Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Dynamisk tolking i den generelle folkeretten

Eirik Bjørge født 1983. Master i rettsvitenskap fra Universitetet i Oslo fra 2009 og MJur fra Oxford University fra 2010. Han er stipendiat i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo. 2011–12 er han pensionnaire étranger ved École normale supérieure, Paris.

  • Side: 104-122
  • Publisert på Idunn: 2012-02-22
  • Publisert: 2012-02-22

Artikkelen behandler dynamisk eller evolutiv fortolking av traktater. Mens denne tolkingsteknikken, ikke minst i norsk sammenheng, har vært ansett som et særkjenne for menneskerettstraktatregimene, er det i realiteten slik at evolutiv fortolking forekommer like ofte i generell folkerett som i menneskerettssammenheng. Den gjennomgang som artikkelen foretar av folkerettsdommer fra ny og gammel tid, viser dette. Artikkelen setter evolutiv fortolking inn ikke bare i dens folkerettslige sammenheng, men også i historisk sammenheng. Begge disse sammenhengene gir grunnlag for å gå i rette med kritikken som har vært fremsatt mot evolutiv tolking av menneskerettskonvensjoner. Én av konklusjonene er at mens Den europeiske menneskerettsdomstols tolkingsstil noen ganger portretteres som radikal, er den sammenlignet med avgjørelser fra den generelle folkerett snarere for avmålt å regne.En tidligere utgave av artikkelen ble presentert på ph.d-lunsj ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo, hvor Birgit Schlütter var kommentator. Stor takk rettes til henne, og også til Mads Andenæs, Geir Ulfstein, Jo Stigen, Martin Dawidowicz, Anine Kierulf, Erlend Leonhardsen, Ragnar Nordeide, Andreas Motzfeldt Kravik samt Lov og Retts fagfelle.

1 Innledning

Dynamisk tolking er en alminnelig del av folkerettslig tolkingsmetode. Tolkingsteknikken har røtter langt tilbake i tid i den generelle folkeretten. Et tidlig og illustrerende eksempel på dynamisk eller evolutiv fortolking er den berømte avgjørelsen Affaire des biens britannique fra 1925.1 Saken handlet om tolking av en traktat fra 1783 mellom Storbritannia og Marokko (fra 1912 Spansk Marokko), og etterfølgende brevveksling mellom traktatpartene. Det fremgikk at Spansk Marokko skulle stille til disposisjon for Storbritannia et «maison convenable», et «egnet hus», som skulle kunne gjøre tjeneste som britisk konsulat i Spansk Marokko. Overetasjen i et hus i Rio Martil, nær Gibraltarstredet, ble på begynnelsen av 1800-tallet stillet til Storbritannias disposisjon, og ble deretter tatt i bruk som konsulat. Da det brøt ut uro rundt 1913, i det som da var blitt Spansk Marokko, ble konsulatet ødelagt av spanske styrker. Det var enighet mellom partene om at Spansk Marokko skulle besørge et nytt konsulat for Storbritannia, denne gang i hovedstaden Tétouan. Spørsmålet for voldgiftsretten var hva som fulgte av termen «maison convenable». En kunne kanskje sett for seg at det som fulgte av denne termen, var det samme på begynnelsen av 1900-tallet som det hadde vært på begynnelsen av 1800-tallet. Retten, som bestod av enevoldgiftsdommer Max Huber, president i Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie (PCIJ), kom imidlertid til at

«… le Traité de 1783 visait à fournir au Gouvernement britannique pour son représentant consulaire des locaux convenables et qu’au début du XIXe siècle l’étage supérieur de la maison à Martin était considéré comme correspondant à cette condition».2

Videre fant retten at: «Ces droits ne visent que l’usufruit d’une résidence ‘convenable’; sans doute, cette dernière expression doit être interprétée au point de vue des exigence de nos jours.»3

Traktatforpliktelsen måtte forstås ut fra hva som krevdes av et høvelig lokale for konsulatvirksomhet på det tidspunkt da traktaten skulle tolkes, og ikke på det tidspunkt da traktaten var inngått. Det var ikke tale om at dette utgjorde en utvidelse av traktatforpliktelsene mellom partene. Forpliktelsen var fremdeles den samme i den forstand at det gjaldt å skaffe til veie et «maison convenable», men hva som måtte legges i dette begrepet, hadde endret seg i tråd med endrete samfunnsforhold.

Det er verd å stoppe opp ved det faktum at «maison convenable» ifølge voldgiftsretten måtte fortolkes i lys av de rådende samfunnsforhold: «au point de vue des exigences de nos jours». Denne uttrykksformen er nemlig slående lik, om enn kanskje sterkere enn den velkjente formelen som EMD har brukt når den har referert til evolutiv tolking, helt siden Tyrer mot Storbritannia: Konvensjonen må tolkes «à la lumière des conditions de vie actuelles».4 Det må her påpekes at termene «dynamisk» og «evolutiv» tolking refererer til det samme begrepet; det er ingen forskjell mellom de to.5

Lord McNair, tidligere president både i Den internasjonale domstol (ICJ) og i EMD, påpekte at enevoldgiftsdommer Max Huber i Affaire des biens britannique gav «the words of the Treaty a proper and common-sense interpretation which in no way conflicts with his important ruling as to the inter-temporal law in the Island of Palmas case».6

Denne artikkelen setter begrepene intertemporalitet og evolutiv fortolking i sammenheng, og forsøker med det å vise bakgrunnen for evolutiv fortolkings utbredelse i den generelle folkeretten, med utgangspunkt nettopp i Max Hubers viktige avgjørelse om intertemporalitet i avgjørelsen Island of Palmas. Dette gir grunnlag for å gå i rette med noe av den kritikk som er blitt fremsatt mot evolutiv fortolking.

2 «Intertemporalitet»

Evolutiv fortolking er nært knyttet til begrepet «intertemporalitet». Spørsmålet som har vært behandlet i folkeretten under etiketten intertemporalitet, er hvorvidt de rettslige følgene av et faktum eller en situasjon som ligger tilbake i tid, bør subsumeres under en regel bygget på den rettstilstand som hersket da faktumet eller situasjonen inntraff eller den rettstilstand som hersker idet rettsanvenderen i ettertid behandler spørsmålet.

