Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Assistert befruktning og kjennskap til opphav

Torstein Frantzen er født i 1968 og ble cand. jur. 1993. LLM-grad ved Universitetet i Heidelberg 1997 og dr. juris fra Universitetet i Bergen 2001. Frantzen har vært ansatt ved Universitetet i Bergen fra 1994 og er professor ved det juridiske fakultet fra 2007. Han har vært konstituert lagdommer i Gulating lagmannsrett i to perioder.

  • Side: 355-372
  • Publisert på Idunn: 2011-07-04
  • Publisert: 2011-07-04

Frem til 2005 hadde helsepersonellet plikt til å holde sædgivers identitet hemmelig ved assistert befruktning. I bioteknologiloven fra 2003 ble barnet gitt rett til å få opplysninger om sædgivers identitet. Etter bioteknologiloven har verken foreldre eller staten plikt til å informere barnet om at det ble unnfanget ved donorsæd. Det skal også velges en sædgiver med samme fysiske karakteristika som den juridiske faren. Barnet vil da i mange tilfeller være uvitende om at den juridiske faren ikke er den biologiske faren. Retten til kunnskap om opphav blir dermed uten betydning for mange barn unnfanget ved donorsæd.

1 Noen utgangspunkter

I det følgende drøftes enkelte spørsmål vedrørende rett til kjennskap om foreldres identitet for barn som er unnfanget ved sæddonasjon, og utvelgelse av sæddonor. I lov om kunstig befruktning fra 1987 var regelen at helsepersonellet pliktet å holde sæd-givers identitet hemmelig.1 Det ble i forarbeidene anført at barnets mor og dets rettslige far gjennomgående vil være interessert i at donors identitet hemmeligholdes, og at hemmelighold også vanligvis ville være i sædgivers interesse. Departementet la til grunn at det ikke alltid ville være et ubetinget gode for barnet å få kunnskap om sine biologiske røtter.2 Adoptivforeldre har plikt til å opplyse barnet om at det er adoptert. Når det gjaldt spørsmålet om hvorvidt foreldre til et barn som var unnfanget ved assistert befruktning også skulle ha plikt til å informere barnet om hvordan det er blitt til, konkluderte departementet med at det ikke burde innføres en slik plikt: «En ser det slik at det er en del av foreldreansvaret å avgjøre om barnet skal få slik informasjon eller ikke.»3

Lov om kunstig befruktning ble avløst av bioteknologiloven av 1994 og senere av bioteknologiloven av 2003.4 I bioteknologiloven av 2003 § 2-7 ble det innført regler om at barnet fra det fyller 18 år skal kunne kreve opplysning om sæddonors identitet.5 Dette ble begrunnet i hensynet til barnets beste, og det ble vist til art. 7 i FNs barnekonvensjon hvor det heter at et barn «så langt gjørlig» har rett til å få vite hvem foreldrene er.6 Det ble lagt til grunn at dersom anonymiteten ble opphevet ville det likevel være mulig å bygge opp en tilfredsstillende sædgivergruppe. Her ble det vist til situasjonen i Sverige. Det ble vurdert om foreldrene burde ha en lovbestemt plikt til å opplyse om at barnet ble unnfanget ved donorsæd. Departementet kom til at foreldre har «et særlig ansvar for å gi barnet mulighet til å kjenne sitt biologiske opphav». Det ble likevel ikke innført noen opplysningsplikt.

Assistert befruktning var opprinnelig kun et tilbud som en kvinne som er gift eller samboer i et ekteskapslignende forhold i visse tilfeller kunne ha krav på dersom «mannen er befruktningsudyktig eller selv har eller er bærer av alvorlig arvelig sykdom».7 Ved innføringen av samkjønnede ekteskap i 2009 ble lesbiske par gitt rett til assistert befruktning.8

2 Rett til informasjon om sædgivers identitet

Etter bioteknologiloven § 2-7 har barnet ved fylte 18 år rett til å få informasjon om sædgivers identitet. Etter loven er det den «som er født etter assistert befruktning» som kan kreve informasjon. Det betyr at foreldre eller andre ikke vil få slik informasjon. Det betyr også at sædgiver aldri kan kreve informasjon om hvorvidt han som sædgiver er biologisk opphav til barn.9 Det sies i forarbeidene at det ikke er et krav at barnet vet at det er unnfanget ved hjelp av donorsæd. Et barn som er usikker på om det er unnfanget ved donorsæd har også rett til å få opplysninger om hvorvidt dette er tilfelle.10

Barnet har kun krav på å få opplyst sædgivers navn og adresse i henhold til Folke-registeret, og det sies i bestemmelsen at et «donorregister skal bistå barnet med dette». Det betyr at barnet ikke har krav på å få mer utfyllende informasjon om sædgiver, og heller ikke opplysninger om sædgivers øvrige slekt. Med dagens muligheter for å drive slektsgransking og muligheter for å søke informasjon på internett, vil nok et barn som ønsker mer utfyllende informasjon stort sett kunne finne dette.

Det kan reises spørsmål om hensynet til barnet er tilstrekkelig ivaretatt ved at informasjonsplikten begrenser seg til å opplyse om den folkeregisterregistrerte adressen. Inoen tilfeller har ikke det offentlige annen informasjon om hvor en person befinner seg, eller kan tenkes å befinne seg. I andre tilfeller kan det være slik at personen er flyttet utenlands eller faktisk er bosatt på en annen adresse enn den registrerte. Da vil ikke navn og adressen som er registrert i folkeregisteret være tilstrekkelig, selv om barnet også i slike tilfeller ofte vil kunne oppspore biologisk far uten store problemer.

Når den biologiske faren ikke bor på den folkeregisterregistrerte adressen, kan det tenkes at det i ulike offentlige registre finnes opplysninger om hvor biologisk far er bosatt eller kan tenkes å være bosatt. Spørsmålet er om det offentlige i slike tilfeller burde ha en plikt til å bistå barnet utover kun å opplyse om navn og folkeregisterregistrert adresse. Poenget med opplysningsplikten er at barnet skal ha en mulighet for å oppsøke den biologiske faren. I og med at det er klart definert i loven hvor langt opplysningsplikten går, vil det trolig likevel være slik at barnet etter gjeldende rett ikke har krav på ytterligere opplysninger enn navn og folkeregisterregistrert adresse. Men det kan neppe være slik at det offentlige ikke har anledning til å gi ytterligere bistand, og slik bistand bør nok også ytes. Det ville vært en fordel om det var presisert at det offentlige har en plikt til i rimelig grad å bistå med å gi barnet mulighet til å få kontakt med sin biologiske far.11

I noen tilfeller kan et barn ha behov for transplantasjon, eller det kan tenkes at det viser seg at barnet eller biologisk far er disponert for arvelig sykdom. Før barnet fyller 18 år er det ingen hjemmel for å opplyse om sæddonors identitet. I slike tilfeller kan det være spørsmål om medisinsk personell, barnet eller biologisk far bør få informasjon, og i så fall hvor omfattende informasjonen bør være. I forarbeidene er det lagt til grunn at «problemstillingen kun vil være aktuell i et svært lite antall tilfeller».12 Det ble derfor ikke foreslått regler om informasjon i slike tilfeller. Likevel sies det: «Departementet legger til grunn at dersom det skulle oppstå situasjoner hvor det står om barnets liv, vil disse kunne håndteres med utgangspunkt i nødrettsvurderinger.»13 Dette unntaket burde vært uttrykt i loven. Uten en lovregel blir det uklart hva det kan opplyses om, og hvem som skal få slik informasjon.

Dersom barnet trenger organdonasjon og sæddonor kan være en mulig donator, er det ikke opplagt at sæddonor bør kontaktes om dette før barnet er fylt 18 år (og selv kan ta kontakt). Loven bygger på at sæddonor ikke skal ha noen forpliktelser overfor barnet, men hvis sæddonor kontaktes med forespørsel om han kan tenke seg å donere et organ, vil han muligens oppleve et press i retning av å donere organ. En mulighet kunne være at sæddonor ved donasjonen ble spurt om han ville kontaktes hvis en slik situasjon skulle oppstå før barnet fyller 18 år, og at en slik opplysning ble registrert i donorregisteret.14

3 Behandlende lege velger sædgiver

Etter lov om kunstig befruktning var det legen som skulle velge egnet sædgiver. Det er ikke uten videre opplagt hva det innebærer å være en egnet sædgiver, og det fremgår heller ikke av loven. I forarbeidene til loven sies det at legen bør «ta hensyn til parets ønske om at donor skal være mest mulig lik sosial far, hva angår f.eks. hår- og øyenfarge».15 Iforarbeidene til den opphevede bioteknologiloven av 1994 sies det: «Legen bør velge sædgiver med samme øyenfarge som sosial og juridisk far. »16

Også i bioteknologiloven av 2003 fremgår det at legen «skal velge egnet sædgiver».17 Når det gjelder hva dette innebærer, sies det i forarbeidene: «Det bør tilstrebes å velge sædgiver som har samme fysiske karakteristika som barnets juridiske og sosiale far.»18 I forarbeidene defineres fysiske karakteristika som samme «høyde, og hud-, hår- og øyenfarge».19 I et rundskriv fra Helsedirektoratet fremgår det at også vekt og etnisk bakgrunn skal registreres som fysiske karakteristika.20 Listen over fysiske karakteristika ble dermed kraftig utvidet ved bioteknologiloven av 2003.

Selv om det etter loven er legen som velger sædgiver kan man tenke seg at foreldrene skulle medvirke slik at det kunne tas hensyn til foreldrenes ønsker. Det kan være situasjoner der foreldrene ønsker at barnet har andre karakteristika enn den juridiske faren. Dette kan skyldes et ønske om at barnet ikke skal ligne den juridiske faren. Da kunne det være aktuelt å velge en sædgiver med blant annet en annen hudfarge. Det kan også tenkes situasjoner der foreldrene ikke føler seg helt komfortable med egne fysiske karakteristika, og av hensyn til barnet derfor ikke ser det som ønskelig at det så langt som mulig ligner foreldrene.

Som nevnt fremgår det av forarbeidene til lov om kunstig befruktning fra 1987 at legen skulle ta hensyn til parets ønsker. I forarbeidene til bioteknologiloven av 1994 gis det imidlertid uttrykk for en annen forståelse av hva det innebærer at legen skal velge egnet sædgiver: «Verken paret selv eller andre skal ha innflytelse på denne avgjørelsen.»21 Dette fastholdes i forarbeidene til bioteknologiloven av 2003 hvor det i tilknytning til uttalelsen om at legen skal velge sæddonor med samme fysiske karakteristika som sosial far sies: «Det vil ikke være anledning til å velge sædgiver ut fra andre egenskaper.»22 Det må dermed antas at det kun skal legges vekt på at fysiske karakteristika er mest mulig like den juridiske fars, og ikke ses hen til foreldrenes ønsker.23 Dette kan indikere at lovgiver anser det for et viktig hensyn at barnet i det ytre så langt som mulig ligner den juridiske faren, både ved at listen over fysiske karakteristika er gjort mer omfattende, og ved at paret i motsetning til tidligere ikke skal ha innflytelse på valget.24

4 Nærmere om utvelgelseskriteriene

Hvorfor skal det velges en sæddonor med samme fysiske karakteristika som den juridiske faren? Ut fra forarbeidene til den tidligere lov om kunstig befruktning av 1987 kan det hevdes at grunnlaget for kriteriet er at det skulle kunne tas hensyn til foreldrenes ønske.25 I forarbeidene til både bioteknologiloven av 1994 og bioteknologiloven av 2003 er det imidlertid klart at foreldrene ikke skal ha noen innflytelse på utvelgelsen.

Et annet mulig utgangspunkt for utvelgelsen kan være at det for barnet skal se ut som om barnet er begge foreldrenes biologiske barn. Etter lov om kunstig befruktning og bioteknologiloven av 1994 skulle sæddonors identitet holdes hemmelig. I forarbeidene til lov om kunstig befruktning fremgår det at det skal være opp til foreldrene å avgjøre om barnet skal få informasjon om konsepsjonsmåten. Det sies også at det, i motsetning til ved adopsjon, ikke er stor risiko for at barnet vil få vite dette av utenforstående. Det er få som vet hvordan barnet er unnfanget, og mor bærer frem barnet på vanlig måte.26 Det sies også i forarbeidene: «Det er grunn til å anta at barnets foreldre – dets biologiske mor og sosiale/juridiske far – gjennomgående vil være interessert i at donors identitet hemmeligholdes.»27 Forarbeidene til bioteknologiloven av 1994 bygger på de samme utgangspunktene. Det sies blant annet: «Også av hensyn til barnet holdes donors navn hemmelig.»28 Med disse utgangspunktene er det naturlig å velge en sædgiver med slike fysiske karakteristika at det ikke blir åpenbart for barnet at juridisk far ikke er biologisk far.29 I motsatt fall vil foreldrene i realiteten ikke kunne velge å la være å informere barnet.

Når regelen om at sæddonors identitet skulle være hemmelig ble forlatt ved bioteknologiloven av 2003, er ikke utgangspunktet lenger at det skal være opp til foreldrene hvorvidt barnet skal få vite hvordan det er unnfanget. Barnet skal ha en selvstendig rett til å få opplyst sæddonors identitet, og det fremgår av forarbeidene at foreldre bør gjøre barnet kjent med hvordan det er unnfanget. En mulig grunn for å hevde at det er av hensyn til barnet at biologisk far skal ligne juridisk far vil dermed ikke lenger være tilstede. I så måte er det også vanskelig å se grunnlaget for at kriteriet om samme fysiske karakteristika ikke bare ble opprettholdt, men at listen over kriterier ble gjort langt mer omfattende.

Nok en mulig begrunnelse for at juridisk og biologisk far bør ha samme fysiske karakteristika kunne være at det i forhold til omgivelsene er en fordel for barnet at det ser ut som det kan være juridisk fars biologiske barn. I denne forbindelsen kan det være hensiktsmessig å se hen til lovgivers vurderinger av dette spørsmålet i tilfeller der det for omgivelsene vil være klart at en av eller begge juridiske foreldre ikke er biologiske foreldre. Dette vil være situasjonen ved assistert befruktning til lesbiske par og (i de fleste tilfeller) ved adopsjon.

De fleste adopsjoner som gjøres i Norge er utenlandsadopsjoner, mens innenlandsadopsjoner i hovedsak er stebarnsadopsjoner.30 Det er ikke nevnt i forarbeider, rettsavgjørelser eller i juridisk teori at det ved adopsjoner skulle ha noen betydning hvorvidt barnet på noen måte i det ytre ligner adoptivforelderen. Selv om det praktisk sett ikke ville la seg gjøre å gjennomføre et system der fysiske karakteristika skulle stemme overens, er det like fullt slik at det ville vært mulig å utforme reglene slik at det skulle legges vekt på et slikt kriterium.31 Men slik er det ikke.

Ved innføringen av samkjønnede ekteskap i 2009 ble det åpnet opp for sæddonasjon til lesbiske par. I den forbindelse ble oppvekstvilkårene for barn som vokste opp hos likekjønnspar vurdert. Det viste seg at det var lite forskning om dette i Norge. I for-arbeidene vises det til eksisterende forskning. Det sies så om barn som vokser opp i henholdsvis heterofile familier og de som er oppvokst hos likekjønnspar: «Det er ingen forskjell i barnas evne til å få eller beholde venner, i psykisk og sosial velbefinnende eller når det gjelder kjønnsutvikling. Dette betyr at foreldrenes seksuelle identitet ikke påvirker barnets kjønnsutvikling.»32 I og med at det ikke anses å være problematisk for et barn å vokse opp med to kvinner som foreldre, styrker også dette synspunktet om at det neppe kan anføres at det har betydning for barnets oppvekstvilkår hvorvidt det i det ytre fremstår som om den juridiske faren også er den biologiske.

Spørsmålet blir så om det er av hensyn til den juridiske faren at barnet skal ligne på ham i det ytre. Som nevnt ovenfor antas det at det ikke er noen forskjell på oppvekstvilkårene i likekjønnsfamilier og heterofile familier, og da må det antagelig bety at omgivelsene ikke reagerer negativt på om et barn vokser opp med en eller to foreldre som ikke er barnets biologiske foreldre. Et synspunkt kunne være at det er en fordel for faren at ikke barnet uten videre forstår at faren ikke er biologisk far. Det vil gi foreldre mulighet til velge å la være å fortelle barnet at juridisk far ikke er biologisk far, eventuelt at foreldrene kan vente lenger med å fortelle det, enn i tilfeller der den ytre likheten er så svak at barnet vil fatte «mistanke». Tidligere regler om hemmelighold av sæddonors identitet bygget blant annet på at det kunne være uheldig for barnet å få opplysning om hvordan det var unnfanget.33 Men i og med at det nå fremgår klart at barnet skal ha rett til opplysninger, kan likevel neppe kriteriet om ytre likhet begrunnes i hensynet til den juridiske faren.

Et synspunkt kunne være at det av hensyn til sæddonor ble lagt langt større vekt på ytre likhet i bioteknologiloven (2003) enn etter lov om kunstig befruktning (1987) og bioteknologiloven av 1994. Mens sæddonoren tidligere var anonym ble det ved bioteknologiloven gitt regler om barnets rett til opplysning om sæddonors identitet. Hvis barnet så langt som mulig ligner den juridiske faren i det ytre, vil det trolig bli færre tilfeller der barnet selv vil forstå at den juridiske faren ikke er biologisk far. Slik sett vil en utvidelse av listen over fysiske karakteristika kunne redusere den praktiske betydningen av at sæddonors identitet ikke lenger kan holdes hemmelig for barnet. Dette ville imidlertid bety at lovgiver mente å gi barnet rett til å få kjennskap til hvem som er den biologiske faren, mens man samtidig svekket barnets mulighet for å få kjennskap til at det var blitt unnfanget ved donorsæd. Også en slik begrunnelse må derfor avvises som grunnlag for utvelgelseskriteriene.

Det er alt i alt ikke opplagt hva som kan være begrunnelsen for at foreldre ikke skal ha innflytelse på valg av sæddonor, eller hvorfor det er lagt så stor vekt på at barnet i det ytre skal ligne på den juridiske faren. Når det ikke gis noen begrunnelse i forarbeidene for endringene fra tidligere rettstilstand, kan mye tale for at disse spørsmålene bør vurderes på nytt. Særlig er det grunn til å peke på at det kan bli vanskelig for et barn å benytte seg av retten til å få oppgitt sæddonors identitet så lenge det i det ytre i mange tilfeller ikke vil være klare indikasjoner på at juridisk far ikke er biologisk far.

5 Får barnet informasjon fra foreldrene?

Det foreligger ikke norske undersøkelser om hvor mange foreldre som opplyser om at barnets juridiske far ikke er biologisk far. I Sverige er det imidlertid foretatt en undersøkelse i 1998 omkring foreldres innstilling til å fortelle sitt barn at det er unnfanget ved sæddonasjon. I SOU 2007:3 er det tatt inn en rapport fra Ann Lalos som gjengir deler av resultatene av undersøkelsen.34 Sverige var det landet som først vedtok regler om sæddonasjon i Lag (1984:1140) om insemination. Etter § 4 i loven har barnet rett til å få vite sæddonors identitet «om han eller hon uppnått tillräckligt mognad». Foreldrene har imidlertid ingen plikt til å informere barnet.

I undersøkelsen, som omfattet 148 par, hadde 11 % informert barnet, 41 % hadde til hensikt å opplyse, 19 % hadde ikke til hensikt å opplyse, 18 % var i tvil og 11 % ville ikke uttale seg. Blant de barna som kjente til sæddonasjonen var snittalderen 5,5 år da de ble informert. Samtlige kvinner og menn som hadde orientert barna anså det som positivt for barnet å få vite hvordan det var unnfanget og beskrev stort sett barnets første reaksjon som ukomplisert. Blant dem som ikke hadde fortalt noe, hadde halvparten opplevd en viss negativ påvirkning foreldrene imellom.

Angående barnets rett til å få kjennskap til sæddonors identitet er det av interesse at de svenske reglene i 1984-loven stort sett samsvarer med reglene i bioteknologiloven. Det er derfor grunn til å anta at resultatene ville blitt noenlunde de samme ved en tilsvarende undersøkelse i Norge, selv om utvalget på 148 par er så vidt lavt at resultatene ikke kan gi mer enn en indikasjon. Konklusjonen blir likevel at det trolig også i Norge er slik at i de fleste tilfeller opplyser ikke foreldre barnet om at et det er unnfanget ved sæddonasjon.35

6 Forbud mot seksuell omgang med slektning

Lovregler som bygger på at barn skal få kjennskap til sitt opphav begrunnes gjerne med at et individ kan ha en psykologisk interesse av kunnskap om sine biologiske røtter.36 Dette er et premiss for reglene i bioteknologiloven om barnets rett til kunnskap om sædgivers identitet. Jeg går ikke nærmere inn på hvilken psykologisk betydning det kan ha for et barn at det feilaktig tror at rettslig far er biologisk far. Spørsmålet i punkt 6 og 7 er hvilke andre implikasjoner det kan ha hvis et barn feilaktig tror at dets rettslige far også er biologisk far.

