Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Forvaltningsvedtak som bristende forutsetning for en dom

Magne Strandberg er cand.jur. (2005) og ph.d. (2010). Han arbeider for tiden som førsteamanuensis ved juridisk fakultet Universitetet i Bergen.

  • Side: 531-550
  • Publisert på Idunn: 2011-11-28
  • Publisert: 2011-11-28

Artikkelen handler om dommens rettskraft i tilfeller der et senere forvaltningsvedtak utgjør en bristende forutsetning for dommen, dvs. når forvaltningsvedtaket blir annerledes enn dommen forutsatte at det kom til å bli. Artikkelen gjelder i første rekke den nye særregelen i tvisteloven §19-15 (4), men ser også litt på det allmenne problemet om bristende forutsetninger for dommer. Forfatteren argumenterer for at særregelen bør tolkes innskrenkende på noen punkter.

1 Innledning1

Rettskraften er én av dommens idealtypiske egenskaper. Men selv om det er enighet om at dommer skal ha rettskraft, har det vært en diskusjon om hvordan rettskraftreglene skal forstås når etterfølgende forhold er en bristende forutsetning for en dom.2 Dette er tilfeller der en dom bygger på en forutsetning om hvordan noe vil bli i frem-tiden, men når fremtiden en gang kommer viser det seg at forutsetningen ikke slår til. Dommen legger f.eks. til grunn at skadelidte vil bli frisk etter å ha gjennomgått en operasjon, men etter operasjonen er skadelidte like syk som tidligere. Enhver dom som bygger på en prognose, kan bli utsatt for bristende forutsetninger, men innholdet i forutsetningene kan være så ulike at deres eneste fellestrekk ser ut til å være at det stort sett er uklart om de påvirker dommens rettskraft. Denne uklarheten er i liten grad redusert av tvisteloven.

Tvisteloven §19-15 (4) ser imidlertid ut til å skape rettslig klarhet om noen av de bristende forutsetninger en dom kan bli utsatt for. Den gir en regel om at rettskraften av en eldre dom ikke hindrer ny sak når et vedtak fra en offentlig myndighet er en bristende forutsetning for dommen. Den gjelder f.eks. når en dom bygger på at en erstatning ikke er skattepliktig, men skatteetaten senere fatter vedtak om at den er skattepliktig. Den gjør at skadelidte kan gå til ny sak for å få justert erstatningen slik at han får dekning for utgifter til skatt. Det er en regel om at en ny dom (dom nr. 2) gir mulighet til å revidere en eldre rettskraftig dom (dom nr. 1).

Denne artikkelen skal primært handle om tvl. §19-15 (4). Selv om bestemmelsen språklig sett er ganske klar, er det en rekke problemer knyttet til den. Problemene er klarest for dommer om erstatning for fremtidig ervervstap ved personskade og for erstatning etter rådighetsinnskrenkninger. Det er slike erstatningskrav som blir brukt som eksempler i denne artikkelen. Men før vi ser på særregelen i tvl. §19-15 (4), må vi se litt på de generelle reglene om bristende forutsetninger for dommer. Vi skal ikke gå dypt inn i disse reglene, men bare vise at det finnes allmenne regler som gjelder for tilfeller utenfor anvendelsesområdet til §19-15 (4). Dessuten vil det generelle problemet om bristende forutsetninger for dommer tvinge frem en bred legislativ vurdering som også er relevant i tolkingen av tvl. §19-15 (4).

2 Allment om bristende forutsetninger

2.1 Bristende og uriktige forutsetninger

Først må vi si litt allment om problemet om bristende forutsetninger og hvordan det avviker fra noen lignende problemer. Vi skiller først mellom bristende og uriktige forutsetninger. I avtaleretten brukes dette for å skille de uriktige forutsetninger som hadde sviktet ved avtaleinngåelsen fra de bristende forutsetninger som svikter senere.3 På samme måte kan prosessretten skille de uriktige forutsetninger som hadde sviktet på domstidspunktet fra de bristende forutsetninger som svikter senere. En dom lider av uriktige forutsetninger hvis domspremissene strider mot noe som forelå på domstidspunktet. En dom lider av bristende forutsetninger når domspremissene strider mot noe som inntraff etter domstidspunktet. Reglene om bristende forutsetninger i prosessretten trenger ikke å innebære det samme som reglene i avtaleretten,4 men skillet mellom uriktige og bristende forutsetninger angir to prosessuelle problemer som reguleres av ulike regelsett.

Uriktige forutsetninger styres av gjenåpningsreglene i tvl. kap. 31. Gjenåpning er et ekstraordinært rettsmiddel som gjør at et krav kan behandles selv om det er rettskraftig avgjort i tidligere dom. Adgangen til gjenåpning er snever. Vilkårene er uttømmende angitt i tvl. kap. 31. Ved en umiddelbar lesing kan det virke som tvl. §31-4 bokstav a også gjelder bristende forutsetninger:

«Gjenåpning kan begjæres … hvis opplysninger om faktiske forhold som var ukjent da saken ble avgjort, tilsier at avgjørelsen høyst sannsynlig ville blitt en annen».

Men de nye opplysningene må angå faktiske forhold som hadde inntruffet da sak nr. 1 ble tatt opp til doms.5 Det vanligste er nye bevis om eldre rettsfakta, f.eks. et nytt DNA-bevis i en sak om farskap. Regelen er bare formulert for tilfeller der dom nr. 1 var feil allerede da den ble avsagt.6 Den gjelder når samtidige eller fortidige forhold rokker ved en dom (uriktige forutsetninger), men ikke når senere forhold rokker ved en dom (bristende forutsetninger).7

Dette betyr ikke at rettskraft nødvendigvis stenger for ny behandling. Problemet om bristende forutsetninger angår adgangen til ny sak, i motsetning til gjenåpning som dreier seg om å åpne opp den gamle saken på nytt. Skillet mellom det å åpne en ny sak og det å gjenåpne en eldre sak er noe kunstig, men har viktige konsekvenser. Virkningen av gjenåpning er at den gamle saken åpnes opp slik den stod i instansen som sist behandlet den, jf. tvl. §31-2 (2). Prosessuelt sett er det da den samme saken som behandles på nytt. Å åpne ny sak innebærer at sak nr. 2 regnes som en annen enn sak nr. 1. Denne saken behandles for ordinær førsteinstans. Dessuten er gjenåpning som sagt begrenset av flere positive regler, f.eks. fristen på 10 år i tvl. §31-6 (2), som ikke gjelder for å få ny sak.

De forutsetninger som var uriktige på domstidspunktet behandles altså av et regelsett, de som brister senere behandles av et annet. Domstidspunktet er siste gang saken ble tatt opp til doms. Hvis saken har vært realitetsbehandlet i flere instanser er det når saken ble tatt opp til doms i siste instans.8 Hvis saken ble tatt opp til doms flere ganger i siste instans, dvs. at den ble reassumert etter tvl. §9-17 (2), er det den siste gangen saken ble tatt opp til doms i den instansen.

