Sivilprosess

Fagbokforlaget, Oslo 2009. 365 sider

Anne Robberstad

Forfatteren er professor i rettsvitenskap ved Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo. Hun er ansvarlig faglærer i sivilprosess.

Boken er en systematisk fremstilling av sivilprosessen. Boken er skrevet som en lærebok, og bokens omfang er ifølge forordet bestemt av gjeldende norm for faget.

I forordet uttaler forfatteren at boken skal gi forståelse av de viktigste reglene i sivilprosessfaget. Dette er ifølge forfatteren reglene som viser systemets grunnleggende trekk, eller som er utledet av de sentrale prinsipper, samt de regler som det er viktigst å ha kjennskap til i praksis.

I bokens innledning gir forfatteren en oversikt over grunnprinsippene i sivilprosessen, slik som kontradiksjonsprinsippet, forhandlings- og disposisjonsprinsippene, offentlighetsprinsippet med mer. Her behandles også grunnbegreper og internasjonale føringer, herunder den betydning som EMK har for sivilprosessen. Boken omhandler deretter reglene om prosessforutsetninger, slik som verneting, partsevne, prosessdyktighet og søksmålsbetingelsene. Videre behandles reglene om megling og behandling i forliksrådet, saksforberedelse og hovedforhandling i tingrett. Det redegjøres for valget mellom de to prosesspor: småkravsprosess og allmennprosess, likedan bevislæren, reglene om midlertidig sikring og de viktigste reglene om rettens avgjørelser, anke og rettskraft. Til slutt redegjøres det for saksomkostninger og rettshjelp.

Bokens preg av lærebok er tydelig. Dette ses både av fremstillingsform og bokens oppbygging av kapitlene med avsluttende spørsmål.

Fremstillingen er i all hovedsak lojalt basert på lovtekster, motiver og rettspraksis. Forfatteren støtter seg stedvis til teorien. Spesielt henvises meget til Tore Schei m.fl., Tvisteloven. Kommentarutgave, Bind I og II, Oslo 2007 og Jo Hov, Rettergang III Sivilprosess, 2. utgave, Oslo 2007. Boken inneholder litteraturliste, liste over lovforarbeider og register over dommer samt stikkordregister.

Forfatterens språk er lett forståelig. Fremstillingen er muntlig og personlig i form. Forfatteren illustrerer undervegs sine synspunkter med eksempler fra rettspraksis, og da også med saker fra strafferettspleien. Ofte omtaler hun ordningen etter tvistemålsloven, og hun fremfører stadig egne synspunkter og refleksjoner. Flere ganger omtales også praktiske tema som er velkjent for aktørene i rettspleien, men som kan være ukjent for studenter. Boken gir leseren i det hele ganske mange basiskunnskaper i sivilprosess. Ulempen er at fremstillingen blir noe utflytende ved vel mange sidesprang.

Forfatteren er kritisk til tvistelovens økte vekt på skriftlighet (s. 173). Hun er

kritisk til ordningen med to prosesspor (s. 174). Hun er videre kritisk til at loven ikke oppstiller en hovedregel om møteplikt for partene (s. 131–132), og til lovens systematiske fremstilling av reglene om partsavhør som avledet av reglene for vitneavhør (s. 214). Hun er også kritisk til advokatenes bruk av detaljerte disposisjoner for sine innledningsforedrag (s. 207) og til tvistelovens regulering av hvordan dokumentasjonen skal foregå (s. 213). Hun mener videre at det pedagogisk sett neppe var heldig å la ankebegrepet også omfatte det tidligere rettsmiddel kjæremål (s. 284), idet samme begrep da brukes om to forskjellige fenomener. Jeg er enig for så vidt gjelder det sistnevnte. Men vi får vel nå bruke betegnelsene «anke over dommer» og «anke over kjennelser/beslutninger».

Spesielt en del av fremstillingen av rettskraft er noe utradisjonell. Dette gjelder forfatterens behandling av når vi står overfor et krav som allerede er rettskraftig avgjort (identitetsspørsmålet). For denne situasjonen må foretas en sammenligning mellom det krav som ble pådømt i dom nr. 1, med det søksmål som er reist ved ny sak. Etter tradisjonelt syn har man lagt til grunn at avgjørelsen må skje på grunnlag av en totalbedømmelse av flere forhold: a)rettsfølgene b) rettsvilkårene c) de interesser rettsreglene verner, og iv) tradisjon. Etter forfatterens syn må dette identitetsspørsmålet løses ved ulike metoder: grunnlagsmetoden, rettsfølgemetoden, faktummetoden og kravtypemetoden. Forfatteren uttaler at praksis har behov for alle de omtalte metodene, og at det kan synes som om domstolen velger den metode som gir et svar som passer i det enkelte tilfellet (s. 330).

Det tradisjonelle synet gjenkjennes også i de modeller som Robberstad omtaler. For så vidt gjelder kravtypemetoden – en modell med krav og undergrupper av krav – og hvor de to aktuelle krav skal sammenlignes ut fra den materielle retten, har mange av de eksempler som forfatteren nevner, fått sine løsninger gjennom rettspraksis. Det er likevel tvilsomt om en kravtypemodell sikrere vil kunne løse identitetsspørsmålet. For eksempel antar forfatteren at kravtypemetoden «ganske enkelt» avgjør at erstatningskrav har en annen identitet enn prisavslag (s.330). Forfatteren overvurderer gjennomslagskraften til denne metoden. Det vises til at Høyesteretts ankeutvalg i Rt. 2009 s. 286 i en entreprisesak avgjorde at det forelå identitet mellom erstatningskrav og prisavslagskrav.