Max Huber formulerte som enevoldgiftsdommer for Den permanente voldgiftsdomstolen (PCA) i saken Island of Palmas7 et klassisk todelt prinsipp. Det sentrale spørsmålet i Island of Palmas var hvorvidt rett til visse territorier under Spanias oppdagelse av øya Palmas, kunne ha utgjort grunnlaget for overføring av øyas suverenitet til USA ved Paristraktaten av 10. desember 1898, eller om øya tilhørte Nederland, hvis krav til suverenitet over øya var basert på flere århundrers fredelig effektiv besittelse og okkupasjon. På 1500-tallet, da øya ble oppdaget, var oppdagelse en fullt ut anerkjent måte å skaffe seg beføyelse over landområder på. Besittelse eller okkupasjon som måte å skaffe seg beføyelse over landområder på kom først til senere.8 Første del av Hubers diktum i dommen sier at:

«… a juridical fact must be appreciated in the light of the law contemporary with it, and not the law in force at the time when a dispute in regard to it arises or falls to be settled.»9

En traktat må, som utgangspunkt, fortolkes i lys av den rettstilstanden som gjaldt da traktaten ble inngått.10 Med dette som utgangspunkt må imidlertid en traktats anvendelse styres av den rettstilstanden som gjelder på det tidspunkt når traktaten anvendes:

«The same principle which subjects the act creative of a right to the law in force at the time the right arises, demands that the existence of the right, in other words its continued manifestations, shall follow the conditions required by the evolution of law11

Taslim Olawale Elias, tidligere president i ICJ, har oppsummert prinsippet med at

«… the creation of a right must be appreciated in the light of the law contemporaneous with the acts creative of the right and that the continued validity of that right at any future date must depend on the state and requirements of international law at that particular moment».12

Tre eksempler fra tidlig folkerettspraksis viser hvor naturlig Max Hubers regel, som la grunnlaget evolutiv fortolking, følger av folkeretten. Løsningen i Island of Palmas var for det første allerede foregrepet i voldgiftssaken om Karolineøyene fra 1885.13 I denne saken fremstilte Spania og Tyskland voldgiftsretten for et sakskompleks som var nesten identisk med det som Nederland og USA senere skulle bringe inn for Max Huber i Island of Palmas. Voldgiftsdommeren i Karolineøyene var Pave Leo XIII, og hans avgjørelse gikk langs de samme linjer som Hubers avgjørelse skulle komme til å følge i Island of Palmas. Spania hadde på femtenhundretallet oppdaget øyene som utgjorde Karoline- og Palaosarkipelet og fikk etter datidens folkerettsprinsipper suverenitet over øyene. Det var uomtvistet at bare Spania hadde handlet på en måte som etter femtenhundretallets folkerett kunne gi suverenitet over øygruppen. På den annen side, i 1875, hadde Tyskland, så vel som Storbritannia, gjort klart overfor den spanske regjeringen at de ikke anerkjente Spanias suverenitet over øyene. Tyskland anførte at det var effektiv okkupasjon over et territorium som gav opphav til suverenitet over territoriet, og at Spania aldri hadde okkupert arkipelet på den måte som ifølge Tyskland var krevet.14 Voldgiftsretten fastslo at Spania hadde suverenitet over øygruppen, men at denne suvereniteten var gjenstand for tre viktige begrensninger. For det første måtte den spanske regjeringen «pour rendre effective cette souveraineté» sette opp en kolonialadministrasjon som kunne garantere lov og orden på øyene.15 For det annet måtte Spania tilby Tyskland full nærings-, navigasjons- og fiskerifrihet i øygruppen, og også retten til å etablere en marinestasjon og kulldepot. For det tredje tilkom Tyskland retten til å etablere plantasjer og landbruk på like fot med Spania.16 Saken om Karolineøyene er, med tidligere ICJ-president Jules Basdevants ord, en tidlig forløper for den rettssetning at «la reconnaissance de la souveraineté acquise selon le droit ancien est … tempérée par l’engagement de la rendre plus active selon le vœu du droit moderne».17

Under én synsvinkel var den løsningen som Huber skulle komme til i Island of Palmas, også foregrepet i The Guiana Boundary Case.18 Denne voldgiften tok, i likhet med saken om Karolineøyene, i betraktning de kravene som fulgte av folkerettens «evolusjon», men antakelig med enda større vekt på evolusjon enn hva som fulgte av Karolineøyene og som skulle bli resultatet i Island of Palmas. Det stod om grensen mellom Brasil og den britiske kolonien Guiana. Voldgiftsdommeren, Kong Victor Emmanuel av Italia, hadde vært spurt om å undersøke rettsstillingen til et territorium som begge parter hevdet suverenitet over, og å fastslå hvor grensen mellom de to statene skulle gå. Kong Victor Emmanuel gjorde bruk av den moderne doktrinen om effektiv okkupasjon med hensyn til retter som oppstod i en periode da denne doktrinen klarligvis ikke hadde vært anerkjent. Han kom til at:

«… the occupation cannot be held to be carried out except by effective, uninterrupted, and permanent possession being taken in the name of the State, and that a single affirmation of rights of sovereignty or a manifest intention to render the occupation effective cannot suffice. … That consequently, all things duly considered, it cannot be held that Portugal in the first instance, and Brazil subsequently have effectively taken possession of all the territory in dispute, but that it can only be recognized that they have possession of some places in the same, and have there exercised their sovereign rights.»19

Avgjørelsen har vært kritisert for at voldgiftsdommeren skal ha oppvist «un certain désir de quitter le terrain du droit pour arriver à celui de l’équité et de l’amiable composition».20

En tredje klassisk illustrasjon på Hubers diktum er PCAs avgjørelse i «Grisebådommen» fra 1909.21 I 1658 gav Danmark–Norge Bohuslän, og kysten som fulgte med, til Sverige. Grensen til lands mellom Norge og Sverige ble etablert ved traktat fra 1661. Iløpet av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet oppstod det så uenighet med hensyn til visse hummerfiskerier rundt Grisebåene, et knippe undervannsskjær femten kilometer sørvest for Hvaler og atten kilometer vest for Strömstad. Dette gjorde at -Sverige og Norge ble enige om å sette voldgiftsrett for å få klarhet i hvor i territorialfarvannet grensen mellom landene gikk. Voldgiftsretten bestod av norske Frederik Beichmann, som var justitiarius i Trondhjems overret, den svenske jusprofessoren, senere statsminister Hjalmar Hammarskjöld og rettens formann, den tidligere nederlandske justisministeren Joannes Aloysius Loeff. Var den svensk–norske grensen til havs fastsatt, helt eller delvis, av traktaten fra 1661, og hvis ikke: Hvor gikk ifølge folkeretten den svensk–norske grensen? Voldgiftsretten konkluderte med at grensen hadde vært bestemt av traktaten fra 1661. Utover det fulgte det imidlertid ikke av traktaten hvor grensen gikk.22 Retten fastsatte grensen ved å støtte seg på prinsippene som gjaldt da traktaten ble inngått, på den bakgrunnen at disse prinsippene ville ha dannet bakteppet på 1600-tallet: «[P]our constater quelle peut avoir été la ligne automatique de division de 1658, il faut avoir recours aux principes de droit en vigueur à cette époque».23

Tribunalet støttet seg ikke på midtlinje- eller «Thalweg»-prinsippene, idet ingen av dem var anerkjent av 1600-tallets folkerett. I stedet anla tribunalet prinsippet om «kystens generelle retning» – som tilsier at grenselinjen går perpendikulært ut fra kystens generelle retning – som bedre overensstemmende med 1600-tallets folkerett. Dette illustrerer første del av Hubers diktum. Mens grenselinjens retning måtte beregnes på bakgrunn av 1600-tallets prinsipper, hadde traktaten ikke spesifisert territorialfarvannets bredde; det hadde på 1600-tallet nemlig ikke fantes noen klar regel om dette. Siden tribunalet måtte anvende 1661-traktaten i 1909 var det rettstilstanden i 1909 som måtte være utgangspunktet for hvor langt ut territorialfarvannet gikk.24 Anvendelsen av grensen som traktaten fastsatte, fulgte med andre ord den folkerettslige utviklingen med hensyn til territorialfarvannets bredde.25 Dette illustrerer annet ledd i Hubers diktum.

Oppsummeringsvis kan en, med Sir Gerald Fitzmaurice, si at det annet ledd i Max Hubers regel om intertemporalitet er like viktig som første ledd.26 Fitzmaurice har forklart regelens andre ledd på følgende måte:

«The continued existence at the present time of a right which existed once in the light of the law as it then stood, depends on the law as it stands now, and on conformity with the present requirements of the law: a right which once existed does not necessarily continue to exist, if in the meantime developments in the law have introduced new criteria governing the existence of such a right. In short, rights, in order to be valid today, must be kept up in accordance with the changing requirements of the law.»27

ICJ behandlet indirekte læren om intertemporalitet i Minquiers & Ecrehos,28 og domstolen gav læren sin imprimatur.29 Uenigheten i saken dreide seg om et knippe øyer i Den engelske kanalen som både Storbritannia og Frankrike hevdet suverenitet over. Feiden strakk seg tilbake til middelalderen. Begge partene aksepterte i sine partsinnlegg læren om intertemporalitet i moderne folkerett.30 ICJ knesatte Hubers diktum, med den følge at hevdsretten til øygruppen måtte basere seg ikke bare på de folkerettslige regler som hadde gjeldt i den perioden hvor partene hevdet å ha utøvd sin rett til øygruppen.31 Både Storbritannia og Frankrike støttet seg på en rekke engelsk–franske traktater som var blitt fremforhandlet i kjølvannet av normannernes invasjon av England i 1066. Disse fant Domstolen ikke å være avgjørende. Likevel anså Domstolen dem for å være bevis for fakta som etablerte jurisdiksjonsutøvelse, fra middelalderen til 1900-tallet. Domstolen anså det for å være

«… sufficient to state as its view that even if the Kings of France did have an original feudal title also in respect of the Channel Islands, such a title must have lapsed as a consequence of the events of the year 1204 and following years. Such an alleged original feudal title of the Kings of France in respect of the Channel Islands could to-day produce no legal effect, unless it has been replaced by another title valid according to the time of replacement.»32

ICJ fortsatte i Minquiers & Ecrehos sin støtte til Hubers Palmas-diktum med måten Domstolen sporet de historiske bevisene som ble fremlagt i saken:33

«With regard to the Judgment of 1202 invoked by France it is the opinion of the Court that, whatever view is held as to its existence, validity, scope and consequences, it was not executed in respect of the Channel Islands, the French Kings having failed to obtain possession of these Islands except for brief periods. Even if this feudal judgment, assuming that it was in fact pronounced, was intended to produce legal effects at that time, it remained in any case inoperative with regard to the Channel Islands. To revive its legal force to-day by attributing legal effects to it after an interval of more than seven centuries seems to lead far beyond any reasonable application of legal considerations.»34

Som Elias treffende har påpekt, er læren om intertemporalitet «based upon a view of international law as a dynamic legal system and not merely as a static interpretation of rules».35 I det følgende skal vi se hvor beskrivende Elias’ betegnelse – folkeretten som «dynamisk rettssystem» – har vist seg å være.

2.1 Uttrykk for et dynamisk rettssystem: fortolking av «generic clauses treaties»

Kanskje det viktigste uttrykket for at folkeretten anses for å være et «dynamisk rettssystem», er hva Rosalyn Higgins har referert til som «generic clauses treaties».36 Et tidlig eksempel på slik fortolking finner en i Nationality Decrees.37 I denne avgjørelsen, som ble avsagt i 1923, ble PCIJ spurt om å gi råd med hensyn til Folkeforbundets råds kompetanse i en disputt mellom Frankrike og Storbritannia. Frankrike var på den tiden begynt å bekymre seg for potensielle trusler mot landets suverenitet på bakgrunn av det voksende antallet ikke-franske europeere i franske nordafrikanske protektorater. Frankrike fryktet at «nasjonalitetsprinsippet» kunne medføre tap av fransk suverenitet i protektorater hvor ikke-franske europeere var flere enn sine franske motparter. Dette søkte Frankrike å råde bot på gjennom såkalte «nasjonalitetsdekreter», som gav andregenerasjons europeere som levde i protektoratene, og ikke var beskyttet i særskilt traktat, fransk nasjonalitet og fratok dem deres opprinnelige nasjonalitet.38 Noen av dem det gjaldt, var britiske statsborgere, og Storbritannia brakte saken inn for Folkeforbundets Råd. Rådet var ifølge artikkel 15(1) i Folkeforbundets Pakt kompetent til å avhjemle rådgivende uttalelser om «any dispute likely to lead to a rupture, which is not submitted to arbitration». Frankrike pekte på sin side på unntaket i artikkel 15(8), som sa:

«If the dispute between the parties is claimed by one of them, and is found by the Council, to arise out of a matter which by international law is solely within the domestic jurisdiction of that party, the Council shall so report, and shall make no recommendation as to its settlement.»