2.2 Bristende forutsetninger og andre former for nye rettsfakta

Vi skiller altså mellom de forutsetninger som var uriktige på domstidspunktet og de som brister senere. Men ikke enhver relevant omstendighet som skjer etter domstidspunktet er en bristende forutsetning. Det er riktignok vanlig å se «nye rettsfakta» (eller «facta supervenientes») som én problemtype i rettskraftlæren.9 Men «nye rettsfakta» dekker mange typetilfeller. Bristende forutsetninger er ett av dem. Jeg skal ikke gi en katalog over disse typetilfellene, men vil gi to distinksjoner som viser hva bristende forutsetninger ikke er:

Vi skiller først mellom rettsfakta om et nytt krav og rettsfakta om samme krav. Når nye rettsfakta gir et nytt krav, er det uproblematisk å gi ny sak fordi dette uansett er utenfor rettskraften til dom nr. 1. Hva som er ett og samme krav, følger samme retningslinjer som i rettskraftlæren ellers.10

Vi skiller også mellom de dommer som bygger på hva som har skjedd frem til saken tas opp til doms og de som bygger på en forutsetning om at noe vil skje i fremtiden.11 Det første er når dom nr. 1 bygger på det som er skjedd frem til domstidspunktet uten å gi en prognose om hva som vil skje i fremtiden, men der senere utvikling likevel er relevant. Vi tenker at dom nr. 1 avsies i mars og konkluderer med at det foreligger forsinkelse, men at den ikke har vart lenge nok til at kreditor kan heve avtalen. I juni går kreditor til ny sak der han påstår at forsinkelsen har vedvart slik at det nå er grunnlag for heving. Dom nr. 1 er da ikke til hinder for ny sak. Her er det snakk om nye rettsfakta, men ikke om bristende forutsetninger. Dom nr. 1 bygger ikke på en forutsetning som brister. Det er mer slik at sak nr. 2 dreier seg om mer enn dom nr. 1 – det er en fortsettelse som dom nr. 1 ikke sier noe om. Dom nr. 2 dreier seg om nye forutsetninger, dvs. forutsetninger som inngår i denne dommen, men som ikke inngikk i dom nr. 1.

Bristende forutsetninger er når dom nr. 1 gir en prognose som viser seg ikke å slå til. Dette skjer bl.a. i utmåling av erstatning for fremtidig tap ved personskade. Vi tenker oss at dom nr. 1 stipulerer tapet under forutsetning om at skadelidte er arbeidsufør resten av livet. Ett år senere viser det seg at han er blitt frisk og har begynt i ny jobb der han tjener like mye som før skaden. At skadelidte er blitt arbeidsfør er en bristende forutsetning for dommen, slik at spørsmålet er om rettskraften av dom nr. 1 stenger for at skadevolder kan få ny sak for å få redusert erstatningen. Dette er – på samme måte som forsinkelseseksemplet – en sak med nye rettsfakta. Men i motsetning til forsinkelsestilfellet er det langt fra klart at rettskraften av dom nr. 1 ikke hindrer ny sak.

2.3 Generelle regler om bristende forutsetninger?

Spørsmålet om når man kan gå til ny sak som følge av bristende forutsetning, er vanskelig. Det er ingen generell lovregel om dette. Tvisteloven §19-15 (4) og skl. §3-8 løser noen spesielle tilfeller, men de kan verken tolkes antitetisk eller gi grunnlag for generelle prinsipper.12 De fleste høyesterettsavgjørelsene om bristende forutsetninger angår primært gjenopptakelse etter tvml. §407 nr. 6. De fleste avgjørelsene avviser dette som gjenopptakelsesgrunn, men sier sjelden noe om adgangen til ny sak. I Rt. 1999 s. 1916 uttaler imidlertid Høyesterett seg om dette: Frostating lagmannsrett hadde tilkjent Jon Melhus 119500 kroner i erstatning etter oppretting av et naturreservat. Retten la til grunn at Melhus ville få tillatelse fra landbruksmyndighetene til å hente ut grus fra et uttak utenfor vernesonen. Melhus søkte senere om dette, men fikk avslag. Han begjærte derfor dommen gjenopptatt. Førstvoterende avviste begjæringen fordi nye rettsfakta ikke gir grunnlag for gjenopptakelse. Andrevoterende kom (med tilslutning fra tre dommere) til samme konklusjon som førstvoterende, men la til noen momenter i begrunnelsen. Mot slutten skriver han:

«Slik erstatningssaken nå står, etter at statens egen forutsetning om at det vil bli gitt dispensasjon fra forbudet i jordloven §9 har sviktet, har Melhus etter min mening et krav på ved et nytt skjønn å få fastsatt erstatning ut fra den forutsetning at uttak av grus ikke lovlig kan skje på den delen av hans eiendom som ligger utenfor vernesonen, med mindre vedtaket om å nekte dispensasjon blir omgjort.» (s. 1923)

Kjennelsen bekrefter at man ikke kan gjenoppta saken når nye forvaltningsvedtak strider mot forutsetningene i en dom, men legger i et obiter dictum avsagt under dissens til grunn man kan gå til ny sak. Kjennelsen sier ikke noe om hvilke kriterier som må være innfridd for å få ny sak, men er svært konkret begrunnet. Den er dermed så spesiell at den ikke gir grunnlag for en generell lære om bristende forutsetninger, noe også tvistelovens forarbeider bygger på.13 Tvistemålsutvalget er enig i at det bør være adgang til ny sak under de betingelser som forelå i Rt. 1999 s. 1916, men la til «at det må stilles strenge krav til grunnlaget for å sette en rettskraftig dom til side på grunn av bristende forutsetninger».14 Det burde gis regler om når det er adgang til ny sak, men etter å ha vært i sterk tvil falt utvalget ned på at det heller burde reguleres av spesielle materielle regler enn av en generell regel i tvisteloven.15 Utvalget formulerte også en regel, nå skl. §3-8, om at rettskraft ikke hindrer ny sak om et erstatningskrav når en personskade senere er blitt vesentlig verre enn dommen la til grunn.16 Justisdepartementet sluttet seg stort sett til Tvistemålsutvalgets vurderinger. Adgangen til ny sak burde variere etter sakstypen og det som har endret seg.17 Også departementet nøyde seg derfor med særregler; man videreførte Tvistemålsutvalgets regel om personskade, og la til tvl. §19-15 (4). Selv om disse forarbeidene drøfter problemet om bristende forutsetninger grundig, ender det ikke i et generelt lovforslag. Rettskildemessig sett er drøftelsene dermed ikke lovforarbeider i vanlig forstand. Det er mer teoretiske gjennomganger av en eksisterende rettstilstand enn vurderinger som ender i en lov som tolkes på bakgrunn av forarbeidene. De har da ikke på langt nær den vekt som for-arbeider vanligvis har.

Vi har dermed en spesiell rettskildesituasjon; tilfellet er ikke regulert av en generell lovregel, det er inngående behandlet i noen forarbeider som ikke er forarbeider i egentlig forstand og det er behandlet i én kjennelse som angår en meget spesiell sak, som gir en kort obiter-uttalelse, som er avsagt under dissens og der dissensen dreier seg om selve obiter-uttalelsen. Rettskildebildet gir et tomrom som må fylles med friere vurderinger som f.eks. systematiske argumenter bygget på generelle trekk ved rettskraftlæren eller mer verdimessige argumenter bygget på hensynene bak rettskraftreglene. Tomrommet utfylles ulikt av ulike teoretikere:

Skoghøy vil stort sett tillate ny sak når utviklingen går annerledes enn forutsatt.18 Så lenge det er påstander om nye rettsfakta, virker det som han stort sett vil tillate ny sak. Det er ikke et vilkår at de nye fakta er av en annen art enn de som ble tatt stilling til i sak nr. 1 så lenge de nye fakta er relevante. Og så lenge det ikke er åpenbart ugrunnet, er det nok at en part påstår (pretenderer) at nye rettsfakta har inntruffet. Denne vide adgangen til ny sak utledes fra to generelle trekk ved rettskraftlæren. For det første utledes den fra skillet mellom rettsfakta og bevisfakta. Rettsfakta er «faktiske omstendigheter som har umiddelbar relevans for hvorvidt en rettsregel skal komme til anvendelse eller ikke», mens bevisfakta er «faktiske omstendigheter som godtgjør eller indikerer at et rettsfaktum er til stede».19 Slutningen fra skillet mellom rettsfakta og bevisfakta er kritisert for å være sirkulær:

«En innvending er at man ikke har generelle regler om lempning av forpliktelser stiftet ved dommer som motstykke til den alminnelige lempningsregelen i avtaleloven §36 og ulovfestede prinsipper om bristende forutsetninger. En kjensgjerning blir ikke rettsstiftende uten en rettsregel som tillegger kjensgjerningen rettsvirkninger, og uten en forankring i slike regler vil en påstand om at noe er et rettsfaktum få preg av sirkelslutning.» (Schei mfl. 2007 s. 875–876).