Frem til adopsjonsloven av 1986 ble utuktig omgang med slektning i nedstigende linje rammet av straffeloven § 207, mens utuktig omgang med adoptivbarn var omfattet av straffeloven § 209. Ved innføring av adopsjonsloven falt straff for utuktig omgang med bortadopterte barn ut.37 I år 2000 ble det så gjeninnført at det også skulle være straffbart med seksuell omgang med bortadopterte barn.

Det fremgår nå av straffeloven § 197 at det er forbud mot seksuell omgang med slektning i nedstigende linje. I annen setning i bestemmelsen sies det: «Som slektning i nedstigende linje regnes biologiske og adopterte etterkommere.» Når det fremheves at biologiske etterkommere omfattes, innebærer det at det etter ordlyden vil være straffbart for en far å ha seksuell omgang med et barn som er unnfanget ved hans donorsæd. Når det gjelder barn som ikke har den biologiske faren som rettslig far, er det kun seksuell omgang med bortadopterte barn som diskuteres i forarbeidene til lovendringen i år 2000. 38 Det kan tale for at seksuell omgang med et barn som er unnfanget med donorsæd ikke er ment å omfattes av straffebudet.39

I begrunnelsen for å gjeninnføre straff for seksuell omgang med bortadopterte barn sies det i forarbeidene: «Arvebiologiske hensyn har en viss vekt. I tillegg kan slike forhold virke støtende. Det viktigste for departementet er likevel at forbudet beskytter barnet.»40 Etter min oppfatning har disse synspunktene samme relevans i tilfeller av sæddonasjon. Selv om biologisk slektskap på grunn av sæddonasjon omfattes av ordlyden, kan det på bakgrunn av forarbeidsuttalelsene synes noe uklart om bestemmelsen må tolkes innskrenkende, slik at slektskap på grunn av sæddonasjon ikke omfattes. Straff etter incestforbudet krever forsett. Dersom slektskapsforhold på grunn av sæddonasjon er omfattet av straffebudet er det i praksis aktuelt med straff der sæddonor for eksempel blir oppsøkt av sitt biologiske barn og deretter innleder et seksuelt forhold, eller når partene på annen måte er gjort oppmerksom på slektskapsforholdet.

Etter straffeloven § 198 er det også straffbart med samleie med bror eller søster, inkludert halvsøsken. Etter denne bestemmelsen rammes ikke seksuell omgang mellom biologiske søsken som er bortadoptert.41 Da er det klart at bestemmelsen heller ikke rammer seksuell omgang mellom biologiske halvsøsken som har samme sæd-donor som biologisk far, men ikke har felles rettslige foreldre.

7 Slektskapsforbudet i ekteskapsloven

Etter ekteskapsloven § 3 første ledd er det forbud mot ekteskap «mellom slektninger i rett opp eller nedstigende linje eller mellom søsken». Forbudet rammer også ekteskap mellom halvsøsken.42 Når det gjelder adoptivforhold følger det av ekteskapsloven § 3 andre ledd at forbudet gjelder både overfor den opprinnelige slekt og overfor adoptivforeldrene og deres slekt. Ved assistert befruktning med donorsæd kan det ikke utelukkes at sæddonor kan komme i den situasjonen at den han vil gifte seg med er en person som er hans biologiske sønn eller datter, eller at det kan være personer som på grunn av sæddonasjon er biologiske (men ikke juridiske) halvsøsken som vil gifte seg med hverandre. Ved prøvingen av ekteskapsvilkårene vil det ikke fremkomme opplysninger om hvorvidt partene er i slektskap på grunn av sæddonasjon, med mindre partene selv vet dette og opplyser om det.43

Ved ekteskap mellom halvsøsken kan situasjonen være at barna har vokst opp i forskjellige familier og ikke har fått opplyst at de er unnfanget ved donorsæd. Ved ekteskap mellom sæddonor og dennes biologiske barn kan det være slik at barnet ikke har fått opplyst at det er unnfanget ved donorsæd. Sæddonoren vet imidlertid at han er sæddonor. Hvis han vil gifte seg med en person som er mer enn 18 år yngre enn ham selv, er det i alle fall ikke utelukket at det kan være hans eget barn. Sæddonoren har likevel ingen mulighet for selv å undersøke hvem som er hans biologiske barn. Han er i så fall avhengig av at personen han vil gifte seg med undersøker dette. Det kan fremstå som spesielt å be sin tilkommende om å undersøke dette, i alle fall dersom personen selv er sikker på at han eller hun ikke er unnfanget ved donorsæd.44

Det er ikke diskutert i forarbeidene om slike ekteskap mellom biologiske halvsøsken eller mellom barn og foreldre rammes av ekteskapsloven § 3. I og med at adoptivforhold omfattes av hovedregelen om slektskapsforbud, vil presiseringen i el. § 3 annet ledd vedrørende bortadopterte personer som er biologisk i slekt være et unntak fra hovedregelen. Da er det ikke naturlig å tolke unntaksbestemmelsen utvidende til også å omfatte donortilfeller. Assistert befruktning var også en kjent behandlingsform da ekteskapsloven ble vedtatt, og det er nå 20 år siden. Det har dermed vært god anledning til å vedta bestemmelser om ekteskapshindringer på grunn av biologisk slektskap som følge av assistert befruktning. Det er ikke lagt til rette for at partene skal ha eller få kunnskap om at de er i slekt, og det er heller ikke etablert noen forpliktelse for det offentlige til ex officio å fremskaffe relevante opplysninger. Også dette taler for at slektskapsforhold på grunn av assistert befruktning ikke utgjør ekteskapshindringer. Dette leder til at slektskapsforbudene i el. § 3 trolig ikke rammer slektskap på grunn av assistert befruktning.45 Det er uheldig at barn som er unnfanget ved donorsæd skal kunne gifte seg med sin far eller et halvsøsken og det kan være en stor belastning om partene oppdager dette, kanskje etter mange års ekteskap.

8 Har barnet krav på opplysninger før det er fylt 18 år?

Med unntak for tilfeller hvor nødrett kan være aktuelt, synes det forutsatt i forarbeidene til bioteknologiloven at det ikke kan gis opplysninger før barnet er fylt 18 år. Dette gjelder både opplysninger om at det er unnfanget ved donorsæd og om sædgivers identitet. Det sies også: «Dette samsvarer med adopsjonsloven, hvor barnet fra fylte 18år har krav på å få opplyst fra departementet hvem de opprinnelige foreldrene er.»46

Selv om det gjelder en 18-års-grense i adopsjonsloven er det ikke gitt at det samsvarer med adopsjonsloven at det ikke kan gis informasjon før barnet er fylt 18 år. I forarbeidene til adopsjonsloven sies det: «En slik aldersgrense vil dels kunne bidra til å sikre at den som krever å få opplyst hvem de opprinnelige foreldrene er, har en gjennomtenkt mening om hva opplysningen betyr for ham eller henne. Dels kan en aldersgrense hindre at opplysningen om foreldrene blir en for stor følelsesmessig påkjenning for adoptivbarnet, f.eks. hvis det viser seg at de opprinnelige foreldrene har vært sterkt sosialt eller kriminelt belastet.»47

Det er tilsynelatende ikke god sammenheng mellom adopsjonslovens regel om at foreldre «så snart som tilrådelig» skal fortelle barnet at det er adoptert, og regelen om at barnet ikke kan kreve informasjon fra det offentlige før det er 18 år. Dersom meningen er at barnet skal få kunnskap tidlig, er det ikke helt enkelt å se hvorfor et barn som selv ønsker informasjon, av hensyn til egne følelser, ikke skal kunne få informasjon fra det offentlige.

Det fremgår imidlertid av forarbeidene til adopsjonsloven: «Denne 18-års-grensen er en grense for når barnet har krav på å få opplysninger, og er ikke til hinder for at også yngre barn kan få opplysninger om hvem de opprinnelige foreldrene er. Men dette må – som i dag – være avhengig av fylkesmannens eller departementets skjønn.»48 Dette innebærer at det kan vurderes å gi barnet opplysninger på et tidligere tidspunkt. Men det er også grunn til å vise til at det spørsmålet som diskuteres i adopsjonslovens forarbeider er adoptivbarnets rett til å få opplyst de biologiske foreldrenes identitet. Det er ikke opplagt at dette innebærer at barnet ikke kan få opplyst hvorvidt det er adoptert eller ei. I de fleste tilfeller vil det på grunn av utseende uansett være klart for barnet at det er adoptert, men i noen tilfeller er det ikke opplagt. Forarbeidene sier at det kan være en belastning for barnet å få vite dette dersom foreldrene er sterkt sosialt eller kriminelt belastet, men det vil ikke barnet få opplyst ved en bekreftelse (eller avkreftelse) av at det er adoptert. Det er derfor neppe noen hensyn som taler mot at et barn som ber om å få opplyst hvorvidt det er adoptert, skulle få slik informasjon. Adopsjonsloven må trolig forstås slik at barn som henvender seg til departementet med spørsmål om få bekreftet eller avkreftet hvorvidt det er adoptert eller ikke, har krav på å få opplyst dette.

Hvis poenget var å innføre tilsvarende regel i bioteknologiloven, skulle formodentlig regelen være slik at et barn, også før det fyller 18 år, har krav på å få vite om det er unnfanget ved donorsæd. Et synspunkt kunne være at bioteknologilovens bestemmelser her er ment å balansere sædgivers formodede ønske om anonymitet mot barnets ønske om informasjon, og at det er grunnen til at det er en mer restriktiv regel i bioteknologiloven. Så langt barnet kun får vite at det er unnfanget ved donorsæd (eventuelt at det ikke er unnfanget ved donorsæd) berører ikke dette spørsmålet om sædgivers identitet. Det sies imidlertid i forarbeidene at barnet må være «fylt 18 år også for å få opplyst dette».49 Dermed er det trolig slik at selv om det er vanskelig å se reelle grunner for at et barn, før det er fylt 18 år skal kunne få vite at det er unnfanget ved donorsæd, må trolig svaret være at det ikke har krav på slik informasjon. Da vil det heller ikke være anledning til å gi barnet slik informasjon.50

9 Bør foreldre pålegges opplysningsplikt?

I forarbeidene til bioteknologiloven diskuteres det hvorvidt foreldre bør innføres en plikt til å opplyse barnet om at det er unnfanget ved sæddonasjon. Det sies i forarbeidene at artikkel 7 i FNs barnekonvensjon om barnets rett til, så langt det er mulig, å kjenne identiteten til sine foreldre veier tungt.51 Det fremgår videre at departementet har vurdert å innføre en opplysningsplikt for foreldrene, tilsvarende den som gjelder for adoptivforeldre. Det vises til at problemstillingen er felles som for adopsjon, men sies også at det er flere ulikheter: «For barn unnfanget ved assistert befruktning med donorsæd, vil mor være biologisk mor. Dette er forskjellig fra adopsjon hvor ingen av foreldrene er biologiske foreldre og barnet i mange tilfeller også vil ha et annet utseende enn foreldrene.»52

Til dette kan det innvendes at ved stebarnsadopsjon, som for eksempel i tilfeller der mor er biologisk mor, gjelder også opplysningsplikten. Det er dermed ikke riktig at dette alltid er forskjellig fra adopsjon. Det kan uansett stilles spørsmål ved hvorfor det skulle ha betydning om barnet uriktig tror at begge foreldrene, eller at en av foreldrene er biologisk(e) foreldre. Synspunktet kan muligens være at det er akseptabelt å være i villrede om at en av foreldrene ikke er biologisk forelder, men at det ikke er akseptabelt å være i villrede hvor ingen av foreldrene er biologiske foreldre. En annen måte å forstå uttalelsen på at er at det er mer belastende å ha en uriktig oppfatning om hvem som er biologisk mor, enn om hvem som er biologisk far. Ingen av disse forklaringene er imidlertid egnet til å forklare hvorfor det skulle være opplysningsplikt i det ene tilfellet, men ikke i det andre.

Det sies også at barnet ved adopsjon i mange tilfeller «vil ha et annet utseende enn foreldrene». Dette betyr at ved adopsjon vil det i mange tilfeller ikke være nødvendig å informere barnet. I slike tilfeller vil ikke informasjonsplikten ha selvstendig betydning. I og med at det likevel er en opplysningsplikt i adopsjonstilfeller, må det formodentlig bety at man har ment at barnet har en rett til å få vite, også i de tilfellene der barnet ikke har et annet utseende. Slik sett taler vel dette for at det også i donortilfellene burde være en informasjonsplikt.

Det fremgår av forarbeidene at departementet mener at foreldrene bør informere barnet, selv om det ikke etableres noen form for informasjonsplikt. Det sies også at det krever engasjement og forståelse for å kunne formidle «til barnet på en slik måte at det gagner dets utvikling». Men så sies det: «Etter departementets vurdering vil ikke en opplysningsplikt nødvendigvis føre til en slik forståelse hos foreldrene.» Det problematiseres ikke hvorfor det er valgt en annen løsning enn i adopsjonstilfellene eller om en slik plikt har vært problematisk i adopsjonstilfellene. Departementet konkluderer med å utsette spørsmålet om informasjonsplikt, idet man først vil «høste erfaring i forbindelse med bruk av identifiserbare sædgivere». Det forelå imidlertid rikelig erfaring fra adopsjonstilfellene om hvordan en informasjonsplikt for foreldre hadde virket.

Det er som nevnt trolig en rekke barn som er unnfanget ved assistert befruktning som ikke har fått informasjon fra foreldre om dette. En lovfestet plikt for foreldre til å informere vil trolig virke positivt. I Sverige er det foreslått at det skal innføres en informasjonsplikt for foreldre, og i forslaget sies det: «En reglering i lag skulle markera den vikt samhället fäster vid rätten till information om ursprunget och att det är föräldrarna som har detta ansvar.»53

En informasjonsplikt vil trolig øke bevisstheten om barnets rett til å kjenne sin egen identitet. Det vil også bli vanskeligere for foreldre å unnlate å informere når de vet at de dermed ikke oppfyller sine forpliktelser overfor barnet. Det synes å være enighet om at uavhengig av om det oppstilles en plikt til å informere eller ikke, bør barnet informeres lenge før det fyller 18 år. I den svenske undersøkelsen som er nevnt ovenfor ble barn informert da de i gjennomsnitt var 5,5 år. En lovbestemmelse bør klart nok ikke inneholde noen bestemt tidsangivelse for når foreldre skal informere. Her vil det være hensiktsmessig å vedta samme bestemmelse som i adopsjonsloven § 12 om at det skal informeres «så snart som tilrådelig».54

10 Bør det innføres opplysningsplikt for det offentlige?

Det kan antas at de fleste barn som er unnfanget ved kunstig befruktning ikke får opplysning om dette fra sine foreldre.55 Dersom det innføres en plikt for foreldre til å opplyse om dette, kan det videre antas at dette vil føre til at flere barn vil få slik informasjon. Det kan imidlertid neppe legges til grunn at en slik plikt vil føre til at alle barn vil få slik informasjon. Spørsmålet blir da om det er akseptabelt at enkelte barn aldri får vite at den rettslige faren ikke er biologisk far. Svaret på dette bør være nei.56 Det er ikke til noen hjelp for de barna som ikke får informasjon, at andre barn får informasjon. Når det er tillatt og tilrettelagt for at det foretas assistert befruktning, og et statlig organ sitter inne med kunnskap om hvem som er biologisk far, bør det offentlige også ha plikt til informere barna om at de er unnfanget ved assistert befruktning.57

I så fall blir spørsmålet på hvilken måte et barn bør informeres. I Sverige ble det i forarbeidene til lag om insemination foreslått at det skulle registreres i folkeregisteret at barnet var unnfanget ved assistert befruktning.58 Dette skulle gi barnet mulighet for selv å ta stilling til om det ønsket å få oppgitt sæddonors identitet. Forslaget ble ikke vedtatt.59 Etter min oppfatning ville ikke dette vært den mest hensiktsmessige måten å informere på. Det vil være nokså tilfeldig hvem som undersøker hva som er registrert i folkeregisteret om seg selv, og det vil være tilfeldig på hvilket tidspunkt man eventuelt får kjennskap til hva som er registrert. Det kan også være uheldig at opplysninger fra folkeregisteret i praksis vil være tilgjengelig for et stort antall personer. Etter min oppfatning bør derfor en opplysningsplikt for det offentlige gjennomføres ved at de aktuelle personene informeres direkte, for eksempel etter at de er fylt 18 år, om at de er unnfanget ved assistert befruktning, og med opplysninger om hvor de kan henvende seg hvis de ønsker opplysninger om sæddonors identitet.

En innvending imot opplysningsplikt for det offentlige kan være at det kanskje vil føre til at det blir vanskeligere å rekruttere sædgivere dersom alle barn som unnfanges ved assistert befruktning gjennom donorsæd får kjennskap til dette og til muligheten for å vite sæddonors identitet. I og med at det allerede i dag er lagt til grunn at foreldre bør opplyse barn om at rettslig far ikke er biologisk far, og at barn ved fylte 18 år kan kreve opplysning om sæddonors identitet, må sæddonorer være forberedt på å bli oppsøkt av sine biologiske barn. Av den grunn vil det trolig ikke ha stor betydning for rekruttering av sæddonorer om barn sikres informasjon. Men det kan bemerkes at en slik opplysningsplikt vil kunne gi inntrykk av at sæddonoren har en rolle utover å være sæddonor, og at dette igjen vil kunne svekke den juridiske farens stilling.60 Disse innvendingene bør under enhver omstendighet ha helt underordnet betydning i forhold til spørsmålet om barns rett til kjennskap om opphav.61

En annen innvending kan være at det vil være langt bedre for barna at foreldre opplyser om dette, enn at et statlig organ gjør det. Det er nok riktig. Det er likevel grunn til å tro at dersom foreldre blir gjort kjent med at barnet vil få informasjon når det er fylt 18 år, vil dette trolig lede til at de aller fleste foreldre selv informerer barnet før dette tidspunktet. Innføring av en statlig informasjonsplikt vil derfor lede til at foreldrene selv i de aller fleste, kanskje bortimot alle tilfeller, informerer barnet. Den ovenfor siterte svenske undersøkelsen gir klare indikasjoner på at det er positivt både for barnet og foreldrene at det får informasjon om at rettslig far ikke er biologisk far. Foreldreskap ved assistert befruktning gjennom donorsæd kan til dels sies å bygge på et premiss om at det sosiale foreldreskapet har større betydning enn det biologiske. Dette kan begrunnes i at barnet og den juridiske faren ikke har noen rettslige forpliktelser overfor hverandre. Da vil det være positivt at barnet får kunnskap om hvordan det er unnfanget, og at det ikke er bare foreldre og et statlig organ som har denne kunnskapen. Hvis man vil ta på alvor barnets rett til å få kjennskap til biologisk opphav, er det derfor vanskelig å komme utenom at det bør innføres en offentlig informasjonsplikt. Det kunne for eksempel innføres regler om at når barnet er fylt 18 år informeres det om at det er unnfanget ved assistert befruktning gjennom donorsæd og at det er mulig å få kjennskap til sæddonors identitet.

1Se lov 6. desember 1987 nr. 68 om kunstig befruktning § 10 (lov om kunstig befruktning). Det diskuteres ikke i forarbeidene om helsepersonellet også har plikt til å holde hemmelig at barnet er unnfanget ved assistert befruktning.
2Se Ot.prp. nr. 25 (1986–1987). Om lov om kunstig befruktning s. 33–34.
3Se Ot.prp. nr. 25 (1986–1987) s. 32.
4Lov 5. august 1994 nr. 56 om medisinsk bruk av bioteknologi og lov 5. desember 2003 nr.100 om humanmedisinsk bruk av bioteknologi m.m. I det følgende henvises til bioteknologiloven av 2003 (og ikke bioteknologiloven av 1994) når ikke annet sies.
5Bestemmelsen trådte i kraft 1. jan 2005 jf. kongelig resolusjon 25. juni 2004 nr. 985.
6Se Ot.prp. nr. 64 (2002–2003) s. 44–45.
7Se bioteknologiloven § 2-4.
8Se Ot.prp. nr. 33 (2007–2008) s. 61 flg.
9Se Ot.prp. nr. 64 (2002–2003) s. 46–47. Her henvises det også til at tilsvarende løsning er valgt i adopsjonsloven der det opplyses at biologiske foreldre ikke skal opplyses om identiteten til adoptivforeldre. Det fremgår også av forarbeidene at donor «ikke skal få opplysninger om hvem som har anvendt sæden eller hvilke barn som eventuelt har blitt født som et resultat av vedkommende sædgivers donasjon». Se Ot.prp. nr. 64 (2002–2003) s. 130.
10Se Ot.prp. nr. 64 (2002–2003) s. 45. Det er ganske innlysende at det ikke kunne vært et krav at den som krever innsyn vet at han er unnfanget ved donorsæd. Bortsett fra i tilfeller der foreldrene har samme kjønn, måtte en eventuell kunnskap nødvendigvis bero på at foreldre eller andre hadde informert. For å få bekreftet at informasjonen var riktig ville utveien nettopp være å kreve informasjon der det kan gis sikker informasjon. Da kan det ikke kreves at man allerede har sikker informasjon.
11I Bioteknologiloven § 2-7 andre setning står det riktignok i tilknytning til barnets rett til opplysninger om sæddonor: «Et donorregister skal bistå barnet med dette.» Det kan likevel ikke hevdes at dette innebærer noen bistandsplikt utover det som er beskrevet i forarbeidene.
12Se Ot.prp. nr. 64 (2002–2003) s. 46.
13Se Ot.prp. nr. 64 (2002–2003) s. 46.
14Dersom det oppdages at sæddonor eller barnet lider av arvelig sykdom, vil det være praktisk mulig å formidle informasjon om dette uten at noen av partene blir kjent med den andres identitet.
15Se Ot.prp. nr. 25 (1986–1987) s. 25. Se også side 30.
16Se Ot.prp. nr. 37 (1993–1994) s. 50. Lov 8. mai 1994 nr. 56 om medisinsk bruk av bioteknologi.
17Bioteknologiloven § 2-10 første setning.
18Ot.prp. nr. 64 (2002–2003) s. 130.
19Se Ot.prp. nr. 64 (2002–2003) s. 47.
20Rundskriv IS-12/2008 Rundskriv. Assistert befruktning med donorsæd. Rutiner og retningslinjer i kraft fra 1. januar 2009 s. 17. Det er noe uklart hva som er det rettslige grunnlaget for at det i rundskrivet er gitt en annen og mer omfattende definisjon om hva som defineres som fysiske karakteristika. Det må uansett legges til grunn at det i praksis vil være slik at sæddonor velges ut på grunnlag av både høyde, hudfarge, hårfarge, øyenfarge, vekt og etnisk bakgrunn. Det kan nevnes at det i praksis ikke vil være mulig å finne en sæddonor som har samme fysiske karakteristika når både høyde og vekt inkluderes. «Samme» må derfor forstås nokså vidt.
21Se Ot.prp. nr. 37 (1993–1994) s. 50.
22Se Ot.prp. nr. 64 (2002–2003) s. 47. Tilsvarende bestemmelse fantes i den tidligere lov om medisinsk bruk av bioteknologi nr. 56 1994 § 2-6. Også i forarbeidene til denne bestemmelsen er det presisert at paret ikke skal ha innflytelse på valg av sædgiver: «Verken paret selv eller andre skal ha innflytelse på denne avgjørelsen.» Se Ot.prp. nr. 37 (1993–1994) s. 50.
23I Rundskriv IS-12/2008 Rundskriv. Assistert befruktning med donorsæd. Rutiner og retningslinjer i kraft fra 1. januar 2009 s. 17 fremgår det riktignok at paret skal medvirke dersom det ikke kan skaffes en donor med tilsvarende fysiske karakteristika: «Paret bør da, i samarbeid med legen, komme frem til hvilke fysiske karakteristika som skal være grunnlag for valg av sædgiver.»
24Det er et sentralt hensyn ved assistert befruktning at denne behandlingsmåten ikke skal føre til selektiv menneskeavl. Det fremheves i forarbeidene til lov om kunstig befruktning at dette er grunnen til at legen, og ikke paret, skal velge donor. Det vises til USA der det kan kjøpes sæd fra menn med høy intelligens, musikalitet osv. se Ot.prp. nr. 25 (1986–1987) s.25–26. Det fremheves imidlertid samme sted at legen bør ta hensyn til parets ønske om at sæddonor har samme hår og øyenfarge som juridisk far. Hensynet til å unngå selektiv menneskeavl skulle dermed kunne ivaretas selv om legen tar hensyn til parets ønsker. En måte å unngå finseleksjon ville være å registrere færre fysiske karakteristika, eventuelt at alt registreres, men at behandlende leges (og parets) tilgang til materialet begrenses.
25Se Ot.prp. nr. 25 (1986–1987) s. 26 hvor det sies at legen bør «ta hensyn til parets ønske om at donor skal være mest mulig lik sosial far, hva angår f.eks. hår- og øyenfarge».
26Se Ot.prp. nr. 25 (1986–1987) s. 31–32.
27Se Ot.prp. nr. 25 (1986–1987) s. 33.
28Se Ot.prp. nr. 37 (1993–1994) s. 50.
29Slik også Anna Singer, Föräldraskap i rättslig belysning, Uppsala 2000 s. 329 som i relasjon til den tidligere rettstilstand i Sverige med anonym sæddonasjon sier: «Givarens anonymitet ansågs vara en förutsättning för verksamhetens existens. Föräldrarna uppmanades ofta att inte berätta för barnet hur det kommit till och behandlande läkare försökte ofta välja givare som utseendemässigt liknade den blivande rättsliga faderen, för att undvika att barnets ursprung sattes i fråga.»
30Se statistisk sentralbyrås hjemmeside http://www.ssb.no/adopsjon/ hvor det fremgår at det i 2009 ble gjennomført 591 adopsjoner i Norge. Av disse var 346 utenlandsadopsjoner og 205 stebarnsadopsjoner.
31Det måtte da vært slik at dersom et norsk par der begge eller en av dem kommer fra Vietnam ønsker å adoptere, så skulle de i utgangspunktet måtte adoptere et barn fra Vietnam (og som hadde de fysiske karakteristika som de fleste i Vietnam har).
32Høringsnotat. Forslag om endringer i ekteskapsloven mv. Felles ekteskapslov for likekjønnede og ulikekjønnede par. Mai 2007 s. 30. Se også Ot.prp. nr. 33 (2007–2008) s. 62 der dette gjentas. Se videre Sigrun Saur Stiklestad, «På sviktende kunnskapsgrunnlag? Assistert befruktning for lesbiske par», Etikk i praksis 2009 s. 65 flg. som hevder at dette spørsmålet ble mangelfullt utredet i forbindelse med lovendringen. Hun viser til at internasjonal forskning støtter opp om konklusjonen i lovforarbeidene.
33Se Ot.prp. nr. 25 (1986–1987) s. 32 «Etter departementets oppfatning er foreldrene best i stand til å vurdere om deres barn er mest tjent med å få vite hvordan det er konsipert» og Ot.prp. nr. 37 (1993–1994) s. 50 «Også av hensyn til barnet holdes donors navn hemmelig».
34Ann Lalos, «Lagstadgad rätt till sitt ursprung men hur resonerar föräldrarna och vad får barn födda efter givarinsemination veta?» Inntatt som Bilag 3 i SOU 2007:3 Föräldraskap vid assisterad befruktning. Det er også vist til undersøkelsen i forarbeidene til bioteknologiloven, se Ot.prp. nr. 64 (2002–2003) s. 32.
35Også forarbeidene til lov om kunstig befruktning bygger på en antagelse om at foreldre i de fleste tilfeller ikke vil fortelle barnet at det er unnfanget ved donorsæd: «Det er grunn til å anta at barnets foreldre – dets biologiske mor og sosiale/juridiske far – gjennomgående vil være interessert i at donors identitet hemmeligholdes.» Se Ot.prp. nr. 25 (1986–1987) s.33. Uttalelsen gis i forbindelse med spørsmålet om sæddonors identitet skal være hemmelig. Nå som barnet har rett til å få opplyst sæddonors identitet vil foreldrenes mulighet for å hemmeligholde denne, være å ikke opplyse barnet om hvordan det er unnfanget.
36Slik Anna Singer, «Vem är jag? – En fråga om fastställande av ursprung» i Bonus Pater Familias, Festskrift til Peter Lødrup, Oslo 2002 s. 630 med henvisninger og Singer, Föräldraskap i rättslig betydning s. 405 med henvisninger.
37Se Ot.prp. nr.40 (1984–1985). Om lov om adopsjon s. 31–32.
38Se Ot.prp. nr.28 (1999–2000) s. 78 og 115.
39I straffeloven av 2005, som ikke er trådt i kraft, er straffebudene om incest plassert i § 312. Disse bestemmelsene innebærer ingen endring mht. til hvilke persongrupper som omfattes av straffebudene. Se nærmere Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) s. 267. Heller ikke her diskuteres spørsmålet om seksuell omgang med donorbarn omfattes.
40Se Ot.prp. nr.28 (1999–2000) s. 78.
41Se Ot.prp. nr.28 (1999–2000) s. 79.
42Se Vera Holmøy og Peter Lødrup, Ekteskapsloven med kommentarer, Oslo 2001 s. 59.
43Se el. § 7 a om at det skal fremlegges fødselsattest. Det fremgår ikke av denne at barnet er unnfanget ved sæddonasjon.
44Saml. for svensk rett, Anna Singer, Föräldraskap i rättslig betydning s. 343–345. Ved ekteskap mellom personer som er biologiske halvsøsken på grunn av sæddonasjon, vil de ikke kunne få opplysninger om slektskapsforholdet dersom de er under 18 år ved ekteskapsinngåelsen, saml. el. § 1 a.
45Saml. Anna Singer, Föräldraskap i rättslig betydning s. 332 som hevder at etter den svenske ekteskapsloven vil ekteskapshindrene på grunn av slektskap ramme biologisk slektskap på grunn av assistert befruktning.
46Se Ot.prp. nr. 64 (2002–2003) s. 45. Etter svensk rett, Lag (1984:140) om insemination § 4 har den som er avlet gjennom inseminasjon «om han eller hon uppnått tilräcklig mognad» rett til å få kjennskap til sæddonors identitet. I SOU 2007:3, Föräldraskap vid assisterad befruktning s. 52 sies det om dette: «Kravet på tillräcklig mognad torde i allmänhet vara uppfyllt bara i fråga om barn i de övre tonåren.»
47Ot.prp. nr. 40 (1984–985) s. 18.
48Ot.prp. nr. 40 (1984–985) s. 18.
49Se Ot.prp. nr. 64 (2002–2003) s. 45.
50Det innebærer også at selv om det i adopsjonsforhold etter en skjønnsmessig vurdering er anledning til å opplyse om biologiske foreldres identitet før barnet er fylt 18 år, vil det ikke være anledning til å opplyse om sæddonors identitet før barnet er fylt 18 år.
51Se Karl Harald Søvig, «Barnekonvensjonen art. 7. Barns rett til å kjenne sitt opphav og knytte rettslige bånd til primære omsorgspersoner» i NOU 2009: 5 s. 158 som sier at det er usikkert om Barnekonvensjonen art. 7 oppstiller en plikt for statene til å sikre at barn kan få opplysninger om sæddonors identitet. Søvig, op.cit. s. 155 mener at bioteknologilovens løsning, der foreldre ikke har noen opplysningsplikt, er innenfor rammene av Barnekonvensjonen.
52Se Ot.prp. nr. 64 (2002–2003) s. 45. De følgende sitatene er alle fra side 45 i odelstingsproposisjonen.
53Se SOU 2007:3 s. 96.
54I SOU 2007:3 s. 133 foreslås det at bestemmelsen om informasjonsplikt inntas i barneloven første kapittel § 14 andre ledd: «Föräldrarna till ett barn som har avlats genom insemination eller befruktning utanför kroppen med spermier från en man som kvinnan inte är gift eller sambo med eller genom befruktning utanför kroppen med ett annat ägg än kvinnans eget, har ett ansvar för att så snart det är lämpligt upplysa barnet om att det avlats genom assisterad befruktning med donerade spermier eller ägg.» Det nevnes for ordens skyld at eggdonasjon ikke er tillatt i Norge.
55Se pkt. 5 ovenfor.
56Se Karl Harald Søvig, «Barnekonvensjonen art. 7. Barns rett til å kjenne sitt opphav og knytte rettslige bånd til primære omsorgspersoner» i NOU 2009: 5 s. 155 som fremhever at det ved sæddonasjon kan være slik at barn ikke får informasjon og ikke har noen oppfordring til å etterspørre informasjon. Søvig påpeker forskjellen mellom adopsjonsloven og bioteknologi-loven og konkluderer: «Dersom erfaringer viser at foreldre i stor utstrekning hindrer at barn får tilgang til aktuell informasjon, bør det vurderes å revidere lovverket.»
57Et synspunkt kan være at det ikke er nødvendig å informere barn som har mor og medmor som sine foreldre. Da vil det være klart for barnet at medmor ikke er biologisk mor. Også i slike tilfeller kan det imidlertid være hensiktsmessig å informere, men da bare for å opplyse om at det er mulig å få vite identiteten til sæddonoren.
58Se SOU 1983:42 s. 146.
59Se Singers kritikk mot at forslaget ikke ble vedtatt i Anna Singer, Föräldraskap i rättslig belysning s. 331 flg.
60Slik Anna Singer, Föräldraskap i rättslig belysning s. 335.
61Saml. Henriette Sinding Aasen, «Da mor var mor og far var far: Noen betraktninger om forplantningsteknologi», verdivalg og juss i Stat, politikk og folkestyre – festskrift til Per Stavang på 70-årsdagen 19. februar 1998 s. 223.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon