Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Mattrygghet, et rettsområde under utvikling i Norge, spesielt om hygieneregelverket

Hans Peder Hvide Bang er født i 1961og ble cand.jur. i 1990. Han er advokat i advokatfirmaet Mageli på Hamar og har tidligere blant annet arbeidet i Statskog og Miljøverndepartementet.

  • Side: 336-354
  • Publisert på Idunn: 2011-07-04
  • Publisert: 2011-07-04

Artikkelen gir en introduksjon til den norske lovgivningen om mattrygghet, med vekt på hygieneregelverket. Lovgivningen om mat, eller «Food Law», regulerer matbransjen på tvers av landegrensene, fra primærprodusenter, transportører, foredlere, restauranter osv., frem til forbruker. E.coli utbruddet i 2006 viste at rettsområdet er aktuelt i Norge. Mattilsynet vedtok 1. mars 2010 et omfattende regelverk, «Hygienepakken» som oppfordrer alle aktører i matbransjen til å utarbeide egne bransjeretningslinjer for å forhindre smitte.

1 Innledning

Den norske matlovgivningen er et resultat av en internasjonal utvikling. «Food Law» er et stort fagfelt i USA og Canada og har kommet til Norge særlig gjennom vår tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen.1

Rettsutviklingen er styrt av forbrukernes krav om trygg mat. Den nærheten som før var mellom produsent og forbruker, og den tilliten dette skapte hos forbrukerne finnes ikke lenger, og må erstattes med rettsregler. Mat har blitt en stor industri og en internasjonal handelsvare. Maten fraktes over store avstander og på tvers av landegrensene. For eksempel utgjør USA og Canada et matmarked på 344 millioner inn-byg-gere. EU utgjør et matmarked på 501 millioner innbyggere; i tillegg kommer EØS-landene, Norge, Island og Liechtenstein som til sammen utgjør 5,2 millioner innbyggere. Også mat som produseres utenfor de nevnte landene og EU/EØS-området, omsettes i Norge. Mat kommer fra Sør-Amerika, Midtøsten eller Asia. Etter atomkraftverkulykken i Fukushima, Japan, fastsatte Mattilsynet eksempelvis 30. mars 2011 forskrifter som begrenser import av næringsmidler fra Japan.

Forbrukernes krav om trygg mat er i høy grad et resultat av matskandaler. Her kan nevnes dioksin og PCB-skandalen i Belgia i 1999. Stoffene hadde kommet inn i fôr til slaktekyllinger, som sluttet å vokse. Det viste seg at stoffene også hadde spredd seg i fôr til andre husdyr. Både dioksiner og PCB er kreftfremkallende for mennesker. I 1985 ble det avslørt at østerrikske vinprodusenter hadde benyttet det kunstige stoffet dietyl-englykol i sine viner. Stoffet, som brukes i frostvæske, ble brukt for å manipulere fyldigheten ogsødmen i vinene, noe som igjen ga bedre priser. Dietylenglykol er giftig for mennesker og kan føre til dødsfall ved nyresvikt. Mattrygghet har også kommet på dagsorden i forbindelse med diskusjoner rundt bruk av veksthormoner i kjøttindustrien.

Lovgivningen om matproduksjon har et bredere siktemål enn at maten skal være trygg å spise. I Norge vil en se at den sentrale matloven2 også dreier seg om f.eks. etiske spørsmål som dyrevelferd og dyrehelse, og dessuten om fôrproduksjon. Både i Norge og EU har derfor de myndighetene som har ansvar for mattrygghet, også ansvar for hvordan produksjonsdyrene har det i fjøset, og at de får se sola. Disse myndighetene utarbeider – ofte initiert av EU – en stadig flom av forskrifter som det kan være en utfordring å holde oversikt over.

Internasjonalt er mattrygghet eller «Food Law» et ganske stort rettsområde som stadig vokser i omfang. Innen denne disiplinen har temaer som hygiene, tilsetningsstoffer, giftstoffer, emballasje og matmerking vært fremhevet.3

I denne artikkelen skal jeg gi en introduksjon til mattrygghetslovgivningen, og spesielt legge vekt på de nye reglene om hygiene. At temaet er aktuelt viser de stadig til-bakevendende rapportene om at det er blitt solgt kjøtt i norske butikker med sykdomsfremkallende bakterier som listeria og salmonella.

2 Mattrygghet som en del av internasjonal rett og EØS-retten

Selv om regelverket er forankret i matloven, har rettsreglene om mattrygghet internasjonal karakter. Avtaler inngått under f.eks. Food and Agriculture Organisazation (FAO) og World Health Organization (WHO), kan få betydning for hvilke hensyn som skal tas med ved tolkningen av regelverket. Det er dessuten ikke uvanlig at de ulike reglene, avtalene og standardene viser til hverandre. Som eksempel kan nevnes at EUs hygieneregelverk direkte viser til standarder utarbeidet i andre fora enn EU. 4 Disse standardene forandres over tid og gjør at regelverket får en dynamisk karakter.

De fleste land som Norge forholder seg til i mathandelen, er medlemmer av World Trade Organization (WTO). Denne organisasjonen har stor aktivitet knyttet til mat, særlig gjennom praktiseringen av Avtalen om veterinære og plantesanitære tiltak (SPS-avtalen). SPS-avtalen regulerer og begrenser hvilke handelshindrende tiltak og krav som kan stilles til mat, dyr og planter, med begrunnelse i mattrygghet, dyrehelse eller plantehelse.5

EUs lovgivning om mattrygghet kommer inn i norsk rett gjennom EØS-avtalen. Istor utstrekning innebærer dette at EUs regelverk får direkte anvendelse på norsk landbruk, selv om landbruks-sektoren er uttrykkelig unntatt fra EØS-avtalen. Dette har sin bakgrunn i at mattrygghet i EU primært ses som et tema knyttet til helse. Arbeidsområdet ligger derfor hovedsakelig under Directorate General for Health and Consumer protection. Denne plasseringen av myndighet innebærer at EUs regelverk – til tross for landbruksunntaket – får anvendelse helt inn i det norske fjøset.

EU opprettet i januar 2002 European Food Safety Authority (EFSA), som har ca.300 ansatte og er EUs fagorgan på feltet.

I Norge er myndighet etter matloven delt mellom Helse- og omsorgsdepartementet, Landbruks- og matdepartementet og Fiskeri- og kystdepartementet.6 Et felles direktorat for disse departementer er Mattilsynet.7 Mattilsynet er organisert med et hovedkontor i Oslo, 8 regionkontorer og 54 distriktskontorer. Mattilsynet hadde i 2010, 1300 ansatte.

3 Målene for matlovgivningen, historikk

Da Norge sluttet seg til EØS-avtalen i 1992, var EUs mattrygghetslovgivning under utvikling, men likevel ganske «prematur». I Maastricht-avtalen i 1992 ble det bestemt at følgende tre grunnleggende prinsipper skulle gjelde for EU-lovgivningen. Lovgivingen skulle; beskytte forbrukernes helse, sørge for god informasjon til forbrukerne gjennom merking av matvarer, og sørge for nødvendig og effektiv kontroll av alle matvarer. Prinsippene ble som regel formulert i direktiver som landene ble oppfordret til å følge.8

Det viste seg at disse målene ikke var lette å omsette i handling. Flere land i Europa fikk utover på 1990-tallet en rekke matskandaler. Samtidig skjedde det en ny utvikling, med mulighet for produksjon av genmodifiserte planter og dyr. Markedet ønsket seg også funksjonell mat (mat som skal ha spesielle helsemessige egenskaper), men var denne maten så sunn som produsenten lovet? Myndighetene så at denne utviklingen hadde stor betydning for sunnhet og helse.

EUs myndigheter konstaterte at det var behov for mer effektiv matlovgivning, og kommisjonen vedtok i 2000 ett såkalt «White Paper» med tittelen «General Principles of Food Law in the European Union». Dokumentet konkretiserte noen ytterligere mål for lovarbeidet. Som et ledd i å forbedre effektivi-teten i EUs matlovgivning og gjenoppbygge forbrukernes tillit til mat, skulle forbrukernes helse heretter være et overordnet prinsipp. Lovgivningen skulle bygge på et «føre var-prinsipp» og gjelde hele produk-sjons--kjeden fra og med primærprodusenten til forbruker (fra jord til bord). Hensikten var at det skulle bli mulig å spore hvor maten kom fra, slik at forbrukeren selv skulle kunne forsikre seg om at maten kom fra trygge produsenter.9 Disse prinsippene er nå nedfelt i EUs forordning (EF) 178/2002 kalt «Food Law» (gitt anvendelse i Norge gjennom forskrift 22. desember 2008 nr.1620 om allmenne prinsipper og krav i næringsmiddelregelverket (matlovforskriften)).

I tråd med kravet om mer effektiv lovgivning, fastsettes matlovgivningen nå i større grad i form av forordninger. I motsetning til direktiver, får forordninger direkte virkning i de enkelte medlemslandene uten særskilt gjennomføringslovgivning. Denne fremgangsmåten er brukt f.eks. ved endringer i hygieneregelverket.

4 Hygieneregelverket

4.1 Formålet med hygieneregelverket

Sykdommer som er et resultat av dårlig mathygiene er et stort problem i dagens samfunn. Det er registrert over 200 sykdommer som kan smitte mennesker gjennom inntak av mat. Smitten skjer gjennom bakterier, virus og parasitter, og sykdommene kan være alvorlige. Det kan eksempelvis nevnes at sykdommer forårsaket av bakteriene salmonella og listeria kan utvikle seg til blodforgiftning og andre alvorlige tilstander. Mat kan også være skadelig for helsen dersom de inneholder giftstoffer, rester av legemidler og annen forurensning. Det er i USA antatt at matrelaterte sykdommer hvert år fører til over 320.000 sykehusinnleggelser og 5000 dødsfall.10 Det er ikke foretatt tilsvarende undersøkelser i EU/EFTA området, men det er ingen grunn til å tro at problemene er vesentlig mindre i disse landene.

At hygiene er aktuelt i Norge viser senest E.coli utbruddet i Norge i 2006. Utbruddet førte til en rekke sykehusinnleggelser og ett dokumentert dødsfall. I første omgang var mistanken rettet mot Gildes kjøttdeig. Senere viste det seg at smitten stammet fra kjøttvarer av sau fra Terinas anlegg i Sogndal.11

4.2 Hygienepakken

Regelverket om mattrygghet har vært kjennetegnet ved at det er relativt fragmentert. Direktiver har kommet på løpende bånd, som deretter i mer eller mindre grad er blitt implementert i de enkelte medlemslandene. Typisk har disse reglene adressert enkelte problemstillinger og i liten grad sett problemene i en større sammenheng. Det har vært et mål for matmyndighetene å utvikle et regelverk som er mer sammenhengende og konsistent, som er basert på overordnete prinsipper, og som regulerer virksomhetene på tvers av de enkelte bransjer. Dette gjelder ikke minst regelverket om hygiene. Vi har sett at hensynet til helse skal være overordnet. Det grunnleggende prinsipp for hygiene-regel-verket er formulert bl.a. i matlovens § 16, som sier at det er «… forbudt å omsette næringsmiddel som ikke er trygt. Et næringsmiddel skal anses for ikke å være trygt dersom det betraktes som helseskadelig eller uegnet for konsum». Det samme prinsippet er uttrykt i matlovforskriften (se nedenfor) artikkel 14 nr. 1 jfr. nr.2.

Hygieneregelverket (også kalt Hygienepakken) er en samling av flere forordninger som til sammen skal utgjøre en samlet regulering av hygiene i EU og EØS-området. Forordning nr. 852/2004 fastsetter alminnelige regler for næringsmiddelhygiene, og er gitt direkte anvendelse i norsk rett gjennom forskrift 22. desember 2008 nr.1623 om næringsmiddelhygiene (næringsmiddelhygieneforskriften). Forordning 853/2004 gir særlige hygieneregler for næringsmidler av animalsk opprinnelse, og er gitt anvendelse gjennom forskrift 22. desember 2008 nr.1624 om særlige hygieneregler for næringsmidler av animalsk opprinnelse (animaliehygieneforskriften). Forordning nr. 854/2004 gir særlig regler om offentlig kontroll av produkter av animalsk opprinnelse beregnet på konsum, og er gitt anvendelse gjennom forskrift 22. desember 2008 nr.1622 om særlige regler for gjennomføring av offentlig kontroll av produkter av animalsk opprinnelse beregnet på konsum (animaliekontrollforskriften).

Selv om disse forskriftene utgjør en «pakke» må de likevel leses sammen med det mer generelle regelverket. Dette gjelder den generelle hjemmelsloven, matloven, og før nevnte generelle EU-forordning, Forordning nr. 178/2002 om fastsettelse av allmenne prinsipper og krav til næringsmiddelregleverket (…). Sistnevnte er gitt anvendelse gjennom forskrift 22. desember 2008 nr.1620 om allmenne prinsipper og krav i næringsmiddelregelverket (matlovforskriften). Det heter f.eks. i næringsmiddel-hygieneforskriftens artikkel 2 nr. 2, at matlovforskriftens definisjoner skal legges til grunn for hygieneregelverket.

Forskriftene i hygienepakken trådte i kraft 1. mars 2010. Samtidig med at regelverket trådte i kraft, ble tidligere regelverk om næringsmiddelhygiene opphevet.

4.3 Generelle betraktninger

Nytt hygieneregelverk kjennetegnes ved at bestemmelsene i stor grad er basert på målstyring og ikke detaljstyring. Mange av de relativt detaljerte kravene Mattilsynet har ført tilsyn med, erstattes nå av skjønnsmessige bestemmelser. Dette gir virksomhetene en større grad av fleksibilitet når det gjelder valg av løsninger for å oppnå målene i regelverket. Mattilsynet har på nettportalen om hygiene poengtert at virksomhetene selv må finne fram til hensiktsmessige og forsvarlige løsninger, slik at sluttproduktet blir helsemessig trygt.12

Det er verdt å merke seg at selv om reglene i stor utstrekning legger opp til en fleksibel måte for måloppfyllelse, stilles det strenge innholdsmessige krav til den enkelte aktør. Dette viser seg bl.a. i næringsmiddelhygieneforskriften (konsolidert forordning (EF) nr. 852/2004) artikkel 5 nr. 4, hvor driftsansvarlige i et næringsmiddel-foretak til enhver tid «… skal godtgjøre» at alle virksomheter i foretaket overholder et relativt rigid system for kvalitetssikring av alle prosesser, de såkalte HACCP prinsippene (hazard analysis and critical control points).

4.4 Hvem er omfattet av hygienereglene?

Alle aktører i matbransjen er i utgangspunktet omfattet av hygieneregelverket. Regelverket får således anvendelse på alle ledd i næringsmiddelkjeden; herunder produksjonen, bearbeiding og distribusjon, jfr. artikkel 1 nr. 1 andre ledd. Dette innebærer f.eks. at tankbilen som henter melk på seter eller gårdsbruk, skal sørge for at kjølekjeden opprettholdes.13

Det er imidlertid gjort unntak fra reglene i tre retninger:

  • For det første gjelder reglene overhode ikke for produksjon, tilberedning, håndtering og oppbevaring av næringsmidler til bruk i private husholdninger, se næringsmiddelhygieneforskriften artikkel 1 nr. 2 a og b.14

  • For det andre er det innført et langt mildere regime mht. hvilke hygienekrav som stilles til primærprodusenter, dvs. produksjon på det enkelte gårdsbruk, se næringsmiddelhygieneforskriften artikkel 4 nr. 1.

  • For det tredje gjelder ikke regelverket for produsentenes (herunder primærprodusentenes) direkte leveranser av små mengder råvarer til sluttforbruker eller til lokale detaljister (herunder restauranter, hoteller og reiselivsbedrifter med servering), som leverer direkte til sluttbruker, se næringsmiddelhygieneforskriften artikkel 1 nr. 2c.15

Sistnevnte unntak er sett som viktig for å gi mulighet for å opprettholde lokale mattradisjoner og det lokale næringslivet knyttet til disse tradisjonene (jfr. uttrykket «kortreist mat»). Unntaket byr imidlertid på flere skjønnsmessige grensedragninger; hva er «små mengder», hva kjennetegner en «lokal detaljist». I henhold til artikkel 1, nr. 3 skal det i nasjonal lovgivning fastsettes nærmere regler for slik virksomhet. Dette er gjort i animaliehygieneforskriftens kapittel II flg.

4.4.1 Innholdet i hygieneregleverket

Hygieneregelveket er omfattende, og det vil føre for langt å gå inn på disse reglene i detalj i en artikkel som skal gi en oversikt over emnet. Jeg skal kun peke på tre hovedtrekk.

For det første: Reglene bygger på forebygging, forebygging og atter forebygging! Dersom smittebærende mat kommer i butikkene er skaden som regel allerede skjedd. Å finne frem til kilden for den smitte-bærende maten kan da ofte fortone seg som å lete etter nåla i høystakken. (Da er det lettere å holde alle nåler unna låven!). Virksomheter som er omfattet skal derfor nøye gjennomgå alle rutiner i produksjonen for å forebygge at mat som inneholder bakterier og lignende forurensing blir sluppet ut på markedet. Dette skal skje gjennom at bedriften skal avdekke de punkter i produksjonsflyten hvor det kan oppstå fare for smitte og deretter forebygge. Stikkord her er personlig hygiene, rene lokaler og redskaper og temperaturbehandling/nedkjøling av bedervelige råvarer. Denne kontrollen skal for de fleste virksomheter skje i henhold til de internasjonalt anerkjente «HACCP prinsippene», (uttales hæssip), dvs. prinsippene for fareanalyse og kritiske styringspunkter.

For det andre: Ikke alle bakterier er skadelige, og en rekke potensielt skadelige bakterier er harmløse i moderate mengder. Bedriftene som er omfattet av regelverket skal derfor forholde seg til de nivåene av bakterier og annen forurensing som er definert i forordning (EF) 2073/2005 om mikrobiologiske kriterier. Forordningen er gjennomført i norsk rett ved næringsmiddelhygieneforskriften.

For det tredje: Reglene er mer omfattende for produksjon av matvarer som har animalsk opprinnelse enn matvarer som har vegetabilsk opprinnelse. Dette kommer av at risikoen for at kjøtt, fisk, egg og meierivarer skal bli infisert med bakterier på grunn av dårlig hygiene er større enn for korn, grønnsaker og frukt.16 Reglene er også langt mindre omfattende for primærproduksjon enn for matbransjen for øvrig. Således behøver ikke det enkelte gårdsbruk forholde seg til HACCP reglene. Primær-produsenter er likevel forpliktet til å gjennomgå sine rutiner for å imøtekomme krav satt i de almi-n-nelige hygienebestemmelsene, se næringsmiddelhygieneforskriften artikkel 4 nr. 1 og vedlegg I.

5 Bransjeretningslinjene for god hygienepraksis

5.1 Generelt

Som et ledd i målstyringen, innfører de nye hygienereglene en ordning med «nasjonale bransje-retnings-linjer». I henhold til næringsmiddelhygieneforskriften (konsolidert forordning (EF) nr. 852/2004) artikkel 7 oppfordres de enkelte bransjene til å utarbeide slike nasjonale bransjeretningslinjer for god hygienisk praksis innenfor sitt fagfelt.

Det stilles relativt strenge krav til retningslinjene, og det er dessuten innført prosessuelle regler for hvordan de skal utarbeides og om godkjenningsprosedyrer.

5.2 Krav til bransjeretningslinjene

Retningslinjene skal for det første være egnet til å sikre at forordningens sentrale materielle regler overholdes jfr. artikkel 8 nr. 3 c. Den enkelte bransje er således forventet å utarbeide veiledning om hvordan de enkelte aktørene innen bransjen skal sikre trygg mat til forbrukerne. I animalie-hygiene-forskriftens § 23 stilles det f.eks. krav til at egg aldri skal oppbevares eller transporteres ved en høyere temperatur enn 12°C. Det vil være bransjens oppgave å gi retningslinjer for hvordan dette skal oppnås. Krever dette at alle i bransjen investerer i kjøleanlegg av en viss kvalitet?

For det andre skal bransjeretningslinjene utarbeides i hensyntagen til relevante regler i Codex Alimentarius, se artikkel 8 nr. 1 b. Codex Alimentarius (latinsk «bok om næringsmidler») er navnet på næringsmiddelregelverket som utarbeides under FNs «Joint FAO/WHO Food Standards Programme». Programmet har til formål å beskytte forbrukernes helse og sikre redelig praksis i den internasjonale handel med næringsmidler. Regelverket knyttet til «Codex» er relevant og omfattende når det gjelder hygiene, dette gjelder f.eks. å sette standarder for hva som er god hygienepraksis.

For det tredje skal retningslinjene være utarbeidet på en måte som sikrer at parter som blir berørt av reglene tas med på råd, jfr. artikkel 8 nr. 1 a. Dette er en relativt krevende plikt. Dette krever at de ulike aktørene i bransjen, (som ellers er konkurrenter), samarbeider om å utarbeide felles standarder. Berørte myndigheter skal ha anledning til å uttale seg til retningslinjene før de blir vedtatt. Endelig skal de forbrukergrupper som det er naturlig å henvende seg til tas med på råd. Dette kan sannsynligvis i de fleste tilfeller gjøres ved at forbrukerorganisasjoner får anledning til å uttale seg.

5.3 Godkjenning av bransjeretningslinjene

Alle utarbeidete bransjeretningslinjer skal sendes til Mattilsynet, jfr. artikkel 8 nr. 3.

Regelverket formulerer ikke eksplisitt at disse skal formelt godkjennes av tilsynet. Det heter i næringsmiddelhygieneforskriftens artikkel 8 nr. 3 at EØS-statene «… skal vurdere de nasjonale retningslinjene for å sikre: … at disse er i tråd med hygieneregelverkets materielle regler, og dessuten utarbeidet i henhold til de prosessuelle reglene». Dette må sies å være nær opp til et krav om godkjenning. Mattilsynet bruker uttrykket «å anerkjenne». Dessuten skal Mattilsynet i henhold til artikkel 8 nr. 4 oversende alle anerkjente bransjeregningslinjer til EFTAs overvåkningsorgan ESA. Reglene sier ikke at ESA formelt skal foreta noen prøving av retningslinjene. Det må likevel legges til grunn at ESA vil reagere dersom disse ikke er i overensstemmelse med de nevnte bindende hygieneforordninger.

5.4 Behovet for utarbeiding av bransjeretningslinjer i praksis

Det stilles ikke krav om at bransjene skal utarbeide bransjeretningslinjer. Dersom slike er utarbeidet, kreves det heller ikke at de enkelte aktørene i bransjen skal følge dem, se næringsmiddelhygieneforskriften artikkel 7 andre ledd. På den annen side er både bransjen og de enkelte aktørene forpliktet til å følge regelverket, se artikkel 4 nr. 1. De enkelte aktørene kan nytte retningslinjene til å overholde forpliktelsene i henhold til forordningen. Hver enkelt bransje, for eksempel slakteribransjen eller meieribransjen, kan i prinsippet på fritt grunnlag ta stilling til om det skal utarbeides bransjeretningslinjer.

Om denne friheten er reell, kan likevel diskuteres. Hver enkelt stat skal legge til rette for at det utarbeides bransjeretningslinjer, jfr. artikkel 7 første ledd, og oppfyllelsen av denne plikten skal som nevnt rapporteres til ESA. Det må antas at Mattilsynet på dette grunnlag vil forvente at de største aktørene innenfor hver bransje tar et ansvar for å lede arbeidet med å utvikle slike retningslinjer. Jeg er kjent med at f.eks. Tine er i ferd med å utarbeide bransjeretningslinjer for meieribransjen. NHO Reiseliv og NHO Service har utarbeidet slike bransjeretningslinjer for sine medlemmer (se nedenfor).

Sannsynligvis vil også bransjene selv være tjent med å utarbeide retningslinjer. Regelverket bygger på målstyring; hver enkelt aktør er forpliktet til å finne egnede måter å oppfylle regelverket. Regelverket er omfattende og til dels komplisert, og utvikling av bransjeretningslinjer vil være en måte å tilpasse regelverket til de spesielle utfordringer som den enkelte bransje har. Erfaring viser også at matskandaler rammer hele bransjens omdømme uavhengig av hvilken produsent som har forårsaket skaden. Den nevnte vinskandalen i Østerrike i 1985 var forårsaket av noen få vinprodusenter; hederlige eksportører av østerriksk vin har fått lide for dette i mange år etterpå. Hva vil skje dersom en skandale rammer og det viser seg at bransjen overhode ikke har utarbeidet retningslinjer om hygiene som skal forebygge slike situasjoner? Disse omstendigheter tilsier at hver bransje tar spørsmålet om utviklingen av bransjeretningslinjer alvorlig.

6 Anerkjente bransjeretningslinjer, hvilke krav stiller -mattilsynet

6.1 Generelt

Mattilsynets nettportal har en egen side som legger til rette for utarbeidelse av bransjeretnings-linjer.17 Her oppfordres alle bransjene som berøres av hygieneregelverket til å utarbeide egne retningslinjer som «skal beskrive hvordan virksomhetene i en bransje kan forholde seg til krav i regelverket». Det fremholdes at det er frivillig for en virksomhet å nytte retningslinjene; disse skal tjene som «støtte til virksomhetene for å følge regelverket».

Tilsynet gir uttrykk for at de vil «ta hensyn til» bransjeretningslinjene når det føres tilsyn med virksomheter som bruker retningslinjen. Dersom en virksomhets handlinger avviker fra retningslinjene skal dette hjemles i regelverket.

Formuleringene beskriver betydningen av bransjeretningslinjene for den enkelte aktør i bransjen. Det fremholdes at det er regelverket, dvs. lov og forskrifter som først og fremst skal ligge til grunn for den enkelte aktørs plikter, bransjeretningslinjene skal tjene til å veilede, utfylle og supplere regelverket.

Mattilsynet opplyser at de pr. november 2010 har anerkjent seks bransjeretningslinjer, disse er:

  • Nasjonale retningslinjer for trygg mat i forpleinings- og serveringsbransjen, utarbeidet av NHO Reiseliv

  • Nasjonale retningslinjer for småskala slakterier og kjøttforedlingsbedrifter, utarbeidet av Hanen, tidligere Norsk Bygdeturisme og Gardsmat

  • Nasjonale retningslinjer for småskala mjølkeproduksjon, utarbeidet av Norsk Gardsost.

  • Retningslinjer for hygiene i dagligvarehandelen, utarbeidet av Dagligvarehandelens Miljøforum AS (DMF)

  • Nasjonale retningslinjer for god hygienepraksis i institusjonskjøkken, utarbeidet av Kost- og ernæringsforbundet

  • Standard for feltkontroll av hjortevilt, utarbeidet av Skogbrukets Kursinstitutt

6.2 Nasjonale retningslinjer for trygg mat i forpleinings- og serveringsbransjen, NHO Reiseliv og NHO Service

En av de første bransjeretningslinjene som ble anerkjent av Mattilsynet var «Retningslinjer for trygg mat i forpleinings- og serveringsbransjen»; disse er utarbeidet sammen av NHO Reiseliv og NHO Service.18 Bransjeretningslinjene er utgitt på en egen CD-plate som kan kjøpes av foreningenes medlemmer. Fordi NHO Reiseliv og NHO Service er betydelige aktører, og bransjeretningslinjen kom tidlig, kan det sies at denne bransjeretningslinjen har satt en standard.19 Det er derfor grunn til å se nærmere på denne standarden.

Første kapittel angir bakgrunn for arbeidet, målgruppe, organiseringen av arbeidet med standarden, oversikt over regelverket osv. Andre kapittel anbefaler en fremgangsmåte for gjennomføring av risiko- og fareanalyse (HACCP). Tredje kapittel inneholder bransjens forslag til oppfølging av de relevante bestemmelser i næringsmiddelhygieneforordningen, uten at disse er satt inn i en større sammenheng. Det sies innledningsvis at NHO Reiseliv og NHO Service har gått sammen for å utarbeide standarden, med faglig bistand fra Det Norske Veritas. Representanter fra bedriftene har gitt innspill og dessuten har man fått veiledning fra Mattilsynet. Det nevnes ikke om aktører som er forbrukere av tjenestene er tatt med på råd.20

Det forekommer ikke noen formkrav knyttet til hvordan en bransjeretningslinje skal utformes, Mattilsynet har heller ikke gitt noen veiledning om dette. Mattilsynet poengterer at bransjeretningslinjene skal tjene som en støtte til virksomhetene for å følge regelverket. Det minnes også om forskriftens krav om at retningslinjene skal være egnet til å sikre at forordningens sentrale materielle regler overholdes (jfr. næringsmiddelhygieneforskriftens artikkel 8 nr. 3 c). Det kan spørres om hvor godt NHO Reiseliv og NHO Service sine bransjeretningslinjer er egnet til å nå disse siktemål.

Det er et kjennetegn ved regelverket at det bygger på målstyring. Lovgiver har erkjent at bedriftene er forskjellige; den enkelte driftsansvarlige skal ha adskillig frihet til skjønne over hvilke tiltak som er egnede til å nå målene som er formulert i regelverket. Med et slikt utgangspunkt kunne man forvente at bransjeretningslinjene i større grad formidlet målene som skal ligge til grunn for den driftsansvarliges skjønn. De nevnte NHO bransjeretningslinjene nevner ikke noe om de grunnleggende prinsippene som gjelder for mattrygghet og hygieneregelverket, f.eks. matlovens § 16 som sier at det er «… forbudt å omsette næringsmiddel som ikke er trygt». Retningslinjene nevner heller ikke forordning (EF) 178/2002 (food law) som gir de allmenne prinsippene og krav til næringsmiddelregelverket, f.eks. helsehensynet som overordnet prinsipp, prinsippet om sporbarhet, føre var prinsippet, osv.

Retningslinjene gir ikke noen veileding for den driftsansvarlige til å forstå, og få en oversikt over regelverket, herunder hvilke regler i hygieneregelverket som gjelder for denne bransjen. Målgruppen for disse retningslinjene er driftsansvarlige i alle virksomheter i forpleinings- og servicebransjen, dvs. restauranter, hoteller, sykehus, militærkantiner og turisthytter. Ut ifra definisjonen i matlovforskriftens artikkel 3 nr. 7, betraktes disse virksomhetene som «detaljhandel». Dette får en rekke rettslige konsekvenser som det er viktig at driftsansvarlige kjenner til, f.eks. medfører dette at den svært omfattende animaliehygieneforskriften bare unntaksvis kommer til anvendelse for virksomheten, selv om disse bedriftene håndterer både kjøtt, fisk og egg.21

Bransjeretningslinjen har som nevnt i kapittel 3, en gjennomgang av hver bestemmelse som er relevant for bransjen, der reglene blir supplert med utfyllende bransjekrav. Dette gir en grei og oversiktlig gjennomgang av de konkrete reglene og bransjekravene. Man har imidlertid bare behandlet reglene i forordning (EF) nr. 852/2004 konsolidert gjennom næringsmiddelhygieneforskriften. Selv om animaliehygieneforskriften (forordning (EF) nr. 853/2004) generelt ikke kommer til anvendelse, kommer likevel flere viktige kapitler i animaliehygieneforskriften til anvendelse på detaljhandel, dette gjelder f.eks. Avsnitt VIII, Kapittel III: Krav til virksomheter som behandler fiskerivarer, og Kapittel IV: Krav til visse bearbeidede fiskerivarer. At restauranter, hoteller osv. er omfattet av animaliehygieneforskriften, innebærer også at disse vil kunne bli gjenstand for kontroll etter animaliekontrollforskriften (se nedenfor). Når bransjeretningslinjene skal ha til formål å støtte virksomhetene i å følge regelverket, må det ses som uheldig at det ikke er gitt noen veiledning om disse reglene.

7 Noen rettslige problemstillinger knyttet til -hygieneregelverket

7.1 Generelle betraktninger om tolkningen av forskriftene

Hygieneforskriftene er i realiteten EU-forordninger som er gitt direkte anvendelse (inkorporert) i Norge gjennom forskriften.22 I motsetning til direktiver, skal forordninger i henhold til EØS-avtalen gjøres til intern norsk rett «som sådan», det vil si ord for ord.23 Dette innebærer at norske myndigheter, herunder domstoler, må legge forordninger til grunn som bindende norske rettsregler.

Samtidig er forskriftene vedtatt med hjemmel i matloven. Dette kan skape problemer ved tolkningen, i den utstrekning det skulle oppstå motstrid mellom forordningen og matloven. Lovgiver har vært svært bevisst dette problemet. Spørsmålet er omhandlet i forarbeidene til matloven, Ot.prp. nr. 100 (2002–2003), pkt. 5.3.2. For å unngå motstrid mellom matloven og EUs matforordninger er matloven i stor utstrekning skrevet over samme lest og med samme formål som EUs uttalte målsettinger. Disse målsettinger er bl.a. blitt formulert i unionens overordnede matlov forordning, kalt «Food Law». 24 Matloven er på mange måter dermed et speilbilde av EUs Food Law. For å unngå motstrid ved tolkningen er matloven i en stor grad utarbeidet som en overordnet og generell fullmaktslov; som gir få konkrete bindende materielle regler, men derimot gir mål, rammer og fullmakter som er samsvarende med EUs nedfelte målsettinger på dette rettsområdet.

Dette medfører at rettsanvender, (f.eks. forvaltningen, domstoler osv.) når denne tolker hygieneforskriftene, i tillegg til matloven, i høy grad må ta i betraktning EUs lovgivning og rettsutviklingene innenfor EUs institusjoner.

7.2 Dispensasjonsadgangen, problemet med konkrete temperaturkrav

Som nevnt kjennetegnes hygieneregelverket ved at bestemmelsene i stor grad er basert på målstyring og ikke detaljstyring. Virksomhetene må selv finne fram til hensiktsmessige og forsvarlige løsninger, slik at sluttproduktet blir helsemessig trygt. Dette begrenser behovet for konkrete dispensasjoner. På enkelte punkter gir forskriftene likevel ganske detaljerte regler. Dette gjelder f.eks. de temperaturkrav som stilles til nedkjøling av næringsmidler som er lett bedervelige. Det heter f.eks. i animaliehygieneforskriften avsnitt IX, kapittel 1, overskrift II bokstav B nr. 2, a), vedrørende behandling av melken etter melking at «Melken skal omgående kjøles til høyst 8°C, dersom denne hentes daglig, eller høyst 6°C dersom den ikke hentes hver dag.» Det heter i nr. 3 at: «Under transporten må kjølekjeden opprettholdes, og ved ankomst til bestemmelsesvirksomheten skal melkens og råmelkens temperatur ikke overstige 10°C.» Ett annet eksempel er krav til nedkjøling av kjøtt, se animaliehygieneforskriften, avsnitt I, kapittel VII nr. 1 bokstav a) hvor det heter at kjøttet etter slakting skal «… omgående kjøles i slakteriet for å sikre en temperatur gjennom hele kjøttet på høyst 3°C i slaktebiprodukter og 7°C for annet kjøtt, på en slik måte at kjølekurven gir en kontinuerlig senkning av temperaturen.»

De nevnte reglene stiller strenge krav til aktørene i landbruket og matbransjen. Vil det f.eks. være mulig for norske setre å oppfylle kravene til nedkjøling? Har alle norske slakterier kjølekapasitet til å møte de stilte krav? Hvis ikke, vil det være behov for dispensasjon.

Samtlige forskrifter som utgjør «hygienepakken» har egne dispensasjonsbestemmelser. Det heter f.eks. i animaliehygieneforskriftens § 24 at «Mattilsynet kan i særlige tilfeller dispensere fra bestemmelsene (…) i denne forskriften, forutsatt at dette ikke vil stride mot Norges internasjonale forpliktelser, herunder EØS-avtalen». Generelt kan sies at begrepet «særlig tilfelle» i forvaltningspraksis på næringsmiddelområdet er tolket som et krav om at det må foreligge et kvalifisert, objektivt grunnlag for å kunne frita for oppfyllelse av den bestemte rettsregelen. 25

I følge EØS-retten kan det som nevnt ikke dispenseres fra forordninger; norske myndigheter kan bare supplere og utfylle disse bestemmelsene som et ledd i å få dem effektivt etterlevd.26 Det finnes ikke noen motsvarende hjemmel som gir dispensasjonsadgang i de forordningene som hygienepakken utgjør. Dette innebærer at Mattilsynets dispensasjonsadgang i praksis er svært begrenset. Lovgiver gir også uttrykk for dette, når det sies at dispensasjonsadgangen forutsetter at dispensasjonen ikke strider mot Norges internasjonale forpliktelser. Dispensasjonsadgangen kan dermed bare gjelde i den utstrekning Mattilsynet selv har innført regler som går lenger enn forordningene.27

Hva vil dette innebærer for aktørene i matbransjen? Dette innebærer at bransjen i liten grad kan forvente at Mattilsynet gir dispensasjon. Bransjene må som regel løse sine problemer med regelverket på andre måter. Når det gjelder melk kan dette f.eks. løses ved at melk som ikke oppfyller kravene til råvare for generelt konsum, brukes til spesielle nisjeprodukter hvor det ikke stilles slike krav. Det er åpnet for en slik praksis i animaliehygieneforskriften avsnitt IX, kapittel 1, bokstav B nr. 4.

7.3 Bransjeretningslinjer som adferdsnorm

Hygieneregelverket oppfordrer aktørene i matbransjen til å utarbeide bransjeretningslinjer for «god hygienepraksis».28 En slik form for regulering har sitt forbilde i andre bransjer, og ofte er slike regler direkte hjemlet i lovgivningen, f.eks. nevnes domstol-lovens § 224 som stiller krav til at advokatvirksomhet skal utøves i samsvar med god advokatskikk. Eiendomsmeglingslovens § 6-3 og revisorlovens § 5-2 forplikter meglere og revisorer til å opptre i henhold til en slik bransjenorm.

God advokatskikk, meglerskikk, revisorskikk mv. kan anses som en rettslig standard som forandrer seg over tid, og som innebærer både en faglig og etisk norm for bransjene. Når matbransjen oppfordres til å utvikle bransjeretningslinjer kan dette sammenliknes med advokatforeningens utarbeidelse av «Regler for god advokatskikk».

Ut fra rettspraksis kan det legges til grunn at verken Mattilsynet eller domstolene kan håndheve slike bransjeretningslinjer, slike regler kan bare håndheves av bransjen selv. Mattilsynet og domstolene må likevel kunne legge vekt på bransjestandard ved tolkningen av andre rettskilder, 29 eksempelvis hygieneforskriftene. Dette må også gjelde ved bedømmelsen av om næringsmiddelvirksomheten kan tillegges ansvar for en skadegjørende handling. Høyesterett har flere ganger tatt utgangspunkt i bransjenormene når det skal avgjøres om en profesjonsutøver har opptrådt uaktsomt.30

Motsatt kan det spørres om en aktør i bransjen kan unngå ansvar med å henvise til at vedkommende har overholdt standarden. Eller sagt på en annen måte, dersom driftsansvarlige har oppfylt kravene i bransjeretningslinjen, kan han likevel bebreides? Etter gjeldende rett er det ikke uten videre befriende for ansvar å overholde bransjenormer. Domstolene kan sette til side eller se bort ifra bransjestandarder dersom disse ikke er tilfredsstillende. Se f.eks. Høyesteretts uttalelse i «Steinrasdommen», Rt. 1958 s. 666, hvor det sies at «Slik som saken ligger an, kan veivesenet ikke ansees å ha truffet de sikringstiltak man med rimelighet må kunne forlange, og kan ikke høres med at det har vært gått frem slik som det er vanlig i forhold av denne art. Spørsmålet vil altså kunne være om retningslinjenes formuleringer anses å være tilstrekkelig i samsvar med de materielle reglene som må oppstilles på rettsområdet. Rettsreglene om næringsmiddelhygiene er som nevnt også klare på dette punkt. I følge næringsmiddelhygieneforskriftens artikkel 3 er den driftsansvarlige først og fremst forpliktelser til å følge det offentligrettslige hygieneregelvelverket, (ikke bransjeretningslinjene). Den driftsansvarlige «… skal sikre at alle ledd av produksjonen, bearbeiding og distribusjon av næringsmidler som de har ansvar for, er i samsvar med de relevante hygienekravene som er fastsatt i denne forordningen».

Dette stiller krav til bransjeretningslinjene. Vi har sett at Mattilsynet på sin hjemmeside uttrykker en målsetting om at retningslinjene skal tjene som «støtte til virksom-hetene for å følge regelverket». Dette bør innebære at retningslinjene gir den drifts-ansvarlige en klar forståelse av omfanget og innholdet i dennes ansvar, og veiledning i å utøve dette ansvaret i praksis. Generelt må det kunne forventes at de som utarbeider bransjeretningslinjene har større ekspertise om disse spørsmål enn den enkelte driftsansvarlige. Når det gjelder ovennevnte anerkjente bransjeretningslinjer for trygg mat i forpleinings- og serveringsbransjen, utarbeidet av NHO Reiseliv og NHO Service, er det grunn til å stille spørsmål om disse på en tilstrekkelig god måte oppfyller de krav som bør stilles.

7.4 Ansvar, kontroll og sanksjoner

Pliktene som pålegges gjennom hygieneforskriftene, hviler som nevnt først og fremst på den driftsansvarlige for det enkelte næringsmiddelforetak.31 Den driftsansvarlige vil typisk være den enkelte gårdbruker, eller den næringsmiddelforedlingsbedriften til enhver tid utpeker som den driftsansvarlige.32 Hver driftsansvarlige for næringsmiddelforetak er forpliktet til å samarbeide med myndighetene; herunder sørge for registrering og godkjenning av det enkelte foretak etter at det er gjennomført besøk fra myndighetene.33 Denne er også forpliktet til – ved forespørsel – å sende inn nødvendige opplysninger og prøver til myndighetene, jfr. matlovens § 14.

Hygieneforskriftene gir et omfattende regelverk som Mattilsynet med dens underliggende avdelinger er satt til å håndheve. Regelverket inneholder en egen forskrift om gjennomføring av offentlig kontroll av produkter av animalsk opprinnelse beregnet på konsum, «animaliekontroll-forskriften». Disse reglene gir i større grad enn hva vi er vant med i norsk forvaltningsrett, særskilte bestemmelser som regulerer når og hvordan tilsynsmyndighetene skal kontrollere. Det alminnelige utgangspunkt etter norsk rett har vært at forvaltningen står fritt til å vurdere når og hvordan kontrollen skal utføres.34 I hygieneregelverket står at den nasjonale myndigheten i henhold til animalie-hygieneforskriftens artikkel 4 nr. 2 skal foreta offentlig kontroll for å verifisere at drifts-ansvarlige for næringsmiddelforetak overholder kravene stilt i forskriftene. Denne plikten er spesielt nevnt for hver enkelt bransje; kjøtt, fjørfe, fisk, melk osv. Når det gjelder melk sies det f.eks. at vedkommende myndighet skal overvåke at den kontrollen som skal foretas ved henting av melk fra det enkelte gårdsbruk – som at temperatur-krav-ene er overholdt – blir gjennomført. Dersom gårdsbruket ikke innen tre måneder etter et påpekt forhold kan dokumentere at forholdet er rettet, skal myndigheten midlertidig innstille hentingen.35

Mangelfull oppfølging av disse kontrollreglene vil kunne innebære brudd på EØS-avtalen og derigjennom bli gjenstand for påtale av kontrollorganet ESA. ESA har egne inspektører som kontrollerer om det norske tilsynssystemet for mattrygghet fungerer i tråd med EØS-regelverket. Dette skjer gjennom møter med kontrollmyndighetene, men også gjennom deltakelse under Mattilsynets inspeksjonen hos konkrete virksomheter.36

Mangelfullt eller uforsvarlige tilsyn og kontroll kan også føre til erstatningsansvar for staten overfor den enkelte borger eller næringsutøver, se Rt. 1991 s. 954 («Spanor») og Rt. 1992 s. 453 («Furunkulose»). Særlig den sistnevnte dommen er relevant for vårt tema. Staten ble her pålagt et omfattende økonomisk ansvar for å ha tillatt import av smittet skotsk laksesmolt til landet i henhold til fiskesykdomsloven37 (fiskesykdomsloven er opphevet og videreført i matloven). Importen fikk meget store konsekvenser for de berørte oppdretterne som måtte slakte all laks i merdene sine. Dommen som ble avsagt under disens 3-2, legger til grunn et arbeidsgiveransvar etter skadeserstatningslovens § 2-1, dvs. et culpaansvar. Dommen stiller strenge krav til statens aktsomhet i slike saker, særlig tatt i betraktning at lakseoppdretterne selv hadde søkt om import av nettopp denne smolten.38 Staten anførte at dennes oppgave etter lovens formål var å beskytte landets fiskeressurser i vid forstand, (ikke den enkelte oppdretter). Dette ble de ikke hørt med. Førstvoterende uttaler at det «… kreves klare holdepunkter for å fravike det som må være det naturlige utgangspunktet, at uforsvarlig myndighetsutøvelse som volder den enkelte borger tap, skal erstattes.» (s. 476). Når det gjelder strengheten i aktsomhetsnormen uttaler førstvoterende: «Veterinærmyndighetenes oppgave etter fiskesykdomsloven, er etter min oppfatning ikke naturlig å se under synsvinkelen service- eller bistand. Avgjørelsen om import av levende fisk med de mulige skadevirkninger dette innebærer, vil kunne ha virkninger av nasjonal betydning. En vesentlig del av den totale offentlige virksomhet går for øvrig ut på å beskytte og tilrettelegge forhold for næringsutøvere og privatpersoner. Hvis vi i en sak som den nærværende skulle anlegge en lav aktsomhetsnorm, har jeg vondt for å se annet enn at konsekvensen måtte bli at man for store deler av offentlig virksomhet måtte operere med et slikt lavere aktsomhetskrav. En slik avgrensning av det offentliges ansvar kan jeg ikke se harmonerer med det som er lagt opp til i forarbeidene til erstatningsloven» (s. 478). Etter å ha pekt på at de norske veterinærmyndighetene kjente til problemene i Skottland, pålegger Høyesterett ansvar, og uttaler «Etter min mening må konklusjonen bli at det var en risiko for at smolten var smittet av furunkulose eller kunne bli smittet av furunkulose før en import til Norge» (s. 481).

Det kan på grunnlag av det ovenfor nevnte trekkes den slutning at Mattilsynet etter gjeldende hygieneregelverk etter omstendighetene både kan ha en plikt til å kontrollere aktører i bransjen, og når kontrollen skjer, ha et omfattende ansvar for at kontrollen gjennomføres og følges opp på en aktsom og forsvarlig måte.

Brudd på hygieneregelverket kan være alt fra bagatellmessige til svært alvorlige. Matmyndighetene kan i henhold til matlovens § 23 fatte en rekke inngripende vedtak overfor den som ikke overholder reglene. Det er som nevnt ut ifra «føre var-prinsippet» nok at det foreligger en berettiget mistanke om at et næringsmiddel ikke er helsemessig trygt. De enkelte forskriftene i hygieneregelverket påpeker også hver for seg at forsettlig eller uaktsom overtredelse av forskriftene, eller vedtak gitt i medhold av disse kan medføre straff. Hittil er straffebestemmelsen i matlovens § 28 og tiltaksbestemmelsen i § 23 lite brukt på overtredelser av hygieneregler eller matloven for øvrig. Når en ser på hvor stor aktualitet og fokus som dette rettsområdet er i ferd med å få, og tar i betraktning hvilke konsekvenser overtredelse av loven kan få på allmenne interesser, må det påregnes at disse reglene vil bli mer aktuelle i årene som kommer.

1Neal D. Fortin, Food Regulation, Law, Science, Policy, and Practice, New Jersey 2009, s. 639 flg.
2Lov 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet m.v. (matloven), erstattet 12 lover om matproduksjon. Samtidig ble 2 lover sterkt endret og tilpasset matloven.
3Se f.eks. Kaarin Goodburn (ed.), EU food law, Cambridge 2001, som bruker denne systematikken.
4Se f. eks. forskrift 22. desember nr. 1623 om næringsmiddelhygiene (næringsmiddelhygieneforskriften) Konsolidert forordning (EF) nr. 852/2004 artikkel 8 nr.1 b som knytter regelverket til Codex Alemenatarius.
5Amund Lie og Frode Veggeland, Globalisering og matpolitikk, Oslo 2010 side 44.
6Se forskrift 19. desember 2003 nr.1790 om myndighetsfordeling etter lov om mattrygghet mv. (matloven).
7Se forskrift 5. mai 2004 nr. 884 om delegering av myndighet til Mattilsynet etter matloven.
8Kaarin Goodburn (ed.), EU food law, Cambridge 2001 side 2.
9Kaarin Goodburn (ed.), EU food law, Cambridge 2001 side 3.
10Paul S. Mead, Food Related Illness and Death in the United States, Atlanta, Georgia, USA 1999 side 607.
11Det regjeringsoppnevnte E.coli-Utvalget, Rapport 2006, E.coli saken. Evaluering av myndighetenes og næringens håndtering vinter/vår 2006, side 35.
12Se www.mattilsynet.no, besøkt 28. mars 2011.
13Se animaliehygieneforskriften avsnitt IX, kapittel. I, bokstav B nr.3.
14Se også pkt. 9 i fortalen til den inkorporerte forordningen i næringsmiddelhygieneforskriften.
15At restauranter mv. defineres under detaljister fremgår av matlovforskriften artikkel 3 nr. 7.
16At faren for infisering av animalske produkter er større, betyr ikke at vegetabilske produkter er harmløse. Det finnes mange eksempler på at grønnsaker er årsak til større utbrudd av problematiske bakteriesykdommer. (Personlig meddelelse, Jorunn Vormeland Dalen, Fagsjef mat og miljø i «NHO Mat og Bio»).
17Se www.mattilsynet.no, besøkt 28. mars 2011.
18Bransjeretningslinjen er utarbeidet i juni 2008, dvs. før hygieneregelverket trådte i kraft i Norge 1. mars 2010. Den må anses å gjelde for hele bransjen, herunder alle NHO Service og NHO Reiselivs bedrifter som er omfattet av regelverket, typisk restauranter, hoteller, sykehus, kantiner mv.
19F.eks. har NHO Service 1 260 medlemsbedrifter som omsetter til sammen for 35 milliarder per år, se www.nhoservice.no (besøkt 1. april 2011).
20Se næringsmiddelhygieneforskriften artikkel 8, nr. 1 bokstav a).
21Se animaliehygieneforskriften artikkel 1 nr.5 bokstav a).
22Se f.eks. næringsmiddelhygieneforskriften § 1 «Gjennomføring av forordning (EF) nr. 852/2004» som bestemmer at hele forordningen gjøres til forskrift.
23Se EØS avtalen av 2. mai 1992 artikkel 7 bokstav a).
24Forordning (EF) nr.172/2002, er gjort til norsk rett gjennom forskrift 22. desember 2008 nr.1620 om allmenne prinsipper og krav i næringsmiddelregelverket (matlovforskriften).
25Se Kjetil Tveitan Oslo 2008 i Gyldendals Rettsdata, kommentar til matloven, note 81.
26Se om dette Fredrik Sejersted m.fl. Oslo 2004, EØS rett, side 186.
27Et eksempel på en regel som går lenger enn forordningen er de temperaturkrav som stilles i næringsmiddelhygieneforskriften kapittel III § 6.
28Se næringsmiddelhygieneforskriften artikkel 7, første ledd.
29Se Toralf Wågheim, Advokaters erstatningsansvar, Oslo 2009 side 36.
30Se f.eks. om eiendomsmegling, Rt. 1995, side 1350, se særlig side 1356.
31Se næringsmiddelhygieneforskriften kapittel 1 artikkel 1 a).
32Uttrykket driftsansvarlige og næringsmiddelforetak er definert i matlovsforskriften artikkel 3 nr.2 og nr. 3.
33Se næringsmiddelhygieneforskriften kapittel II, artikkel 6 nr. 2 og nr. 3.
34Se om forvaltningens plikt til å treffe vedtak, Torstein Eckhoff og Eivind Smith, Forvaltningsrett, 8. utgave, Oslo 2006, side 356. Se også Tolle Stabel, «Det offentliges erstatningsansvar for kontrollvirksomhet – Om rettstilstanden etter dommene i Rt 1991 s. 954 (’Spanor’) og Rt 1992 s. 453 (’Furunkulose’)», Jussens Venner, 1996 s. 195–212 (på s. 200).
35Se animaliekontrollforskriften vedlegg III avsnitt IX pkt. 2.
36Amund Lie og Frode Veggeland, Globalisering og matpolitikk, Oslo 2010, s. 136.
37Lov 13. juni 1997 nr. 54.
38Se om dommen i Kai Krüger, «Statlig kontrollansvar – en høyesterettsdom», Lov og Rett 1992 s. 439 flg.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon