Barnevernloven med kommentarer

Gyldendal Akademisk, femte utgave, Oslo 2009, 510 sider

Kari Ofstad og Randi Skar

Barnevernloven med kommentarer kom i 2009 i sin femte utgave. Forfatterne har gjennom de tidligere utgavene utviklet boken til et standardverk innen barnevernsretten som prosederende jurister for fylkesnemnd og domstol pleier å ha innen en armlengdes rekkevidde. På grunn av regelendringer, særlig revidering av saksbehandlingsreglene i fylkesnemndene, var en ny utgave nå påkrevd.

Boken er en kommentarutgave, og den følger sjangertradisjonen. De enkelte paragrafene i barnevernloven kommenteres fortløpende. Kommentarene til de viktigste bestemmelsene har et innledende avsnitt hvor generelle spørsmål diskuteres, etterfulgt av de konkrete analysene. I tillegg til lovteksten med kommentarer gjengir boken relevante forskrifter. Den er utstyrt med innholdsfortegnelse, kilde- og stikkordsregister.

Den primære målgruppen for boken er de som arbeider innen barnevernsfeltet, og boken er i baksideteksten annonsert som «et nyttig oppslagsverk». Målgruppen er altså praktikere. Anmeldelsen tar også dette utgangspunktet, og jeg har prøvd å legge fra meg akademikerhatten og lese og anmelde den fra en praktikers ståsted (jeg har noe fartstid som konstituert dommer og ekstraordinær fylkesnemndsleder).

De positive sidene ved boken er fremtredende. Kommentarene er oppdaterte, både med ny lovgiving og høyesterettspraksis. At en kommentarutgave om barnevernloven er oppdatert på loven den kommenterer, er en selvsagt forventning, men så vidt jeg ser, har Ofstad og Skar også fanget opp lovendringer på tilgrensete felt. Dét er en utfordrende jobb, selv med Lovdata. Nyere avgjørelser fra Høyesterett er også kommentert og innarbeidet. Stort sett glir de naturlig inn i teks-ten, men enkelte steder kan det se ut som om senere tids avgjørelser er innarbeidet løpende i nyere utgaver av boken, uten at forfatterne har fått rom til en mer helhetlig analyse (eks. s. 187–194).

Kommentarene til de ulike bestemmelsene er velproporsjonerte. I enkelte kommentarutgaver har lengden en tendens til å ta farge av lovtekstens kompleksitet fremfor den aktuelle bestemmelsens praktiske og teoretiske relevans, men denne fellen har ikke Ofstad og Skar gått i. Kommentarene er også preget av forfatternes store praktiske innsikt i feltet. Jevnt over er analysene relativt beskrivende. Forfatterne presenterer rettskildematerialet og gir ofte til tilslutning til Høyesteretts eller departementets standpunkt, uten mer utførlige drøftelser eller opposisjoner til etablert lære. Selv om sjangeren legger visse føringer, skulle jeg ønske en tydeligere fortellerstemme (slik som for

fatterne for eksempel viser evne til på s.299–300).

Ett punkt hvor jeg skulle ønske forfatterne ga mer motstand til de føringene som er gitt i forarbeidene, er diskusjonen om manglende rettighetsfesting i barnevernet. Problemstillingen tas opp på s.19–21. Innledningsvis utelukkes det ikke helt at barn i visse situasjoner kan ha rettskrav på barneverntjenester, men resten av diskusjonen hos Ofstad og Skar er stort sett et referat av ulike for- og etterarbeid som er avvisende til å gi barn individuelle rettigheter. Til tross for disse føringene har flere andre forfattere lagt til grunn at barn har rettskrav på barneverntjenester, selv om det kan diskuteres hvor graverende forholdene må være før rettigheten aktiveres (se bl.a. min utredning Barnets rettigheter på barnets premisser, Det juridiske fakultets skriftserie (UiB) nr. 115 (2009) s. 96–102 med videre henvisninger). Diskusjonene på dette punktet illustrerer også de begrensningene som ligger i kommentarutgaver. En annen problemstilling som både er prinsipiell og praktisk, er erstatningskrav ved manglende inngrep fra barneverntjenestens side, men siden disse sakene ikke springer ut av en konkret bestemmelse i barnevern-loven, forblir tematikken uberørt.

Ofstad og Skar viser i begrenset grad til andre fremstillinger. For eksempel gir de ingen referanser til de mange doktoravhandlinger innen barnevernsfeltet som vi har fått de siste årene (Elisabeth Gording Stang, Det er barnets sak: barnets rettsstilling i sak om hjelpetiltak etter barnevern-loven §4‑4, (Oslo 2007), Ragnhild Collin-Hansen, Barnets rett til opplæring og til vern mot marginalisering i skolen (2008; upublisert), Mons Oppedal, Akutthjemlene i barnevernloven (Oslo 2008) og Lena R. L. Bendiksen, Barn i langvarige fosterhjemsplasseringer: foreldreansvar og adopsjon (Bergen 2008)). Det er også få henvisninger til relevante artikler (for eksempel Trude Hauglis artikler om «barnets beste» og juridisk litteratur om saksforholdet i Rt. 2003 s. 1827 og Rt. 2004 s.1368). Denne mangelen gjør at boken har begrenset betydning som nøkkelreferanse, hvor leseren på ett enkelt sted både kan få innsiktsfulle kommentarer og oversikt over divergerende eller utfyllende synspunkt av andre forfattere.

Selv om barnevernsfeltet i mindre grad enn mange andre rettsområder har opplevd at internasjonale normer legger føringer for den nasjonale rettsanvendelsen, er det interessante spørsmål både i møte med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) og FNs barnekonvensjon (BK) med tilhørende praksis. Begge instrumentene er nevnt i boken, men bare på et fåtalls steder. For eksempel kunne det vært interessant med en analyse av norsk praksis opp mot ledetråden som Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) har trukket opp i sin praksis om at omsorgsovertakelse skal være et midlertidig inngrep i familielivet, hvor siktemålet skal være gjenforening

mellom biologiske foreldre og barn. Et annet eksempel på at en diskusjon av menneskerettslige spørsmål kunne vært interessant, er Barnekomiteens kritikk av den høye frekvensen av omsorgsovertakelser i Norge (se CRC/C/15/Add.263, avsn. 23–24).

Et annet ankepunkt – men her mer fra et akademisk ståsted – er den manglende koblingen i drøftelsene til de empiriske undersøkelsene som er gjort innen barnevernet, både av forskere og av offentlige organ (f. eks. Riksrevisjonen og Statens helsetilsyn). Dermed kunne forfatterne bedre fått frem de mange spenningsfeltene, for eksempel knyttet til den høye frekvensen av midlertidige vedtak (se nærmere bl.a. Oppedals arbeider) eller at mange barn ikke får tiltaksplan (Riksrevisjonens merknader i St.dok. 3:10 (2002–2003)).

Som gammel «vit. ass.» har jeg et nær -lidenskapelig forhold til kilderegistre. Både lov- og domsregisteret er preget av at den siste finpussen mangler. I lovregisteret er flere bestemmelser lagt inn under «feil lov» (se for eksempel henvisningene under adopsjonsloven og mot slutten av barnevernloven). I domsregisteret er henvisningene til avgjørelser fra EMD ikke oppdatert (i tillegg er det noen «slengere» på slutten av listen over avgjørelser fra Høyesterett). Jeg har tidligere etterlyst flere litteraturhenvisninger. Slik sett er det ikke uventet at litteraturlisten (s. 496) er kortfattet, men den er snauere enn nødvendig, fordi enkelte verk som det er vist til i kommentarene, ikke er kommet med på listen.

Stikkordsregisteret er kanskje særlig viktig i en kommentarutgave. Bokens stikkordsregister er relativt kortfattet. For eksempel var jeg på jakt etter forfatternes syn på (manglende) rettighetsfesting av barneverntjenester, uten å få hjelp av registeret, og emnet er heller ikke så lett å finne gjennom innholdsfortegnelsen til kommentarene (temaet er kommentert under §1‑1). Kanskje kunne det også vært en fordel om stikkordsregisteret også viste til stedene hvor et emne var kommentert under sin «rette paragraf» (under «talsperson» står det for eksempel ingen henvisning til s. 369 og reglene i §7‑9).

Etter mitt skjønn fortjener boken fremdeles sin status som standardverk. Alle som jobber med barnevernrett, må forholde seg til Ofstad og Skar, men bokens manglende fullstendighet gjør at leseren må være oppmerksom på det rike kildetilfanget som finnes utenfor boken, når det gjelder norsk juridisk barnevernlitteratur og internasjonal håndhevingspraksis.