En hovedmålsetting ved utformingen av tvisteloven var at tingrettene og lagmannsrettene skulle behandle sivile saker raskere, mer konsentrert og billigere. Målsettingen begrunnet flere av de pliktene loven pålegger dommere og parter, ikke minst dommerens plikt til aktiv saksstyring og det overordnede prinsippet i §1-1 (2) om at saksbehandlingen og kostnadene skal stå i et rimelig forhold til sakens betydning. Når det gjelder kostnadene ved søksmål, skulle retten gjennom aktiv saksstyring virke for at partenes kostnader blir holdt på et forholdsmessig nivå. Retten skulle også føre en viss direkte kontroll med omfanget av kostnadene, først og fremst gjennom utmålingen av erstatning for sakskostnader. I forbindelse med den etterkontrollen av sivilprosessreformen som nå pågår, bør lovgiver se nærmere på regelverket om erstatningsutmåling.

Den alminnelige regelen om erstatningsutmåling går ut på at full erstatning skal tilkjennes for nødvendige sakskostnader (§20-5 (1)). I vurderingen av om en kostnad har vært nødvendig, skal en legge vekt på om det var rimelig å pådra den. I forarbeidene er det gitt uttrykk for at det er kostnadsnivået i de mindre og mellomstore sakene som er særlig problematisk, først og fremst der privatpersoner er involvert. For å avbøte problemet i tvister som behandles etter allmennprosessen, ble utmålingsregelen inntatt i loven, samtidig som departementet i proposisjonen fremholdt at det er «neppe en dristig antakelse – som utvalget påpeker – at domstolenes tilbakeholdenhet er en medvirkende årsak til at sakskostnadsnivået er stadig økende» og at «domstolene – langt mer enn i dag – bør være med på å påvirke kostnadsnivået» (Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 55 og 54). Det ble vurdert å oppstille mer rigide regler om utmåling av erstatning for sakskostnader, men en slik løsning ble forkastet utenfor småkravsprosessen, der det til gjengjeld ble oppstilt en meget restriktiv regel (§10-5). Målsettingen i allmennprosessen var likevel ambisiøs: partenes faktiske kostnader skulle reduseres med 30 % (Ot.prp. nr. 74 (2005–2006) side 47).

Lovgivers målsetting var nødvendig og prisverdig. Mitt inntrykk er likevel at lovgivers målsetting om reduserte kostnader i allmennprosessen ikke er realisert. Årsaken er trolig todelt. Landets advokater har liten interesse i at advokatsalærene holdes på et moderat nivå, og derved en begrenset interesse i å protestere mot timesatser og tidsforbruk som ligger innenfor hva bransjen selv anser som akseptabelt. Partenes og prosessfullmektigenes interesser er nærmest kontrære når det gjelder salærnivået. Partene har som regel små muligheter til å overprøve holdbarheten av prosessfullmektigenes salæroppgaver, særlig der parten er en privatperson. Dels har partene normalt liten innsikt i regelverket om og praksis rundt salærberegning, og dels vurderes omkostningsoppgavene normalt relativt raskt på tampen av hovedforhandlingen.

Samtidig gir lovens vage og knappe utmålingsregel liten veiledning for domstolene. Verken lovteksten eller motivene gir et klart svar på om retten først og fremst skal kontrollere at et salærkrav ligger innenfor det sedvanlige når det gjelder tidsbruk og timesats i advokatbransjen, slik at det normative innslaget er begrenset, eller om loven legger opp til en bred normativ vurdering, først og fremst forankret i sentrale prosessuelle målsettinger. Hvis lovgiver mener at landets dommere skal føre en intensiv og konsekvent normativt forankret kontroll med kostnadsnivået, må vurderingstemaet i loven klargjøres. I tillegg må loven oppstille detaljerte retningslinjer for vurderingen.

Alternativet er å innføre mer skarpskårne utmålingsregler i allmennprosessen i saker der en privatperson er part. En mulighet er å innføre en stykkprisordning, etter mønster av det som gjelder i visse saker om fri sakførsel, der timesatsen er fast mens tiden til saksforberedelse er et produkt av hovedforhandlingens varighet. En annen mulighet er å benytte den offentlige salærsats (kr 925 eks. mva.) som en standardisert timepris, ved erstatningsutmålingen. Satsen er moderat, men lovgiver anser en slik timepris som tilstrekkelig høy til å sikre en forsvarlig advokatbistand i saker der de mest sentrale rettsgoder står på spill, og staten av den grunn yter fri sakførsel uten behovsprøving. Bør det i et erstatningsrettslig perspektiv anses «nødvendig» å engasjere en mer kostbar advokat i en formuerettslig tvist enn det staten tillater der en person er tiltalt i en alvorlig straffesak, er fratatt omsorgen for sine barn eller er berøvet sin frihet i medhold av lov om psykisk helsevern? Problemstillingen må holdes klart adskilt fra den avtalerettslige problemstillingen – hva en part kan avtale om timesats med egen advokat (§3-8).

Etter min vurdering bør det å gi domstolene mer effektive redskaper til å kontrollere og påvirke kostnadsnivået i allmennprosessen gis høy prioritet i forbindelse med den pågående etterkontrollen av tvisteloven.