Rådet bad så PCIJ om å avgi en rådgivende uttalelse med hensyn til om artikkel 15(8) kunne anvendes i den foreliggende saken. For å avgjøre hvorvidt spørsmålene var eller ikke var «solely within the domestic jurisdiction [of France]», så Domstolen til rettsutviklingen i folkeretten. PCIJ konkluderte: «The question whether a certain matter is or is not solely within the jurisdiction of a State is an essentially relative question; it depends upon the development of international relations.»39

Et senere eksempel på evolutiv fortolking er Egeerhavssaken (Hellas/Tyrkia) fra 1978.40 Denne saken gjaldt tolkingen av den greske reservasjonen til «General Act for Pacific Settlement of International Disputes» fra 1928, som ekskluderte fra PCIJs og dens etterkommer ICJs jurisdiksjon «disputes relating to territorial status» for så vidt gjaldt Hellas. Uenigheten dreide seg om kontinentalsokkelen i Egeerhavet hvor Tyrkia lette etter olje. Var en uenighet om kontinentalsokkelens rekkevidde ekskludert fra Domstolens jurisdiksjon ved ordene «territorial status», som hadde vært brukt i en traktat inngått før begrepet «kontinentalsokkel» i det hele tatt var blitt kjent? Domstolen betegnet termen «territorial status» som en «generic term» som betegnet alt det som rimeligvis kunne anses som forbundet med begrepet «territorial status» i folkeretten.41 Termen var med andre ord en funksjon av folkerettslig utvikling:

«Once it is established that the expression ‘the territorial status of Greece’ was used in Greece’s instrument of accession as a generic term denoting any matters comprised within the concept of territorial status under general international law, the presumption necessarily arises that its meaning was intended to follow the evolution of the law and to correspond with the meaning attached to the expression by the law in force at any given time. This presumption, in the view of the Court, is even more compelling when it is recalled that the 1928 Act was a convention for the pacific settlement of disputes designed to be of the most general kind and of continuing duration, for it hardly seems conceivable that in such a convention terms like ‘domestic jurisdiction’ and ‘territorial status’ were intended to have a fixed content regardless of the subsequent evolution of international law.»42

ICJs avgjørelse i saken Costa Rica mot Nicaragua fra 2009 gir også et eksempel på evolutiv fortolking av generiske traktattermer – fra et så tradisjonelt felt som grensedragning.43 En grensetraktat fra 1858 bestemte at den costaricansk–nicaraguanske grensen fra Stillehavet til Karibia gikk langs elva San Juan. Traktatens artikkel VI etablerte Nicaraguas suverene jurisdiksjon over elva. Traktaten etablerte imidlertid også Costa Ricas rett til å seile på elva. Traktaten, som var avfattet på spansk, gav Costa Rica rett til å seile på elva «con objetos de comercio». Uenigheten dreide seg i hovedsak om fortolkingen av denne termen. Domstolen begynte med å vise til traktatens artikkel VI, som i Domstolens oversettelse lød slik:

«The Republic of Nicaragua shall have exclusive dominium and imperium over the waters of the San Juan river from its origin in the lake to its mouth at the Atlantic Ocean; the Republic of Costa Rica shall however have a perpetual right of free navigation on the said waters between the mouth of the river and a point located three English miles below Castillo Viejo, [con objetos de comercio], whether with Nicaragua or with the interior of Costa Rica by the rivers San Carlos or Sarapiquí or any other waterway starting from the section of the bank of the San Juan established as belonging to that Republic. The vessels of both countries may land indiscriminately on either bank of the section of the river where navigation is common, without paying any taxes, unless agreed by both Governments».44

Ifølge Domstolen viste ordlydsfortolking av artikkel VI at partene ikke hadde hatt som intensjon å etablere noe hierarki mellom Nicaraguas suverenitet over elva og Costa Ricas stetsevarige rett til å seile på elva. I stedet måtte hver av de to rettene forstås som «counter-balancing the other».45 Det var a priori ingen grunn til å tolke ordene «libre navegación … con objetos de comercio» innskrenkende, på samme måte som det ikke forelå noen a priori grunn til å tolke dem utvidende.46

Domstolen så deretter på betydningen av termen «con objetos». Nicaragua mente ordene måtte bety «med gods» eller «med salgsartikler»; Nicaragua forstod med «objetos» objekter. Ut fra denne tolkingen ville bare costaricanske fartøy som befordret gjenstander som skulle falbys, falle innenfor hva traktaten tillot. Costa Rica anførte at termen betød «for handelsformål» eller «à des fins de commerce»; Costa Rica forstod med «objetos» formål, som i uttrykket «object and purpose». Ut fra denne tolkingen ville all seiling som hadde handelsformål, falle inn under traktaten, også passasjerbefordring. For å finne ut hvilken av de to mulige betydningene termen kunne ha, måtte en se hen til sammenhengen ordene stod i. I den sammenheng kom Domstolen til at den betydningen Nicaragua anførte, ikke kunne være riktig. Å tillegge uttrykket betydningen «med gods» eller «med salgsartikler» ville i realiteten gjøre uttrykket meningsløst i den setningen som det stod i. Ordlyden gav altså støtte til Costa Ricas tolking.47 For dette resultatet fant Domstolen videre støtte i tre andre forhold. For det første var «objetos» blitt brukt i en annen artikkel i den sammen traktaten, artikkel VIII. Der var det tydelig at uttrykket hadde den abstrakte betydningen.48 For det andre trakk Domstolen veksler på Cañas–Martinez-traktaten mellom de to partene fra 1857. Der hadde partene villet referere til «salgsartikler», og de hadde derfor nyttet uttrykket «artículos de comercio» for å gjøre dette klart.49 For det tredje fant Domstolen støtte i at da de to partene i 1887 satte frem argumenter i en voldgiftssak, med den amerikanske presidenten Grover Cleveland som enevoldgiftsdommer, brukte begge den engelske oversettelsen «for the purposes of commerce». Dette var derfor den betydningen Domstolen mente måtte være riktig.50

Del to av tolkingsspørsmålet var betydningen av termen «comercio» i artikkel VI. Nicaragua anførte at «comercio», for så vidt angikk traktaten, bare beskrev salg av fysisk gods, slik at alle tjenester, som passasjerbefordring, falt utenfor. Som støtte for dette fremholdt Nicaragua at det var viktig å gi ordene den betydning de hadde da traktaten ble inngått; bare slik kunne en være tro mot hva traktatpartene hadde ment.51 Costa Rica anførte at «comercio», slik det var brukt i traktaten, omfavnet all aktivitet som forfulgte et kommersielt formål; termen måtte derfor inkludere passasjerbefordring, herunder turisme. Costa Rica mente at «comercio» måtte forstås bredt, og at det i realiteten gikk lenger enn bare profittvirksomhet. Under denne forståelsen måtte «comercio» bety det samme som det norske «hopehav» eller «samkvem».52

