Siden Lovdata ble etablert i 1981, er det norske rettssystem blitt endret ved inkorporasjon av et betydelig internasjonalt rettskildemateriale med forrang foran annen lovgivning.

En stor del av dette materialet blir håndhevd av internasjonale håndhevingsorganer som anvender en utviklende – «dynamisk» – tolkingsmetode. I tillegg til at utviklende tolking gjør rettsanvendelsen usikker, reiser tolkingsmetoden spørsmål om forholdet til statssuverenitetsprinsippet i folkeretten og om forholdet til prinsippet om folkesuverenitet.

Alternativet til dynamisk tolking er statisk tolking, som overlater rettsutviklingen til konvensjonsstatene og lovgivende organer. Dersom internasjonale konvensjoner skal tolkes uten hensyn til samfunnsutviklingen, vil konvensjonene ikke fungere like effektivt, og borgernes rettsbeskyttelse kunne bli teoretisk og illusorisk.

I denne artikkelen, som bygger på foredrag 26. mai 2011 ved Lovdatas 30-årsjubileum, blir det først redegjort for dynamisk tolking som fenomen. Deretter blir det drøftet hvilke problemer utviklende tolking reiser, og hva som er fordelen med denne tolkingsmetoden.

Artikkelforfatteren konkluderer med at mens EU-domstolen og FNs menneskerettskomité synes å ha et edruelig forhold til rettsutvikling, har Den europeiske menneskerettsdomstol i enkelte avgjørelser gått for langt i utviklende konvensjonstolking.