Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Bruk av samfunnsstraff overfor barn nye tendenser i Høyesteretts praksis

Ingun Fornes er født i 1978 og ble cand. jur fra Universitetet i Oslo i 2004. Hun har fra 2006 vært tilknyttet Universitetet i Bergen, først som universitetslektor og fra 2010 som stipendiat med et avhandlingsprosjekt om straff av barn. Hun var sekretær for et lovutvalg som blant annet vurderte bruk av fengsel som straff overfor barn (NOU 2008: 15).

  • Side: 87-103
  • Publisert på Idunn: 2012-02-22
  • Publisert: 2012-02-22

I artikkelen drøftes utviklingen av bruk av samfunnsstraff i saker der domfelte var under 18 år på handlingstidspunktet. Av tre nyere saker fra Høyesterett fremgår det at hensynet til barnets beste er et hensyn av betydelig vekt også ved valg av straffereaksjon i slike saker. Høyesterett har også gitt et signal om at samfunnsstraff kan benyttes selv om den straff barnet ellers ville ha blitt idømt, klart ville overstige fengsel i ett år. I tillegg tyder utviklingen på at det vil bli lagt større vekt på at domfelte var et barn på handlingstidspunktet, uavhengig av hvor nær barnet på dette tidspunktet var å fylle 18 år.

1 Innledning1

Tre nye dommer fra Høyesterett fortjener en kommentar. De handler om bruk av samfunnsstraff i saker der barn er domfelt for å ha begått straffbare handlinger.2 I dommene inntatt i Rt. 2010 s. 1313 og 1317 og Rt. 2011 s. 206 utvikler og presiserer Høyesterett samfunnsstraffens anvendelsesområde i saker hvor domfelte ikke var fylt 18 år på handlingstidspunktet. Dommene viser at inkorporasjonen av FNs barnekonvensjon i norsk rett har konsekvenser for spørsmålet om hvilke straffereaksjoner som kan anvendes overfor barn. Det er verdt å merke seg at Høyesterett gjennom disse dommene har gitt nye holdepunkter for avveiningen mellom hensynet til barnets beste og hensynet til allmennprevensjon.

Jeg vil i denne artikkelen først, i punkt 2, kort presentere FNs barnekonvensjon hvor hensynet til barnets beste er konvensjonsfestet i artikkel 3 (1). I punkt 3 redegjøres det for hvilke begrensninger på bruken av samfunnsstraff overfor barn som en inntil nå har antatt at har fulgt av straffeloven §28a. I punkt 4 drøftes dommene inntatt i Rt.2010s.1313 og 1317 og Rt. 2011 s. 206 hver for seg, før jeg avslutningsvis i punkt 5 vil forsøke å besvare noen spørsmål som oppstår i kjølvannet av disse dommene.

2 Barnekonvensjonen og hensynet til barnets beste

FNs barnekonvensjon ble inkorporert i norsk lov i 2003 og gitt forrang foran intern norsk lov, jf. menneskerettsloven §2 og 3. Barnekonvensjonen fastslår i artikkel 1 at personer under 18 år er barn, og at de har særlig krav på beskyttelse. Flere av konvensjonens bestemmelser er relevante ved bruk av straff overfor barn, se for eksempel artikkel 12 og 40. Men de mest sentrale bestemmelsene ved idømmelse av straff er artikkel 3 og 37. Det følger av barnekonvensjonen artikkel 37 (1)(c) at bruk av fengsel overfor barn kun skal skje som siste utvei og for et kortest mulig tidsrom. Av konvensjonens artikkel 3 (1) følger det at hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende hensyn også i strafferettspleien. Det er særlig betydningen av denne bestemmelsen som Høyesterett har vurdert i de tre dommene som behandles i denne artikkelen.

Hensynet til barnets beste er godt kjent i norsk rett, se barneloven §48 og barnevernloven §4-1. I strafferettspleien har imidlertid dette hensynet lenge ikke spilt noen fremtredende rolle. Høyesterett har først nylig gått nærmere inn på vurderinger av hensynets innhold og vekt på dette området. Rettspraksis og teori fra andre rettsområder vil naturlig nok ha overføringsverdi også til strafferettspleien. Samtidig oppstår det særlige spørsmål i strafferettspleien som bidrag fra andre rettsområder ikke kan gi fullgode svar på: Selv om det ut fra teori og praksis synes klart at hensynet til barnets beste er tungtveiende, men ikke avgjørende, gir ikke dette utgangspunktet mange holdepunkter når hensynet til barnets beste skal avveies mot andre hensyn i strafferettspleien. Et eksempel på dette finner vi i straffeutmålingen ved valg av straffereaksjon: De hensyn som tradisjonelt begrunner straff og som også spiller inn ved valg av straffereaksjon, er også tungtveiende. Hvordan skal hensynet til barnets beste avveies mot disse hensynene?

Anvendelsesområdet for straffereaksjonen samfunnsstraff grenser oppad mot bruk av fengsel. Det synes å være nokså bred enighet om at fengselsstraff ikke bør benyttes overfor mindreårige. Det er nærliggende å trekke den konklusjonen at bruk av fengselsstraff overfor barn i hvert fall sjelden er i samsvar med hensynet til barnets beste. Jeg skal her ikke gå nærmere inn på spørsmålet om bruk av fengselsstraff i slike tilfeller kan være i samsvar med barnets beste. Dersom fengselsstraff overfor mindreårige i enkelte tilfeller kan være til barnets beste, vil dette mest sannsynlig være i de tilfellene der fengselsstraff også antas å være i samsvar med individualpreventive hensyn. Det spørsmål som skal drøftes her, er hvordan hensynet til barnets beste og allmennpreventive hensyn skal avveies. Som det fremgår av punkt 3 nedenfor, er avveiningen av disse hensynene sentral for spørsmålet om samfunnsstraff eller fengselsstraff skal idømmes.

3 Samfunnsstraff som reaksjon der gjerningspersonen er et barn

3.1 Innledning

Antallet barn i norske fengsel er ikke stort i europeisk målestokk.3 Til tross for dette har det i lang tid vært hevdet at antallet barn i norske fengsel er for stort. Det synes også å være bred enighet om at mindreårige i utgangspunktet ikke bør sone en straff i fengsel. Likevel har det vært vanskelig å finne alternativer til fengselsstraff. Det har i de senere år vært initiert en rekke forsøksprosjekt for å finne frem til hensiktsmessige reaksjonsformer der mindreårige har begått straffbare handlinger. Enkelte av disse har hatt som siktemål å finne alternativer til bruk av ubetinget fengselsstraff hvor gjerningspersonen har vært et barn. I dag finnes det i norsk rett likevel ingen straffereaksjoner utarbeidet for å ivareta barns særlige behov.4

I mangel av spesialreaksjoner for barn, har en i praksis søkt å tilpasse eksisterende straffereaksjoner til barn. Ettersom samfunnsstraff generelt er det mest nærliggende alternativ til fengselsstraff, er det ikke overraskende at dette også har blitt et alternativ til fengselsstraff når mindreårige domfelles. Både samfunnsstraff, og forløperen samfunnstjeneste, har siden innføringen av samfunnstjeneste på 1980-tallet, i all hovedsak vært ment som et alternativ til ubetinget fengselsstraff.5 Ved oppstarten av prøveprosjektet med samfunnstjeneste ble denne straffereaksjonen likevel ikke anbefalt benyttet overfor domfelte som var under 17 år på domstidspunktet.6 Reaksjonen var i stedet ansett som særlig egnet for de unge voksne som ble domfelt for straffbare handlinger. Idag er reaksjonsformen samfunnsstraff ansett som særlig egnet for bruk overfor barn.7 At samfunnsstraff er et alternativ til ubetinget fengsel, er ansett som sentralt for denne gruppen, som er særlig sårbar for fengselsstraffens virkninger.

Retningslinjer og lovbestemmelser har likevel hele tiden begrenset bruken av samfunnstjeneste og samfunnsstraff, også overfor barn, slik at saker av en viss alvorlighetsgrad har falt utenfor reaksjonens anvendelsesområde.8 I det følgende vil jeg redegjøre for de to vilkårene som i særlig grad har tjent som skranke for bruken av samfunnsstraff, der domfelte var et barn på handlingstidspunktet.

3.2 Den fengselsstraff som ellers ville ha blitt idømt

Et vilkår for idømmelse av samfunnsstraff, er at det ellers ikke ville ha blitt idømt fengsel i mer enn ett år, jf. straffeloven §28a første ledd bokstav a. Bestemmelsens annet ledd åpner for unntak fra dette utgangspunktet hvor den straff som ellers ville ha blitt idømt, helt eller delvis ville ha vært betinget, eller der sterke grunner taler for bruk av samfunnsstraff.

Begrensningen i at den alternative fengselsstraff som utgangspunkt ikke må overstige ett år, har ikke hatt samme betydning der den domfelte var under 18 år på handlingstidspunktet. For denne gruppen domfelte følger det av straffeloven §55 at «straffen kan innen samme straffart nedsettes under det lavmål som er bestemt for handlingen, og, når forholdene tilsier det, til en mildere straffart». Bestemmelsen har betydning for spørsmålet om bruk av samfunnsstraff på to måter: Den er for det første forstått slik at bestemmelsen gir hjemmel for å benytte samfunnsstraff selv om utgangspunktet etter de aktuelle lovbestemmelser er at fengselsstraff skal benyttes, se Rt.2003s.1455. For det andre har bestemmelsen og den norske straffeutmålingstradisjonen ført til at domstolene sjelden idømmer barn fengselsstraffer som overstiger ett år. Vilkåret i straffeloven §28a første ledd bokstav a vil altså i de fleste tilfeller der barn domfelles, være oppfylt.

For de tilfeller hvor den straff som ellers ville ha blitt idømt overstiger fengsel i ett år, må det undersøkes om det er grunnlag for unntak fra dette vilkåret etter straffeloven §28a annet ledd. Hvor domfelte var et barn på handlingstidspunktet, er det naturlig å anta at de grunner som tilsier at et barn ikke bør sone en fengselsstraff, vil falle innenfor ordlyden i unntaksbestemmelsen: Det vil da foreligge «sterke grunner» som tilsier bruk av samfunnsstraff. Jeg har imidlertid ikke funnet avgjørelser hvor Høyesterett har utmålt samfunnsstraff i saker som gjaldt barn som ble domfelt og der den subsidiære fengselsstraffen har oversteget ett år – før de tre dommer som nå er avsagt. Dette kan tyde på at domstolene har vært tilbakeholdne med å idømme samfunnsstraff på grunnlag av straffeloven §28a annet ledd også der domfelte var et barn på handlingstidspunktet.

3.3 Hensynet til allmennprevensjon som skranke mot bruk av samfunnsstraff

Det andre vilkår for bruk av samfunnsstraff som har hatt særlig betydning i saker som gjelder barn, er at straffens formål ikke må tale mot bruk av reaksjon i frihet, jf. straffeloven §28a første ledd bokstav b. Straffens formål, herunder særlig hensynet til allmennprevensjon, har lagt en begrensning på bruk av samfunnstjeneste og samfunnsstraff selv om vilkåret i bestemmelsens bokstav a har vært oppfylt. I samfunnstjenestens levetid fulgte det først av retningslinjer og senere av straffeloven §28a at det var hensynet til allmennprevensjon som ikke måtte tale mot bruk av en reaksjon i frihet.9 Da samfunnsstraff ble innført ble ordlyden i vilkåret bevisst utformet videre, slik at det nå er straffens formål som ikke må tale mot en reaksjon i frihet.10 I Høyesteretts praksis synes det likevel fortsatt å være hensynet til allmennprevensjon som i størst grad har lagt begrensninger på bruk av samfunnsstraff. De hensyn som har talt for bruk av samfunnsstraff har i første rekke blitt avveid mot allmennpreventive hensyn.11

Begrensningen i at samfunnsstraff ikke bør benyttes der straffens formål – og især allmennpreventive hensyn – taler mot en straff i frihet, har også frem til nå vært fastholdt hvor den domfelte var et barn på handlingstidspunktet. Høyesterett har flere ganger vist til allmennpreventive hensyn som en del av begrunnelsen for å idømme barn fengselsstraff, senest i Rt. 2009 s. 903 og Rt. 2010 s. 1317. Høyesterett har flere ganger i vurderingen av om samfunnstjeneste skal idømmes mindreårige, vist til at allmennpreventive hensyn tilsier ubetinget fengsel fordi de aktuelle straffbare handlinger er utbredt i ungdomsmiljøer.12 I punkt 4.2 nedenfor skal det vises at en slik vurdering nå også er gjort ved idømmelse av samfunnsstraff.

I dommen inntatt i Rt. 2009 s. 903 synes allmennpreventive hensyn å være avgjørende for at den ene av de domfelte som hadde vært under 18 år på handlingstidspunktet (C), ikke kunne idømmes samfunnsstraff. Førstvoterende viste på vegne av flertallet til allmennpreventive hensyn som begrunnelse for at ran som utgangspunkt bør straffes med fengsel, og at det i slike tilfeller bare er aktuelt å benytte samfunnsstraff hvor «helt spesielle forhold» taler for det. For C tilsa både alderen hans på handlingstidspunktet (17 år og fem måneder) og at det var gått lang tid fra handlingstidspunktet til domstidspunktet (to år og fire måneder) at fengsel ikke burde idømmes. Førstvoterende viste også til at domfelte siden 2007 hadde deltatt i et samarbeidsprosjekt i regi av politi og barnevern som hadde som formål å hindre ny kriminalitet. Deltakelsen i dette prosjektet var opplyst å være positivt for C: Han hadde ikke vært involvert i flere straffbare forhold. I tillegg var han på domstidspunktet i fast arbeid og hadde fått seg en samboer. Det var altså flere forhold i denne saken som kunne tilsi bruk av samfunnsstraff fremfor fengselsstraff. Flertallet på fire dommere vurderte disse forholdene dit hen at de hadde «ikke slik kvalifisert tyngde at det er grunn for å fravike utgangspunktet for straffutmålingen for ran av kiosk».13

Hensynet til allmennprevensjon har altså vært sentralt i vurderingen av om domfelte barn skulle idømmes samfunnsstraff eller ubetinget fengsel, og hensynet synes å ha blitt tillagt betydelig vekt. Frem til nylig har Høyesterett ikke avveid dette hensynet opp mot hensynet til barnets beste, jf. barnekonvensjonen artikkel 3 (1). Allmennpreventive hensyn er som kjent hensyn utover hensynet til lovbryteren – en ønsker å redusere muligheten for at andre enn lovbryteren begår tilsvarende straffbare handlinger som lovbryteren har begått. Bruk av fengselsstraff begrunnet i allmennpreventive hensyn vil dermed ikke være begrunnet i det enkelte barnets behov, men i første rekke i samfunnets behov. Bruk av fengselsstraff utelukkende av hensyn til allmennprevensjonen vil dermed heller ikke kunne være i samsvar med hensynet til barnets beste. Det vil altså bare være i de tilfeller hvor også andre hensyn enn hensynet til allmennprevensjonen begrunner fengselsstraff, at en kan tenke seg at slik straff er i samsvar med hensynet til barnets beste.

4 Tre dommer om bruk av samfunnsstraff overfor domfelte barn

4.1 Rt. 2010 s. 1313

Dommen inntatt i Rt. 2010 s. 1313 gjaldt D som i tingretten var dømt for fem ran, ett ransforsøk og tyveri. De fem ranene og ransforsøket var de dominerende forhold i straffutmålingen. Ranene hadde skjedd i løpet av en periode på noen få dager. Domfelte var 17år og fire måneder på handlingstidspunktet. Høyesterett omtalte ranene og ransforsøket som «brutale og skremmende.»14 De ble foretatt av grupper av unge menn og rettet mot tilfeldige ofre. Det hadde blitt fremsatt trusler og benyttet noe de fornærmede oppfattet som skytevåpen. Det ble dessuten brukt vold i form av slag og spark. Høyesterett uttalte at en befant seg i grenseområdet mot grovt ran. Om det generelle straffenivået uttalte Høyesterett:

«Det er ikke tvilsomt at straffen normalt ville bli ubetinget fengsel i flere år, slik tingretten og lagmannsretten har lagt til grunn. Jeg viser til Rt. 2007 s. 1746, som blant annet gjaldt grovt butikkran. Utgangspunktet må være det samme ved ran av den karakter vi står overfor i vår sak, og det er ikke avgjørende for reaksjonsvalget om ranet anses som grovt eller simpelt.»15

I saksgangen forut for Høyesteretts dom hadde tingretten fastsatt straffen til fengsel i tre år, hvorav ett år og seks måneder ble gjort betinget. Lagmannsretten reduserte straffen til fengsel i to år og seks måneder, hvorav ett år og seks måneder ble gjort betinget. Begge underrettene viste til allmennpreventive hensyn som en del av begrunnelsen for bruk av ubetinget fengsel.16 En samlet Høyesterett kom til at det, til tross for at det forelå allmennpreventive hensyn, var grunnlag for å benytte samfunnsstraff i denne saken.

Av straffeloven §28a første ledd bokstav a følger det som vist ovenfor i punkt 3.2 at det er et vilkår for bruk av samfunnsstraff, at domfelte ikke ellers ville bli idømt en straff som overstiger fengsel i ett år. Ut fra saksgangen og Høyesteretts subsidiære straff på to år og seks måneder fengsel, fremstår det som klart at domfelte i denne saken ville bli idømt en fengselsstraff på mer enn ett år dersom han ikke var blitt idømt samfunnsstraff. Selv om deler av den utmålte straffen ble gjort betinget av både tingretten og lagmannsretten, var den ubetingede delen av straffen minst ett år i begge underinstansenes avgjørelser. Dette viser at saken ble ansett som alvorlig. Som nevnt foran i punkt 3.2, har domfeltes alder på handlingstidspunkt i praksis tidligere i liten grad vært vurdert som grunnlag for unntaksbestemmelsen i straffeloven §28a annet ledd. I Rt. 2010 s. 1313 uttaler imidlertid Høyesterett i avsnitt 8 at det «ikke [er] tvilsomt at domfeltes lave alder på gjerningstiden kan tilsi samfunnsstraff, selv ved nokså lange alternative fengselsstraffer». Avgjørelsen tar med andre ord et helt utvetydig standpunkt til at samfunnsstraff bør vurderes brukt også i saker der den straff barnet ellers ville bli idømt, klart overstiger ett år.17

Høyesterett sender i Rt. 2010 s. 1313 et viktig signal ved sin anvendelse av vilkåret i straffeloven §28a første ledd bokstav a og unntaksbestemmelsen i annet ledd. I tillegg bidrar også Høyesteretts tolkning av §28a første ledd bokstav b til en kursendring for bruk av samfunnsstraff overfor barn. Som vist ovenfor i punkt 3.3 inneholder denne bestemmelsen et vilkår om at straffens formål ikke må tale mot en reaksjon i frihet. Ipraksis har dette i første rekke ført til at hensynet til allmennprevensjonen har lagt begrensninger på bruken av samfunnsstraff der domfelte var et barn på handlingstidspunktet.

I Rt. 2010 s. 1313 viste Høyesterett innledningsvis til at det i de senere år har vært uttrykt et ønske om økt bruk av samfunnsstraff, særlig overfor unge lovbrytere, fra lovgivers side, og at det synes å være et ønske om «mer differensierte straffer, med vekt på individualprevensjon og rehabilitering – og hvor nettopp unge lovbrytere står i en særstilling».18 Høyesterett gjentar også uttalelsen fra mindretallet i Rt. 2004 s. 804 avsnitt 25:

«En ting er at så unge mennesker ikke handler ut fra de rasjonelle overveielser hensynet til allmennprevensjonen forutsetter. Vesentligere er at individualpreventive hensyn har en særlig tyngde. I denne alderen er sinnet ytterst sårbart og lite egnet til å motstå uheldige virkninger fra fengselsstraffen. Det bør derfor skulle svært mye til før så unge mennesker sperres inne.»19

Når Høyesterett deretter vurderer vekten av hensynet til barnets beste tas det utgangspunkt i ordlyden i FNs barnekonvensjon artikkel 3 (1). Det følger klart av denne ordlyden at dette hensynet ikke nødvendigvis skal være avgjørende, men at hensynet skal ha betydelig vekt. Høyesterett viser til at «bestemmelsen forutsetter at det legges stor vekt på det som best tjener barnet, ved avveiningen mot andre interesser». I dette ligger det i følge Høyesterett også en forpliktelse til «å avklare hva som er barnets interesser og hvordan disse kan ivaretas, og til å trekke resultatet av disse vurderingene sentralt inn i beslutningsgrunnlaget».20

Sentralt i fastsettelsen av vekten av hensynet til barnets beste ved den konkrete avveiningen som skal skje ved valg av straffereaksjon, er en uttalelse i FNs barnekomités General Comment No. 10:

«The Committee wishes to emphasize that the reaction to an offence should always be in proportion not only to the circumstances and the gravity of the offence, but also to the age, lesser culpability, circumstances and needs of the child, as well as to the various and particularly long-term needs of the society. A strictly punitive approach is not in accordance with the leading principles for juvenile justice spelled out in Article 40 (1) … In cases of severe offences by children, measures proportionate to the circumstances of the offender and to the gravity of the offence may be considered, including considerations of the need of public safety and sanctions. In the case of children, such considerations must always be outweighed by the need to safeguard the well-being and the best interests of the child and to promote his/her reintegration.»21

Uttalelsen kan fremstå som noe uklar, og Høyesterett går ikke nærmere inn på hvordan uttalelsen tolkes, annet enn at det fremgår av resonnementet at uttalelsen underbygger at hensynet til barnets beste har betydelig vekt. Når FNs barnekomité viser til at tiltak som står i proporsjonalitet til lovbryteren og lovbruddets alvorlighetsgrad, og behovet for samfunnssikkerhet og sanksjoner «must always be outweighed by the need to safeguard the well-being and the best interest of the child» kan det synes som at barne-komitéen her legger til grunn at hensynet til barnets beste alltid skal være avgjørende i disse sakene. Høyesterett leser likevel ikke uttalelsen slik. Etter mitt syn er det også en viss indre motstrid i utsagnet, ved at det vises til at slike motstridende hensyn nettopp kan tas i disse sakene, slik at uttalelsen heller ikke kan tillegges vekt som argument for at hensynet til barnets beste alltid skal være avgjørende. I stedet utleder Høyesterett altså av denne uttalelsen fra barnekomitéen at hensynet til barnets beste har betydelig vekt, også i avveiningen mot hensynet til allmennprevensjonen.

Høyesterett går deretter videre til selve avveiningen mellom hensynet til barnets beste og hensynet til allmennprevensjonen, og uttaler i avsnitt 15:

«Vilkåret i straffeloven §28 a første ledd bokstav b om at hensynet til straffens formål ikke må tale mot en reaksjon i frihet, må tolkes og anvendes mot denne bakgrunn. Der domfelte var under 18 år på gjerningstiden forskyves altså tyngdepunktet i avveiningen mellom de individualpreventive og de allmennpreventive hensyn: Det som i det lange løp alt i alt best tjener barnets interesser trer i forgrunnen, og kan bare settes til side så langt det foreligger særlig tungtveiende allmennpreventive hensyn som ikke i tilfredsstillende grad også ivaretas ved en dom på samfunnsstraff. Jo yngre barnet er, desto mer må det til.»22 (Min kursivering.)

Av Høyesteretts uttalelse følger det for det første at allmennpreventive hensyn må være særlig tungtveiende for at disse skal veie tyngre enn hensynet til barnets beste. For det andre følger det av denne uttalelsen at det må vurderes om de allmennpreventive hensyn kan ivaretas ved bruk av samfunnsstraff fremfor bruk av fengsel. Høyesterett omtaler dette selv som en «forskyvning av tyngdepunktet i avveiningen mellom de individualpreventive og de allmennpreventive hensyn.» Denne forskyvningen skjer i retning individualpreventive hensyn – ved avgjørelsen i Rt. 2010 s. 1313 er de individualpreventive hensyn gitt økt vekt. I tillegg anerkjennes hensynet til barnets beste sin selvstendige betydning ved valg av straffereaksjon.

Ved avgjørelsen i Rt. 2010 s. 1313 legger Høyesterett større vekt på hensynet til barnets beste ved valg av straffereaksjon, enn samme domstol har gjort tidligere. At Høyesterett her foretar en kursendring fremgår også av den videre begrunnelsen der førstvoterende påpeker at begrunnelsen som gis i Rt. 2010 s. 1313, i noen grad avviker fra Rt. 2009 s. 903 avsnitt 13–15. Videre uttales det om dommen fra 2009, i avsnitt 16:

«Dommen er avsagt under dissens, og jeg er for min del i tvil om flertallets utgangspunkt for vurderingen fullt ut avspeiler den tolkning av straffeloven §28 a første ledd bokstav b som jeg mener følger av Barnekonvensjonen og utviklingen i norsk strafferett frem mot straffeloven 2005 §33.»

I tillegg til at uttalelsen viser at Høyesterett har endret noe kurs i spørsmålet om avveining mellom hensynet til barnets beste og allmennpreventive hensyn, kan Høyesteretts åpenhet om dette spørsmålet også tyde på at Høyesterett vil vise større vilje til å gå inn i tolkningen av barnekonvensjonens bestemmelser i fremtiden.

4.2 Rt. 2010 s. 1317

Samme dag som Rt. 2010 s. 1313 ble avsagt, avsa Høyesterett også en annen dom som gjaldt straffeutmåling i en sak der domfelte var under 18 år på handlingstidspunktet. Domfelte i Rt.2010s.1317 var 17 år og 11 måneder da han kjørte en bil av veien. Den ene passasjeren døde som følge av skader hun pådro seg ved utforkjøringen, og gutten ble domfelt for uaktsomt drap forøvet ved motorvogn, jf. straffeloven §239. Tingretten la til grunn at domfelte hadde vært ruspåvirket ved kjøringen, og i tillegg var trett og uopplagt på grunn av søvnmangel. Domfelte hadde holdt en fart på 70-80 km/t i en 60-sone, og hadde naturlig nok ikke førerkort. I tillegg ble gutten domfelt for overtredelse av straffeloven §228 første ledd jf. §232. Domfelte ble i tingretten dømt til fengsel i ett år og syv måneder, hvorav ni måneder ble gjort betinget. Høyesterett endret denne straffen slik at elleve måneder ble gjort betinget.

Den straff domfelte ble idømt i denne saken oversteg fengsel i ett år jf. straffeloven §28a første ledd bokstav a. Og i motsetning til den straff som ellers ville bli utmålt i Rt.2010s.1313, oversteg ikke den ubetingede delen av straffen ett år i denne saken. Høyesterett drøfter ikke hvorvidt tilfellet faller innenfor unntaksbestemmelsen i bestemmelsens annet ledd, men nøyer seg med å vise til dette unntaket. Sett i sammenheng med avgjørelsen i Rt. 2010 s. 1313 synes det likevel klart at vilkåret i bokstav a ikke er til hinder for bruk av samfunnsstraff i denne saken.

Det er i stedet vilkåret i straffeloven §28a første ledd bokstav b, om at straffens formål ikke må tale mot en reaksjon i frihet, som gjør at samfunnsstraff ikke kan benyttes i denne saken. Førstvoterende gjentar, på vegne av en samlet Høyesterett, det ovenfor siterte avsnitt 15 i Rt.2010 s. 1313. Deretter vises det til at det i denne saken foreligger slike «særlige tungtveiende allmennpreventive hensyn» som altså er mer tungtveiende enn hensynet til barnets beste. Det fremheves også at disse allmennpreventive hensynene ikke kan ivaretas på en tilfredsstillende måte gjennom en dom på samfunnsstraff, se avsnitt 33. Som begrunnelse for at de allmennpreventive hensyn er særlig tungtveiende, vises det til den risikoen for alvorlig skade og dødsfølge kjøring i høy fart under ruspåvirkning medfører. Etter Høyesteretts vurdering gjør dette at hensynet til allmennprevensjon må tillegges særlig vekt. Videre vises det til at « [i]kke minst for ungdomsmiljøer generelt er det viktig å gi klare signaler om at bilkjøring i høy hastighet under påvirkning av rus vil medføre strenge reaksjoner».23

Ved at Høyesterett særlig begrunner hvorfor de allmennpreventive hensyn er særlig tungtveiende i denne saken, og også tar stilling til om disse hensynene kan ivaretas ved bruk av samfunnsstraff, følger Høyesterett – i hvert fall i stor grad – opp dommen i Rt.2010s.1313. Likevel: Uttalelsen om at det er viktig å gi klare signaler til ungdomsmiljøer må leses som en del av begrunnelsen for at de allmennpreventive hensyn har særlig vekt i denne saken og synes dermed ikke å være helt i samsvar med uttalelsen i Rt. 2004 s. 804 avsnitt 25 som ble sitert i Rt. 2010 s. 1313, og som er gjengitt ovenfor i punkt 4.1. Det ble i denne uttalelsen påpekt at «så unge mennesker ikke handler ut fra de rasjonelle overveielser hensynet til allmennprevensjonen forutsetter.» Dette synet om at barn i hvert fall delvis mangler forutsetninger for å handle i samsvar med allmennpreventive hensyn, harmonerer ikke helt godt med uttalelsen om at det ved valg av straffereaksjon særlig må sendes signal til ungdomsmiljø. Dommen i Rt. 2004 s. 804 der den siterte uttalelsen først ble gitt, gjaldt en gutt som var 15 år og tre måneder på handlingstidspunktet. Det er således en viss aldersforskjell mellom domfelte i denne saken og domfelte i Rt. 2010 s. 1317. Likevel er uttalelsen gjengitt i Rt. 2010 s. 1313 som gjaldt en gutt som var 17 år og fire måneder på handlingstidspunktet. På bakgrunn av dette er det naturlig å trekke den slutning at hensynet til allmennprevensjon i Rt. 2010 s. 1313 ble ansett å virke begrenset også blant de noe eldre barna.

Kanskje er det heller slik at en straffbar handling som har døden til følge, er av en slik alvorlighetsgrad at barnekonvensjonen åpner for at handlingens grovhet i seg selv kan begrunne bruk av fengsel overfor barn?24 I den ovenfor siterte uttalelsen fra FNs barnekomité vises det til at «measures proportionate to the circumstances of the offender and to the gravity of the offence may be considered». Slik Høyesterett synes å tolke den uttalelsen i Rt.2010s.1313, så vises det her til andre hensyn som kan tenkes å veie mer enn hensynet til barnets beste. Slik Høyesterett argumenterer i Rt.2010s.1317, så kan det synes som det faktisk er nettopp lovbruddets alvorlighetsgrad som er av særlig betydning når vekten av hensynet til allmennprevensjon fastlegges. Kanskje er det altså slik at det ikke var nødvendig å gå veien om allmennprevensjonen for å komme til at det her var grunnlag for bruk av fengselsstraff? Likevel er det slik, som også nevnt i FNs barnekomités uttalelse, at det også skal tas hensyn til barnets lavere skyldevne («lesser culpability») ved valg av straffereaksjon. Det kan være mulig at en vurdering av barnets skyldevne kan tilsi at også ved straffbare handlinger med døden til følge, især der disse er begått uaktsomt, vil hensynet til barnets beste måtte gå foran de hensyn som tilsier bruk av fengsel som straff.

Videre er det interessant at Høyesterett i begrunnelsen for hvorfor samfunnsstraff ikke er aktuelt i Rt. 2010 s. 1317, viser til at domfelte i denne saken bare var én måned fra å fylle 18 år på handlingstidspunktet for overtredelsen av §239 som ble ansett som den dominerende i straffutmålingen – og viser til at dette står i motsetning til domfelte i Rt. 2010 s. 1313 som var 17 år og fire måneder på handlingstidspunktet. Det var ca. syv måneder aldersforskjell mellom de to domfelte i disse sakene. Selv om det er i samsvar med Høyesteretts uttalelse i Rt. 2010 s. 1313 avsnitt 15 å legge større vekt på domfeltes alder jo yngre domfelte var på handlingstidspunktet, var det i realiteten en nokså liten aldersforskjell mellom de to. Det er vanskelig å se at det generelt er stor forskjell i modenhetsnivået til en 17 år og fire måneder gammel gutt og en gutt på 17 år og elleve måneder.

At Høyesterett i denne dommen la vekt på aldersforskjellen på ca. syv måneder mellom de to domfelte er likevel ikke overraskende. Høyesterett har også tidligere vist til at domfelte har vært nær 18 år gammel på handlingstidspunktet.25 Neste gang dette spørsmålet kom opp, i Rt.2011 s. 206, synes Høyesterett imidlertid å ha endret synspunkt.

4.3 Rt. 2011 s. 206

I dommen inntatt i Rt. 2011 s. 206 var domfelte 17 år og ti måneder på handlingstidspunktet for et grovt ran og frihetsberøvelse. Høyesterett påpekte at det var store lik-heter i alvorlighetsgraden mellom handlingene i denne saken og i saken i Rt. 2010 s.1313. Førstvoterende viser på bakgrunn av dette og at domfelte etter den straffbare handling ikke har gjort seg skyldig i nye straffbare handlinger, til at hensynet til allmennprevensjon må vurderes likt med dommen i Rt. 2010 s. 1313. Høyesterett følger med dette opp den vekten som hensynet til barnets beste ble gitt i den saken.

Samtidig går Høyesterett også i denne saken nærmere inn i vurderingen av domfeltes alder på handlingstidspunktet. Det vises til at domfelte i saken i Rt. 2011 s. 206 var noen måneder eldre enn domfelte i Rt. 2010 s. 1313. Til dette uttales det at:

«ein slik mindre skilnad tilseier ikkje ei anna løysning for domfelte i vår sak, i og med at han ikkje var fylt 18 år på handlingstidspunktet. Vurderingane i 2010-dommen knyter seg i særleg grad til rettsgrunnlag som gjeld for personar under 18 år, slik at det først blir når denne grensa er passert, at det blir ein markert skilnad i val av reaksjon i saker som vår.»26

Uttalelsen samsvarer dårlig med uttalelsene om domfeltes alder i Rt. 2010 s. 1317, se punkt 4.2, men samsvarer til gjengjeld godt med barnekonvensjonens bestemmelser og FNs barnekomités tolkning av disse. Det skal legges vekt på at barnet nettopp var et barn på handlingstidspunkt for den straffbare handling, når straffereaksjon velges. Høyesterett påpeker at det først er når 18-årsgrensen er passert, at domfelte ikke lenger skal behandles som et barn. Som vist ovenfor i punkt 4.2, har Høyesterett tidligere påpekt at barn har nærmet seg 18 år og at det derfor har vært et magrere grunnlag for å ta særlig hensyn til barnets alder ved valg av straffereaksjon. Uttalelsen i Rt. 2011 s. 206 tyder på at det vil skje en utvikling der det blir lagt større vekt på at domfelte var et barn på handlingstidspunktet, selv om domfelte på handlingstidspunktet nærmet seg 18-årsdagen.27

5 Oppsummering

De tre dommene fra Høyesterett som er behandlet her, viser at det er nye tendenser i Høyesteretts praksis i behandlingen av barn som har begått straffbare handlinger. Det kan være særlig grunn til å merke seg tre forhold.

For det første så har Høyesterett gitt et klart signal om at samfunnsstraff kan benyttes selv om den straff barnet ellers ville ha blitt idømt, klart ville overstige fengsel i ett år. Straffeloven 28a første ledd bokstav a er dermed i mindre grad en skranke for bruk av samfunnsstraff der domfelte er et barn.

For det andre har Høyesterett i disse avgjørelsene vist at hensynet til barnets beste har betydelig vekt også ved valg av straffereaksjon. På bakgrunn av dette har det skjedd en forskyvning i rettspraksis, som har ført til at individualpreventive hensyn tillegges større vekt enn allmennpreventive hensyn ved valg av straffereaksjon. Allmennpreventive hensyn må være særlig tungtveiende for at disse skal gå foran hensynet til barnets beste og individualpreventive hensyn, og begrunne bruk av fengselsstraff der domfelte var et barn på handlingstidspunktet. Om det foreligger slike særlige tungtveiende allmennpreventive hensyn, så må det i tillegg vurderes hvorvidt disse kan ivaretas på en tilfredsstillende måte ved bruk av samfunnsstraff fremfor bruk av fengselsstraff.

For det tredje tyder utviklingen på at det vil bli lagt større vekt på at domfelte var et barn på handlingstidspunktet, uavhengig av hvor nær barnet er å fylle 18 år.

Disse tendensene fra Høyesterett tyder på en større vilje til å gå inn i barnekonvensjonens bestemmelser og tolke disse selvstendig i strafferettspleien. En slik selvstendig tolkning av barnekonvensjonens bestemmelser kan føre til at norske regler, som hittil har vært antatt å være i samsvar med konvensjonens krav, likevel må harmoniseres med de regler som følger av bestemmelser i barnekonvensjonen. I disse tre avgjørelsene har konvensjonens bestemmelser fått klare konsekvenser for barnets stilling i strafferettspleien. At domfelte var et barn på handlingstidspunktet har fått økt vekt ved valget av straffereaksjon og samfunnsstraffens anvendelsesområde er blitt utvidet.

6 Veien videre?

Etter å ha gjennomgått de tre dommene i Rt. 2010 s. 1313 og s. 1317 og Rt. 2011 s.206, er det særlig to spørsmål som melder seg. Det første er spørsmålet om hvorvidt Høyesteretts vurderinger i disse avgjørelsene også har betydning utover spørsmålet om valg av straffereaksjon. Det andre er spørsmålet om en med et utvidet anvendelsesområde for bruk av samfunnsstraff, har funnet et hensiktsmessig alternativ til bruk av fengselsstraff overfor barn. Begge spørsmålene fortjener å bli behandlet i større bredde enn omfanget av denne artikkelen tilsier. Jeg vil like fullt knytte et par kommentarer til begge spørsmålene.

Det første spørsmålet er til dels berørt i punkt 5 ovenfor. Selv om Høyesteretts avgjørelser i Rt.2010s.1313 og s. 1317 og Rt. 2011 s. 206 alle gjaldt spørsmål om bruk av fengselsstraff, så tyder avgjørelsene på at Høyesterett nå vil vise større vilje til å tolke barnekonvensjonens bestemmelser selvstendig også i strafferettspleien for øvrig. At de dommene som nå er avsagt alle gjelder valg av straffereaksjon, stenger ikke for at den vurderingen av vekten av hensynet til barnets beste som følger av Høyesteretts vurdering, også har betydning på andre områder i strafferettspleien. To nærliggende områder der hensynet til barnets beste etter mitt syn bør ha minst like stor vekt som ved valg av straffereaksjoner, er ved varetektsfengsling og bruk isolasjon av innsatte barn. I dag benyttes isolasjon av barn i svært liten grad på grunnlag av straffeprosesslovens bestemmelser i §§186 og 186a. Til gjengjeld er det kjent at innsatte barn isoleres på grunnlag av straffegjennomføringslovens bestemmelser i §§37-40.28 I vurderingen av bruk av isolasjon etter disse bestemmelsene må hensynet til barnets beste klart ha betydelig vekt.29

Det andre spørsmålet er om samfunnsstraff er et hensiktsmessig alternativ til bruk av fengselsstraff overfor barn. Svaret på spørsmålet beror på en rekke faktorer, også hvilke øyne som ser. Her skal det bare knyttes noen korte bemerkninger til dette spørsmålet – sett fra min synsvinkel.

Den viktigste forskjellen mellom samfunnsstraff og fengselsstraff er at samfunnsstraffen ikke innebærer en fullstendig frihetsberøvelse av barnet, men i stedet bare en viss frihetsinnskrenkelse. Det følger av FNs barnekonvensjon og FNs barnekomités tolkning av denne, at slik frihetsberøvelse av barn i minst mulig grad bør skje. Bruk av samfunnsstraff i stedet for bruk av fengsel harmonerer dermed godt med barnekonvensjonens regler. Samtidig gir samfunnsstraffen en bedre mulighet for sosial kontroll av barnet under gjennomføringen av straffen, og en bedre mulighet for reaksjoner på brudd på straffen, enn en betinget dom som ofte vil være alternativet om en leter etter andre straffereaksjoner som ikke er frihetsberøvende. At samfunnsstraffen er et mer hensiktsmessig alternativ som straff enn ubetinget fengsel, er som vist ovenfor også lagt til grunn av både lovgiver og domstol. Mye tyder altså på at samfunnsstraffen som utgangspunkt er en mer hensiktsmessig straff enn en fengselsstraff, især ubetinget fengsel.

I enkelte tilfeller kan det likevel være problematisk å gjennomføre bruk av samfunnsstraff overfor barn. I de tilfeller hvor samfunnsstraffens anvendelsesområde utvides fordi den domfelte var et barn på domstidspunktet, vil det ofte være tale om å idømme barnet et omfattende antall timer samfunnsstraff. I dag kan samfunnsstraff idømmes i opptil 420 timer, jf. straffeloven §28a tredje ledd bokstav a. Et så stort antall timer kan være krevende for mindreårige å gjennomføre. Videre er innholdet i reaksjonen som utgangspunkt ikke tilpasset barnets behov og det konkrete innholdet i reaksjonen beror også til dels på hvilket tilbud kriminalomsorgen på det aktuelle stedet har. Selv om samfunnsstraff som utgangspunkt synes å være en mer hensiktsmessig reaksjon der domfelte var et barn på handlingstidspunktet enn fengsel er, så finnes det altså faktorer som tilsier at det kan være behov for en reaksjon som i større grad er tilpasset barn, enn det samfunnsstraff er per i dag.

I den nylig fremlagte Prop. 135 L (2011–2012) er det foreslått opprettet en egen straffart, forbeholdt barn. Straffereaksjonen som er foreslått kalt ungdomsstraff, skal gjennomføres i frihet. Straffereaksjonen synes i første rekke å være et alternativ til bruk av fengsel overfor barn, men proposisjonen åpner for at straffereaksjonen også skal kunne idømmes i saker som det i dag idømmes strenge samfunnsstraffdommer.30 Dermed kan vedtakelsen av en slik straffereaksjon muligens bidra til å unngå noen av de problematiske sidene ved å idømme omfattende samfunnsstraffdommer. Det fremheves likevel i forarbeidene at den foreslåtte straffereaksjonen skal benyttes som reaksjon på mer alvorlige lovbrudd enn de som i dag fører til samfunnsstraff. Samfunnsstraff vil dermed fortsatt være et viktig alternativ blant straffereaksjonene der barn dømmes for straffbare handlinger.

1Takk til førsteamanuensis Ragna Aarli som har lest og kommentert flere utkast til artikkelen.
2Med barn vises det her til personer som ikke har fylt 18 år, jf. FNs barnekonvensjon artikkel 1. Barn under 15 år kan i norsk rett ikke straffes, jf. straffeloven §46, og kan dermed ikke begå straffbare handlinger.
3Se undersøkelse utarbeidet av statsadvokat Kaia Strandjord i NOU 2008: 15 Barn og straff s. 30 flg., som viser at i perioden 1. januar 2006 til 31. juli 2007 ble 150 saker der domfelte som var under 18 år på handlingstidspunktet og ble dømt til ubetinget fengsel, rettskraftig. Se også oversikt over innsatte under 18 år i fengsel i Norge og verden for øvrig på International Centre for Prison Studies, King’s College sine nettsider: http://www.kcl.ac.uk/depsta/law/research/icps/worldbrief/. Oversikten viser at 1. mai 2010 var 0,2 % av den norske fengselspopulasjonen under 18 år. Selv om statistikken ikke gir oversikt over barn som var under 18 år på handlingstidspunktet men som har fylt 18 år før soningstidspunktet, gir den en indikasjon på at Norge, i internasjonal sammenheng, i liten grad benytter fengselsstraff overfor barn.
4I Prop. 135 L (2010-2011) foreslås det opprettet en egen straffart, ungdomsstraff, forbeholdt domfelte som var under 18 år på handlingstidspunktet. Straffereaksjonen bygger på prinsippene om restorative justice, og er i stor grad inspirert av prøveprosjektene med bruk av såkalte oppfølgingsteam, og især Oppfølgingsteamet i Trondheim. Forslagene i proposisjonen er med en mindre endring fulgt opp i Innst. 83 L (2011–2012). Saken er i skrivende stund behandlet én gang i Stortinget (6. november 2011).
5Se for eksempel St. meld. nr. 104 (1977–1978) s. 117 hvor samfunnstjeneste først ble foreslått opprettet.
6Se NOU 1982: 4 Prøveprosjekt med samfunnsstraff s. 11og Ot.prp. nr. 72 (1989–1990) s. 21.
7Se for eksempel Ot.prp. nr. 5 (2000-2001) s. 126, hvor departementet uttaler seg om bruk av betinget dom eller samfunnsstraff overfor unge lovbrytere, og Rt. 2001 s. 695 som gjaldt samfunnstjeneste.
8Se Justisdepartementets rundskriv G-49/89, G-109/91 og straffeloven §28a slik den ble vedtatt ved lov 15. mars 1991 nr. 4 og ved lov 18. mai 2001 nr. 21.
9Se Justisdepartementets brev til Kriminalomsorg i frihet datert 27. juni 1984 sitert i Rt. 1986 s. 608, G-49/89 punkt 2.3 og straffeloven §28a slik den ble vedtatt ved lov 15. mars 1991 nr. 4.
10Se Ot.prp. nr. 5 (2000-2001) s. 126.
11Se eksempelvis Rt. 2010 s. 36, særlig avsnitt 25.
12Se for eksempel Rt. 1991 s. 303 og Rt. 1992 s. 132.
13Se avsnitt 15. Mindretallet på én dommer la særlig vekt på individualpreventive hensyn i saken og mente at det her var grunnlag for å idømme samfunnsstraff.
14Se avsnitt 6.
15Se avsnitt 6.
16TOSLO-2009-126711: «Allmennpreventive hensyn er de klart dominerende», LB-2009-186076: «Høyesterett har i flere avgjørelser uttalt at det klare utgangspunkt er at det skal reageres med ubetinget fengsel av lengre varighet ved grove ran, jf. Rt. 2009 s. 903. Allmennpreventive hensyn tilsier at det også reageres med ubetinget fengsel av lengre varighet i en del andre tilfeller, jf. Rt. 2005 s. 573».
17I Prop. 135 L (2010-2011) Endringer i straffeloven, straffeprosessloven, straffegjennomføringsloven, konfliktrådsloven m.fl. (barn og straff) foreslås det en lovendring som presiserer at samfunnsstraff skal kunne benyttes for barn under 18 år selv om barnet ellers ville bli idømt fengsel i over ett år. Som begrunnelse for forslaget uttaler departementet at en slik lovendring ikke er nødvendig, men er ønskelig da det vil sende et viktig signal til påtalemyndighet og domstol om at samfunnsstraff bør benyttes i større utstrekning overfor barn, se s.97. Forslaget er fulgt opp i Innst. 83 L (2011–2012) og er vedtatt i Stortingets første behandling av saken i desember 2011.
18Se avsnitt 9.
19Se avsnitt 9.
20Se avsnitt 13.
21Se avsnitt 71.
22Se avsnitt 15.
23Se avsnitt 33.
24Slik argumenteres det i dommen i Rt. 2011 s. 774 som gjaldt en langt mer alvorlig straffbar handling. I denne dommen uttales det: «I en så alvorlig sak som den foreliggende, er fengsel likevel ikke til å unngå», se avsnitt 25.
25Se for eksempel Rt. 2005 s. 29 hvor førstvoterende på vegne av flertallet på fire dommer uttalte at det ville være av vesentlig betydning for straffutmålingen hvilket avvik fra 18-årsgrensen det var tale om. I den saken manglet gjerningspersonen to og en halv måned fra å være 18 år og det ble uttalt at det i denne saken isolert sett ikke ga grunn til å utmåle en straff som lå betydelig under minstestraffen i den saken, se avsnitt 10.
26Se avsnitt 22.
27Den senere dommen i Rt. 2011 s. 774 kan tyde på det samme. Denne dommen gjaldt en gutt som var 17 år og ni måneder på handlingstidspunktet for et drap begått i selvforskyldt rus. I denne dommen ble det ikke nevnt at gutten nærmet seg 18 år. I stedet ble det fremhevet av flertallet på fire dommere at barn i konflikt med loven er mindre å bebreide enn voksne (avsnitt 26) og at hans alder også i noen grad må spille inn ved vurderingen av hvor mye han var å bebreide for å ha ruset seg (avsnitt 28). Det ble også uttalt at guttens alder tilsa «alene at straffen settes betydelig lavere enn 15 år» som var den straff drapshandlingen i saken isolert ville ha kvalifisert til dersom den ble begått av en voksen. Domfelte ble dømt til syv år ubetinget fengsel.
28Christopher Hansen, Mette Yvonne Larsen og Mette Julie Sundby, «Barn i norske fengsler», Advokatbladet nr. 8 2008, s. 48-49 viser at innsatte barn i praksis blir isolert etter bestemmelsene i straffegjennomføringsloven.
29I Prop. 135 L (2010-2011) er det foreslått lovendringer som stenger for fullstendig bruk av isolasjon, jf. straffeprosessloven §186a, samt utelukkelse fra fellesskapet som disiplinærreaksjon, jf. straffegjennomføringsloven §§39 og 40, og lovendringer som innskrenker adgangen til bruk av utelukkelse fra fellesskapet som forebyggende tiltak, jf. straffegjennomføringsloven §37, se s. 66 og 151-153. Forslagene er fulgt opp i Innst. 83 L (2011–2012) og er vedtatt i Stortingets første behandling av saken 6. desember 2011.
30Se Prop. 135 L (2010-2011) Endringer i straffeloven, straffeprosessloven, straffegjennom-føringsloven, konfliktrådsloven m.fl. (barn og straff) s. 115. Forslagene er fulgt opp i Innst. 83 L (2011–2012) og er vedtatt i Stortingets behandling av saken 6. desember 2011.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon