I motsetning til den tidligere tvistemålslov inneholder tvisteloven en egen regel om internasjonal domskompetanse. Etter §4-3 kan «tvister i internasjonale forhold bare anlegges for norske domstoler når saksforholdet har tilstrekkelig tilknytning til Norge». For tvister som omfattes av Lugano-konvensjonen om domsmyndighet mv. i sivile og kommersielle saker, blir imidlertid norske domstolers internasjonale kompetanse ikke regulert av tvisteloven §4-3, men av konvensjonen, se tvisteloven §4-8, jf. §1-2. Lugano-konvensjonen bygger på de regler om internasjonal domskompetanse som gjelder innenfor EU (Brüssel I-forordningen, som i hovedsak viderefører den tidligere Brüssel-konvensjonen), og ved tolkingen av Lugano-konvensjonen skal det tas «tilbørlig hensyn» til avgjørelser av EU-domstolen om tilsvarende regler innenfor EU. I norsk rettspraksis blir EU-domstolens avgjørelser oppfattet som praktisk talt bindende.

Det er en forutsetning for at Lugano-konvensjonen skal få anvendelse, at tvisten er av internasjonal karakter, dvs. at den har et grenseoverskridende element. Dersom tvisten ikke har noen tilknytning til et annet land, men fremstår som et rent internt anliggende, avgjøres vernetingsspørsmål av nasjonale rettsregler.

De fleste vernetingsregler i Lugano-konvensjonen forutsetter at saksøkte har «bosted» i en konvensjonsstat. Unntak finnes i bestemmelsene om forbrukerkontrakter, de eksklusive vernetingsbestemmelsene og bestemmelsen om avtalt verneting. Bortsett fra for avtalt verneting er konvensjonen derimot taus om hvilken tilknytning saksøker må ha til konvensjonsområdet. Betyr dette at konvensjonen også kan påberopes av saksøkere med hjemsted utenfor konvensjonsområdet uten at det stilles krav om at det saksforhold som danner gjenstanden for søksmålet, har tilknytning til en konvensjonsstat? Spørsmålet ble berørt, men ikke løst i Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse 19. januar 2012 (HR-2012-152-U).

Det fremgår av konvensjonens fortale at konvensjonen har som formål å «styrke rettsvernet … for personer med tilhold» i konvensjonsstatene. Til tross for den begrensning som ligger i denne formålsangivelsen, har det under henvisning til EU-domstolens praksis av enkelte vært hevdet at verken saksøkeren eller saksforholdet trenger å ha noen tilknytning til konvensjonsområdet. Den praksis som det har vært vist til, er først og fremst EU-domstolens dom 1. mars 2005 i sak C-281/02. Denne dommen gjelder imidlertid vilkåret om at tvisten må være av internasjonal karakter, og ikke spørsmålet om hvorvidt saksøkeren eller saksforholdet må ha tilknytning til et konvensjonsland.

I dommen uttalte EU-domstolen at det «omhandlede retsforholds internationale karakter … ikke nødvendigvis [behøver] være en følge af, at flere kontraherende stater på grund av sagens realitet eller parternes respektive bopæle er impliceret» (premiss 26). Domstolen kom til at vernetinget i en erstatningstvist mellom parter som begge hadde bopel i Storbritannia, ble regulert av Brüssel-konvensjonen til tross for at skaden ikke var voldt i en annen konvensjonsstat, men på Jamaica. I dommen blir det fremholdt (premiss 26):

«Hvis en kontraherende stat og et tredjeland er impliceret f.eks. på grund af, at sagsøgeren og en sagsøgt har bopæl i den kontraherende stat, og de faktiske omstændigheder, der ligger til grund for tvisten, har fundet sted i tredjelandet, kan det også give det omhandlende retsforhold en international karakter.»

Som det fremgår, er uttalelsen knyttet til internasjonalitetsvilkåret. I dommen blir det presisert at problemstillingen var hvorvidt hovedregelen om at søksmål må anlegges ved domstolene i saksøktes bopelsstat, får anvendelse «når sagsøgeren og en af de sagsøgte har bopæl på den samme kontraherende stats område, og tvisten ved domstolene i denne stat har visse tilknytningspunkter til et tredjeland, men ikke til en anden kontraherende stat» (premiss 23). Hypotetiske problemstillinger ville domstolen ikke uttale seg om (premiss 47–52).

Hvordan man skal forholde seg til avtalt jurisdiksjon, er nærmere regulert i artikkel 23. Men hva gjelder ellers?

Formålet med konvensjonen tilsier at den ikke bare får anvendelse dersom saksøkeren har bosted innenfor Lugano-området, men også dersom saksforholdet har tilstrekkelig tilknytning til en konvensjonsstat. Hvilke regler som skal gjelde dersom saksøkeren har hjemsted utenfor konvensjonsområdet, og saksforholdet ikke har tilknytning til noe Lugano-land, bør derimot være opp til nasjonale lovgivende myndigheter å bestemme. De stater som har sluttet seg til konvensjonen, har bare forpliktet seg overfor andre konvensjonsstater. Det er ikke noe grunnlag for å innfortolke i konvensjonen noen forpliktelser overfor saksøkere fra tredjeland.

Lugano-konvensjonen gjelder med nærmere angitte unntak hele privatrettens område (artikkel 1). Dersom konvensjonen skal forstås slik at den ikke stiller krav om at saksøkeren eller saksforholdet skal ha tilknytning til konvensjonsområdet, vil bestemmelsen om internasjonal domskompetanse i tvisteloven §4-3 bare få anvendelse dersom saksøkte ikke tilfredsstiller de tilknytningskrav som følger av Lugano-konvensjonens vernetingsregler. Det kan neppe herske tvil om at en slik begrensning av bestemmelsens anvendelsesområde ikke samsvarer med lovgivers forutsetninger.