Den norske debatten om retroaktive -lover har lenge foregått i en skog av nedarvede ord og begreper. Sammen med den utbredte frykten for å trå stortingsflertallet for nær, har «standardteoriens» makt over sinnene endt opp som en trussel mot den ideologiske kjernen i tilbakevirkningsforbudet etter grunnloven §97.

Som vist i min bok Konstitusjonelt demokrati (2009) kap. IX.4.4, ligger kjernen strengt tatt bare i at offentlige inngrep må ha hjemmel i rettsreglene på den tid vedkommende handling eller begivenhet finner sted. Dette gjelder uten hensyn til på hvilket rettsområde inngrepet skjer. Så enkelt – og likevel så grunnleggende i en rettsstat!

Den såkalte standardteoriens rette område befinner seg utenfor denne kjernen. I stedet gjelder den regulering av bestående tilstander («uegentlig» tilbakevirkning). At grensen nå og da kan by på tvil, er ikke spesielt for akkurat dette området.

Læren om at bare sterkt urimelig eller urettferdig tilbakevirkning er grunnlovsstridig, ble introdusert i Norge av Ragnar Knoph. Under inntrykk av mellomkrigstidens kriser var hans mål å stanse omstridte inngrep fra domstolenes side, særlig på det økonomiske området. Knoph tok ikke feil: Det har visst ikke skjedd at Høyesterett har satt en lov til side fordi den var «urettferdig». Mange av oss vil også mene at det er vårt høyeste folkevalgte organ, ikke dommere, som bør avgjøre slike spørsmål (se nærmere op.cit. kap. X.4).

Likevel fortsetter mindretallet i plenumsdommen av 12. februar 2010 om rederibeskatning, gravalvorlig å vurdere lovens «rettferdighet». Som rimelig kan være, støtter det seg til det syn på dette som stortingsflertallet (med de berørte departementenes hjelp) hadde gitt uttrykk for. Det gikk som det måtte (og burde) gå!

Høyesteretts flertall valgte en annen linje. I stedet skjærer det igjennom og går til det som burde være sakens kjerne: Grunnloven gir (og bør gi) Stortinget stor frihet til å endre skattepolitikken (og all annen politikk) med virkning for fremtiden. Men den omstridte loven nøyde seg ikke med dette. I tillegg ville den «rydde opp» i skatteforholdene med virkning opptil ti år tilbake i tid: Dette innebar «ein markert tilbakeverknad, som er knytt opp til tidlegare skatteår med fastsette skatteposisjonar» (avsnitt 136). Med andre ord: Loven ga seg virkning ex post facto.

Dermed støtte loven an mot et av rettsstatens grunnkrav: Vi må kunne stole på de rettsregler som gjelder til enhver tid. Rettsregler er politiske vedtak og kan derfor endres med virkning for fremtiden. Men derav følger ikke at staten står fritt til å «justere» fortiden etter eget forgodtbefinnende.

På denne måten har Høyesterett – i forlengelsen av andre saker fra de siste år – også bidratt til å rydde opp i en annen av de nokså sterile, nedarvede tankefigurer på dette området. Vi kan nå stort sett glemme motsetningen mellom «standard-» og «rettighetsteori»: Det er ikke rettsområdet, men lovbestemmelsens karakter som avgjør forholdet til §97. Strafferettens særstilling i denne relasjon trenger vi ikke §97 for å begrunne – her følger jo kravet om hjemmel i lov allerede av grunnloven §96 (og av EMK art. 7).

Ellers er det lovgivning som knytter negative virkninger til eldre handlinger eller begivenheter, som rammes – uten hensyn til rettsområde. Høyesterett har gjort det klart at det i slike situasjoner ikke er plass for en slik (nokså illusorisk) totalvurdering som «standardteorien» anviser: «Egentlig» tilbakevirkning er grunnlovsstridig dersom ikke «sterke samfunnsmessige behov» tilsier noe annet. Uttrykket sikter primært til samfunnsforhold som forelå – nettopp – i mellomkrigstiden (eller i enkelte andre land i Europa i vår egen tid). I rederiskattesaken var det ingen som påberopte seg slike behov!

Lest på denne måten er høyesterettsdommen en seier for rettsstaten mer enn for rederiene.

Rettsstatsperspektivet bidrar til å problematisere den rolle som Regjeringens jurister spilte under lovforberedelsen: Dersom de hadde vært mer opptatt av rettsstatlige verdier enn av å rydde plass for mer eller mindre hellige politiske kompromisser, kunne også Regjeringen ha kommet bedre ut av saken.

Er dommen politisk? Ja visst! Dette skyldes bl.a. at den – under henvisning til grunnloven, som selv er et politisk dokument – setter visse grenser for flertallets handlefrihet, og at den klart nok gjelder autoritativ fordeling av store økonomiske verdier. Men hva så? Det er ingen grunn til å kalle den politisk i snever, partipolitisk forstand.

Det lar seg heller ikke godt hevde at en dom etter mindretallets syn hadde vært mindre «politisk». La oss heller minne om at også politikken selv er tjent med visse grenser av denne typen. Men dermed er vi midt opp i den generelle debatten om menneskerettigheter: Er det i seg selv «udemokratisk» å sette visse grenser for flertallsstyret?

Endelig kan det være grunn til å advare mot å overvurdere grunnlovens rolle i det samlede begivenhetsforløpet. Det er jo ikke Høyesterett som hindrer Stortinget i å beskatte rederiene nord og ned. Når dette likevel ikke skjer, er det fordi den politiske viljen mangler!