Forbudet mot gjentatt straffeforfølgning

Universitetsforlaget, Oslo 2009

Jon Petter Rui

Boken Forbudet mot gjentatt straffeforfølgning bygger på forfatterens phd-avhandling fra Universitetet i Tromsø (2008). Avhandlingen fikk en god bedømmelse. Det har derfor ikke vært nødvendig å foreta noen vesentlige endringer av opplegget eller innholdet i boken. Rui har gjennomført et imponerende arbeid, med innsamling, systematisering og analyse av et svært omfattende rettskildemateriale.

Fremstillingsformen er god. Det kan nok kanskje hevdes at den kunne ha vært strammet (ytterligere) inn. (Jeg regner med at det har funnet sted en viss destillasjon av avhandlingsmanuskriptet.) Men å skrive – og hvordan man skriver – er personlig, og betvinger man seg for mye etter velmente råd, kan fremstillingen miste noe av sin glød.

Boken inneholder 20 kapitler i syv deler som kommer i en logisk rekkefølge. Også disponeringen av de enkelte kapitler er klargjørende og god.

I første del settes emnet inn i sin sammenheng, og de rettsgrunnlag som skal danne utgangspunkt for drøftelsene, presenteres: rettskraftreglene i tradisjonell norsk straffeprosessrett, EMK-retten og EU-Schengen-retten. Dernest gis en historikk, og det tas sideblikk til andre land. De hensyn som ligger bak forbudet mot gjentatt straffeforfølgning, særlig belastningshensynet og hensynet til forutberegnelighet, gis så en relativt bred presentasjon. Videre kommer emnets hovedspørsmål i tur og orden: hvilke avgjørelser som har sperrende kvalitet, dvs. hva som må regnes som straff (del II); hvilke avgjørelsestyper som har sperrende effekt (del III); når en ny forfølgning kan sies å foreligge (del IV); når det foreligger identitet mellom det avgjorte og det nye forhold i objektiv forstand, dvs. «samme forhold» (del V); og når det foreligger subjektiv identitet, noe som kan volde tvil hvor den ene forfølgning er rettet mot en fysisk, den annen mot en juridisk person (del VI). Endelig gjennomføres det en undersøkelse av betydningen av EMK-reglene for norsk forvaltningsrett (del VII). I dette avsnittet kommenteres også forslaget fra sanksjonsutvalget (NOU 2003: 15) til nye regler i straffeprosessloven og forvaltningsloven. Det er en styrke at forfatteren også fremsetter et eget forslag når det gjelder valg av forfølgningsspor.

Som det har fremgått ovenfor, er det å skulle drøfte den overordnede problemstilling – forbud mot gjentatt straffeforfølgning som kan påberopes for norske domstoler – med utgangspunkt i tre regelsett et ganske ambisiøst opplegg. Dette gjelder særlig siden forfatteren – fortjenstfullt – ikke nøyer seg med å fremstille forbudene slik de «kan påberopes for norske domstoler» (s. 17), men i betyde

lig grad også vurderer forbudene de lege ferenda. Det generelle inntrykket er at forfatteren ikke forløfter seg.

Rui fremhever med rette EMDs formålsorienterte tolkningsstil (s. 41–42). Og i de enkelte drøftelsene viser han evne til å balansere den formålsorienterte, dynamiske tolkningsstil mot hensyn som måtte trekke i retning av snevrere tolkninger av rettigheten.

Avveiningen av de overordnede hensyn til rettssikkerhet og effektivitet er ingen eksakt vitenskap. Det er ofte rom for delte meninger, noe som viser seg ikke bare ved de domstoler som tolker og anvender reglene på det konkrete plan, men også blant de teoretikere som analyserer og fremstiller dem på det generelle plan.

Det er nok enkelte eksempler hvor den som bare leser stykkevis, vil kunne komme i skade for å plassere ham i «minimalist»-kategorien (som tolker forpliktelsene snevert til skade for rettighetshaverne). Et eksempel er hans bifall også de lege ferenda av et differensiert straffebegrep innen konvensjonen (s. 174). Selv om han har mange med seg i den oppfatning at EMD har skiftet kurs, slik at det i dag opereres med et snevrere straffebegrep i EMKs 7. tilleggsprotokoll artikkel 4 sammenlignet med bestemmelsene i EMK artiklene 6 og 7 som også omhandler straff (se bl.a. Jens Edvin A. Skoghøy, Lov og Rett, 2007 s. 193–194), kan det diskuteres om det i så fall er en heldig rettstilstand å operere med forskjellig innhold av nøkkelbegreper innen en og samme traktat. Et annet eksempel er at han ut fra effektivitetshensyn går langt i å akseptere parallelle forfølgninger fordi belastningshensynet – «… at siktede skal slippe den belastning det medfører å bli forfulgt på ny for endelig avgjort forhold …» – ikke i særlig grad slår til (s. 297–299). Dette er å legge vel lite i det nevnte hensynet. Det er grunn til å minne om den latinske sentens ne bis in idem, som er selve bokens tema, og som forklares i dens første setning (s. 17): «ikke to ganger for det samme». To ganger for det samme vil det være også hvor den andre prosess både starter etter og avsluttes før den første er avgjort.

Rui lar seg likevel klart nok ikke plassere i noen kategori som nevnt. Hans argumentasjon og løsninger er her, som ellers i boken, grundige og velfunderte. I dette bildet inngår også at han hele veien opptrer ryddig ved på respektfullt vis å opplyse om eventuelle alternative eller avvikende oppfatninger som har vært gjort gjeldende.

Boken etterlater i det hele et solid inntrykk. Han har behandlet et krevende emne beundringsverdig og grundigere enn noen før ham i Europa.