I Lov og Rett 2012 s. 321 flg. «Bør det åpnes for bruk av islamske regler om arv i Norge?» drøfter Karin M. Bruzelius om det bør etableres en rett til å velge at muslimsk arverett anvendes. Hun viser til at for «troende muslimer fremstår arveskifte i samsvar med sharia ofte som et viktig ledd i vedkommendes religionsutøvelse». Konklusjonen er likevel at «det ikke bør åpnes for lovvalg på grunnlag av avdødes religiøse tilknytning». Jeg er enig i konklusjonen, men ønsker likevel å knytte enkelte kommentarer til lederartikkelen. Som Bruzelius fremhever, er det ikke åpnet for slik valgadgang i vestlige stater. Heller ikke i den nylig vedtatte EU-forordningen om rettsvalget i arveretten, og heller ikke i de nylig vedtatte endringene i den nordiske konvensjonen om arv og dødsboskifte er det åpnet for en slik valgadgang.1 En slik valgadgang vil dermed være nokså uaktuell for norsk rett.2 Vurderingen av en slik generell valgadgang hører egentlig ikke hjemme som et spørsmål i den internasjonale privatretten. Internasjonal privatrett blir gjerne definert som «den enkelte stats regler om hvordan man skal løse privatrettslige spørsmål som har tilknytning til mer enn en stat».3 En sak kan ha tilknytning til flere stater, for eksempel ved at en person er bosatt i stat A og statsborger i stat B. En person som har en bestemt religiøs overbevisning har ikke av den grunn tilknytning til mer enn en stat. Vi kan altså ikke på bakgrunn av at en person er muslim (eller kristen) knytte vedkommende til en bestemt stat. Dette er formodentlig grunnen til at det ikke har vært aktuelt å anse religion som en tilknytningsfaktor i internasjonal privatrett.

Spørsmålet er derfor om personer innenfor rammene av norsk arverett, altså der det ikke er noen tilknytning til andre stater, bør gis anledning til å velge muslimsk arverett.4 Arveretten består av preseptoriske og deklaratoriske regler. De preseptoriske reglene er blant annet reglene om livsarvingers pliktdel (arveloven §§29 flg.) og gjenlevende ektefelles minstearv (arveloven §6). Reglene om uskifte inneholder også elementer av ufravikelighet (arveloven §11), og for den som sitter i uskifte er det en del begrensninger i råderetten som ikke kan velges bort (eksempelvis §§19 og 21). Det kan være ulike oppfatninger om hensiktsmessigheten av arvelovens preseptoriske regler. Men når det først er gitt ufravikelige regler, er det ikke lett å se hvorfor religiøs overbevisning skulle være en god nok grunn til å velge dem bort. Hvis vi eksempelvis mener at gjenlevende ektefelle skal ha en ubetinget rett til 4ganger folketrygdens grunnbeløp dersom avdøde etterlater seg livsarvinger, kan vi vanskelig mene at den som er gift med en muslim ikke har behov for denne beskyttelsen. Og om vi mener at barn bør beskyttes gjennom en pliktdel på 2/3, men begrenset til en million kroner pr. barn, er det vanskelig å hevde at barn av muslimer ikke skal ha den samme beskyttelsen. Slik jeg ser det, er det rimelig klart at behovet for slike beskyttelsesregler ikke endrer seg ettersom arvelateren er muslim, kristen, hinduist, ateist osv.

En eventuell mulighet for å velge arvestatutt på religiøst grunnlag vil også støte på en rekke praktiske problemer. Det vil være uklart hvem som omfattes av valgretten. En rekke personer er registrert som medlemmer av ulike trossamfunn. Et registrert medlem behøver likevel ikke å være troende.5 På den andre siden kan det være muslimer, kristne osv. som ikke er registrert som medlemmer av et bestemt trossamfunn. Det vil bli noe tilfeldig om registrering skal være avgjørende for rettsvalgsadgangen, og om registrering ikke skal være avgjørende, blir reglene uklare.

Et annet praktisk problem kan være å fastslå hvilket lands arveregler som skal anvendes. Det finnes ikke en enhetlig sharia-lov eller enhetlige muslimske arveregler. Selv om reglene har sitt utspring i Koranen, er det en rekke ulike lovskoler, noe som fører til at arveretten varierer fra stat til stat og til dels også innenfor den enkelte stat. Det er altså ikke mulig å velge muslimsk arverett, i alle fall blir det da uklart hva som egentlig er valgt.6 For at det skal bli tilstrekkelig klart hva som er valgt, må det velges en bestemt stats arverett. Og skal det kunne velges en bestemt stats arverett, må forutsetningen helst være at personen har en relevant tilknytning til den aktuelle staten, for eksempel gjennom domisil (fast bosted) eller statsborgerskap. Da er vi tilbake i den internasjonale privatretten.7

Bruzelius skriver at en valgrett må forutsette at arvelateren uttrykkelig har ønsket dette og at de som er arveberettiget etter norsk rett samtykker. Hun skriver videre at en slik valgrett forutsetter at boet skiftes privat. Det følger av skifteloven §78: «Skal boet skiftes privat, må en eller flere av de myndige loddeiere overfor retten avgi erklæring om å påta seg ansvaret for de forpliktelser som påhvilte avdøde.» Selv om arvefordelingen ikke er den samme etter arveloven og Koranen, er det likevel slik at en loddeier etter norsk rett (barn, ektefelle, søsken osv.) i de aller fleste tilfeller også vil være en av arvingene etter Koranen. Det føres ikke noen kontroll med hvordan arven fordeles dersom det skiftes privat. Det betyr at det ikke er noe til hinder for at et bo skiftes privat og at arven fordeles etter sharia-regler dersom arvingene samtykker til/velger det. Dersom de som er arveberettiget etter norsk rett aksepterer at de ikke tar arv eller aksepterer en lavere arvelodd enn det som følger av norsk rett, er også dette uproblematisk etter gjeldende rett. En valgrett slik Bruzelius drøfter har vi dermed allerede i norsk rett. Ved innføring av en valgrett måtte valgretten innebære at boet også kan skiftes offentlig. Skiftelovens regler gjelder for alle skifter som foretas i Norge. Et bo kan altså skiftes offentlig selv om det følger av rettsvalgsreglene at et annet lands arverett skal anvendes. Dersom det skulle innføres en valgrett basert på religiøs tilknytning, måtte forutsetningen være at det ikke kreves samtykke fra arvingene, og at det også kan kreves offentlig skifte. Hvis arvingene må samtykke, blir det ikke lenger en valgrett, men kun et ønske fra arvelateren med adresse til arvingene.

I lederartikkelen hevdes det også at det er et argument mot en valgrett «at resultatet av fordelingen av arven i mange tilfeller vil oppleves å være i strid med norsk rettsfølelse mht. hvor mye som skal gå til gjenlevende ektefelle og at avdødes døtre arver mindre enn avdødes sønner» (ordre public). Så langt det gjelder personer uten noen (relevant) tilknytning til en annen stat er jeg enig i at det ikke er noen grunn til at norske preseptoriske arveregler bør kunne velges bort. Synspunktet er imidlertid misvisende hvis poenget er at vi i Norge generelt sett bør avvise anvendelsen av arveregler basert på Koranen. Den internasjonale privatretten er slik bygget opp at vi har ulike rettsvalgsregler for ulike rettsområder. For arveretten er regelen at arveretten i det landet der arvelateren hadde sitt siste domisil anvendes. Kanskje er det mulig å velge at statsborgerlandets rett skal anvendes.8 Dersom rettsvalgsreglene fører til at fremmed arverett skal anvendes, må det vurderes hva som blir resultatet av å anvende fremmed rett. Unntaksvis kan det være aktuelt å tilsidesette resultatet fordi det er i strid med grunnleggende verdier i norsk rett. Når det gjelder anvendelse av arveregler basert på Koranen, er jeg enig med Bruzelius i at vi i utgangspunktet ikke kan akseptere regler som fører til at avdødes døtre arver mindre enn avdødes sønner. Det betyr likevel ikke at norske rettsvalgsregler må utformes slik at det generelt sett utelukkes at arveregler basert på Koranen kommer til anvendelse. Hvis sharia-regler skal anvendes og avdøde kun etterlater seg sønner, vil ikke problemet med de kjønnsdiskriminerende reglene bli satt på spissen. Og hvis avdøde etterlater seg en sønn og en datter, er det mulig å se bort fra regelen om at døtre arver mindre, slik at datteren tilkjennes den samme arvelodden som sønnen. Ordre public er en måte å justere resultatet på, men kan ikke brukes til generelt sett å utelukke anvendelsen av fremmed rett.9

Jeg er altså enig med Bruzelius i at det ikke bør åpnes for rettsvalg basert på religiøs tilknytning, men ut fra en annen begrunnelse.