Så er regjeringens EØS-utvalg behørig presentert og utstyrt med det utenriksminister Jonas Gahr Støre hevder er et «ambisiøst og spennende» mandat. Under ledelse av professor Fredrik Sejersted skal utvalget innen utgangen av 2011 foreta «en bred og grundig vurdering av politiske, rettslige, forvaltningsmessige, økonomiske og andre samfunnsmessige konsekvenser (herunder velferds- og distriktspolitiske) av EØS-avtalen». Utvalgets arbeid skal inkludere en gjennomgang av erfaringene med Schengen-avtalen og øvrige samarbeidsordninger med EU. Arbeidet i organene som ble opprettet for å overvåke EØS-avtalens funksjon, EFTAs overvåkningsorgan (ESA) og EFTA-domstolen, skal også trekkes inn.

Selv om det ikke fremgår uttrykkelig av mandatet, har utenriksministeren gjort det klart at oppdraget ikke er å utrede alternativer til EØS, visstnok fordi dette ville kunne sende uheldige signaler til Europa om norsk tvil om avtalens fremtid. Vel så viktig er det kanskje at en debatt om alternativer til EØS ville kunne true hele det rødgrønne regjeringsprosjektet. Med mindre utvalget skulle la seg inspirere av EU-domstolen og EFTA-domstolen til en dynamisk tolkning av mandatet, løsrevet fra konsipistenes opprinnelige intensjoner, så vil vi ikke få noen vurdering av EØS-avtalen opp mot et tenkt norsk EU-medlemskap eller en tenkt «sveitsisk modell» med bilaterale tilknytningsavtaler. Derimot er det min oppfatning at det ligger godt innenfor mandatet å vurdere EØS-avtalen opp mot situasjonen dersom avtalen tenkes borte, altså en situasjon hvor næringslivets adgang til EUs indre marked ville vært regulert av frihandelsavtalen mellom Norge og EU fra 1974 (som fremdeles er i kraft) og WTO-regelverket. Faktisk synes det helt umulig å oppfylle oppdraget om å vurdere EØS-avtalens økonomiske betydning for Norge på noen annen måte. Det gir svært liten mening å holde EØS-avtalen opp mot situasjonen forut for avtaleinngåelsen, fordi man da må bygge på en åpenbart uriktig forutsetning om at handelsforbindelsene mellom Norge og EU anno 1994 ikke ville utviklet seg om det ikke var for EØS.

For en jurist er det kanskje grunn til å glede seg over at så vel utvalgets leder som nestleder tilhører samme laug, men faktisk gir det grunn til en viss bekymring at utvalget klart domineres av jurister og statsvitere. Det er nok grunn til å se nærmere på de politiske og rettslige konsekvenser av vår tilknytning til EU, men samtidig er dette noe vi allerede vet en hel del om. Maktutredningen har alt konkludert med at EØS-avtalen legger bånd på Stortingets lovgivningsmyndighet og slik har svekket det representative folkestyret. Det er heller ikke særlig tvil om vi har svært begrenset innflytelse over utformingen av nye EU-regler (uansett hvor «aktiv» regjeringen måtte hevde at dens europapolitikk er). Ei heller er det tvil om at avtalen gjennom dynamisk tolkning i EU-domstolen og EFTA-domstolen har fått betydning på langt flere områder enn hva Stortinget så for seg i 1994. Det vi imidlertid vet forbausende lite om, er hvor mye avtalen er verdt for norsk næringsliv. Under forhandlingene om størrelsen på EFTA-statenes bidrag til sosial og økonomisk utjevning i det utvidete EØS, hevdet EU-kommisjonen at verdien for Norge av vår adgang til EUs indre marked beløper seg til omkring 50–70 milliarder kroner årlig. Dette anslaget fremstår imidlertid som en nokså udokumentert påstand fremsatt i en forhandlingssituasjon. Nei til EU har på sin side vist til at norske myndigheter opprinnelig fryktet at gassmarkedsdirektivet alene ville kunne påføre Norge et årlig tap på 9 milliarder kroner i tapte eksportinntekter. I ettertid er det imidlertid ikke utredet hvilke økonomiske konsekvenser direktivet faktisk har fått for prisen på den gassen vi eksporterer til EU. Heller ikke mer generelt er det foretatt noen beregning av EØS-avtalens betydning for den økonomiske utviklingen i Norge. Det eneste vi vet sikkert, er at vår «EØS-kontingent» de neste fem år utgjør om lag tre milliarder kroner årlig, samt at vi inneværende år betaler i overkant av 120 millioner kroner for driften av ESA og EFTA-domstolen. I Bondevik II-regjeringens stortingsmelding om EØS-samarbeidet (nr. 27 fra 2001–2002) ble det hevdet at det er «umulig» å isolere virkningen av EØS-avtalen fra andre forhold som påvirker norsk økonomi. Dersom dette er riktig, er imidlertid den utbredte oppfatningen om at EØS-avtalen er av helt avgjørende betydning for norsk økonomi, lite annet enn en antakelse. Noen kvalifiserte overslag over betydningen for sentrale deler av norsk økonomi må det være mulig å komme med.

Nå er det klart nok at Norges ulike tilknytningsavtaler til EU har flere sider ved seg enn de rent økonomiske, men EØS-avtalen er i bunn og grunn en avtale om markedsadgang. Ettersom regjeringen kun har funnet plass til én økonom blant utvalgets tolv medlemmer, er det grunn til å håpe at utvalget benytter seg av åpningen i mandatet til å bestille delutredninger fra eksterne fagmiljøer. Oppdraget til økonomene bør være å finne ut hvor mye EØS-avtalen faktisk er verdt for norsk næringsliv.