Kritikken er ikke overbevisende. Det er den materielle retten som gjør noe til et rettsfaktum, det er ikke noe vi trenger en prosessuell lempingsregel for. At skadelidte er skadet, er et rettsfaktum fordi erstatningsreglene tillegger det betydning. Skoghøys bruk av skillet mellom rettsfakta og bevisfakta har likevel noe formelt over seg. Etter mitt syn blander han sammen hva som er nødvendig for å gå til ny sak og hva som er tilstrekkelig for dette. En påstand om nye rettsfakta er nødvendig for å anvende reglene om ny sak. Hvis det ikke foreligger nye rettsfakta, men bevisfakta eller eldre rettsfakta, så er det gjenåpningsreglene som gjelder. Men nye rettsfakta kan ikke i seg selv være tilstrekkelig til å få ny sak. I saker om erstatning for fremtidig tap kan det inntreffe nye rettsfakta hvert eneste år, hver eneste måned, hver eneste dag. En regel om at nye rettsfakta er tilstrekkelig for ny sak legger da til rette for en evig omkamp. Jeg kan ikke se at skillet mellom rettsfakta og bevisfakta er tilstrekkelig til å begrunne en rettstilstand som strider så sterkt mot hensikten med rettskraftreglene.

Den vide adgangen til ny sak utledes for det andre av at det bare «er rettstilstanden på det tidspunkt forhandlingene blir avsluttet og saken tatt opp til doms, som er rettskraftig avgjort»20. En rettskraftig dom kan da ikke hindre ny sak hvis det senere inntrer noe som kan begrunne samme krav som er påstått i den første saken. Men dette argumentet passer bare når de nye rettsfakta ikke er en bristende forutsetning for en dom (se pkt. 2.3). Å si at en dom bare normerer rettsforholdet ut fra forholdene på domstidspunktet, passer ikke når dommen bygger på prognoser om hva som vil skje i fremtiden.

Andre sier at hovedregelen er at en dom som bygger på prognoser, stenger for ny sak selv om det viser seg at prognosen ikke slår til.21 Dette har gode grunner for seg fordi argumentene for rettskraftreglene også slår til når en dom bygger på en prognose:

Det viktigste argumentet for rettskraftreglene er innrettelseshensynet, dvs. at man vet hva man kan disponere over i fremtiden.22 Partene bør få legge saken bak seg, gå videre i livet og innrette seg på at dommen blir stående. Saksøker må kunne innrette seg på at det han er tilkjent er hans og at det står til hans rådighet også i fremtiden. Den saksøkte som har gjort opp etter en rettskraftig dom, må kunne bygge sine budsjetter på at han ikke trenger å betale mer til saksøker om dette kravet. Og partene har ikke bare en rimelig forventning om å beholde det de er tilkjent, men også om å være ferdig med selve prosessen.23 Den som har vunnet skal kunne disponere trygt over tvistegjenstanden, og skal slippe å gå gjennom nye rettssaker for å få stadfestet dette. En sak bør derfor avvises når den gjelder et krav som er rettskraftig avgjort. Alt dette er like relevant for dommer som bygger på en prognose som for andre dommer.

Også prosessøkonomi er et argument for rettskraft. 24 Det er økonomisk ugunstig hvis det blir ny sak om samme krav. I sin enkleste form går dette ut på at en rettssak koster penger, slik at det må være grenser for hvor mange ganger samme sak kan prøves. Siden det også koster penger å føre ny sak i tilfeller med bristende forutsetninger, taler prosessøkonomiske hensyn for å respektere den rettskraftige dommen.

Et argument mot rettskraftreglene er at de kan gjøre at materielt uriktige dommer blir stående.25 Nå skal man være forsiktig med å si at rettskraftregler gir flere materielt uriktige dommer enn vi får hvis vi ikke hadde slike regler,26 noe som bl.a. skyldes at partene nok legger ned mer arbeid i å få saken opplyst når de vet at dette er deres eneste sjanse. Dette er også relevant når en dom bygger på en prognose. Hvis partene vet at dette er deres eneste sjanse, vil de trolig gjøre mer for å gi domstolen best mulig grunnlag for å gi en god prognose. Men det at materielt uriktige dommer blir stående, kan tilsi unntak fra rettskraftreglene i konkrete saker der det er klart at en dom er materielt feil. Dette er hovedgrunnen for gjenåpningsreglene. Og dette kan tilsi at man oftere bør gi ny sak ved bristende forutsetninger enn ved uriktige forutsetninger. For når en dom utsettes for bristende forutsetninger, kan man ofte vite at domsvirkningen er materielt uriktig. Hvis dommen bygger på at skadelidte ikke vil komme i lønnet arbeid igjen og frem-tiden viser at han begynner i lønnet arbeid, så er det klart at dommen er materielt feil. Slik er det sjelden ved uriktige forutsetninger, f.eks. er det vanskelig å vite at en person handlet på en bestemt måte ett år før dommen ble avsagt. Riktignok kan man av og til avdekke slike forhold når det senere dukker opp sterke bevis, men det tilhører unn-takene. Dette henger sammen med en generell forskjell mellom prognosevurderinger og vurderinger av fortid; prognosen blir ofte mer treffsikker etter hvert som tiden går, mens vurderinger av fortiden ofte blir vanskeligere etter hvert som tiden går. Man kan dermed si at det å unngå materielt uriktige dommer i sterkere grad taler for å innskrenke rettskraften av dommer som bygger på en prognose.

Det er likevel ikke opplagt at argumentet har stor vekt. Målet om materielt riktig dom er sentralt i sivilprosessen,27 men det er ikke klart at det er viktigere enn andre hensyn bak rettskraftreglene. Og avveiningen av målet om en materielt riktig dom og andre hensyn vil ofte være gjort i forarbeidene til de materielle reglene som pålegger domstolene å gjøre en prognose. Når domstolen gjør en prognose, er det fordi en materiell regel gir et krav som avhenger av fremtiden. I en personskadesak må dommeren gi en prognose fordi skl. §3-1 gjør at skadelidte kan kreve erstatning for fremtidig tap. Og erstatningen skal være en engangssum med mindre «særlige grunner» tilsier noe annet, jf. skl. §3-9. Når reglene om engangserstatning ble videreført, var det etter et valg om at det jevnt over er bedre at partene blir ferdig med saken enn at dommen ble helt riktig. Lovgiver var selvsagt klar over at dommer som bygger på prognoser ofte vil bli materielt uriktige, men valgte likevel engangserstatning som hovedregel:

«D e p a r t e m e n t e t legger stor vekt på oppgjørsprinsippet – ønskeligheten av å få gjort opp erstatningssaken en gang for alle – og mener derfor at engangserstatning fortsatt bør være den alminnelige erstatningsform.» (Ot.prp. nr. 4 1972–73, Om lov om endringer i erstatningslovgivningen m.m., s. 17)

Det departementet kaller «oppgjørsprinsippet» er stort sett det samme som at partene skal kunne disponere ut fra at oppgjøret er endelig, slik at det ligner overveielsene bak rettskraftreglene. Det blir da merkelig hvis rettskraftreglene skal formuleres på en måte som legger større vekt på hensynet til en materielt riktig dom enn det lovgiver har gjort i utarbeidelsen av den materielle regelen som kan gjøre en dom materielt riktig. I utarbeidelsen av skl. kap. 3 var holdningen også restriktiv om muligheten for ny sak ved bristende forutsetninger, noe man bare ville gi når det var «sterke grunner for det».28 Et annet aspekt ved oppgjørs- og innrettelseshensynet er at skadelidtes fremtidige valg i minst mulig grad bør påvirkes av muligheten for ny sak. Både for skadelidte og samfunnet er det ønskelig at skadelidte forsøker seg i arbeidslivet for å få ut sin mulige restervervsevne. Men hvis dom nr. 1 bygger på at skadelidte ikke vil komme i arbeid, vil han miste et incentiv til å gå ut i arbeid hvis det gjør at skadevolder kan få ny sak om erstatningen. Da kan det i realiteten bli slik at det skadelidte tjener går til inntekt for skadevolder. Dette er særlig uheldig hvis man åpner ny sak til skadelidtes ugunst (se pkt. 3.5). Dessuten kan det gjøre at skadevolder stadig vekk må følge med på hva skadelidte gjør, om han er blitt frisk, har begynt å jobbe osv.

Det er dermed grunn til å være tilbakeholden med å tillate ny sak. At fremtiden blir annerledes enn dommen bygger på, er ikke nok. Man bør bare få ny sak i spesielle tilfeller der gode grunner taler for det. Hvilke tilfeller det er snakk om, hvilke kriterier som må være oppfylt osv., er det vanskelig å si noe generelt om.

3 Tvisteloven §19-15 fjerde ledd

3.1 Oversikt

Tvisteloven §19-15 (4) gir rett til ny sak i noen tilfeller. Den gjør at dommens rettskraft ikke hindrer ny sak om samme krav hvis et offentlig vedtak er en bristende for-utsetning for dommen:

«Har en domstol eller offentlig myndighet innen ti år truffet en endelig avgjørelse som rokker vesentlig ved det som er lagt til grunn i en rettskraftig dom, kan dette likevel gjøres gjeldende i ny sak om samme eller andre krav.»

Selv om ordlyden stort sett er klar, er det flere tolkingsvansker her. Én grunn til dette er at regelen ikke var med i tvistemålsutvalgets forslag, men ble foreslått av departementet. Den er dermed ikke så grundig utredet som man kunne ønske. En annen grunn er at den ikke er lett å harmonere med argumentene bak rettskraftreglene. En tredje grunn er at den er motivert av Rt. 1999 s. 1816, men gir to utvidelser sammenlignet med den saken. Før vi ser på disse utvidelsene, ser vi på virkningen av tvl. §19-15 (4) og de viktigste vilkårene for å anvende den.

3.2 Regelen er en prosessregel

Vi ser først på hva tvl. §19-15 (4) innebærer når vilkårene er innfridd, dvs. hva det betyr at vedtaket likevel kan «gjøres gjeldende i ny sak». Bestemmelsen er en regel om rettskraft. At en dom har rettskraft betyr at den er bindende og endelig.29 Dette har en positiv og en negativ side.30 Den negative rettskraft gir domstolen plikt til å avvise et søksmål om samme krav som er rettskraftig avgjort i en tidligere dom, jf. tvl. §19-15 (3). Den positive rettskraft går ut på at en domstol i en senere sak om et annet krav skal legge til grunn den rettskraftige dommen, jf. tvl. §19-15 (2). Rettskraft er en kompetansebegrensning for domstolen. Domstolen kan ikke realitetsbehandle et krav som er rettskraftig avgjort, men har plikt til å legge den rettskraftige dommen til grunn.

Tvisteloven §19-15 (4) gjør unntak fra dette. Domstolen er ikke lenger bundet av en tidligere dom når et offentlig vedtak rokker ved den. Den gjør unntak både fra den negative og positive rettskraft, jf. ordene «ny sak om samme eller andre krav».31 Det virker derimot uklart om rettskraften opphører helt eller delvis etter tvl. §19-15 (4). Hvis rettskraften opphører delvis, er det bare den delen av dom nr. 1 som angår det nye vedtaket domstolen ikke er bundet av. Hvis en dom om fremtidig ervervstap er gitt under forutsetning om at erstatningen ikke er skattepliktig og skatteetaten deretter fatter vedtak om at den er skattepliktig, er det bare de delene i dom nr. 1 som angår skattevedtaket som kan tas opp på nytt. Resten av dommen har fortsatt rettskraft. Hvis rettskraften derimot opphører helt, kan dom nr. 2 ta opp alt ved det kravet som forvaltningsvedtaket er en bristende forutsetning for. Hvis dom nr. 1 forutsetter at erstatningen ikke er skattepliktig og skatteetaten deretter fatter vedtak om at den er skattepliktig, kan hele erstatningsutmålingen gjøres på nytt i dom nr. 2. Det er vanskelig å finne sterke kildeforankringer for den ene eller den andre løsningen her, man finner bl.a. ikke noe om det i forarbeidene. Men de beste grunner taler nok for at rettskraften bare opphører delvis: Bestemmelsen er et unntak fra en sterkt beskyttelsesverdig hovedregel om at en dom er bindende, slik at den ikke bør få større anvendelsesområde enn den uttrykkelig gir hjemmel for. Og intensjonen er vel at det skal være en revisjonsregel, dvs. at man i dom nr. 2 bare skal kunne revidere dom nr. 1 slik at den blir i samsvar med forvaltningsvedtaket – intensjonen er neppe at man skal behandle hele kravet på ny. Dette kan også støttes av prosessøkonomiske hensyn fordi det ikke kan være grunn til å revurdere f.eks. en hel erstatningsutmåling – som særlig ved personskade kan være meget omfattende og detaljert – bare fordi ett element i utmålingen har bristet. Hvis flere forhold i utmålingen har bristet, kan de øvrige bristende forutsetninger tas opp på ny hvis de allmenne ulovfestede reglene gir adgang til det (se pkt. 2.3).

Tvisteloven §19-15 (4) er likevel bare en regel om rettskraft. Den gir ikke i seg selv hjemmel for å revidere dom nr. 1, men for å realitetsbehandle spørsmålet om å revidere den. I revisjon av dommer må vi skille mellom prosessregler som sier hva domstolen kan realitetsprøve og materielle regler som sier hvordan realitetsspørsmålet skal løses. Tvisteloven §19-15 (4) er en prosessregel fordi den sier hva domstolene kan prøve. Den sier derimot ikke noe om utfallet av saken når domstolen ser på vedtakets betydning – dette er et materielt spørsmål. Dette spørsmålet kan likevel påvirkes av at det tidligere er avsagt dom om kravet (se pkt. 3.5).

