Med det nye tiåret trer det også i kraft ny utlendingslov. Det har ikke vært en målsetting bak lovarbeidet å skape en ny lov med mye materielle forandringer. Overordnete mål har blant annet vært å skape en mer tidsmessig og mer detaljert lov. Den nye loven har mer enn dobbelt så mange paragrafer som den gamle, 125 mot 60, og mer blir direkte regulert i lovteksten og mindre i forskrifter enn tidligere.

Utlendingslovgivningens restriktive utvikling markeres blant annet av at det blir mer straffbart å hjelpe utlendinger uten lovlig opphold enn tidligere. I loven fra 1988 var det et vilkår for straff at hjelpen ble gitt i vinnings hensikt, se lovens § 47. I den nye loven er dette kravet fjernet, og den nye lovens § 108, tredje ledd bokstav a lyder:

«Med bot eller fengsel inntil tre år straffes den som

a forsettlig hjelper en utlending til ulovlig opphold i riket eller i et annet land som deltar i Schengensamarbeidet…»

Lovutvalget som la fram forslag til ny utlendingslov (NOU 20:2004), foreslo at kravet om vinnings hensikt burde fjernes, uten at dette ble begrunnet. I proposisjonen (Ot.prp. nr. 75 for 2006–2007 s. 395) antar departementet at forslaget har sammenheng med at kravet til vinnings hensikt i § 47 tredje ledd bokstav b (ulovlig hjelp til innreise i Norge) ble fjernet i 2005 som følge av et nytt Schengendirektiv. Departementet finner det naturlig å operere med samme skyldkrav enten det gjelder hjelp til innreise eller hjelp til opphold, uten å begrunne dette nærmere ut over en henvisning til eventuelle bevisproblemer.

Bestemmelsen vil av mange oppleves som en nyskapning når det gjelder å ramme aktverdige, humanistisk innstilte og etisk høyverdige borgere med straffebestemmelser.

Det er særlig to situasjoner som har vært framme i media og den offentlige diskusjonen i den senere tiden, der nye grupper blir kriminalisert. Det er personer som er bosatt i Norge og inngår ekteskap med utlendinger for at de skal få opphold i Norge (proformaekteskap), og det er personer (ofte i samarbeid med organisasjoner eller institusjoner) som hjelper utlendinger til å oppholde seg i Norge. Jeg skal bare kort berøre proformaekteskap. Det er allmenn aksept for at det bør være straffbart å inngå proformaekteskap i vinnings hensikt. Det er mindre aksept for at det bør være straff for enhver ekteskapsinngåelse som blir vurdert som proforma i forhold til utlendingslovgivningen, særlig fordi det er svært vanskelig å avgrense proformaekteskap fra «ordinære» ekteskap. Myndighetenes praksis har blant annet den svakhet at den med ekteskap forstår et norsk normalekteskap, og ikke tar høyde for at det er annerledes i andre kulturer. Den «grafsingen» fra myndighetenes side som mange har følt seg plaget av i de senere år, får et mer alvorlig preg over seg når det truer straff i bakgrunnen.

Verre er lovendringen i forhold til de «gode hjelperne». Innholdet i § 108 tredje ledd bokstav a er en ren kriminalisering av frivillig og idealistisk arbeid. Den daværende ansvarlige statsråd, Dag Terje Andersen, prøvde seg på en bagatellisering av innholdet i bestemmelsen da han ble intervjuet i NRK. I det som antakelig må ha vært et forsøk på å gjøre godt inntrykk på skeptikerne, prøvde han seg med at det bare var meningen å ta dem som skjulte ulovlige innvandrere. De som gjorde det i åpenhet, hadde ikke noe å frykte. Statsråden gjorde seg med dette til en usedvanlig frirettslig tolker av bestemmelsen. Det er selvsagt ikke utsagnet til en tilfeldig statsråd som bestemmer innholdet i den videre lovtolking som vil bli foretatt av forvaltning og domstoler.

Straffebudet har fått en meget vid gjerningsbeskrivelse. En bestemmelse som opprinnelig ble utformet med sikte på menneskesmugling, kan etter sin ordlyd omfatte det å hjelpe en utlending uten lovlig opphold med husrom, mat, klær eller penger til livsopphold.

I Norge finnes det antakelig et hundretalls mennesker som hjelper utlendinger uten lovlig opphold til å bli her i landet. I tillegg kommer bistand fra organisasjoner og kirkesamfunn, der et stort antall mennesker er involvert, blant annet i å bistå personer i kirkeasyl. Disse menneskenes drivkraft er totalt blottet for ønske om profitt. De vil bare hjelpe mennesker som de synes har fått dårlig behandling av norske myndigheter. For mange vil det også være et spørsmål om å hjelpe medmennesker i nød, uten at det i dette ligger noe standpunkt til myndighetenes vedtak.

Vi vet at det er en del mennesker som blir dårlig behandlet av norske myndigheter, av utlendingsmyndighetene og av andre myndigheter. Mange av disse lever i stor nød og i frykt for hva som vil skje dersom de blir returnert til hjemlandet. Vil vi at det skal være straffbart å hjelpe disse menneskene?

Det er i ferd med å bygge seg opp nye fengselskøer. Vil vi gjøre køene enda lengre ved å putte folk i fengsel som bare har fulgt sin overbevisning om å hjelpe på et humanistisk, etisk eller religiøst grunnlag? Hva slags signaler sender det om bruken av straff?

Utlendingsloven er fra 2010 tilbake i Justisdepartementet, etter å ha vært på vandring i systemet i de senere år. Er Justisdepartementet i stand til å innta en mer prinsipiell holdning til bruken av straff enn det Arbeids- og inkluderingsdepartementet har gjort?