I den senere tid er det blitt større oppmerksomhet om modellvalget i rettsmekling. I denne artikkelen diskuterer jeg tre sentrale spørsmål når det gjelder den praktiske betydning av modellvalget: om meklere følger den modellen de blir pålagt å bruke, om modellen meklere oppgir at de bruker svarer til det de gjør i praksis, og om modellvalget i det hele tatt spiller noen rolle for meklingsresultatet. På grunnlag av analyser der jeg trekker inn relevant empirisk forskning viser jeg at meklingsmodellen ikke alltid gir et godt uttrykk for det som foregår i mekling og at modellen sannsynligvis ikke spiller noen stor rolle for resultatene. Jeg tar også opp spørsmålet om hva det er som fremmer gode meklingsresultater, og diskuterer teori og empiri som taler for at tillitsforholdet mellom mekler og parter er av sentral betydning. Resultatene blir satt i sammenheng med utviklingen av meklingsforskningen som vitenskap. Artikkelens konklusjoner kan ha praktiske implikasjoner for regulering av meklerrollen, opplæring av meklere og rekruttering til meklerstillinger.