Når domstolen avgjør om en sak skal avvises, er den som hovedregel bundet av det en part påstår (pretenderer) om de materielle spørsmål i saken.32 Når en part hevder at det har inntrådt bristende forutsetninger for en dom, er vanlig lære at domstolen under avvisningsspørsmålet er bundet av det parten påstår.33 En viss realitetsprøving skal domstolen likevel gjøre fordi den ikke er bundet av partenes pretensjoner hvis de er åpenbart uholdbare. Dette har støtte i noen dommer om endring av rettsforlik som følge av etterfølgende forhold, jf. Rt. 1987 s. 1154, Rt. 1992 s. 1711, Rt. 2000 s. 1668 og Rt. 2000 s. 2138. Hvis vi overfører dette til vårt problem, skulle det – med mindre det er åpenbart uholdbart – være nok at en part påstår at det er kommet et forvaltningsvedtak som rokker vesentlig ved dommen. At det har kommet et vedtak vil det sjelden være tvil om. Det vil likevel kunne være tvil både om tolkingen av dom nr. 1, om tolkingen av forvaltningsvedtaket og om hvilken materiell betydning vedtaket har for kravet som ble behandlet i dom nr. 1. Under avvisningsspørsmålet kan domstolen måtte gå langt i realitetsprøvingen av innholdet i dommen og forvaltningsvedtaket fordi det må til for å ta stilling til om vilkårene i tvl. §19-15 (4) er oppfylt. Det kan også argumenteres for at domstolen bør gå langt i realitetsprøvingen av hvilken materiell betydning vedtaket har. Til sammenligning krever gjenåpningsregelen i tvl. §31-4 at avgjørelsen «høyst sannsynlig ville blitt en annen», mens skl. §3-8 bare åpner for ny sak når det er «klar sannsynlighetsovervekt» for at forverringen av skadelidtes helse vil gi vesentlig høyere erstatning. Det er nok dristig å innfortolke et krav om at forvaltningsvedtaket med klar sannsynlighetsovervekt ville gitt en vesentlig endret rettsvirkning, men det gir på den annen side disharmoni i regelverket hvis dommerne under §19-15 (4) er bundet av partenes påstander med mindre de er åpenbart uholdbare.

3.3 Krav til vedtaket som skal utgjøre en bristende forutsetning

Tvisteloven §19-15 (4) tillater bare ny sak når visse krav til vedtaket er oppfylt, dvs. når en «domstol eller offentlig myndighet … har truffet en avgjørelse». Den omfatter ikke rent faktiske endringer og vedtak fra private. Den omfatter heller ikke vedtak fra offentlige organer som opptrer som private rettssubjekter. Bestemmelsen er derimot ikke begrenset til vedtak fra norske myndigheter, men gjelder også utenlandske vedtak.

Offentlige myndigheter fatter mange vedtak som kan være forutsetninger i en dom. Etter ordlyden i tvl. §19-15 (4) er der ingen begrensninger i hvilke avgjørelser som omfattes så lenge de er avsagt innen ti år og rokker vesentlig ved en dom. Forarbeidene legger likevel opp til at det bare er en viss type vedtak som kan gi ny sak:

«Bestemmelsen omfatter ikke de tilfeller hvor det ved ny lovgivning skjer en endring i gjeldende rett som også blir gitt virkning for rettsforhold som var oppstått på tidspunktet for loven eller forskriftens ikrafttredelse. Slike tilfeller må – som etter gjeldende rett – vurderes opp mot de alminnelige rettskraftregler, jf. 19-15 tredje ledd. Tilsvarende gjelder for spørsmålet om det er adgang til å anlegge ny sak dersom det som følge av vesentlige endringer i samfunnsforhold og holdninger, ny lovgivning på beslektede områder eller nye internasjonale konvensjoner, skjer en endring av hele rettsbildet på området». (Ot.prp. nr. 51 2004–2005 s. 442 v. sp.)

Den gjelder ikke vedtak som gir generelle endringer av rettstilstanden, men bare konkrete vedtak rettet mot en begrenset krets. Det virker som den gjelder når nye enkeltvedtak rokker ved dommen,34 men ikke når nye lover eller forskrifter rokker ved den. Grensen mellom enkeltvedtak og forskrift, er trolig omtrent som i forvaltningsloven §2. Vedtaket må etter sitt innhold være et enkeltvedtak, men utover dette er det ikke noe krav til innholdet i det. Det er heller ikke et krav at en av partene i dom nr. 1 er part i vedtaket. Dessuten virker det som regelen gjelder hvis et nytt enkeltvedtak kommer som følge av endringer i lover og forskrifter. Hvis en dom legger til grunn at en erstatning er skattepliktig og det gis en ny lov som opphever skatteplikten og deretter gir et enkeltvedtak om at erstatningen ikke er skattepliktig, virker det som tvl. §19-15 (4) gir rett til ny sak.

Vedtaket må være «endelig». Dette betyr at det ikke kan påklages eller påankes.35 Det er trolig nok at vedtaket ikke kan påankes innen forvaltningen, mens det trolig ikke kreves at det er tatt inn for domstolene. Hvis den som får vedtaket mot seg ikke griper alle klage- og ankemuligheter, kan man spørre om han mister muligheten for å anvende tvl. §19-15 (4). Det virker kanskje urimelig om den som taper forvaltningsvedtaket kan gå til ny rettssak hvis han ikke har gjort det han kan for å angripe vedtaket. Men dette er nok en materiell innsigelse som bare kan inngå i selve realitetsbehandlingen, slik man i en erstatningssak kan spørre om det går under tapsbegrensningsplikten. Det kan neppe medføre avvisning.

Bestemmelsen gjelder bare vedtak som kommer innen ti år. Friststarten må vel være når dom nr. 1 ble rettskraftig. Fristavbrytelsen må være når vedtaket er «truffet», slik at det er nok at det er fattet innen ti år etter at dommen er blitt rettskraftig – det trenger ikke å ha blitt endelig. Etter forarbeidene er det også et vilkår at kravet ikke er foreldet.36 Men dette er merkelig fordi foreldelse er et realitetsspørsmål. Dessuten gir det bare mening hvis man sier at enkeltvedtaket gjør at det oppstår et nytt krav med sin egen foreldelsesfrist.

Tvisteloven §19-15 (4) gjelder bare vedtak som «rokker vesentlig ved det som er lagt til grunn i en rettskraftig dom». Også skl. §3-8 har et vesentlighetskrav. Forarbeidene til tvl. §19-15 (4) sier at det må gjøres en «konkret helhetsvurdering» og at «den etterfølgende myndighetsbeslutning må endre på noe som har vært av sentral betydning for sakens utfall».37 Det er ikke nok at domspremissene vil bli annerledes, men domsvirkningen må endres. Dommeren må her gjøre en viss realitetsbehandling, bl.a. om det nye vedtaket i det hele tatt kan gi en vesentlig annen rettsvirkning.

Tvisteloven §19-15 (4) gjelder også når en dom er en bristende forutsetning for en dom. Tolkingsproblemene er like store for senere dommer som for senere forvaltningsvedtak. Ordlyden er også like misvisende. Jeg skal ikke forsøke å presisere disse uklarhetene, men vil overføre noen av betraktningene om forvaltningsvedtak til nye dommer. Hvis vi overfører skillet mellom enkeltvedtak, som er omfattet av tvl. §19-15 (4), og lover og forskrifter, som ikke er omfattet, så skulle man anta at det bare er rettskraftvirkningen av den nye dommen som kan gi ny sak etter tvl. §19-15 (4). Bevis- og prejudikatvirkningen skal ikke gi rett til ny sak. Bestemmelsen gjelder dermed hvis dom nr. 1 mellom A og B forutsetter at skadelidte (A) har krav på å få dekket visse utgifter fra en tredjeperson (C), men der en senere dom mellom A og C frifinner C for dette. Da gjør tvl. §19-15 (4) at A kan få ny sak mot B. Den gjelder derimot ikke hvis dom nr. 1 mellom A og B frifinner B for et krav og det deretter i en dom mellom A og C kommer frem faktiske opplysninger som tilsier at B skulle tapt i dom nr. 1. Et slikt tilfelle vil eventuelt gi gjenåpning etter tvl. §31-4 bokstav a. Tvisteloven §19-15 (4) gjelder heller ikke hvis dom nr. 1 bygger på en bestemt rettsforståelse som endres i en senere dom. – Hvis en ny dom forrykker forutsetningen for dom nr. 1, må den nye dommen være rettskraftig før det kan åpnes ny sak, jf. at den er «endelig».

3.4 Ny sak mellom private?

Tvisteloven §19-15 (4) er motivert av obiter-utsagnet i Rt. 1999 s. 1816, men gjør mer enn å kodifisere det. Saken gjaldt en kommune som måtte betale erstatning til en privat part etter opprettelse av et naturreservat der ansvaret ble estimert under forutsetning om at den private ville få tillatelse til å hente ut grus. Det offentlige organet som behandlet søknaden, ga ikke tillatelse til å hente ut grus. Erstatningen etter en offentligrettslig myndighetsutøvelse (rådighetsinnskrenkning) er da uriktig utmålt fordi domstolen tok feil om hvordan et annet organ ville utøve sin offentligrettslige myndighet (grusuttak). Høyesterett uttalte at saken kan behandles på ny, noe Tvistemålsutvalget og Justisdepartementet sluttet seg til under forberedelsen av tvisteloven. Hovedbegrunnelsen er at offentlige organer bør identifiseres med hverandre:

«Det bærende hensyn bak en slik begrenset regulering av rettskraftvirkningen er at det offentliges forskjellige organer bør identifiseres med hverandre.» (Ot.prp. nr. 51 2004–2005 s. 265 v. sp.)

Dette gir et rimelig krav om konsistens mellom offentlige vedtak. Kravet kan begrunnes med at det offentlige må ha ansvar for at rettsreglene som regulerer når og på hvilke vilkår private skal få ulike tillatelser, er klare nok. Departementet hevder også at en slik regel har mest for seg når det offentlige er part i rettssaken, men den skulle også gjelde saker mellom private:

«Her kan det sies å være mer åpent rettspolitisk hvem av partene som bør bære risikoen for at det offentlige treffer en avgjørelse som rokker vesentlig ved det som er lagt til grunn i dommen. D e p a r t e m e n t e t har vært i tvil om dette bør overlates til avklaring i rettspraksis, men er blitt stående ved at den foreslåtte regelen bør gjelde generelt.» (Ot.prp. nr. 51 2004–2005 s. 265 v. sp.)

Departementet begrunner ikke dette, men er «blitt stående ved» at regelen bør gjelde generelt. Det eneste departementet skriver om dette i kommentarene til bestemmelsen, er:

«Det kan også tenkes tilfeller hvor fjerde ledd kommer til anvendelse i en sak mellom to private parter» (Ot.prp. nr. 51 2004–2005 s. 442 v. sp.)

Begrunnelsen kan ha vært at regelen sjelden kommer til anvendelse mellom private. Men for noen kravstyper er det grunn til å tro at offentlige vedtak ofte kan rokke ved dommer mellom private. Saker om erstatning for fremtidig tap bygger på mange forutsetninger om fremtidige vedtak, f.eks. om trygdeytelsene skadelidte får (uføretrygd, alderspensjon, attføring, rehabilitering osv.), om hva han får i sosialstøtte og hva han må betale i skatt. Det kan også bli snakk om vedtak med fjernere tilknytning til skaden, f.eks. vedtak som trengs for at skadelidte får ombygge sin bolig slik at den passer for en funksjonshemming han har fått etter skaden.

En slik innskrenking av dommens rettskraft bør ha gode grunner for seg. Men den eneste begrunnelse departementet gir – argumentet om at ulike offentlige organer identifiseres med hverandre – kan ikke ha stor vekt i saker der det offentlige ikke er part. Og det er grunn til å minne om at hensynene bak rettskraftreglene er like sterke her som ellers.38 Innrettelseshensynet er like viktig når et enkeltvedtak gjør at en dom brister som når noe annet gjør at en dom brister. I spesielle tilfeller kan det hende at hensynet ikke slår til, f.eks. hvis en dom legger til grunn at erstatningen er skattepliktig og det senere kommer et vedtak om at erstatningen ikke er skattepliktig. Erstatningen beregnes da slik at skadevolder må betale noe ekstra slik at skadelidte får dekket utgiften til skatt. Når det senere viser seg at erstatningen ikke er skattepliktig, er det ingen grunn til å verne skadelidte mot å betale pengene tilbake til skadevolder. Selv om skadelidte er tilkjent noen kroner ekstra i erstatning, har han ingen berettiget forventning om å beholde dem. Han må forvente at pengene skal betales til skattemyndighetene. Hvis han slipper dette, bør skadevolder få dem tilbake. Men dette gjelder bare når en dom bygger på at saksøker må yte noe til det offentlige som det viser seg at han slipper. Iandre tilfeller er det vanskelig å se noen grunn til at tvl. §19-15 (4) bør gjelde i saker mellom private.

Rettskildemessig er dette vanskelig. Vi har en klar lovtekst som er resultat av departementets valg. På den annen side er det en formulering som mangler begrunnelse, som gjør unntak fra en sterkt beskyttelsesverdig hovedregel og som bryter med hensynene bak rettskraftreglene. Jeg er tilbøyelig til å si at de beste grunner taler for å tolke bestemmelsen innskrenkende slik at den bare gjelder offentligrettslige saker.

3.5 Ny sak til borgerens ugunst?

Etter ordlyden gir tvl. §19-15 (4) også andre utvidelser sammenlignet med obiter-utsagnet i Rt. 1999 s. 1816. Mens utsagnet bare er at den private kan få ny sak mot det offentlige, tilsier §19-15 (4) at også det offentlige kan få ny sak mot den private. Og mens utsagnet bare angår ny sak om tilleggskrav, tilsier §19-15 (4) at man også kan få ny sak om tilbakesøkingskrav. Utvidelsene er bevisste valg fra departementet:

«Fjerde ledd hjemler i prinsippet endring både til gunst og til ugunst for den private borger overfor det offentlige. I saker om pengekrav vil imidlertid reglene om condictio indebiti kunne danne en materiell skranke for tilbakesøking.» (Ot.prp. nr. 51 2004–2005 s. 442 h. sp.)

Men hva er grunnen til denne rettskraftsbegrensningen? Argumentet om at offentlige organer identifiseres med hverandre, kan ikke begrunne at det offentlige skal få et krav mot den private. Og hensynene bak rettskraftreglene ser ut til å være tunge også her, noe som særlig gjelder innrettelseshensynet: Vi snur saken i Rt. 1999 s. 1816 slik at dom nr. 1 legger til grunn at saksøker ikke vil få tillatelse til å hente ut grus. Hvis det senere viser seg at han får tillatelse, kan altså kommunen gå til ny sak der de krever noe av erstatningen tilbakebetalt. Men hvis tvl. §19-15 (4) skal forstås slik, vil saksøker knapt ha incentiv til å søke om å hente ut grus. Hvorfor skal han søke om dette når saksøkte i dom nr. 1 kan få ny sak der han krever å få overskuddet av virksomheten? Og siden de fleste vedtak først oppstår når noen velger å søke om det, blir situasjonen ofte at tvl. §19-15 (4) gir saksøkte i dom nr. 1 rett til ny sak når det kommer et vedtak som rokker ved dommen, men der saksøker i dom nr. 1 kan sørge for at det ikke kommer noe vedtak.

Den eneste begrunnelsen departementet gir, er at reglene om condictio indebiti kan gi en materiell skranke for tilbakesøking.39 Argumentet er vel at det ikke er så farlig at tvl. §19-15 (4) åpner for realitetsbehandling fordi det er den materielle retten som avgjør om det er grunnlag for tilbakesøkingskrav. Det er vanligere å se condictio indebiti som grunnlag for tilbakesøking enn som skranke for dette, men argumentet er uansett at den som krever tilbakesøking må innfri vilkårene for condictio indebiti. Vilkårene er at tilbakesøking må være rimelig etter en vurdering av to hensyn;40 korreksjonshensynet om at feil bør korrigeres og oppgjørshensynet om at mottakeren bør kunne innrette seg etter at betalingen er endelig oppgjør. Hvis disse reglene gjelder, er fordelen at domstolen bare gir et tilbakesøkingskrav når det er rimelig i den konkrete saken. Ulempen er at det krever ny realitetsbehandling. I avvisningsspørsmålet er domstolen riktignok ikke bundet av partenes pretensjoner hvis de er åpenbart uholdbare, men rimelighetsvurderingen under condictio indebiti er så konkret at man sjelden før hovedforhandlingen kan si at et krav er åpenbart uholdbart. Vinneren i dom nr. 1 har dermed fortsatt svake incentiver for å søke om å hente ut grus. Han vil måtte gå gjennom ny realitetsbehandling, som styres av en lite forutberegnelig rimelighetsvurdering.

Dessuten oppstår et vanskelig spørsmål om hvilke materielle regler som styrer realitetsbehandlingen av et krav som har vært behandlet i en tidligere rettskraftig dom. Det kan tenkes flere løsninger her:

Man kan si at dom nr. 2 ikke skal gjelde andre materielle regler enn de som gjaldt i dom nr. 1. Tvisteloven §19-15 (4) begrenser rettskraften slik at domstolen kan realitetsbehandle den del av dommen som vedtaket berører. Rettskraft er en kompetansebegrensning for domstolen. En regel som begrenser denne begrensningen, skulle gi domstolen tilbake kompetansen den mistet da dom nr. 1 ble rettskraftig. Da skulle man tro at dom nr. 2 bare skal justere dom nr. 1, slik at dom nr. 2 skal anvende samme rettsgrunnlag som dom nr. 1 og gjøre de justeringene det nye vedtaket medfører. Hvis man åpner for å prøve en erstatningsutmåling på nytt, kan man si at domstolen har kompetanse til å utmåle erstatning i samsvar med den virkningen dom nr. 1 ville gitt hvis man hadde visst om enkeltvedtaket. Denne løsningen samsvarer med den tradisjonelle oppfatningen om at en dom ikke endrer det underliggende kravet. Dessuten er hensynet til en materielt riktig dom begrunnelsen for å begrense rettskraften. Og de materielle reglene som kan gjøre en dom materielt riktig, er de som gjaldt i dom nr. 1. Ulempen er at løsningen gir tvl. §19-15 (4) et kvasi-materielt innhold. Dessuten vil det kunne gi urimelige resultater fordi det i for liten grad vil beskytte innrettelsen til vinneren i dom nr. 1.

Man kan si at dom nr. 2 ikke kan lukke øynene for at det tidligere er avsagt en dom som partene har innrettet seg etter. Dette tilsier at det bør gjelde materielle regler utover de som gjaldt i dom nr. 1, f.eks. med vilkår for tilbakesøking av det som er betalt. Men selv om det skulle gjelde slike regler, er det langt fra klart at reglene om condictio indebiti gjelder. For det finnes andre regelsett, bl.a. regler om bristende forutsetninger og analogier til avtaleloven §36, som kan passe like godt som reglene om condictio indebiti. Dessuten gjelder reglene om condictio indebiti tradisjonelt bare ved betalingsvillfarelser, dvs. at en person betaler noe han tror han har plikt til å betale, men som han ikke har plikt til.41 I tilfellene etter tvl. §19-15 (4), har derimot parten plikt til å betale på det tidspunktet han betaler. Han har plikt til å oppfylle dommen innen fristen. Hvis han ikke betaler kommer han i mislighold med de sanksjoner (forsinkelsesrente etc.) det gir. Dette gjelder selv om det senere viser seg at dommen bygget på feil forutsetninger. I Rt. 1998 s. 989 (Fearnley & Eger-dommen) og Rt. 2001 s. 409 (Slåtto husbygg-dommen) er imidlertid condictio indebiti brukt selv om det ikke forelå betalingsvillfarelse. Men dommene angår ikke bristende forutsetninger. I Fearnley & Eger-dommen ble de brukt selv om betaler visste at han ikke hadde betalingsplikt. I Slåtto husbygg-dommen visste den som foretok betalingen at det ikke forelå betalingsplikt for den som senere krevde tilbakesøking. I begge dommene var det en feil allerede på betalingstidspunktet. I saker med bristende forutsetninger for en dom er det ikke noe feil på betalingstidspunktet. I de to dommene foreligger ett av de to aspektene i en klassisk betalingsvillfarelse, men ingen er til stede når en dom blir oppfylt og senere rammes av forutsetningssvikt.

I Rt. 2010 s. 816 er reglene om condictio indebiti brukt på en ny måte. Den gjelder flere krav. Det sentrale for oss er kravet om tilbakebetaling av konsesjonsavgift. I medhold av vassdragsreguleringsloven §11 var to kraftselskaper pålagt å betale konsesjonsavgift til en kommune. Avgiften ble fastsatt etter den kraftøkningen utbyggingen ga («kraftgrunnlaget»), men det ble ikke fattet endelig vedtak om kraftgrunnlaget før i 2006. Kraftselskapene ble da pålagt mindre forpliktelser enn det som tidligere var lagt til grunn og som de siden 1986 hadde betalt etter. Det var altså på det rene at kraftselskapene hadde betalt for mye fra 1986 til 2006. Spørsmålet var om de kunne kreve pengene tilbake. Kraftselskapene påberopte først vassdragsreguleringsloven §11, noe som ikke førte frem. Deretter krevde de tilbakebetaling på privatrettslig grunnlag. Høyesterett ga ikke medhold i at dette fulgte av avtalerettslige forbehold, og gikk over til condictio indebiti:

«Som framheva i Rt. 2001 side 1580 kan det ikkje byggjast på eit formelt omgrep. Saka gjaldt eit tilhøve der det var rådd over ein bankkonto ved ei kriminell handling, og det vart uttala at det var «større grunn til å la ein slik situasjon falle inn under dei ulovfesta reglane om tilbakeføring enn det er for dei tradisjonelle villfaringstilfella». Eg går ikkje nærare inn på omgrepsspørsmålet, og heller ikkje på om det i denne saka er treffande – slik kraftselskapa har gjort – å rubrisere dette grunnlaget til å gjelde tilbakesøking på privatrettsleg grunnlag.» (avsnitt 60)

Flertallet (3-2) kom til at det forelå et tilbakebetalingskrav. Dette ligner saker med bristende forutsetninger for en dom. Kraftselskapene hadde plikt til å betale slik de gjorde fra 1986 til 2006, men vedtaket i 2006 gjør at man i ettertid kan si at de betalte for mye. Det ligner at noen betaler i samsvar med en rettskraftig dom, som et senere forvaltningsvedtak er en bristende forutsetning for. Det er likevel uklart om dommen er formelt forankret i condictio indebiti:

«For meg står det som sentralt at det her var tale om ytingar som kraftselskapa var pliktige til å stå for etter lova. Slik eg ser det, må det i alle fall vere eit utgangspunkt at det offentlege som mottakar av avgifter er pliktig til tilbakebetaling er avgift er motteke med urette, så langt tilbakebetalingskravet ikkje er forelda.» (avsnitt 61)

Det virker som dommen gir et prinsipp eller en sterk hovedregel om at offentlige rettssubjekter som mottar for mye i lovpålagte avgifter, må tilbakebetale. Overført til tvl. §19-15 (4), er vel dette et argument for å begrense regelen til saker om offentligrettslige forhold og til gunst for den private part. Det virker ikke som dommen medfører at reglene om condictio indebiti gjelder i enhver sak der tvl. §19-15 (4) gir ny sak om tilbakesøking.

De materielle problemene vi har vist, er bare toppen av isfjellet. Vi har f.eks. bare omtalt tilbakesøkingskrav, ikke tilleggskrav. Tilleggsbetaling gir iallfall ett vanskelig spørsmål. Skal dom nr. 2 bare bygge på samme rettsgrunnlag som gjaldt i dom nr. 1 eller skal man gjøre analogier til obligasjonsrettslige regler om tilleggskrav?42 Og i alle saker om tilleggs- eller tilbakebetaling oppstår spørsmål om renter av kravet. Og er det en egen foreldelsesfrist for slike krav eller foreldes de sammen med kravet i dom nr. 1? Disse problemene oppstår fordi man begrenser rettskraften av en dom. Å begrense rettskraften skaper så uvante problemer at man bør ha gode grunner for det. Og siden det ikke er gitt slike grunner for rettskraftbegrensninger i tvl. §19-15 (4), har vi nok en gang et vanskelig rettskildebilde. En klar og bevisst valgt lovtekst tilsier at det er mulig å få ny sak også til den private parts ugunst, men det strider mot hensynene bak rettskraftreglene og fører til vanskelige materielle spørsmål. Jeg er tilbøyelig til å tolke bestemmelsen innskrenkende, slik at den bare gjelder til gunst for den private.

4 Avslutning

Hvis tvl. §19-15 (4) begrenset seg til å gi rett til ny sak i slike tilfeller som Rt. 1999 s.1916 angår, ville jeg ikke hatt noe å innvende mot den. Men etter ordlyden utvider den adgangen på to måter, dvs. i privatrettslige saker og i saker der saksøker har fått for mye. Regelen bør bare gjelde for offentligrettslige krav. Og den bør bare gjelde til gunst for den private part. Den burde se slik ut:

«Har en domstol eller offentlig myndighet innen ti år truffet en endelig dom eller et enkeltvedtak som rokker ved det som er lagt til grunn i en rettskraftig dom om et offentligrettslig krav, kan dette likevel gjøres gjeldende i ny sak om samme eller andre krav hvis dette i vesentlig grad vil være til gunst for den private part.»

Vi trenger regler om bristende forutsetninger også i andre tilfeller, men de bør overlates til rettspraksis. Det er ønskelig at praksis følger en fast linje her, men det er vanskelig å se at det til nå er formulert begrunnelser og kriterier som kan gi en god løsning av alle tilfeller der nye forhold rokker ved en dom. Jakten på disse kriteriene bør fortsette, men inntil de er kommet bør lovgiver bare regulere det minimum som klart har gode grunner for seg.

1Takk til Bjarte Askeland, Halvard H. Fredriksen, Erik Monsen, Rune Sæbø og Ørnulf Øyen, som alle har lest og kommentert utkast til artikkelen.
2Se Torstein Eckhoff, Rettskraft, Oslo 1945 s. 111–132, Jens Edvin A. Skoghøy, Tvistemål, 2.utg., Oslo 2001 s. 834–838, NOU 2001: 32, Rett på sak, s. 395, Anne Robberstad, Rettskraft, Oslo 2006 s. 199–204, Tore Schei mfl., Tvisteloven Kommentarutgave, Oslo 2007 s.876–877, Henry John Mæland, Kort prosess, 2. utg., Bergen 2009 s. 231, Jo Hov, Rettergang, Oslo 2010 s. 1257–1259.
3Se Viggo Hagstrøm, Obligasjonsrett, Oslo 2003 s. 248.
4Jf. Hov 2010 s. 1258–1259.
5Jf. NOU 2001: 32 s. 802 v. sp. og Ot.prp. nr. 51 (2004–2005), Om lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) s. 484 h. sp.
6Jf. Ot.prp. nr. 51 2004–2005 s. 263 v. sp.
7Dette samsvarer med praksis etter tvml. § 407 nr. 6 der nye rettsfakta ikke ga gjenopp-takelse, jf. Rt. 1962 s. 186, Rt. 1973 s. 242, Rt. 1987 s. 412, Rt. 1997 s. 683, Rt. 1999 s. 1916 og Rt. 2007 s. 1637. Sml. Rt. 1957 s. 1244 der herredsretten hadde tilkjent 65.500 kroner i erstatning for flytting av et hus etter ekspropriasjon. Det viste seg at flytteutgiftene ble 42.000 kroner høyere enn dommen forutsatte, noe som ble brukt som grunnlag for begjæring om gjenopptakelse. Kjæremålsutvalget gjenopptok saken (dissens 2–1).
8Jf. Eckhoff 1945 s. 114, Skoghøy 2001 s. 793, sml. Hov 2010 s. 1256.
9Se Eckhoff 1945 s. 111–132, Skoghøy 2001 s. 826–838, Robberstad 2006 s. 199–205, Hov 2010 s. 1255–1257.
10Se Skoghøy 2001 s. 814–842, Robberstad 2006 s. 139–204, Mæland 2009 s. 223–228.
11Se NOU 2001: 32 s. 389–395 og 450.
12At de ikke kan tolkes antitetisk, viser Ot.prp. nr. 51 2004–2005 s. 263 h. sp.
13Jf. NOU 2001: 32 s. 394 v. sp.
14NOU 2001: 32 s. 394 h. sp.
15Jf. NOU 2001: 32 s. 394, 419–420 og 450–451.
16Se NOU 2001: 32 s. 451.
17Jf. Ot.prp. nr. 51 2004–2005 s. 263 v. sp.
18Jf. Skoghøy 2001 s. 834–838. Tilsvarende Hov 2010 s. 1257–1258 om erstatning for fremtidig tap.
19Skoghøy 2001 s. 827.
20Skoghøy 2001 s. 826.
21Jf. Mæland 2009 s. 231. Se også Eckhoff 1945 s. 129, sml. s. 126–127.
22Jf. Eckhoff 1945 s. 44–46, Skoghøy 2001 s. 778.
23Jf. Eckhoff 1945 s. 46.
24Se Eckhoff 1945 s. 47, Skoghøy 2001 s. 778, Robberstad 2006 s. 68.
25Jf. Eckhoff 1945 s. 41, Skoghøy 2001 s. 779, Robberstad 2006 s. 66–67.
26Jf. Eckhoff 1945 s. 44.
27Se Magne Strandberg, Beviskrav i sivile saker, Bergen 2010 s. 128 flg.
28Innst. fra Erstatningslovkomitéen avgitt i mai 1971 s. 42 h. sp.
29Se Eckhoff 1945 s. 15, Robberstad 2006 s. 1–4.
30Se Eckhoff 1945 s. 16–17, Robberstad 2006 s. 43–44, Mæland 2009 s. 219.
31Jf. Ot.prp. nr. 51 2004–2005 s. 264 h. sp. og 442 v. sp.
32Jf. Jens Edvin A. Skoghøy, Tvisteløsning, Oslo 2010 s. 223.
33Se Eckhoff 1945 s. 114, Skoghøy 2001 s. 831–832, Robberstad 2006 s. 203–204, Schei mfl. 2007 s. 873.
34Jf. Ot.prp. nr. 51 2004–2005 s. 442.
35Jf. Ot.prp. nr. 51 2004–2005 s. 442 v. sp.
36Jf. Ot.prp. nr. 51 2004–2005 s. 442 h. sp.
37Ot.prp. nr. 51 2004–2005 s. 442 v. sp.
38Sml. Ot.prp. nr. 51 2004–2005 s. 265 v. sp.
39Se også Skoghøy 2001 s. 838 og NOU 2001: 32 s. 393 og 442.
40Jf. Hagstrøm 2003 s. 682.
41Jf. Hagstrøm 2003 s. 679.
42Se om disse reglene i Hagstrøm, 2003 s. 201–203.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon