltolkning av en rettsregel. Faktum i saken var i korte trekk som følger. Lars Ottesen kjøpte i 1993 en leiegård i Oslo kommune på tvangsauksjon. Kommunen gjorde gjeldende forkjøpsrett etter lov 29. april 1977 nr. 34 (lov om kommunal forkjøpsrett av leiegårder) fire måneder etter at kommunen fikk melding om salget. Ottesen mente erklæringen var fremsatt for sent og gikk til søksmål mot kommunen. Borgarting lagmannsrett kom til at erklæringen var fremsatt for sent, og at forkjøpsretten dermed ikke kunne gjøres gjeldende mot Ottesen. Dommen ble rettskraftig. Ottesen gikk deretter til sak mot kommunen og krevde erstatning for det tap han ble påført som følge av det ugyldige forkjøpsvedtaket. Høyesterett kom under dissens 3-2 til at kommunen ikke måtte betale erstatning. Flertallet delte seg i begrunnelsen. To dommere, Coward og Gussgard, la til grunn at kommunens feiltolking av fristreglene i lov om kommunal forkjøpsrett § 6 var unnskyldelig og avviste erstatningskravet på dette grunnlag. Den tredje dommeren i flertallet, dommer Bugge, la til grunn at kommunen hadde handlet rettmessig overfor Ottesen og avviste erstatningskravet på dette grunnlag. Mindretallet, dommerne Rieber-Mohn og Smith, la derimot til grunn at kommunens feiltolking av fristreglene var uaktsom og stemte for å tilkjenne Ottesen erstatning. Flertallet la i aktsomhetsvurderingen vekt på at lovtolkningsspørsmålet var uklart og at kommunen ikke handlet i egen interesse, men til fordel for beboerne i leiegården, at det ikke gjaldt inngrep i bestående eierforhold og at det gjaldt ren næringsinntekt. Dommen går ganske langt i å avvise et objektivt ansvar, ettersom to av tre i flertallet og de to dommerne i mindretallet bygget på et uaktsomhetsansvar. Dommer Bugge ga imidlertid i et særvotum uttrykk for at han fant det «lite tilfredsstillende» å skulle legge til grunn at det offentlige skulle slippe unna ansvar ved offentlig myndighetsutøving på dette grunnlag. Ettersom han var alene i mindretall, kan hans votum imidlertid ikke tillegges særlig vekt.

Selv om Randabergdommen og Ottesendommen kan tyde på at det gjelder et mindre strengt ansvar for kommunen, kan de ulike ansvarsgrunnlagene i disse dommene også forklares med forskjeller i inngrepsintensiteten. Både Randabergdommen og Ottesendommen representerer inngrep av en mindre alvorlig karakter, der det utelukkende var borgerens økonomiske forhold som ble berørt.

Det er heller ikke noe prejudikat for et generelt objektivt ansvar for staten. I dommene på området, for eksempel i Reitgjerde II-dommen og Advokatdommen, har det konkret vært tatt stilling til hvilket ansvarsgrunnlag som gjelder, uten at det har vært oppstilt en generell regel som det har vært tatt utgangspunkt i. Begrunnelse for et objektivt ansvar i de nevnte dommene er konkret og knyttet til det aktuelle rettsområdet. I tillegg har inngrepet i de nevnte dommene vært av alvorlig karakter, og feiltolkningen har skjedd etter vurdering av skjønnsmessige regler.

Det er vanskelig ut fra det rettsmaterialet som her er gjennomgått, å fastslå hvilket ansvarsgrunnlag som gjelder generelt på området for uriktig offentlig myndighetsutøving. Samtlige dommer, vedrørende både stat og kommune, preges av en konkret tilnærming til hvilket ansvarsgrunnlag som gjelder.20 En noe mer generell tilnærming til dette spørsmålet finner vi i Rt. 2010 s. 291. Denne dommen skal gjennomgås i fortsettelsen.

6 Rt. 2010 s. 291 (Vangen Eiendom)

6.1 Innledning

I Rt. 2010 s. 291 fastslo Høyesterett enstemmig at Trondheim kommune ikke var erstatningsansvarlig for sin uriktige offentlige myndighetsutøving.21 Dommen er tatt til inntekt for at både stat og kommunes ansvar for uriktig offentlig myndighetsutøving nå er endelig avklart, og er derfor av særlig interesse for vårt tema.22

Det er to sider ved denne dommen det skal ses nærmere på i fortsettelsen. Det er for det første dommens drøfting av de hensyn som gjør seg gjeldende for og mot et objektivt ansvar ved uriktig offentlig myndighetsutøving. Herunder drøftes dommens betydning for rekkevidden av det objektive ansvar. For det andre drøftes hvilket ansvarsgrunnlag som gjelder ved brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK).

6.2 Rekkevidden av det objektive ansvar

Et sentralt punkt i Vangen-dommen var om Trondheim kommune var objektivt ansvarlig for den uriktige myndighetsutøvingen. Førstvoterende, dommer Skoghøy, konkluderte med at det:

«fremstår … som den best balanserte løsning å la det offentliges ansvar for feiltolking av hjemmelslov som hovedregel bli regulert av det alminnelige arbeidsgiveransvar.»23

Uttalelsen er generelt formulert og synes således å gjelde uavhengig av om det er stat eller kommune som disponerer, og uavhengig av type vedtak som treffes. Konklusjonen om at det ikke gjelder en generell regel om objektivt ansvar, forbeholdes heller ikke for visse rettsområder. Formuleringen trekker i retning av at det er et objektivt ansvar som krever en særlig begrunnelse i det enkelte tilfellet, ikke arbeidsgiveransvaret. Rekkevidden av uttalelsen er likevel ikke helt klar ettersom førstvoterende i avsnitt én i dommen presiserte at hovedproblemstillingen i saken var «hvor strengt ansvar kommunen har for ulovhjemlet myndighetsutøvelse innenfor plan- og bygningsretten». Her begrenses altså problemstillingen tilsynelatende både til kommunen og til plan- og bygningsretten. Ses formuleringen om utstrekningen av det objektive ansvar i lys av denne innledende avgrensningen av problemstillingen, er det grunn til å være forsiktig med å anvende dommen som et argument for at det i utgangspunktet ikke gjelder et objektivt ansvar på andre områder.

Men det er likevel også holdepunkter i premissene for at dommen har betydning utenfor plan- og bygningsretten.

I dommen ble det konkludert med at rettspraksis tilsa at det ikke kunne oppstilles en generell regel om objektivt ansvar ved uriktig offentlig myndighetsutøving. Både Advokatdommen og Reitgjerdedommen ble gjennomgått med sikte på å undersøke rekkevidden av det objektive ansvar. Dette er dommer som omhandler statens ansvar. Videre formuleres utgangspunktet om hvilket ansvarsgrunnlag som gjelder uten forbehold. Dersom førstvoterende ikke mente å uttale seg om statens ansvar, ville det vært naturlig med et forbehold i denne retning etter at disse dommene var gjennomgått. Det er derfor mest nærliggende å legge til grunn at førstvoterende også mente å uttale seg om statens ansvar ved uriktig offentlig myndighetsutøving. Også på andre rettsområder synes det dermed som om utgangspunktet er et arbeidsgiveransvar. Det må derfor konkluderes med at det generelt må legges til grunn at det i utgangspunktet gjelder et arbeidsgiveransvar og ikke et objektivt ansvar ved uriktig offentlig myndighetsutøving.

Det kan imidlertid diskuteres om drøftingen av de reelle hensyn for og mot et objektivt ansvar i dommens avsnitt 34 og 35, innebærer at dommen har begrenset betydning på andre rettsområder enn innenfor plan- og bygningsretten.

I favør av et objektivt ansvar nevnes i avsnitt 34 først hensynet til hvem som står nærmest til å bære følgen av feilen som er gjort. Dette hensynet er i teorien ansett som et argument for et objektivt ansvar for det offentlige. Tanken bak dette argumentet er at den som har mulighet til å forhindre at den aktuelle skaden inntreffer, er nærmest til å bære tapet.24 Argumentet henger nært sammen med prevensjonshensynet. Reglene bør utformes slik at de gir insentiv til å hindre at skade oppstår.

Førstvoterende reduserte vekten av dette argumentet ved å vise til at et objektivt ansvar kan passivisere den offentlige myndighetsutøving. Det ble fremholdt at tilbakeholdenhet fra forvaltningens side kunne medføre at «viktige samfunnsmessige hensyn kunne bli skadelidende».25 Førstvoterende utdypet ikke hva han mente med dette, men tanken er vel at saksbehandleren som skal fatte vedtak, kan komme til å bli for forsiktig i sin regelanvendelse og sørge for at vedtak ligger innenfor hjemmelsgrunnlaget med en viss margin, for på denne måten å forsøke å unngå å pådra det offentlige erstatningsansvar. Førstvoterende synes altså å tenke seg at saksbehandleren, ved tolkning av hjemmelen, ikke vil nøye seg med å vurdere hva hjemmelen åpner for at et vedtak kan gå ut på, men i tillegg vil vurdere hvilket ansvarsgrunnlag som foreligger, for det tilfellet at vedtaket han er i ferd med å treffe, skulle være uriktig. Det kan spørres hvor holdbart dette resonnementet egentlig er. Muligens tillegges ansvarsreglene i dette resonnementet overdreven betydning for hvilke vedtak forvaltningen treffer. Saksbehandlere vil nok forsøke å unngå å påføre det offentlige et erstatningsansvar ved offentlig myndighetsutøving. Men jeg vil tro saksbehandleres ønske om å holde seg på rett side av loven og ikke treffe rettsstridige avgjørelser, er tilstrekkelig som motivasjonsfaktor for å unngå å pådra det offentlige erstatningsansvar i denne sammenheng. Det er uansett problematisk å begrunne et skyldansvar med ønsket om en offensiv forvaltning. En slik begrunnelse forutsetter at saksbehandlere ved skyldansvar stiller mindre strenge krav til at vedtaket ligger innenfor hjemmelen enn de gjør om det foreligger et objektivt ansvar. En slik indirekte oppfordring til uhjemlet myndighetsutøving er lite gunstig sett i et rettssikkerhetsperspektiv.

For å få et mer fullstendig bilde av de motstridende interessene på området, er det grunn til å se nærmere på den aktuelle problemsituasjon. Forvaltningen kan innimellom havne i den situasjon at den mener det er uklart om en hjemmel strekker til, og om det er grunnlag for å treffe det vedtak som forvaltningen mener har de beste grunner for seg. Det er imidlertid ikke opplagt at denne uklarheten skal løses ved hjelp av en tvilsom tolkning av hjemmelsgrunnlaget i disfavør av personer som rammes. Et alternativ til at forvaltningen foretar en myndighetsutøving den finner ligger på eller over kanten av hva loven tillater, er at lovgiver gjøres oppmerksom på at det foreligger et hjemmelsproblem. Med hjemmelsproblem menes her at forvaltningen ikke får truffet det vedtak som den mener har de beste grunner for seg. Den uklare hjemmel kan da være et argument for å endre loven, men hjemmelen vil, inntil den eventuelt endres, likevel stå i veien for at det fattes vedtak som overskrider dens tålegrense. Vangen Eiendom-saken har foranlediget en slik type lovendring. Etter at denne saken ble avgjort i Høyesterett, er reglene om bruksendring i den nye plan- og bygningsloven (lov 27. juni 2008 nr. 71) konkretisert, se § 20-1 tredje ledd, hvor departementet har fått hjemmel til i forskrift å presisere hvilke tiltak som krever søknad og tillatelse. Etter min mening innebærer dette at de samfunnsmessige konsekvensene av et objektivt ansvar ved uriktig offentlig myndighetsutøving, må anses ganske begrenset. Forvaltningen vil rett nok kanskje noe oftere komme i den situasjon at den ikke får fattet det vedtak som den ønsker i den konkrete saken, men en lovendring vil kunne åpne for den ønskede type vedtak i senere forvaltningssaker av samme karakter. Et objektivt ansvar vil derfor neppe hemme den offentlige myndighetsutøvingen i særlig grad.

Argumentet om at det offentlige bør bære kostnadene ved uhjemlet myndighetsutøving, kan også forankres i tanken om «driftsomkostninger», slik førstvoterende anførte.26 Argumentet har nær sammenheng med pulveriseringshensynet. Det offentlige, og særlig staten, har anledning til å spre et tap ut over innbyggerne gjennom skattlegging. Borgeren som har lidd tap som følge av uriktig myndighetsutøving, har ikke en slik mulighet til å pulverisere tapet.

Også rimelighetsbetraktninger kan tilsi at det offentlige i denne situasjonen dekker tapet.27 Enkeltindividet som rammes, er uskyldig, mens det offentlige som har truffet avgjørelsen, kan sies å stå nærmere til å bære tapet.

Det siste argumentet førstvoterende vektla mot å oppstille et objektivt ansvar, var at borgeren i tilfeller hvor det foreligger en «forstandig tvil» om tolkningen av hjemmelsloven, ikke «har hatt et beskyttelsesverdig grunnlag for å innrette seg på en bestemt tolkning».28 Argumentet var treffende i saken. Det fremgår av domspremissene at førstvoterende mente Vangen Eiendom AS ikke hadde hatt grunn til å regne med at det aktuelle tiltaket ikke var søknadspliktig. Tvert i mot skinner det gjennom at førstvoterende mente søknaden var korrekt avgjort av kommunen, og at det var lagmannsretten som hadde tolket plan- og bygningsloven feil.29 Det kan diskuteres hvilken rekkevidde innrettelsesargumentet generelt skal tillegges, men det er vel ikke tvilsomt at tredjemanns forventning om et gitt resultat står i nær forbindelse med hvor uklart det aktuelle tolkningsresultatet er.30 Noe vektig argument mot et objektivt ansvar synes jeg dette likevel ikke er når det ses i sammenheng med argumenter som trekker i motsatt retning.

Et argument for at det generelt ikke skal gjelde et generelt objektivt ansvar, er at arbeidsgiveransvaret gir en mer fleksibel regel enn et objektivt ansvar. Et arbeidsgiveransvar kan graderes etter de konkrete omstendighetene i saken. Dette argumentet ble ikke nevnt i dommen.

Førstvoterendes gjennomgåelse av de reelle hensyn er ikke helt overbevisende. Det er særlig argumentet om at viktige samfunnsinteresser kan bli skadelidende om det legges til grunn et objektivt ansvar, som er problematisk. Det gis ikke en overbevisende begrunnelse for at viktige samfunnsinteresser vil kunne bli skadelidende med et objektivt ansvar.31 Derimot fins det argumenter for et objektivt ansvar som ikke drøftes i dommen, blant annet hensynet til at det ikke bør stimuleres til ulovhjemlet myndighetsutøving. Dette må kanskje ha som konsekvens at det ikke legges for mye i at det som hovedregel gjelder et arbeidsgiveransvar på dette området. Rett nok må det respekteres at det som hovedregel gjelder et arbeidsgiveransvar, men formuleringen sier ikke noe om hvor mye som skal til for å fravike dette utgangspunktet og legge til grunn et objektivt ansvar.

I avsnitt 36 i dommen heter det imidlertid at det gjelder et objektivt ansvar der det gjør seg gjeldende «særlige hensyn». Et objektivt ansvar er altså ikke utelukket, men det må foreligge særlige hensyn for at dette skal komme til anvendelse.

Spørsmålet blir da på hvilke områder det foreligger slike «særlige hensyn». Dette sier ikke dommen noe om. Ut fra rettspraksis å dømme er det særlig ved høyintense inngrep det kan være aktuelt med et objektivt ansvar, slik gjennomgangen ovenfor viser.32 Reitgjerdedommen og Advokatbevillingsdommen omhandler begge alvorlige inngrep. Reitgjerdedommen dreier seg om uhjemlet ufrivillig innesperring på psykiatrisk sykehus over en periode på nesten ti år. Advokatbevillingsdommen omhandler rettsstridig fratakelse av advokatbevilling, et vedtak som både fratok vedkommende levebrødet og hadde et pønalt preg. I begge dommene forelå det en uklar hjemmel, og det var i begge dommene uenighet i Høyesterett om det aktuelle vedtak manglet hjemmel. Det var altså en kombinasjon av en skjønnsmessig hjemmel og et inngripende vedtak som begrunnet et objektivt ansvar. I disse tilfellene kan det tenkes unnskyldelige tolkningsfeil, og et culpaansvar gir derfor ikke enkeltpersoner fullgod beskyttelse. Her er det derfor behov for et objektivt ansvar.33

Ansvaret er vel muligens også strengere når det offentlige aktivt griper inn i borgernes rettsposisjoner, enn der det offentlige unnlater å anvende sin hjemmel og forholder seg passiv, eller svarer på søknader, slik tilfellet var i Vangen-dommen.

Det kan spørres om det må sondres mellom stat og kommune når det gjelder rekkevidden av et objektivt ansvar. Praksis fra Høyesterett trekker i retning av at det er større rom for kommunen enn for staten til å være ansvarsfri ved uriktig offentlig myndighetsutøving. Så vidt meg bekjent er det bare kommuner som ikke er blitt erstatningsansvarlige med den begrunnelse at de har vært i unnskyldelig rettsvillfarelse. Likeså gjør pulveriseringshensynet seg sterkere gjeldende i favør av et statlig ansvar enn når det gjelder et kommunalt ansvar ettersom staten har større mulighet til å fordele tapet gjennom skattlegging. At staten er regelprodusent, kan også tilsi at ansvaret er strengere for staten enn for kommunen. Det er staten, gjennom Storting og regjering, som fastsetter hvilke lover som gjelder i landet. Kommunen er bare satt til å håndheve deler av dette regelverket.34

Rettskildebildet sett under ett tilsier at statens ansvar for uhjemlet offentlig myndighetsutøving er noe strengere enn det er for kommunen. Med Vangen-dommens terminologi kan det sies at det lettere vil være «særlige hensyn» i favør av et objektivt ansvar for staten enn for kommunen.

6.3 Ansvar for brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjon

Et særlig spørsmål er om det må oppstilles et objektivt ansvar for brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Vangen Eiendom AS gjorde gjeldende at nekting av bruksendring var i strid med første tilleggsprotokoll til EMK artikkel 1 (EMK P1-1), og at kommunen derfor var objektivt erstatningsansvarlig etter EMK artikkel 41.35

Høyesterett avviste denne anførselen av to grunner. For det første ble det vist til at

«det er statene som er pliktsubjekter etter EMK … og erstatningsansvar for konvensjonsbrudd kan derfor bare pålegges statene».36

Kommunen kan altså ikke holdes erstatningsrettslig ansvarlig for brudd på borgernes konvensjonsrettigheter etter EMK artikkel 41. Krav om erstatning for konvensjonsbrudd må altså rettes mot staten. Dette spørsmålet må nå sies å være avklart i norsk rett. Man trenger imidlertid ikke å gå lenger enn til Sverige for å finne en annen ordning. Högsta Domstolen har i avgjørelsen publisert i NJA 2009 s. 463 kommet til at svenske kommuner er erstatningsansvarlige for brudd på borgernes rettigheter etter EMK. Her kom Högsta Domstolen til at Nora kommun måtte betale erstatning for krenkelser av EMK artikkel 5 i en sak om ulovhjemlet frihetsberøvelse i en sosialhjelpssak. Begrunnelsen synes å være at når staten overlater en del av myndighetsutøvingen til kommunen, er det nærliggende at det er kommunen som svarer erstatning dersom denne er rettsstridig. Løsningen innebærer at kommunen, ved offentlig myndighetsutøving i en konvensjonsrettslig forstand, ses som en del av staten. Denne løsning ble funnet å harmonere best med hensynet til lokaldemokratiet, ettersom løsningen der staten er ansvarlig for kommunens konvensjonsbrudd, vil kunne lede til en mer intens statlig kontroll med kommunen, og derigjennom til mindre lokaldemokrati. En annen grunn som her ble anført for å la kommunen være erstatningsansvarlig for konvensjonsbrudd, var for å unngå at borgeren måtte føre prosesser mot to forskjellige parter, først én mot kommunen og deretter én mot staten. Disse hensynene synes relevante for å pålegge også norske kommuner ansvar for konvensjonsbrudd, i hvert fall de lege ferenda. På den andre siden virker det klart at EMK i seg selv ikke innebærer noe krav om at kommunen er erstatningsansvarlig for brudd på borgernes konvensjonsrettigheter. Det er opp til statene selv å avgjøre om kommuner er pliktsubjekt etter konvensjonen, noe som også ble lagt til grunn i den nevnte avgjørelsen fra Högsta Domstolen. Iet konvensjonsrettslig perspektiv er det antakelig likegyldig om det er stat eller kommune som reparerer krenkelsen, og noe krav om at kommunen skal reparere krenkelsen kan derfor trolig ikke utledes av konvensjonen.

Førstvoterende avviste for det andre saksøkers krav om erstatning for brudd på EMK P1-1 med å vise til at EMK uansett ikke oppstilte noe krav om objektivt ansvar ved konvensjonskrenkelser. Det kan synes som om førstvoterende mente at et krav mot staten i denne saken heller ikke ville ført frem. Førstvoterende uttalte avslutningsvis i avsnitt 39 at «statene er ikke forpliktet til å etablere ordninger med objektivt erstatningsansvar for krenkelse av konvensjonsrettigheter». Sammenholdes dette med førstvoterendes uttalelse om at Trondheim kommunens saksbehandling var «faglig fullt forsvarlig» i avsnitt 49, får en inntrykk av at Vangen Eiendom AS ville hatt problemer med å nå frem med sitt krav, også dersom staten var saksøkt. Også i denne relasjonen forelå det et arbeidsgiveransvar, og saksbehandlingen må vel også i denne sammenheng betraktes som fullt forsvarlig. Dermed kan det virke som om førstvoterende mente at heller ikke staten ville vært ansvarlig på grunnlag av arbeidsgiveransvaret. Det kan imidlertid diskuteres om det er rom for å la staten gå fri for et erstatningsansvar etter EMK når det er konstatert at det foreligger ulovhjemlet myndighetsutøving.

Etter min mening virker det problematisk ikke å tilkjenne Vangen Eiendom AS erstatning i denne saken dersom vedtaket om å kreve bruksendringstillatelse er å regne som et uhjemlet inngrep i eiendom i relasjon til EMK P1-1. Jeg har da vanskelig for å se at den reparasjonen av krenkelsen som skisseres i avsnitt 39 i dommen, tilfredsstiller EMK artikkel 41. Ved ulovlige inngrep i eiendom følges som utgangspunkt prinsippet om gjenopprettelse (restitutio in integrum), hvilket innebærer at erstatningen skal «wip[…] out all the consequences of the interference in question», se for eksempel The former King of Greece mfl. mot Hellas, storkammerdom av 23. november 2000 avsnitt 78.37 Førstvoterende la til grunn at det var tilstrekkelig reparasjon av konvensjonskrenkelsen etter konvensjonen at vedtaket om å kreve bruksendringstillatelse ble kjent ugyldig. Det kan imidlertid diskuteres om dette er tilstrekkelig reparasjon av konvensjonskrenkelsen Vangen Eiendom AS ble utsatt for. Frostating lagmannsrett tilkjente nemlig Vangen Eiendom AS over 18 millioner kroner i erstatning i dom 13. mai 2009 (LF-2008-117518). Det er vel tvilsomt om det bare å konstatere ugyldighet innebar at alle virkninger av det ulovlige inngrepet ble visket ut, slik det kan synes som EMK art. 41 krever i et slikt tilfelle. Her savnes det en begrunnelse for hvorfor prinsippet om gjenopprettelse ikke ble fulgt. Høyesteretts argumentasjon er på denne bakgrunn ikke helt overbevisende. Det må derfor konkluderes med at det er uklart om staten kan være ansvarsfri som følge av unnskyldelig rettsvillfarelse i denne typen situasjoner.

7 Konklusjon

Avslutningsvis skal det gis et kort svar på spørsmålet stilt i tittelen; nemlig om det gjelder et objektivt erstatningsansvar for uriktig offentlig myndighetsutøving. Her må svaret bli «både og». Når staten utøver uhjemlet offentlig myndighetsutøving, og når det foretas svært inngripende vedtak, så gjelder det i praksis et tilnærmet objektivt ansvar. Det er også enkelte holdepunkter for at det ved ulovhjemlet offentlig myndighetsutøving som krenker EMK, foreligger et objektivt ansvar, selv om det motsatte legges til grunn i Vangen-dommen. Ved feiltolkning av hjemmelslov på plan- og bygningsrettens område gjelder normalt det alminnelige arbeidsgiveransvar. For øvrig må det foretas en konkret vurdering av hvilket ansvarsgrunnlag som gjelder. Men også der det bare gjelder et arbeidsgiveransvar, vil ansvaret ved uhjemlet offentlig myndighetsutøving være strengt.

1Artikkelen bygger på min prøveforelesning over oppgitt emne, holdt ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Tromsø 24. februar 2011. Bedømmelseskomiteen besto av professorene Eivind Smith, Eva Marcusson og Johan Greger Aulstad. Takk til kommuneadvokat Thorbjørn Riise Haagensen, høyesterettsdommer Aage Thor Falkanger, konstituert lagdommer Stig Harald Solheim, advokat Kristoffer Dons Brøndbo og førsteamanuensis Lena Bendiksen for velvilligst å ha lest gjennom og kommentert manuskriptet.
2I teorien er meningene delte om hvilket ansvarsgrunnlag som gjelder, og som bør gjelde, for uriktig offentlig myndighetsutøving. Peter Lødrup legger til grunn at kildematerialet trekker i retning av et objektivt ansvar, og at denne løsningen også har de beste grunner for seg, se Peter Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, 6. utgave med bistand av Morten Kjelland, Oslo 2009 s. 223. I denne retning også Bent Liisberg i «Exit objektivt ansvar for ugyldige forvaltningsvedtak – eller utenom-synspunkt uten rettskildevekt?», Tidsskrift for Erstatningsrett 2010 s. 282–318 på s. 282. Eivind Smith mener ansvarsgrunnlaget er åpent, men fremholder at «rettspraksis gir viktige holdepunkter i retning av objektivt ansvar», jf. Torstein Eckhoff og Eivind Smith, Forvaltningsrett, 9. utgave, Oslo 2010 s. 513; Hagstrøm mener derimot at det offentliges ansvar for offentlig myndighetsutøving reguleres av arbeidsgiveransvaret, se «Exit objektivt ansvar for ugyldige forvaltningsvedtak», Lov og Rett 2010 s. 285–291.
3Fremstillingen avgrenses til brudd på interne rettsnormer. Statens ansvar for uriktig gjennomføring av folkerettslige forpliktelser behandles derfor ikke. Rt. 2005 s. 1365 (Finanger II-dommen) behandles følgelig ikke. Ansvarsgrunnlaget ved brudd på EMK blir derimot behandlet. Som jeg kommer tilbake til, var dette en sentral problemstilling i Rt. 2010 s. 291.
4Jf. Rt. 2010 s. 291 avsnitt 2.
5Lov 14. juni 1985 nr. 77.
6Jf. LF-2006-96655 (Frostating lagmannsrett).
7Jf. LF-2008-117518.
8Se nærmere om begrepet «statens høyhetsrett» i Torstein Eckhoff og Eivind Smith, Forvaltningsrett, 9. utgave, Oslo 2010 s. 51.
9Se Forvaltningskomiteens innstilling s. 432 og Rt. 1999 s. 1672.
10Se Forvaltningskomiteens innstilling s. 207 andre spalte; Markus Hoel Lie, Kommunalrettslig representasjon, Oslo 2011 s. 63 flg.; Jan Fridthjof Bernt og Ørnulf Rasmussen, Frihagens forvaltningsrett, 2. utgave, Bergen 2010 s. 169 flg.; Eckhoff og Smith, Forvaltningsrett, 9.utgave, Oslo 2010 s. 277 og Hans Petter Graver, Alminnelig forvaltningsrett, 3. utgave, Oslo 2007 s. 408 og 409.
11Se Eivind Smith, «Om fordeling av økonomiske goder i forvaltningsretten», Jussens Venner 1978 s. 115–146 på s. 136; Bernt og Rasmussen, Frihagens forvaltningsrett, 2. utgave, Bergen 2010 s. 170 og Årsmelding fra Ombudsmannen 2009–2010 s. 66 (sak 2008/339).
12Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, 6. utgave med bistand av Morten Kjelland, Oslo 2009 s.53 og 54.
13Se Nygaard, Skade og ansvar, 5. utgave, Bergen 2000 s. 248.
14I denne retning Graver, Alminnelig forvaltningsrett, 3. utgave, Oslo 2007 s. 623.
15Det er imidlertid ikke alltid det er uaktsomt av forvaltningen å gjøre en saksbehandlingsfeil. Legger for eksempel et forvaltningsorgan uriktig faktum til grunn, og dette skyldes parten, vedkommende har for eksempel gitt gale opplysninger, vil ikke forvaltningsorganet nødvendigvis ha opptrådt uaktsomt. Har ikke forvaltningen opptrådt uaktsomt, er ikke grunnvilkåret for å oppstille et arbeidsgiveransvar oppfylt, jf. skl. § 2-1 nr. 1 første setning.
16Rt. 1987 s. 1495 på s. 1507.
17Rt. 2005 s. 416 avsnitt 65.
18Rt. 1972 s. 578 på s. 585.
19Slik tolkes dommen også i Rt. 1999 s. 1273 og i Hans Petter Garver, Alminnelig forvaltningsrett, 3. utg. 2007 s. 624.
20Andre dommer som har en viss relevans i denne sammenhengen, er Rt. 1995 s. 781 (Peelorg) og Rt. 1987 s. 199 (Shinco), uten at de endrer bildet av at det må foretas en konkret vurdering av hvilket ansvarsgrunnlag som gjelder.
21Faktum i saken er presentert foran i punkt 1.
22Viggo Hagstrøm hevder at «dommen bringer klarhet på et område som alt for lenge har vært preget av rettsusikkerhet», se «Exit objektivt ansvar for ugyldige forvaltningsvedtak», Lov og Rett 2010 s. 285–291 på s. 291. Bent Liisberg hevder derimot at dommen ikke har «rettskildevekt utenfor det kommunale ansvarsområdet som den direkte gjelder, således ikke i forhold til statlig ansvar», se «Exit objektivt ansvar for ugyldige forvaltningsvedtak – eller utenom-synspunkt uten rettskildevekt?», Tidsskrift for Erstatningsrett 2010 s. 282–318 på s. 282.
23Rt. 2010 s. 291 avsnitt 34.
24Eckhoff og Smith, Forvaltningsrett, 9. utgave, Oslo 2010 s. 510.
25Rt. 2010 s. 291 avsnitt 34.
26Rt. 2010 s. 291 avsnitt 34.
27Se Viggo Hagstrøm, Offentligrettslig erstatningsansvar, Oslo 1987 s. 103.
28Rt. 2010 s. 291 avsnitt 34.
29Førstvoterendes syn på kommunens lovforståelse kommer frem i dommens avsnitt 49, hvor det uttrykkes at denne var «faglig fullt forsvarlig». Det er naturlig å tolke dette slik at Høyesterett mente kommunens regelforståelse var korrekt. Motsatt uttrykkes det i samme avsnitt om lagmannsrettens regelforståelse at det ikke er «nødvendig […] å ta endelig stilling til om den lovforståelse som lagmannsrettens dom av 8. desember 2006 bygger på, er riktig.» Det er nærliggende å lese dette slik at Høyesterett mente at lagmannsretten hadde tolket regelen feil.
30Se Hagstrøm, Offentligrettslig erstatningsansvar, Oslo 1987 s. 104.
31Argumentet om at offentlige interesser vil kunne bli skadelidende med et objektivt erstatningsansvar for uriktig offentlig myndighetsutøving, er imidlertid ikke av ny dato. Hagstrøm argumenterer etter disse linjer i Hagstrøm, Offentligrettslig erstatningsansvar, Oslo 1987 s.108.
32Se ovenfor i punkt 5.
33I samme retning Hagstrøm, Offentligrettslig erstatningsansvar, Oslo 1987 s. 109.
34Dette kan stille seg annerledes ved feiltolking av regler som er vedtatt av kommunen, som vedtekter og delegasjonsvedtak. Her kan argumentet om «produsentansvar» slå til også overfor kommunen. Kommunalt fastsatte regler har imidlertid ikke samme gjennomslagskraft som hjemmelsgrunnlag, som formelle lover. Dette innebærer at vurderingen av om det foreligger et erstatningsansvar kan bli forskjellig, avhengig av hvilken av disse to typer regler som er brutt. Vedtak til gunst for borgeren er for eksempel oftere gyldig der det foreligger brudd på kommunalt fattede regler enn der det foreligger brudd på formelle lover, se Markus Hoel Lie, Kommunalrettslig representasjon, Oslo 2011 s. 136 flg.
35EMK P1-1 regulerer vern om eiendom (protection of property).
36Dommens avsnitt 38.
37Se også Stig Harald Solheim, Eiendomsbegrepet i Den europeiske menneskerettskonvensjon, Oslo 2010 s. 100 flg.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon