Uskifte

Gyldendal Akademisk. Oslo 2008. 613sider

John Asland

Boken bygger på forfatterens phd-avhandling som ble forsvart i 2008.

Identiteten til eller klassifiseringen av det arverettslige uskifteinstituttet har ikke alltid vært oppfattet på samme måte. Asland ser gjenlevende ektefelle som sitter i uskifte som en reell eier av formuen, men slik at det gjelder visse grenser for råderetten som ikke gjelder for eiere i sin alminnelighet. I tråd med nyere teori tilbakeviser han tidligere oppfatninger om at gjenlevende ektefelle bare skulle ha en slags bruksrett, eller at førstavdødes arvinger skulle være sameiere i uskifteformuen. Herunder klargjør Asland at det ikke er noe nødvendig sammenfall mellom å bli utpekt som arving etter al. §§22, jf. 71, og å erverve eiendomsrett.

Vilkår for uskifte behandles i kap. 2. En spesiell problemstilling er om uskifteretten må anses bortfalt dersom døden inntrer etter at ektefellene de facto hadde skiftet etter et uformelt samlivsbrudd. Jeg er enig i bortfallskonklusjonen, men skeptisk til å begrunne den med at partene skal anses for å ha særeie etter et oppgjør, når oppgjøret ikke er foretatt i ektepakts form. Det ligger nærmere å se oppgjøret som et avkall på uskifterett, selv om det i noen tilfeller kan lede til et spørsmål om dødsfallet kan være en bristende forutsetning for avkallet. Mer praktisk er spørsmålet om arvingers samtykke (som vilkår for å sitte i uskifte med avdødes særeiemidler, med avdødes særlivsarvinger eller etter gjengifte) kan gis før arvelater dør. Jeg er enig i Aslands bekreftende konklusjon.

I kap. 3 omhandles hva som inngår i uskifteboet. Foruten spørsmålet om minstearv skal beregnes ved delvis skifte av uskifteboet, er redegjørelsen for Skiftelovutvalgets forslag (NOU 2007: 16) om ansvar for avdødes gjeld av størst interesse her.

Begrensninger i adgangen til å gi gaver behandles i kap. 4. For kravet om formuesforskyvning i selve gavebegrepet drøftes en del typetilfeller som kan by på tvil. Ellers argumenterer Asland for en viss objektivisering av kravet om berikelseshensikt, da dette ikke kan ses som et unntaksfritt vilkår. For tolkingen av vilkåret «mishøve» til formuen i boet for omstøtelse av gaver som ikke består i fast eiendom, tas utgangspunkt i en matematisk vurdering. Etter en «fra det mer til det mindre»-argumentasjon som Asland finner støtte for i lovens forarbeider, ender han på at gaven

er i faresonen om den utgjorde mellom 10 og 30% av boets netto, og at man bare unntaksvis bør godta gaver som overstiger 1/6.

Når det gjelder begrensninger i adgangen til å gi arveoppgjør under uskifte, drøfter Asland bl.a. hvem som skal anses som arvinger i relasjon til §21. Han kommer til at utdelinger fra gjenlevende til hennes særarvinger må anses omfattet, slik at bl.a. avkortingsregelen i tredje ledd og utregningsregelen i §26 tredje ledd må gjelde for slike tilfeller. Da uskifte-kapitlet kun regulerer forholdet mellom gjenlevende ektefelle og førstavdødes arvinger, er det etter mitt syn riktigere å snakke om analogisk bruk av §21.

Særlig for samtykkebasert uskifte kan det spørres om det gjelder andre begrensninger for gjenlevende ektefelles rådighet enn de som følger av kap. III. Det kan være rom for et ulovfestet lojalitetsprinsipp. Rt.2004 s.777 kan ikke være til hinder for dette, bl.a. fordi uskiftet i den saken ikke var basert på arvingers samtykke. Asland mener videre at gjenlevende ektefelles avtale med arvingene og felles testamenter (fortrinnsvis arvepakter) som ektefellene har opprettet, kan gi grunnlag for begrensninger. Derimot vil han ikke godta ensidige testamentariske bestemmelser fra førstavdøde, eller avtaler (herunder ektepakter) mellom ektefellene. En innvending er at selv om ekteskaps-loven kap. 9 er ment å angi uttømmende hvilke formuesordninger ektefellene kan avtale, er det ikke dermed sagt at man ikke kan avtale mindre vidtgående ordninger: Dersom formue gjøres til særeie som den andre skal kunne sitte i uskifte med, er det ikke uten videre lett å forstå hvorfor ektefellene ikke skal kunne avtale for eksempel salgsforbud over fast eiendom som vilkår.

Asland argumenterer også for at «de særskilt fastsatte unntakene i rådigheten inter vivos også kan gjøres gjeldende mot dødsdisposisjoner». Dette er et standpunkt som må nyanseres, eller i alle fall presiseres. Asland mener neppe at en testamentarisk disposisjon som er foretatt itestamentsform, og som holder seg innenfor pliktdelsskranker mv., skal kunne rammes av al. §§19, 24 annet ledd eller 27. Derimot kan det være grunn til å vurdere om disposisjoner som prima facie fremstår som livsdisposisjoner, men som kanskje reelt sett er dødsdisposisjoner som kan rammes av arvelovens regler om formkrav og pliktdel mv., også kan rammes av begrensningene i uskiftekapitlet. Asland mener at faktum i Rt.2007 s.16 (som ikke handlet om bruk av uskiftekapitlets rådighetsbegrensninger) viser behovet for dette. Man bør ikke uten videre avvise at disse reglene kan ramme disposisjoner der norske regler om form, pliktdel mv. ikke er effektive. I den aktuelle sak var disposisjonen opprettelse av en stiftelse i Liechtenstein, men slik at arvelater via stiftelsen nøt godt av midlene mens han fortsatt levde. I en slik sak kunne kanskje et krav om skifte etter §24 og vederlag etter §27 ført frem.

I kap. 5 tar Asland opp hva som gjelder dersom gjenlevende er på sitt dødsleie når hun krever skifte av uskifteboet, for å forøke egne arvingers arv på bekostning av førstavdødes. Asland hevder at skiftekravet må ses som en dødsdisposisjon, og at uskifteboet skal skiftes etter reglene for oppgjør etter lengstlevendes død. Standpunktet må ses i sammenheng med at -Asland med ulyst konkluderer med at det skal beregnes arv til lengstlevende dersom skifte er krevd før hun dør, selv om hun dør før skiftet er gjennomført. Når det gjelder arvingenes lovbestemte rett til å kreve skifte, har trolig tolkingen av «misleg» atferd i §24 annet ledd til også å omfatte «antesipert mislighold» størst nyhetsinteresse. Aslands standpunkt ble langt på vei gitt tilslutning i Rt.2008 s.1484. Drøftelsen av forhold som kan rammes av denne regelen, vil trolig medvirke til å gi den en mer sentral plass enn den hittil har hatt.

Reglene for skifteoppgjøret er ganske kompliserte når man kommer utenfor normalsituasjonen der uskifteboet bare består av felleseiemidler og til lengst-levende dør. Ved livstidsskifter mener -Asland at gjenlevende ektefelle kan bruke forloddsreglene i el. §61, jf. §77. Forholdet til al. §17 annet ledd fremstår som uavklart. Hjemmelspørsmålet er neppe utelukkende et akademisk spørsmål, da unntaksrettens vurderingstema og omfang i alle fall er formulert ulikt. Et annet spørsmål er om tidspunktet for dødsfallet skal legges til grunn for beregning av gjenlevende ektefelles minstearv, eller tidspunktet da skifte ble krevd, slik Asland hevder. Det er etter mitt syn ikke overbevisende å begrunne standpunktet med at det vil være «unaturlig» å legge til grunn et tidspunkt forut for tidspunktet for arvefallet for førstavdødes øvrige arvinger.

Asland drøfter også forslaget til regler om uskifte (og arv) for samboere som Justis-departementet sendte på høring i 2007. Reglene, som nå er trådt i kraft, avviker på visse punkter fra høringsforslaget. Flere av de problemorienterte drøftelsene er likevel aktuelle. Avslutningsvis gir Asland til kjenne sine betraktninger de lege ferenda. Dels med inspirasjon i fremmed rett fremsetter han flere forslag til regulering av forholdet mellom gjenlevende ektefelle eller samboer og førstavdødes arvinger som det her vil føre for langt å gå inn på.

Bokens skrive- og redigeringsfeil er ikke egnet til å svekke det solide inntrykket som boken og phd-avhandlingen med samme navn gir: Nordisk arverettslitteratur har fått en betydelig tilvekst.