Fagbokforlaget, Bergen 2007, 209 sider (inkl. innholdsfortegnelse og registre)

Styremedlemmer i aksjeselskap kan bli kjent erstatningsansvarlige for forsettlig eller uaktsom skadeforvoldelse iht. aksjeloven/allmennaksjeloven § 17‑1. Boken behandler hvordan styremedlemmene på forhånd kan begrense sitt potensielle ansvar for uaktsom skadeforvoldelse på to

prinsipielt forskjellige måter. For det første gjennom generalforsamlingens beslutning om ansvarsfrihet. For det andre gjennom forhåndsavtale mellom selskapet og det enkelte styremedlem om ansvarsbegrensning. Det gis også en oversikt over to antatt praktisk viktige alternative måter: styreansvarsforsikring og skadesløserklæring. Boken bygger på forfatterens studentavhandling.

Formålet med boken, «å redegjøre for rekkevidden av de ulike begrensningsmekanismene, slik at styremedlemmes forutberegnelighet økes» (omslaget), er prisverdig og ambisiøst nok for en nett bok på knappe 200 sider. Forfatteren argumenterer på s. 35 for temaets aktualitet og indikerer at denne vil øke i tiden fremover, pga. økt fokus på styrets plikter og dermed medlemmenes ansvar. Finanskrisen har gitt forfatteren enda mer rett enn hun nok selv hadde regnet med.

Del 1, bokens to første kapitler, introduserer tema og problemstillinger og søker å gi en oversikt over styrets stilling i aksjeselskaper og styremedlemmenes potensielle ansvar.

Del 2 er bokens hoveddel både innholdsmessig og i antall kapitler (kap. 3–14). Etter å ha tatt for seg de «rettskildemessige utgangspunkter» og drøftet «hensyn for og imot beslutninger om ansvarsfrihet og forhåndsavtaler om ansvarsbegrensning» og lovens terminologi (hhv. kap. 3, 4 og 6), går forfatteren gjennom personelle kompetansespørsmål i kap. 7. Ansvarsbegrensningens innhold er gjenstand for en alt i alt velstrukturert og god, om enn noe knapp (11 sider), drøftelse i kap. 8. Deretter tar forfatteren for seg minoritetsaksjonærenes mulighet for å gå til søksmål til tross for generalforsamlingens beslutning om ansvarsfrihet (kap. 9) og argumenter for at dette kun gjelder for de egentlige beslutninger om ansvarsfrihet og ikke for forhåndsavtaler om ansvarsbegrensning. Det samme kommer forfatteren frem til når det gjelder aksjelovene § 17‑5 om selskapets søkmålsadgang der generalforsamlingens beslutning om ansvarsfrihet er basert på uriktige eller ufullstendige opplysninger (kap. 10).

Aksjonærenes rett til å kreve erstatning for sitt indirekte tap for skade forvoldt selskapet er subsidiær i forhold til selskapets krav, og aksjonærene er bundet av selskapets «skadeoppgjør», jf. aksjelovene § 17‑6. I kap. 11 drøfter forfatteren om forhåndsavtaler om ansvarsbegrensning og beslutning om ansvarsfrihet er «skadeoppgjør» i lovens forstand, noe som har «sentral betydning» (s. 127) for slike ansvarsbegrensninger. Her argumenterer forfatteren overbevisende for at forhåndsavtaler om ansvarsbegrensning bør omfattes, altså at aksjonærer ikke kan gå til søksmål mot styret der skadeforvoldelsen dekkes av inngått forhåndsavtale om ansvarsbegrensning. For beslutning om ansvarsfrihet kommer forfatteren derimot frem til den motsatte konklusjonen og viser til at det er forskjellige hensyn som gjør seg gjeldende: Forhåndsavtaler er

viktigere for styremedlemmenes forutberegnelighet. Forholdet mellom aksjelovenes generalklausul i § 5‑21 og ansvarsbegrensningene gis en relativt omfattende drøftelse i kap. 12, mens forholdet mellom avtl. § 36 og aksjelovgivningens regler behandles knappere i kap. 13. I kap. 14 behandles det alltid interessante spørsmålet om hva som blir resultatet når et rettslig forhold kommer på spissen i konkurs. Spørsmålet er regulert i deknings-loven § 5‑3 for beslutninger om ansvarsfrihet, mens forhåndsavtaler om ansvarsbegrensning faller utenfor.

Bokens siste del gir en interessant og praktisk nyttig drøye 30 siders oversikt over styreansvarsforsikring og skadeløserklæringer som alternative måter å begrense ansvaret på, hvor forfatteren mht. for-sikringsalternativet fortjenestefullt har tatt for seg «et utvalg av standardvilkår» (s. 162). Boken har en relativt detaljert innholdsfortegnelse, kildeliste og et kort stikkordsregister.

Boken fyller et hull i vår selskapsrettslige litteratur og har vært ønsket velkommen av praktiserende selskapsrettsjurister, som utvilsomt vil finne veiledning i bokens samvittighetsfulle drøftelser. Forfatteren fortjener honnør for dette og for at underliggende interesser løftes frem og drøftes (kap. 4). Det er godt å se at den europarettslige rammen for vår selskapsrett nevnes (kap. 3). Dette burde være en selvfølge, men når hovedlitteraturen for studenter i selskapsrett mer eller mindre avgrenser mot EU-retten,1 er det grunn til å fremheve forfattere som eksplisitt anerkjenner EU/EØS-rettens plass i en norsk selskapsrettslig fremstilling. Likeledes er det positivt å merke seg forfatterens forsøksvise inkludering av rettsøkonomiske argumenter og den pågående corporate governance-debatten, samt at forbindelseslinjene mellom forskjellige rettsområder, spesielt selskapsrett, kontraktsrett og erstatningsrett, søkes fremhevet.

Det er alltid en utfordring hvor mye man skal gå inn i det generelle, når man som denne forfatteren skriver om det spesielle. Stort sett takler forfatteren denne utfordringen godt, men ikke alltid. Når forfatteren skriver på s. 21 at styremedlemmer er «aksjeeiernes tillitsvalgte og forvalter selskapet på vegne av disse», er hun i godt selskap, se Aarbakke m.fl.2 Aarbakke m.fl. bruker imidlertid en halv side til å nyansere dette utsagnet og avslutter med at plikten til å «ivareta flere ulike – og ofte innbyrdes motstridende – interesser, må tillegges betydning når vilkårene for erstatningsansvar […] etter -lovens kap 17 vurderes».3 Som Bugge Reiersen selv sier med henvisning til Gomard på s. 22–23: «ansvarssituasjonene er et speilbilde av de pliktene som følger av lov, vedtekter og generalforsamlingsvedtak». I en bok om be

grensning av ansvar, hvor forfatteren selv bruker flere sider (s. 22–27) på styrets plikter og ansvar, bør oppsummeringen av styrets rolle være nyansert og reflektere debatten på området – om ikke annet, gjennom fotnotehenvisninger. Tilsvarende burde henvisninger til «selskapets interesse» (som brukes flere ganger, se f.eks. s. 91) hatt fotnote med relevante litteraturreferanser.

Med dette forbeholdet om utgangspunktet for drøftelsene er det innholdsmessig mye godt i boken, både i fullendt form og ansatsvis. Forlaget har imidlertid sviktet i den konsulentrolle som et fagforlag bør ha, spesielt overfor en fersk forfatter. Her er svakheter som kunne ha vært rettet på med relativt enkle grep, spesielt når det gjelder form, struktur og språk.

Rettskildesituasjonen burde vært samlet behandlet, helst tidligere enn i kap. 3, hvor forfatteren burde ha forklart relevansen av de rettskildefaktorer hun bruker. Leseren kunne da ha sluppet å lure på relevansen av henvisninger til praksis og litteratur relatert til tidligere lovgivning, se f.eks. bruk av praksis relatert til aksje-loven 1976 (s. 25) og av dommer fra 1930-tallet (s. 32–34). Bruken av litteratur og domspraksis fra andre nordiske land fremstår tidvis som lite reflektert. Prinsipper felles for nordiske land kunne gjerne i enda større grad fremheves i norsk selskapsrettslig litteratur, og bruk av henvisninger til andre nordiske lands rett har vi lang tradisjon for. Men problematisering av sammenligningsgrunnlaget er normalt på sin plass. Forfatteren fremhever selv noen forskjeller i Norden på s. 79, men henviser gjerne til praksis og litteratur i de andre nordiske land, uten at det alltid er klart om det kun brukes til illustrasjon eller som argumenter for en bestemt løsning i norsk rett (f.eks. s. 30–31 om «finsk juridisk litteratur», hvor kilden for øvrig er finske forarbeider). Bruken av amerikansk rett (f.eks. s. 56–58 og 90–91) begrunnes heller ikke ordentlig. Forskjeller mellom norsk og amerikansk rett eller Delaware-rett som kunne vanskeliggjøre komparasjon, nevnes ikke, og heller ikke hvorfor ikke andre europeiske lands rett trekkes inn i stedet (som fremstår som mer nærliggende, med vår felles europarettslige ramme).

Et par detaljeksempler: Det er ikke særlig heldig når styrets lojalitetsplikt nevnes i et eksempel fra praksis nederst på s. 32. Lojalitetsplikten får jo en viktig plass senere, som grense for ansvarsbegrensningene, og burde ha vært introdusert tidligere. Systemargumentet på s. 131 er misvisende formulert: Det vises til at aksjelovene §§ 17‑4 og 17‑5 regulerer situasjoner hvor det er truffet ansvarsfrihetsbeslutning, og at «systematikken tilsier at også asl./asal. § 17‑6 omfatter denne situasjonen» (s. 131). Forfatterens konklusjon er imidlertid at ansvarsfrihetsbeslutning nettopp ikke omfattes av «skadeoppgjør» i § 17‑6.

Forlaget svikt når det gjelder kvalitetssjekk av stilen viser seg bl.a. gjennom unødvendige språklige gjentakelser og en ikke alltid velbegrunnet omstendelighet, se f.eks. s. 21–22.

En stikkprøvekontroll av kildene så umiddelbart ut til å vise at kildekontrollen ikke alltid har vært god nok, se s. 35, hvor forfatteren henviser til NOU 1996:3 s. 89. Denne anmelderen fant ikke det innhold forfatteren refererer til der, men derimot på s. 131 i samme NOU. Det viste seg imidlertid at det skyldes at forfatteren tydeligvis har brukt papirutgaven av NOU-en (hvor s. 89 inneholder det forfatteren refererer), mens jeg først sjekket referansen i pdf-versjonen av samme NOU på Justisdepartementets nettsider. Dette tas med her til orientering for andre nettlesere av forarbeider.

Kritikken bør ikke skygge for at boken er et verdifullt tilskudd til vår selskapsrettslige litteratur, og den anbefales herved.