Costa Ricas tolking ville medføre at så å si all seiling på elva ville være i tråd med traktaten; Nicaraguas tolking ville medføre at så å si ingen seiling på elva ville være i tråd med traktaten. Domstolen var ikke enig i noen av de to tolkingene.53 Isteden staket Domstolen ut en kurs midt imellom de to foreslåtte fortolkingene. Domstolen sa at det var som utgangspunkt riktig at uttrykk brukt i en traktat må fortolkes i lys av hva som må ha vært partenes omforente forståelse og intensjon, og at denne nødvendigvis vil være samtidig med traktatinngåelsen. Dette er i tråd med den første delen av Hubers diktum fra Las Palmas. Domstolen stoppet imidlertid ikke der, men gikk over til å behandle Hubers diktums andre del:

«This does not however signify that, where a term’s meaning is no longer the same as it was at the date of conclusion, no account should ever be taken of its meaning at the time when the treaty is to be interpreted for the purposes of applying it.»54

På den ene hånd, sa Domstolen, kan partenes etterfølgende praksis, innenfor betydningen av Wien-konvensjonens artikkel 31(3)(b), resultere i en annen betydning enn den som ble lagt til grunn ved traktatinngåelsen. På den annen hånd finnes det situasjoner hvor partenes intensjon ved traktatinngåelsen var, eller kan antas å ha vært, å gi ordene som brukes, eller noen av dem, en mening som kan utvikle seg i tråd med folkerettslig utvikling. I slike tilfelle, sa Domstolen, «it is indeed in order to respect the parties’ common intention at the time the treaty was concluded, not to depart from it, that account should be taken of the meaning acquired by the terms in question upon each occasion on which the treaty is to be applied.»55 Dette illustrerte Domstolen med Egeerhavssaken. Videre sa Domstolen i Costa Rica mot Nicaragua at:

«… where the parties have used generic terms in a treaty, the parties necessarily having been aware that the meaning of the terms was likely to evolve over time, and where the treaty has been entered into for a very long period or is ‘of continuing duration’, the parties must be presumed, as a general rule, to have intended those terms to have an evolving meaning.»56

Dette var, ifølge Domstolen, tilfelle med termen «comercio» slik den var nyttet i artikkel VI. For det første var det en generisk term. For det annet hadde traktaten vært ment å være stetsevarende. Domstolen konkluderte med at termene som definerte Costa Ricas rett til å seile på elva, «including in particular the term ‘comercio’, must be understood to have the meaning they bear on each occasion on which the Treaty is to be applied, and not necessarily their original meaning».57 Det var derfor dagens betydning av traktattermen «comercio» som måtte legges til grunn.58 Mange flere eksempler kunne gis; det er imidlertid ikke rom for å gå inn på dem alle her.59

2.2 Intertemporalitet og evolutiv fortolking

I tillegg til evolutiv fortolking av generiske traktattermer kommer den type evolutiv fortolking som ikke handler om generiske termer. Voldgiftsdommen fra Den permanente voldgiftsdomstol i Haag (PCA) om jernbanen IJzeren Rijn (Belgia mot Nederland) er kanskje det eksemplet som best viser sammenhengen mellom intertemporalitet og evolutiv fortolking.60 Saken handlet om hvem som skulle bære kostnadene av moderniseringen av en jernbanestrekning mellom Belgia og Nederland. Artikkel XII i en belgisk–nederlandsk traktat fra 1839 refererte til kostnader og utlegg i sammenheng med «une nouvelle route» eller «un nouveau canal».61 Voldgiftstribunalet gjorde klart at ifølge artikkel 31(3)(c) i Wien-konvensjonen måtte «any relevant rules of international law applicable in the relations between the parties» tas i betraktning. «The intertemporal rule would seem to be one such ‘relevant rule’», sa tribunalet.62 På dette punktet viste tribunalet til første ledd i Hubers diktum fra Island of Palmas: «… a juridical fact must be appreciated in the light of the law contemporary with it, and not of the law in force at the time when a dispute in regard to it arises or falls to be settled». I tråd med dette sa tribunalet at det i tolkingen av artikkel XII måtte se hen til «juridical facts» slik de stod da traktaten ble inngått.

Imidlertid kunne det ikke være «oblivious either to later facts that bear on the effective application of the treaty, nor indeed to all later legal developments».63 Med henvisning til Nationality Decrees Issued in Tunis and Morocco,64 Namibia-saken,65 Egeerhavssaken 66 og US–Shrimp fra WTOs Ankeorgan67 gav tribunalet sin tilslutning til regelen om at visse folkerettslige – som «exhaustible natural resources» – termer ikke er statiske, men pr. definisjon ville være en funksjon av folkerettslig utvikling. IJzeren Rijn-saken var likevel noe annerledes enn de siterte avgjørelsene, idet det i IJzeren Rijn ikke stod om fortolking av en «konseptuell eller generisk term», men hvorvidt ny teknisk utvikling i relasjon til jernbanedrift skulle påvirke traktattolkingen.

«But here, too, it seems that an evolutive interpretation, which would ensure an application of the treaty that would be effective in terms of its object and purpose, will be preferred to a strict application of the intertemporal rule.»68

Tribunalet henviste her blant annet på Gabc?íkovo–Nagymaros-saken, hvor ICJ kom til at traktaten det gjaldt, «is not static, and is open to adapt to emerging norms of international law».69 ICJs avgjørelse i Gabc?íkovo–Nagymaros er i seg selv et meget viktig uttrykk for evolutiv fortolking, av samme type som IJzeren Rijn, nemlig moderne utviklings relasjon til traktattolking, uten av traktattermene forandrer meningsinnhold. Tribunalet i IJzeren Rijn fant bred støtte folkerettslig teori; det forelå ifølge tribunalet «general support among the leading writers today for evolutive interpretation of treaties». Videre påpekte tribunalet at traktaten om IJzern Rijn ikke var ment å vare bare for en begrenset tidsperiode, og at «the object and purpose of the 1939 Treaty of Separation was to resolve the many difficult problems complicating a stable separation of Belgium and the Netherlands: that of Article XII was to provide for transport links from Belgium to Germany».70 Av dette måtte det – til tross for at en ordlydsfortolking ikke nødvendigvis tilsa det – følge at arbeidene det var tale om var en viktig del av den transitretten som traktaten gav Belgia. Det avgjørende var traktatens «object and purpose».

3 Diskusjon

Evolutiv fortolking er på ingen måte noen sjelden foreteelse i den generelle folkeretten. Alle folkerettslige domstoler og organer bruker denne tolkingsmetoden – i alt fra helt tradisjonelle grensetvister, over spørsmål som vedgår fundamentale retter, og til handelsrett. I norsk sammenheng har imidlertid evolutiv tolking vært fremstilt som noe særegent for Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD), FNs Menneskerettskomité og FNs Komité for økonomiske og sosiale rettigheter, og som noe som ikke er i tråd med den generelle traktatretten. Fremstillinger som makter å sette evolutiv fortolking av menneskerettstraktater inn i folkerettslig kontekst, hører til unntakene. Morten Ruud og Geir Ulfstein utgjør det hederlige unntak i norsk sammenheng; de setter evolutiv fortolking inn i dens riktige sammenheng og holder frem Costa Rica mot Nicaragua som viktig eksempel.71 Tre eksempler på norsk kritikk kan likevel gis.

