Konkurranseloven og EØS-konkurranseloven med kommentarer

Gyldendal Akademisk, Oslo 2009. 953 sider

Harald Evensen og Eivind Sæveraas (red.)

Denne kommentarutgaven på 953 sider inklusiv vedlegg og registre er inndelt i to hoveddeler, del A som inneholder kommentarer til konkurranseloven 2004, og del B med kommentarer til EØS-konkurranseloven. Del A utgjør den klart største del av boken med 760 sider, mens del B utgjør 124 sider. Kommentarutgaven er ifølge forordet ment som et praktisk verktøy for jurister som anvender konkurranselovens regler.

Boken er skrevet av i alt tolv forfattere. Itillegg til redaktørene Harald Evensen og Eivind Sæveraas består forfatterkollegiet av Øyvind Andersen, Marianne -Nergaard Magnus, Mads Magnussen, Katinka Mahieu, Elisabeth Roscher, Lars Sørgard, Siri Teigum, Ole-Andreas Torgersen, Steinar Undrum og Karl O. Wallevik.

Boken er gitt en redaksjonelt ryddig og oversiktlig layout, hvor det under hver lovbestemmelse i del A gis en oversikt over de relevante lovforarbeider, herunder lovforarbeidene til konkurranse-loven av 1993, samt forskrifter og retningslinjer hvor det er gitt slike. Tilsvarende systematikk er imidlertid ikke fulgt i del B.

På dette punkt kunne nok likevel boken med fordel ha vært gjennomarbeidet ytterligere; noen steder under «forarbeider» listes det for eksempel også opp et nokså tilfeldig utvalg av juridisk teori, se for eksempel s. 87 og s.92, eller s.277 hvor det under «forarbeider» vises til en tingrettsdom, og samme sted opplyses at «§11 er en ny bestemmelse i konkurranseloven», og s.766 hvor to avgjørelser fra Høyesterett er inntatt på listen over forarbeider.

Selv om angivelser av kilder på denne måten kan være nyttige, kan de imidlertid gi falsk trygghet; det blir for eksempel misvisende når det under §17 på s.611 vises til Kommisjonens meddelelser om hhv. foretakssammenslutningsbegrepet, selvstendig fungerende fellesforetak og berørte foretak, som alle er erstattet av Commission Consolidated Jurisdictional Notice, som det riktignok opplyses om i etterfølgende tekst på side 613.

Boken er videre utstyrt med tematisk angitte overskrifter under de ulike ledd, og stedvis også stikkord i margen. Konsekvent gjennomført er ikke dette, særlig i del B som er uten stikkord i marg og bare i begrenset utstrekning har tematiske overskrifter under de enkelte ledd i de respektive bestemmelser.

Med så vidt mange forfattere skal det godt gjøres at det ikke oppstår visse variasjoner mellom de ulike bidragene, både når det gjelder innhold og stil og ikke minst dobbeltbehandling. Selv om det av forordet fremgår at bidragene til boken har vært drøftet i forfatterkollegiet, bærer boken litt preg av en nokså skarp arbeidsfordeling. Dette har utvilsomt ført til en del dobbeltbehandling. Særlig merkbart er dette i forhold til store emner som omhandler foretaksbegrepet og markedsavgrensning.

Foretaksbegrepet er for eksempel behandlet under §2 s.41–55, men tas også opp s.101–102 under behandlingen av §10, hvor det riktignok innledningsvis i note 267 vises til fremstillingen under §2. Fremstillingen s.101–102 tilfører imidlertid ikke noe utover det som alle-rede er behandlet under kommentarene til §2.

Når det gjelder spørsmål om markedsavgrensning, er også dette behandlet under alle de tre hovedtemaene i boken (konkurransebegrensende avtaler, utilbørlig misbruk av dominerende stilling og kontroll med foretakssammenslutninger). Til tross for at det på s.287 uttales at «[f]remgangs

måten for avgrensingen av det relevante marked under konkurranseloven §11 tilsvarer i all hovedsak fremgangsmåten under §10 … og §16 …», fremstilles likevel prinsippene for markedsavgrensing også i tilknytning til kommentarene til §11, s.286–317. Det er vanskelig å se at denne dobbeltbehandlingen bidrar nevneverdig utover det som allerede er behandlet på s.121–131 under §10. Til alt overmål behandles også markedsavgrensingen i tilknytning til bestemmelsene i lovens kapittel 4 om foretakssammenslutninger, s.506–516. Sistnevnte fremstilling fremstår imidlertid som mer velbegrunnet, fordi fremstillingen er tettere knyttet opp til de spesielle utfordringene man møter i spørsmål om kontroll med foretakssammenslutninger, og den inneholder også interessante eksemplifiseringer knyttet til emnet.

Enkelte resonnementer og standpunkter kan det nok være delte oppfatninger om. Eksempelvis hevdes det på s.715 at forskrift nr. 1645/2005 om opplysningsplikt, bevissikring og behandling av overskuddsinformasjon i konkurransesaker §8 tredje ledd må tolkes innskrenkende for å bringes i overensstemmelse med -kjæremålsutvalgets avgjørelse i Rt.1986 s.1149. Bestemmelsen i tredje ledd innebærer at Konkurransetilsynet, dersom det er tvil om dokumenter eller annet materiale omfattes av straffeprosessloven §204 og dermed er unntatt fra beslag, «kan [dokumentene] gjennomgås så langt det er nødvendig for å bringe på det rene om de er unntatt fra beslag. Dersom Konkurransetilsynet er i tvil, skal tilsynet ta med dokumenter eller annet til retten for avgjørelse av om beslag kan tas». Det hevdes deretter at «hovedregelen må dermed være at dersom et foretak gjør gjeldende at deler av et dokumentbeslag inneholder advokatkorrespondanse, må disse dokumentene forsegles og overleveres tingretten for gjennomgang i tråd med den fremgangsmåten som straffeprosessloven §205 tredje ledd gir anvisning på». Selv om forarbeidenes uttalelser om forståelsen av §205 tredje ledd muligens, som anført s.716, kan hevdes å bero på en upresis gjengivelse og fortolkning av rettspraksis på området, betyr ikke dette nødvendigvis at forskriften må tolkes innskrenkende. Forskriften er tross alt hjemlet i lovens §25 femte ledd, som gir hjemmel for å fastsette nærmere regler for bevissikring og behandling av overskuddsinformasjon. Det må være hevet over tvil at lovgiver, også gjennom delegasjon, har adgang til å fravike rettspraksis. Under enhver omstendighet framstår uttalelsen om innskrenkende tolkning som noe underlig i lys av at det på s.718–719 uttales av det i mangel av avklarende høyesterettspraksis inntil videre er mest nærliggende å legge til grunn det resultatet som følger av den såkalte NMD-kjennelsen (LB-2004-3207, RG 2004 s.799).

Man støter også tidvis på en noe aparte systematikk, for eksempel på side 347, hvor det midt inne i fremstillingen av §11 om utilbørlig utnyttelse av dominerende stilling kommer et kortfattet av

snitt om prejudikatverdien av EF-domstolens avgjørelser.

Til fremstillingen av vertikale avtaler s.232–276 kan det innvendes at den i vel stor grad er basert på gruppeunntaket og retningslinjene. Framstillingen synes ikke å ha fanget opp nyere litteratur om emnet, så som undertegnedes bok Distribusjonsavtaler i konkurranserettsleg perspektiv (Bergen 2007), eller Erling Hjelmengs grundige bemerkninger til denne i Tidsskrift for Rettsvitenskap, 2008 s.361–374.

Del B inneholder kommentarer til EØS-konkurranseloven 2004. Innledningsvis gis det først (s.787–811) en oversikt over regelverket og sammen med dette også en nyttig historikk og bakgrunnsinformasjon som bidrar til klargjøring av et rettskildebilde som ikke er spesielt lett tilgjengelig. Deretter kommenteres de enkelte bestemmelsene i -loven, hvor forfatterne gir en grundig -behandling av en rekke spørsmål som gjelder kompetansefordelingen mellom EFTAs overvåkingsorgan, EFTA-domstolen, Kommisjonen og norske konkurransemyndigheter. Framstillingen holder gjennomgående et høyt presisjonsnivå.

Det kan imidlertid settes spørsmålstegn ved fremstillingen og konklusjonen på side 853, hvor forfatterne stiller seg avvisende til at det ikke foreligger forhold som gir grunnlag for å fravike det alminnelige krav til bevisets styrke som følger av alminnelige bevisregler i sivile saker. Boken grenser på dette punkt til en selvmotsigelse; til tross for den avvisende konklusjonen på dette punkt, viser forfatterne tilbake til kommentarene til konkurranseloven §29, som er langt mer nyanserte i spørsmålet om det må oppstilles et skjerpet beviskrav. Det uttales for eksempel her (s.757) at det er «… et spørsmål om det ikke også ved ileggelse av overtredelsesgebyr etter Konkurranseloven må stilles krav om kvalifisert sannsynlighets-overvekt». Et nyere eksempel (etter bokens utgivelse) på at domstolene har stilt et skjerpet beviskrav, er Oslo tingretts dom 16. mars 2010 (sak 09-139595TVI-OTIR/08 – Norges Turbileierforbund mot Staten), hvor tingretten i sak om prøving av gyldigheten av vedtak om overtredelsesgebyr ilagt med hjemmel i konkurranseloven §29, jf.§10, legger til grunn et krav om klar bevisovervekt.

De få innvendinger som her er nevnt, er mest for pirk å regne. Forfatterne må gis honnør for å ha gitt et vesentlig bidrag til den norske konkurranserettslitteraturen. Kommentaren fyller utvilsomt et stort behov og vil utvilsomt representere et viktig verktøy, ikke minst for praktikere, både som et selvstendig oppslagsverk, og som en viktig innfallsport til andre rettskilder.

Kommentarutgaven er velutstyrt med rikholdige registre. Sakregistret gir en ryddig og strukturert oversikt over praksis fra de ulike organer, noe som øker bokens praktiske anvendelighet. Verdt å nevne er også oversikten over norske saker om vedtak mot inngrep mot foretakssammenslutninger (bedriftserverv) fra 1989 og frem til i dag.