Filip Truyens ellers positive anmeldelse av min bok «Towards a Sustainable European Company Law. A Normative Analysis of the Objectives of EU Law, with the Takeover Directive as a Test Case» (Alphen aan den Rijn 2009) i Lov og Rett, 2009 s. 637–639 inneholder noen misvisende uttalelser. Da disse vil kunne gi Lov og Retts lesere et noe galt inntrykk av innholdet i boken, er jeg takknemlig for å ha fått anledning til å korrigere dette. Det dreier seg for det første om rettsøkonomiens plass i fremstilling og for det andre om hva som er situasjonen i dag når det gjelder bærekraftig utvikling og spesielt miljøhensyn i EUs selskaps- og børsrett.

Anmeldelsen gir et inntrykk av at jeg setter rettsøkonomien til side til fordel for miljøhensyn, og at vi dermed «beveger oss over til et spørsmål om verdivalg». Jeg lar den større diskusjonen om verdiers plass i rettsøkonomi ligge, og nøyer meg med å påpeke at finnes rettsøkonomiske teorier der miljøhensyn har en naturlig plass. Et illustrerende eksempel er rettsøkonomiske teorier om bærekraftig utvikling, som jeg omtaler kort på s. 198–199. Selv tar jeg utgangspunkt i agentteorien, som Truyen helt rett indikerer er den rådende rettsøkonomiske teorien i selskapsretten. Min analytiske struktur er sterkt inspirert av agentteorien slik den er utviklet i Kraakman m.fl., The Anatomy of Corporate Law, (1. utg. Oxford 2004). Basert på min drøftelse av grunnleggende selskapsrettslige spørsmål finner jeg imidlertid at Kraakman m.fl.s analytiske verktøy er for aksjonærfokusert. Dette gjør jeg tydelig rede for i kap. 13 og bruker deretter resten av kapitlet til å utvikle min egen analytiske struktur, som min bortimot 150 siders analyse av takeoverdirektivet er basert på. I analysen av direktivet trekker jeg også på Kraakman m.fl.s oppdeling i regulatoriske og styringsstrategier som rettslige måter å håndtere det Kraakman m.fl. kaller agentproblemer, og som jeg kaller interessekonflikter. I den grad man er enig i at The Anatomy of Corporate Law er rettsøkonomi, bør min utvikling av mitt eget analytisk verktøy, basert på deres, og min analyse av take-overdirektivet, også anerkjennes som rettsøkonomi.

Videre har utfordringen med å sammenfatte 479 sider i en kort anmeldelse ført til at Truyen ikke skiller mellom de tre nivåene i min rettslige analyse: for det første, de overordnede formål i EU-retten, for det andre, formålene i EUs selskaps- og børsrett, og for

det tredje, analysen av takeoverdirektivet. Truyen og jeg er enige om at miljøbeskyttelse og bærekraftig utvikling har en posisjon i EUs traktatrett. Min tese, som Truyen (av plasshensyn, antar jeg) ikke nevner, er at enhver sektor av EU-retten også skal bidra til EUs overordnede formål. Denne tesen bekreftes av min analyse av traktatreglene og EU-domstolens praksis. Rettslig sett skal derfor EUs selskaps- og børsrett også bidra til bærekraftig utvikling, gjennom å søke å oppnå en god økonomisk utvikling (sektorens hovedformål) som også gir en god sosial utvikling og tilstrekkelig miljøbeskyttelse. Jeg bruker takeoverdirektivet som test-case for å undersøke om direktivet er i tråd med EUs formål, både på sektornivå (selskaps- og børsrett) og på overordnet traktatnivå. Det finner jeg at det ikke er. Min analyse indikerer at direktivet verken vil bidra til en god økonomisk utvikling, en god sosial utvikling eller bidra til beskyttelse av miljøet. Dette er i strid med EU-institusjonenes traktatforpliktelser.

Jeg sier ikke at det er slik i dag at miljøbeskyttelse og bærekraftig utvikling er en rettslig bindende norm i EUs selskaps- og børsrett som skal implementeres i nasjonal rett. Det jeg derimot sier, er at bærekraftig utvikling er et overordnet (kanskje det overordnede) formål i EU-retten og at (nå) art. 11 i Traktaten om den Europeiske Unionens funksjonsmåte pålegger EU-institusjonene å integrere miljøbeskyttelse på alle områder med det formål å oppnå en bærekraftig utvikling. Dette er gjennomgående ikke gjort i EUs selskaps- og børsrett. Jeg avslutter min analyse av takeoverdirektivet med å påpeke at dette burde gjøres – og at det iht. traktatretten skal gjøres.

Etter min oppfatning er det nødvendig å integrere miljøbeskyttelse i den rettslige reguleringen av selskaper mye bedre enn det er gjort i dag, dersom vi skal kunne oppnå en bærekraftig utvikling. Jeg er enig med Truyen at det er ytterst utfordrende å finne ut hvordan dette skal gjøres. Derfor er jeg svært glad for at vi nå har fått satt i gang et større forskningsprosjekt ved Det juridiske fakultet i Oslo, med partnere fra en rekke land i og utenfor EU, som vil søke å bidra til å møte denne utfordringen.