For det første har Regjeringsadvokatembetet engasjert seg mot hva det oppfatter som illegitim og særegen praksis i menneskerettsorganene EMD, Menneskerettskomiteen og Komiteen for økonomiske og sosiale rettigheter.72 I brev fra Regjeringsadvokaten til Utenriksdepartementet skrev således assisterende regjeringsadvokat Tolle Stabell i 2006 at «tradisjonen med en dynamisk fortolkningslære [er] mer utbredt på MR-området enn på øvrige internasjonale rettsområder.»73 Senere, i brev fra Regjeringsadvokaten til Utenriksdepartementet fra 2009, ble tolkingsmetoden beskrevet som «rettsendrende»: «Hva klageorganet måtte komme til i enkeltsaker[,] fortoner seg som meget usikkert … bl.a. i lys av den rettsendrende (‘dynamiske’) praksis som menneskerettsorganer har fulgt.»74

Inge Lorange Backer har fra akademisk synspunkt kritisert EMD for dens evolutive tolkingsstil. Backer anser det for naturlig at EMK må anvendes på nye faktiske forhold og konflikter etter hvert som de oppstår. «Men det følger ikke av det at domstolen står fritt til å utvikle stadig mer omfattende rettigheter på basis av konvensjonens bestemmelser»,75 fremholder han. Backer er særlig kritisk til EMDs storkammers avgjørelse i Goodwin mot Storbritannia,76 hvor en seksuell minoritetsgruppe vant frem etter i flere tiår å ha forsøkt å endre det britiske lovverket som regulerte anerkjennelse av kjønnsskifte. Det er ifølge Backer ingen grunn til å anta, som Domstolens storkammer gjorde i Goodwin, at «[a] failure by the Court to maintain a dynamic and evolutive approach would … risk rendering it a bar to reform or improvement».77 Om dette sier Backer:

«En slik antakelse overser helt det forhold at rettsreform – også når det gjelder borgerrettigheter og menneskerettigheter – kan komme i stand både ved nasjonal lovgivning og ved nye internasjonale konvensjoner og protokoller.»78

Goodwins forhistorie gjør imidlertid at Backers analyse fremstår som noe malplassert: Det som skjedde i Goodwin, var at de mekanismene Backer rolig fester sin lit til, nettopp ikke var kommet i stand, og den vanskelige rettssituasjonen for den minoriteten det gjaldt, dermed hadde vedvart over flere år.

Høyesterettsdommer Jens Edvin Skoghøy har også kritisert EMD for dennes bruk at evolutiv fortolking. Hans kritikk fremstår som balansert. Likevel setter han ikke evolutiv tolking inn i folkerettslig sammenheng, utover kort å sammenligne med Menneskerettskomiteens og EU-domstolens praksis. Det kanskje viktigste ankepunktet han trekker frem, er at evolutiv fortolking i internasjonale håndhevingsorganer reiser «spørsmål om forholdet til statssuverenitetsprinsippet i folkeretten».79 Hans konklusjon er at «EMD har gått for langt».80 Med norsk statsforfatning som modell fremholder han at:

«… det at rettsutvikling ved domstolene må skje i samspill med lovgivende myndigheter[,] passer også ved tolkingen av internasjonale konvensjoner. For at ikke tolkingen skal komme i strid med de grunnleggende ideer om folkesuverenitet og demokrati, bør internasjonale håndhevingsorganer ved tolkingen av konvensjoner legge stor vekt på hva demokratisk valgte lovgivende myndigheter i konvensjonsstatene mener.»81

Med det folkerettslige bakgrunnsteppet som internasjonale domstoler og tribunalers rettspraksis utgjør, kan en spørre seg om det er en god beskrivelse å si for eksempel at evolutiv eller dynamisk tolking er så mye «mer utbredt» i menneskerettsorganenes praksis enn i den generelle folkeretten. Som eksemplene fra den generelle folkeretten viser, ville det være mye mer oppsiktsvekkende om EMD og FNs menneskerettsorganer ikke skulle fortolke henholdsvis EMK og FN-konvensjonene evolutivt. En slik tilbakeholdenhet sammenlignet med generell folkerett ville ha krevet helt spesielle grunner.

Når det mer spesifikt gjelder Skoghøys kritikk om at EMD må ta hensyn til statenes praksis, er det slik at EMD gjør nettopp hva Skoghøy etterlyser. Goodwin mot Storbritannia viser dette med tydelighet: EMD sa at det var bare fordi så mange av Europarådsstatene hadde forandret sin lovgivning med hensyn til kjønnsskifte, at Domstolen syntes det var riktig å tolke traktattermene det gjaldt, evolutivt. EMDs tilnærming til evolutiv fortolking og statenes etterfølgende praksis har senere vært oppsummert av EMDs storkammerdom i A, B og C mot Irland fra 2010, hvor storkammeret sa:

«The existence of a consensus has long played a role in the development and evolution of Convention protections beginning with Tyrer v. the United Kingdom, the Convention being considered a ‘living instrument’ to be interpreted in the light of present-day conditions. Consensus has therefore been invoked to justify a dynamic interpretation of the Convention.»82

Også Folkerettskommisjonen har påpekt den utstrakte tilbakeholdenheten som EMD har utvist med hensyn til evolutiv fortolking:

«Indeed, whenever the Court has recognised that it is engaging in ‘evolutive interpretation’, it has invariably referred to state, social or international legal practice. Such reference to state, social or international practice also serves to limit and even to exclude more expansive interpretations of rights which might flow from putting an abstract emphasis on the ‘object and purpose’ of the Convention or on one of its provisions. Thus, when the Court engages in ‘evolutive interpretation’ ‘in the light of present-day conditions’ by referring to more or less specific state, social or international legal practice, such openly inter-temporal interpretation on the basis of subsequent developments is a means of interpretation with distinctive features if compared to the commonly more abstract ‘object and purpose’ approach.»83

I to nylig avsagte dommer har EMDs storkammer gått enda et steg lenger i den forstand at storkammeret har sagt at selv i tilfelle hvor det uomtvistelig foreligger konsensus blant traktatpartene, kan særegne forhold sette bom for evolutiv fortolking av traktattermen det gjelder. I Tanase mot Moldova fant Domstolen at

«… a review of practice across Council of Europe member States reveals a consensus that where multiple nationalities are permitted, the holding of more than one nationality should not be a ground for ineligibility to sit as a member of Parliament, even where the population is ethnically diverse and the number of MPs with multiple nationalities may be high».

Ikke desto mindre kom den til at «notwithstanding this consensus, a different approach may be justified where special historical or political considerations exist which render a more restrictive practice necessary».84

Dette var også tilfelle i A, B og C mot Irland, hvor EMDs storkammer kom til at det forelå bred europeisk konsensus når det gjaldt abortlovgivning; det var bare et klart mindretall som hadde så restriktiv abortlovgivning som Irland:

«In the present case, and contrary to the Government’s submission, the Court considers that there is indeed a consensus amongst a substantial majority of the Contracting States of the Council of Europe towards allowing abortion on broader grounds than accorded under Irish law.»85

Dette skulle ifølge EMDs generelle tilnærming tilsi at det var rom for evolutiv fortolking. Likevel fant Domstolen ikke at en evolutiv fortolking av artikkel 8 ville være riktig; den irske loven uttrykte det som for Irland var «profound moral values», og dermed mente Domstolen at den måtte være varsom for ikke å trå disse verdiene for nær. Sammenligner en med den generelle folkerett, ser en at EMDs tilnærming til evolutiv fortolking i første rekke er avmålt og konservativ.

Da Norge i «Grisebådommen» mistet de rike hummerfiskeriene ved Grisebåene, meddelte Revue générale de droit international public lakonisk at «les Norvégiens ont accepté sans mauvaise humeur excessive leur condamnation».86 Dersom en begynner å se evolutiv fortolking i dens riktige folkerettslige sammenheng, kan det lett bli til at en aksepterer også evolutiv fortolking uten for dårlig humør.

1 Affaire des biens britannique au Maroc espagnol (Espagne contre Royaume-Uni), 2 RIAA 615, særlig 722–727. Se for eksempel Arnold McNair, «The Law of Treaties», Oxford 1968, s.468; Antonio Remiro Brotóns, «Spanish Zone of Morocco Claims» i Rüdiger Wolfrum (red.), Max Planck Encyclopedia of Public Law, Oxford 2012.
2 Affaire des biens britannique 723. Norsk oversettelse: «traktaten fra 1783 søkte å gi den britiske regjernings konsulære utsending egnete lokaler og at ved begynnelsen av det nittende århundre var overetasjen i bygningen i Martin ansett for å oppfylle dette kravet».
3 Ibid. 725. Norsk oversettelse: «Rettighetene innebærer bare rett til å nyte fruktene av en ‘egnet’ residens; dette uttrykket må utvilsomt fortolkes fra et synspunkt basert på vår tids krav.»
4 Tyrer mot Storbritannia, EMDs dom 25. april 1978, avsnitt 31.
5Folkerettskommisjonen bruker i rapporten «Traktater over tid» termene om hverandre: Second Report for the ILC Study Group on Treaties over Time. Det samme gjelder EMD, som for eksempel i Goodwin mot Storbritannia, EMDs storkammerdom 11. juli 2002 avsnitt 74 omtaler sin tilnærming som både «dynamic and evolutive». Svært få forfattere forsøker å trekke et skille mellom de to termene; det eneste eksempel jeg har funnet, er Jan Helgesen, «What are the limits to the evolutive interpretation of the Convention?» foredrag i EMD 28.januar 2011.
6Arnold McNair, The Law of Treaties, Oxford 1968, s. 468.
7 Island of Palmas (Netherlands v. USA) Arbitration, II UNRIAA s. 829.
8Se Richard Gardiner, Treaty Interpretation, Oxford 2008 s. 253.
9Island of Palmas s. 845.
10Waldock, «Commentary on Draft Articles» i Yearbook of the International Law Commission II, 1964 s. 8.
11 Island of Palmas s. 829 (uthevet her).
12Se Taslim Olawale Elias, «The Doctrine of Intertemporal Law» American Journal of International Law 1980 s. 285–307 (s. 307).
13 Voldgiftsaken om Karolineøyene, 22. oktober 1885, trykket i MC Calvo, Le droit international: théorique et pratique, Paris 1888, 6. utg., s. 420–21.
14 Ibid. 420.
15 Ibid. 421. Norsk oversettelse: «for å gjøre denne suvereniteten effektiv».
16 Ibid. Norsk oversettelse: «anerkjennelsen av den suverenitet som var ervervet på bakgrunn av den gamle folkerett, er … begrenset av de regler som følger av moderne folkerett».
17Jules Basdevant, «Efficacité des Règles générales du droit de la paix», Recueil des Cours de Académie du Droit International, Haag 1936, s. 537.
18 The Guiana Boundary case (Brazil/Great Britain) 6. juni 1904, RIAA XI 11.
19 Ibid. 21–22.
20Jules Basdevant, «Efficacité des Règles générales du droit de la paix», Recueil des Cours de Académie du Droit International, Haag 1936, s. 536. Norsk oversettelse: «et visst ønske om å forlate retten til fordel for billighet og den minnelige løsning».
21 Recueil des sentences arbitrales, Affaire des Grisbadarna (Norvège/Suède), vol. XI, s. 147–166.
22Se analysen i Taslim Olawale Elias, «The Doctrine of Intertemporal Law» American Journal of International Law 1980 s. 285–307 (på s. 290).
23 Affaire des Grisbadarna s. 159. Norsk oversettelse: «For å konstatere hva som var den automatiske delelinjen av 1658, er det nødvendig å støtte seg på de rettsprinsipper som gjaldt på den tiden».
24Se Richard Gardiner, Treaty Interpretation, Oxford 2008 s. 257.
25Humphrey Waldock, «Commentary on Draft Articles» i Yearbook of the International Law Commission II, 1964 s. 10.
26Gerald Fitzmaurice, «The Law and Procedure of the International Court of Justice, 1951–54: General Principles and Sources of Law» (1953) British Yearbook of International Law s. 6.
27 Ibid.
28 Minquiers and Ecrehos Case (France/United Kingdom), ICJ Reports 1953, s. 47.
29Gerald Fitzmaurice, «The Law and Procedure of the International Court of Justice, 1951–54: General Principles and Sources of Law» (1953) British Yearbook of International Law s. 7.
30Taslim Olawale Elias, «The Doctrine of Intertemporal Law» American Journal of International Law 1980 s. 285–307 (s. 290–291).
31 Ibid. 291.
32Minquiers and Ecrehos Case (France/United Kingdom), ICJ Reports 1953, s. 56.
33Gerald Fitzmaurice, «The Law and Procedure of the International Court of Justice, 1951–54: Points of Substantive Law» (1955–56) British Yearbook of International Law 69.
34 Ibid. s. 56–57.
35Taslim Olawale Elias, «The Doctrine of Intertemporal Law» American Journal of International Law, 1980, s. 285 (s. 291) (uthevet her).
36Rosalyn Higgins, «Time and the Law: International Perspectives on an Old Problem» (1997) 46 International & Comparative Law Quarterly 501 (s. 519).
37 Nationality Decrees Issued in Tunis and Morocco (French Zone), PCIJ Series B, No. 4 (1923).
38 Ibid. 271.
39 Nationality Decrees s. 24.
40 Aegean Sea Continental Shelf (Greece v Turkey), ICJ Reports 1978, s. 3.
41 Ibid. avsn. 76.
42 Ibid. avsn. 77.
43 Case Concerning the Dispute Regarding Navigational and Related Rights (Costa Rica mot Nicaragua) [2009] ICJ General List no 133. Se Morten Ruud & Geir Ulfstein, Innføring i folkerett, 4. utg. Oslo 2011, s. 91–93.
44 Costa Rica mot Nicaragua avsnitt 44.
45 Ibid. avsnitt 48.
46 Ibid.
47 Ibid. avsnitt 52.
48 Ibid. avsnitt 54.
49 Ibid. avsnitt 55.
50 Ibid. avsnitt 56.
51 Ibid. avsnitt 58.
52 Ibid. avsnitt 59.
53 Ibid. avsnitt 60.
54 Ibid. avsnitt 64.
55 Ibid. avsnitt 65.
56 Ibid. avsnitt 66 (uthevet her).
57 Ibid. avsnitt 70.
58 Ibid.
59Se særlig Legal Consequences for States of the Continued Presence of South Africa in Namibia (South-West Africa) notwithstanding Security Council Resolution 276, ICJ Reports 1971, s. 31; Dispute concerning Filleting within the Gulf of St Lawrence («La Bretagne») (Canada/Frankrike) (1986) 82 International Law Reports s. 591 på s. 619; «Young Loans Arbitration» (Belgia, Frankrike, Sveits, Storbritannia & USA mot Tyskland (1980) International Law Reports s. 495; Affaire de la delimitation de la frontier maritime entre la Guinée-Bissau et le Sénégal, 31. juli 1989, RSA, Vol. XX s. 119–213 avsnitt 85; United States–Import Prohibition of Certain Shrimp and Shrimp Products, WTIDS58/AB/R, 12 October 1998; China – Measures Affecting Trading Rights and Distribution Services for Certain Publications and Audiovisual Entertainment Products, WT/DS353/AB/R (avgitt 19. januar 2010); Case Concerning Pulp Mills on the River Uruguay (Argentina v. Uruguay) ICJ 20. april 2010 avsnitt 204. Se også Morten Ruud & Geir Ulfstein, Innføring i folkerett, 4. utg. Oslo 2011, s. 89–93.
60«Arbitration regarding the Iron Rhine (‘IJzeren Rijn’) Railway» (Belgia mot Nederland), 24.mai 2005.
61 Ibid. avsnitt 17.
62 Ibid. avsnitt 79.
63 Ibid. avsnitt 79.
64 Nationality Decrees s. 24.
65Legal Consequences for States of the Continued Presence of South Africa in Namibia (South-West Africa) notwithstanding Security Council Resolution 276, ICJ Reports 1971, s. 31.
66 Aegean Sea s. 3.
67United States–Import Prohibition of Certain Shrimp and Shrimp Products, WTIDS58/AB/R, 12 October 1998. Se Mads Andenæs & Stefan Zleptnig, «Proportionality: WTO Law in Comparative Perspective» Texas International Law Journal 2007 s. 371–427 (s. 412–415).
68 Ibid. avsnitt 80. Det er verdt å merke seg at tribunalet med ordene «the intertemporal rule» bare refererer til regelens første del; se kritikken på dette punktet i Richard Gardiner, Treaty Interpretation, Oxford 2008 s. 277.
69ICJ Reports 1997, s. 7 på s. 67–68, avsnitt 112.
70 Iron Rhine avsnitt 82–83.
71Morten Ruud og Geir Ulfstein, Innføring i folkerett, 4. utg. Oslo 2011, s. 91–93
72Jf. Mads Andenæs og Andreas Motzfeldt Kravik, «Norske verdier og EMK» Lov og Rett, 2010 s. 579–599.
73«FNs Konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) – Spørsmål om tilleggsprotokoll om individklageordning», brev av 6. januar 2006, s. 7.
74«Frivillig tilleggsprotokoll om individuell klagerett til FNs konvensjoner om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (TP ØSK) – konsekvenser av norsk tiltredelse», brev av 22.november 2009, s. 2.
75 Inge Lorange Backer, «Den europeiske menneskerettsdomstol: Utviklingen i praksis og forholdet til nasjonal suverenitet» Nytt norsk tidsskrift 2009 s. 278–285.
76 Goodwin mot Storbritannia.
77 Ibid. avsnitt 74.
78Inge Lorange Backer, «Den europeiske menneskerettsdomstol: Utviklingen i praksis og forholdet til nasjonal suverenitet» Nytt norsk tidsskrift 2009 s. 278–285.
79Jens Edvin Skoghøy, «Dynamisk tolking i internasjonale domstoler som fenomen, problem og effektivitetsgaranti» Lov og Rett 2011 s. 511–530. Se imidlertid Costa Rica mot Nicaragua avsnitt 48 og Morten Ruud og Geir Ulfstein, Innføring i folkerett, 4. utg. Oslo 2011, s. 93.
80Jens Edvin Skoghøy, «Dynamisk tolking i internasjonale domstoler som fenomen, problem og effektivitetsgaranti» Lov og Rett 2011 s. 511–530.
81 Ibid.
82 A, B & C mot Irland, EMDs storkammerdom 16. desember 2010, avsnitt 234 (referanser utelatt).
83 Second Report for the ILC Study Group on Treaties over Time: Jurisprudence under Special Regimes Relating to Subsequent Agreements and Subsequent Agreements and Subsequent Practice avsnitt 1.4.3.
84 Tanase mot Moldova, EMDs storkammerdom 27. april 2010, avsnitt 172.
85 A, B og C mot Irland avsnitt 235.
86«Un conflit de limites maritimes entre la Norvège et la Suède: l’affaire des Grisbâdarna» Revue générale de droit international public 1910 s. 177–189 (s. 189). Norsk oversettelse: «Nordmennene aksepterte uten for dårlig humør den for dem ufordelaktige dommen».

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon