Administrerende direktør i Finansklagenemnda (FinKN), Harald Sverdrup, kommenterer i Lov og Rett 2011 s. 305-309 mine artikler i Lov og Rett 2010 s. 528-538 og 2011 s.298‑304 om den nye klagenemnden for eierskifteforsikring (FKN Eierskifte). Direktørens artikkel inneholder så vidt grove og usaklige personangrep at jeg må ta til motmæle. At direktøren ser seg nødt til å ty til en replikk på et slikt nivå for å ta opp diskusjonen artiklene reiser, gjør det nærliggende å spørre om de har rørt ved noen ubehagelige sannheter direktøren helst skulle se forble holdt skjult. Jeg skal ikke spekulere i det eller diskutere på direktørens nivå. Plassen tillater heller ikke at jeg korrigerer eller kommenterer alle feil, unøyaktigheter eller all skrålesing i direktørens artikkel. Jeg nøyer meg med dette:

Direktøren anklager meg (blant annet) for: 1) «vitenskapelig uetterrettelighet» (s.305), 2) at mine synspunkter er kjøpt av et navngitt eierskifteforsikringsselskap (s.305 med formuleringen «lønnet av», men også s. 306 og s. 307), og i forlengelsen at 3) synspunktene som fremkommer er eierskifteforsikringsselskapenes, ikke mine (se overskriften («eierskifteselskapene») og s. 305 («partsinnlegg»)). Alt dette fordi note 1 i min andre artikkel – hvor jeg gir uttrykk for min tilknytning til Klagenemnda for Eierskifteforsikring (KFE) – ikke også er med i den første artikkelen. Snakk om spikersuppe. Men la det nå være sagt: Ja, note 1 i den andre artikkelen kunne også vært inntatt i den første artikkelen.

Når jeg anklages for uetterrettelighet, må det presiseres at noten direktøren savner i den første artikkelen uoppfordret er opplyst fra min side i den andre artikkelen. Dette kjente direktøren til da han skrev sin artikkel, ettersom han hadde fått tilsendt utkastet til min andre artikkel. Direktøren utelater likevel dette. I forhold til min angivelige uetterrettelighet, plikt til «å redegjøre for de tilknytninger og bindinger som kan rokke ved [forfatterens] ståsted» (s. 305), og derfra deduserte plikt til å opplyse om betydningsløse omstendigheter utenfor artiklenes tema, utelater direktøren å opplyse om sin rolle som utvalgsmedlem i NOU 2010:11, hvor han sluttet seg til et langt mindre dogmatisk syn på klageordninger utenfor FinKN enn hva som impliseres i hans artikkel. Min uetterrettelighet?

Så for å korrigere enkelte av direktørens feil. Direktøren titulerer meg «leder» av KFE (s.305). Det er en rolle jeg aldri har hatt, jf. note 1 til min andre artikkel. Sentralt for direktørens forsøk på integritetsslakt, er at jeg tillegges den oppfatningen at jeg fremfører «en bredt anlagt kritikk» mot FKN Eierskifte (s. 306 og ingressen). Kritikken savner virkelighetsforankring. Som det uttrykkelig fremkommer i min første artikkel på s. 530 er siktemålet å «sette ord på, og konkretisere, de kritiske synspunktene som har blitt fremsatt», mens jeg i den andre artikkelen på s. 299 uttrykkelig sier at jeg «presenterer … noe tallmateriale som kan forklare deler av kritikken som har blitt fremsatt». For de fleste er systematisering, konkretisering og forklaring vesensforskjellig fra en bredt anlagt kritikk. Bare i punkt 4 i den andre artikkelen (s. 302–304), uttrykker jeg bekymring for («kritiserer») de nye saksbehandlingsreglene til FinKN. Direktørens personfokusering bygger imidlertid ikke på dette.

Direktøren skriver at det at jeg er «lønnet av» et av forsikringsselskapene innebærer at jeg også er representant for dem. Hva sier det i tilfelle om FinKN som finansieres på samme måte – av forsikringsselskapene?1

Direktøren s. 307 gjør et poeng ut av at min første artikkel ikke var oppdatert med hensyn til sammensetningen i FKN Eierskifte (men han utelater at jeg i den andre artikkelen på s.301 omtaler sammensetningsendringen). Det er mulig at det var skjedd endringer. Kritikken er imidlertid underlig idet jeg i den første artikkelen på s.532 note 17 uttrykkelig sier at jeg har forholdt meg til opplysningene gjort tilgjengelige på FinKNs hjemmeside på en gitt dato.

Som «partsinnlegg» for eierskifteforsikringsselskapene å regne ligner mine artikler for øvrig selvmål. Jeg refererer kritikk mot «mine parter» og påpeker svakheter ved deres behandlingsmåte. Se for eksempel s. 532 i den første artikkelen2, og den ikke flatterende statistikken gjengitt i den andre artikkelen på s. 300. De fleste finner det neppe særlig egnet til å overraske at jeg i artikler som jeg uttrykkelig sier har FKN Eierskifte som tema (se for eksempel overskriftene) først og fremst ser på kritikk fremsatt mot temaet, og ikke kritikk mot andre (for eksempel eierskifteforsikringsselskapenes saksbehandling eller forbrukermyndighetens policyvalg i avhendingssaker3). Direktøren s. 306 (mer enn) antyder imidlertid at jeg gjennom temavalget har sagt noe om den totale årsakssammenhengen. Ham om det.