Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Bokanmeldelser

  • Side: 186-192
  • Publisert på Idunn: 2009-04-01
  • Publisert: 2009-04-01

Rettsfilosofi

Universitetsforlaget, Oslo 2007. 662 sider

Svein Eng

Forbrytelser mot vårt økonomiske system

Fagbokforlaget. 2. utgave 2007. 218 sider

Bjørn Stordrange

Rettsfilosofi

Universitetsforlaget, Oslo 2007. 662 sider

Svein Eng

I modsætning til universiteter i andre lande, hvor professorater i retslære (retsfilosofi, retsteori) nedlægges og undervisningen i emnet begrænses, har det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo oprettet en lærestol i retsfilosofi, og Svein Eng er udnævnt til at varetage faget, som fra og med 2006 indgår som obligatorisk emne i undervisningen. Den officielle anerkendelse af faget er vigtig, for retsfilosofi har betydning for forståelsen af den retlige regulering af menneskers handlemåder, idet der stilles spørgsmål om grundlaget for viden om love og andre retslige afgørelser, hvorledes love skal opfattes og anvendes, hvad rettigheder indebærer, og forholdet mellem ret og moral. Hvilke spørgsmål som skal behandles, bestemmer forfatteren. Således anser Frede Castberg at «de tre hovedproblemer i rettsfilosofien er og blir etter min mening: Bestemmelsen av rettsbegrepet, undersøkelsen av den juridiske tenkning og endelig rettsvurderingens problem, eller spørsmålet om muligheten av en objektiv gyldig vurdering av den positive rett», Forelesninger over rettsfilosofi, Oslo 1965 s. 13. Eng henviser ikke til Castbergs bog, selv om hans egen Rettsfilosofi drøfter samme spørgsmål, men langt mere grundigt ud fra hvad han kalder «begrundelsesperspektivet», som indebærer «tankens iboende krav om begrunnelse, og refleksjon over dette», s. 7. Bogen er tidligere udkommet som en foreløbig udgave i 2005, som jeg har læst. Jeg har fremsendt mine kommentarer til Eng og konstaterer, at han ikke har fulgt mine råd i den endelige udgave. Det er selvsagt i sin orden, selvom jeg mener at det ville have forbedret fremstillingen, som behandler tre centrale spørgsmål. For det første spørgsmålet: «hva er rettens grunnleggende bestanddeler?», som behandles i kap. I, «Innledning: Rettsfilosofisk refleksion», s. 5–28, kap. II, «Rett og normativitet», s. 29–177, kap. III, «Rett og Stat: Noen grunnleggende prinsipper og verdier i det norske rettssystemet av i dag», s. 179–226, som er et nyt kapitel. Det andet spørgsmål er: «hvilke muligheter har vi for å ta stilling til rettens riktighet og godhet?», som behandles i kap. IV, «Rett og praktisk fornuft», s. 227–487, som også indeholder nye afsnit. Spørgsmålet drøftes i relation til «tre rettsfilosofiske grunnposisjoner» som er «skandinavisk rettsrealisme» ved Karl Olivecrona og Alf Ross, s. 275–314, «utilitaristisk rettsfilosofi» ved Jeremy Bentham og John Stuart Mill, s. 315–345 og

«Kantiansk retsfilosofi», s. 346–436. Det tredje spørgsmål er: «Hva kjennetegner jussen som fag? – eller som vi også kan si: Hva kjennetegner rettsvitenskapen?», som behandles i kap. V, «Jus», s. 489–572. Bogen henvender sig til alle med interesse for disse spørgsmål og mere specifikt til studenter som grundlag for undervisningen. Det viser sig i bogens afsnit som kaldes «fordypning» og i bogens slutnoter, s. 575–628, som ikke er pensumkrav for studenter, men jeg vil anbefale dem at læse disse afsnit. Bogen afsluttes med lister over den anvendte litteratur, domme og andre offentlige dokumenter, og registre over navne og emner, s. 629–662.

Engs formål med bogen er at vise «hva det å tenke filosofisk om retten kan være», som begrundes med «nytten i den innsikt som retsfilosofien gir», s. 8 jfr. s. 2. Det er et utilitaristisk argument som rejser spørgsmålet om der også er plads for retsfilosofi som et fag som søger indsigt som et mål i sig selv, som Eng besvarer bekræftende, idet retsfilosofi «tar utgangspunkt i og analyserer vår selvforståelse», s. 39 (hans kursiv). Det stiller i sin tur krav om begrundelse af opfattelser, som ikke blot er et intellektuelt, men også et «moralsk krav», s. 7, jfr. s. 260 og s. 486. Det moralske krav indebærer stillingtagen til etiske positioner, hvor «det reelle spørsmål er vår fornufts yteevne: Har vi en spesifikt praktisk fornuft – eller er vår fornuft uttømt med den teoretiske fornuft? Spørsmålet kan også formuleres fra virkelighetens synsvinkel: Eksisterer det noe spesifikt virkelighetsnivå for normative utsagn – eller er virkeligheten uttømt med erfaringsfaktaene?», s. 39. I sit svar tilslutter Eng sig Kants filosofi og det kategoriske imperativ (Handl bare efter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at den skal bli en allmen lov), der er «et uomgjengelig aspekt ved all vår tenkning og handling», s. 394 jfr. S. 361. Eng påstår også at «en kantiansk rettsfilosofi vil, slik vi fastlegger den, ha det særtrekk at subjektet selv og dets krav om begrunnelse reflekteres med. For så vidt vil en kantiansk rettsfilosofi representere et bedre utgangspunkt for en teori om rett og praktisk fornuft enn den skandinaviske rettsrealismen eller utilitarismen», s. 259f.

Bogen er en tankemæssig præstation som Eng har bestræbt sig på at gøre tilgængelig for læseren, men den er ikke let at læse og kræver læserens arbejde med teksten. Det kan være grunden til, at Eng anvender «vi-formen» som udtryk for en fælles indsats mellem forfatter og læser. Men hans begrundelse er, at «en del av det belegg som er filosofisk relevant, bare er tilgjengelig i og gjennom leserens egen virkelighet, ved at leseren ser anvendeligheten av arbeidets begrepsdannelser på eget språk og egen argumentasjon», s. 8. Det er udtryk for Engs tilslutning til Kants krav om selvstændig tænkning, hvor Engs udsagn opfattes som en kommunikation med læseren, der skal tage stilling til om Engs udsagn fortjener tilslutning. Her kan anvendelsen af «vi-formen» medføre at det tages for givet, at læ

seren allerede har tilsluttet sig eller skal tilslutte sig Engs udsagn. Det kan give anledning til vanskeligheder, når læseren er uenig med Eng på grundlag af sin egen forståelse af normative udsagn, for eksempel ud fra en tilslutning til skandinavisk rettsrealisme. Eng forledes af denne betegnelse når han påstår at «den skandinaviske rettsrealismen er – som navnet uttrykkelig angir – avgrenset til retten», s. 443 med note*. Det er ikke holdbart, for skandinaviske realister behandler også moralske udsagn og påstår, at disse udsagn ikke giver udtryk for opfattelser som kan være sande eller falske, men derimod udtrykker holdninger og følelser. Heraf følger at det ikke er muligt at stille normative spørgsmål om vurdering og kritik af den positive ret, og det er også opfattelsen hos Olivecrona og Ross som Eng omtaler. Han nævner også A. V. Lundstedt, men omtaler ikke at Lundstedt fremhæver «samhällsnyttan» som grundlag og målestok for den positive ret. Det er værdifuldt at Eng betoner betydningen af den moralske vurdering og kritik af den positive ret, og hans argumenter for at forkaste utilitarismen og tilslutte sig Kant fortjener, en grundig omtale, som ikke er mulig indenfor rammen af en anmeldelse.

Eng behandler også videnskab og taler om «overtalelsesdefinisjoner» hvor et relevant ord gives en positiv eller negativ betydning for dermed at afgøre en diskussion, s. 24 jfr. s. 495ff. Eng påstår at «ordet «vitenskap» uten unntak synes å lede til overtalelsesdefinisjoner», s. 25 (min kursiv). Det rejser spørgsmålet om det er tilfældet, hvor Eng som begrundelse henviser til Alf Ross, s. 499ff. Det er næppe holdbart, for Ross går ud fra en definition af ordet «videnskab» som «systematisk ordnet erkendelse». En anden sag er at Ross opfatter retsvidenskabelige udsagn som empiriske påstande hvorledes dommere vil afgøre de forelagte tilfælde. Denne såkaldte prognoseteori forkastes af Olivecrona, som Eng drøfter i relation til spørgsmålet om rettens bindende kraft, og det er en mangel, at Eng ikke omtaler Olivecronas opfattelse af retsvidenskab. Eng kunne også have redegjort for Benthams og Kants opfattelser, som skelner mellem viden om hvad der er ret og viden om hvad der bør være ret. Eng plæderer for «å etablere et eget fag om norm og normativitet», s. 25. Det er også Kelsens opfattelse, som opfatter mennesket som et handlende væsen hvor der må skelnes mellem handlinger og adfærd, som Eng også tilslutter sig. Det undrer mig derfor, at han ikke omtaler Kelsens sondring mellem retsvidenskab som normvidenskab der beskriver retsnormers meningsindhold som gyldige grunde for handlinger og retsvidenskab som kausalvidenskab der beskriver og forklarer menneskers adfærd i relation til normer.

Eng påstår at «som jurister er vi maktens tjenere, og det er en psykologisk tendens til at makten blir sin egen begrunnelse. Et mål med boken er å motvirke denne tendensen», s. 1. Det er uklart om Eng mener at alle jurister er maktens tje

nere, men hvis det er tilfældet, så er påstanden falsk, for nogle jurister ser sig selv som retfærdighedens tjenere enten på grundlag af erfaring eller fornuft. Som jeg læser Eng er det også hans opfattelse, når han med Kant henviser til den praktiske fornuft. Hans bog er en udfordring til læserens selvforståelse og giver stof til eftertanke ved at betone at moralske opfattelser danner grundlaget for politik og den positive ret, hvor de moralske opfattelser stiller krav om at kunne begrundes for fornuftens domstol.

Forbrytelser mot vårt økonomiske system

Fagbokforlaget. 2. utgave 2007. 218 sider

Bjørn Stordrange

Boken gjør rede for den strafferettslige reguleringen av tre typer økonomisk kriminalitet: utroskap, korrupsjon og investorbedrageri. Fellesnevneren for de tre emnene, skriver forfatteren i forordet, er at det er tale om kriminalitet som i større grad enn de tradisjonelle formuesforbrytelsene rammer generelle samfunnsinteresser – det politiske eller kapitalistiske system.

Første del omhandler straffeloven 1902 §§ 275 og 276 om simpel og grov utroskap. Paragraf 275 rammer den som forsømmer en annens anliggender som han styrer eller har tilsyn med, eller handler mot den annens tarv. Forfatteren tar her for seg tre hovedspørsmål. For det første hvem som kan begå utroskap, hvilket beror på hva som skal til for å styre eller ha tilsyn med noens anliggender, for det andre hva det vil si å forsømme dennes anliggender eller handle mot vedkommendes tarv, og for det tredje hvordan forbudet mot forsømmelse osv. skal håndheves i selskapsforhold.

Bokens annen del, som omhandler bestikkelser, har tittelen «korrupsjon, påvirkningshandel og den etiske vurdering». Kapittelet gir en fremstilling av straffe-loven § 276 a og § 276 b om hhv. vanlig og grov korrupsjon, og § 276 c om påvirk-ningshandel. Drøftelsen av korrupsjonsbestemmelsene retter særlig oppmerksomheten mot hvordan man skal trekke grensen mellom lovlige gaver o.l., og «utilbørlige fordeler» som rammes av loven. Det gis også en kort oversikt over arbeidsrettslige, avtalerettslige, konkurranserettslige og skatterettslige regler som kan sies å motarbeide bestikkelser.

Bokens tredje del tar for seg reglene om investorbedrageri. Med dette begrepet sikter forfatteren til børs- og verdipapirsvindel, uavhengig av om dette krenker offentlige eller private interesser (s. 128). Reglene som behandles, er de børsretts-lige bestemmelsene om informasjonsplikt (herunder verdipapirhandellovens forbud mot innsidehandel), straffeloven § 273 (spredning av uriktige eller villedende opplysninger for å påvirke prisen

på verdipapirer, varer osv.) og § 274 (spredning av slike opplysninger til investorer).

Forfatteren skriver klart og presist, og fremstillingen er oversiktlig og pedagogisk lagt opp. Det hadde imidlertid lettet lesingen dersom boken hadde inneholdt lov- og domsregister. Kildematerialet forfatteren har behandlet, er betydelig. Særlig bokens tredje del sammenfatter et omfattende underlagsmateriale, som fremstår som temmelig uoversiktlig for den som ikke bakser med verdipapirer o.l. til vanlig. Det arbeidet som er lagt i å finne frem til relevante kilder, herunder også stoff som ligger noe utenfor allfarvei (f.eks. oversikten over Børsen og Børsklagenemndas praktisering av reglene om offentliggjøring av innsideinformasjon på s. 140–141), synes dog ikke alltid å ha omfattet mer generelle fremstillinger som kunne være egnet til å belyse en konkret problemstilling. Ved drøftelsen av om sivilrettslige og strafferettslige sanksjoner mot bestikkelser favner like vidt på s. 110, vises det for eksempel bare til en artikkel om prisloven § 18, som inneholder en kort drøftelse av spørsmålet relatert til overtredelse av denne bestemmelsen. Artikkelen av Mads H. Andenæs som tar for seg problemstillingen i et generelt perspektiv, nevnes derimot ikke («Tolking av lover med både strafferettslige og sivilrettslige sanksjoner – belyst ved tre av dem», Lov og rett, 1983 s. 163–199). Et annet eksempel er medvirkningsspørsmålet som drøftes på s. 56–57, som er satt inn i en større teoretisk ramme av Erling Johannes Husabø, Straffansvarets periferi, Bergen 1999, på s. 254–258.

Rettsdogmatisk er det lite å sette fingeren på, selv om det her som ellers vil kunne gjøre seg gjeldende delte meninger om hva som er den beste løsningen på et bestemt spørsmål. Et eksempel er anvendelsen av utroskapsbestemmelsen på disposisjoner som bare rammer ens egen eierandel i et ansvarlig selskap (s. 42–44). Forfatteren har ikke mye til overs for at straff ikke kommer til anvendelse i slike tilfeller, og peker bl.a. på at Høyesterett har akseptert at inndragningskrav rettes mot et ansvarlig selskap, selv om lovbruddet begås mot egen eierandel.

Jeg er usikker hvor stor overføringsverdi dette har. Mens inndragningsbestemmelsen skal frata gjerningspersonen hans utbytte og dermed motivasjonen for forbrytelsen, er § 275 satt til vern mot å bli rammet av en bestemt type økonomisk kriminalitet. Mens førstnevnte klart taler for å forfølge utbyttet også inn i en selskapskonstruksjon, er det ikke gitt at sistnevnte formål taler for å ramme disposisjoner som gjerningspersonen forøver overfor sin egen eierandel. Utroskapshandlinger som bare rammer en selv, aktualiserer jo ellers ikke straffansvar, og § 275 verner heller ikke kreditorene. Sammenligningen med rettsavgjørelsene vedrørende kommanditt- og aksjeselskaper (s. 42) er heller ikke helt tilfredsstillende. Det burde her ha vært drøftet om forskjellen i eierkonstruksjonene kan og

bør gi seg utslag ved bedømmelsen av selskapets rettssubjektivitet (i denne retning f.eks. Mads H. Andenæs, Selskapsrett, Oslo 2007 s. 60).

Rettskildebruken i fremstillingen – eller snarere forfatterens utlegging av egen rettskildebruk – kaller på noen kommentarer. Boken har ikke et eget metodekapittel, men del 1 om utroskap inneholder et punkt om «dansk og svensk rett, rettskilder og metode» (s. 7–10), hvor metodedelen utgjør ca. to og en halv side. Det som sies om rettskildebruken i dette punktet, gjelder vel så mye for metodebruken i boken for øvrig. Systematisk sett burde punktet om metode derfor inn-ledet boken, fremfor å følge etter en presentasjon av utroskapsforbrytelsen. Plas-seringen skyldes nok at punktet er svært kort. Etter mitt skjønn kunne enkelte av drøftelsene med hell ha vært gjort noe fyldigere.

Punktet om metode tar for seg to rettskildefaktorer som forfatteren ønsker å gjøre bruk av: rettspraksis fra Sverige og Danmark, og norske underrettsavgjørelser. Hva angår underrettspraksis, sies det på s. 9 at det ikke trengs noen nærmere begrunnelse for å fastslå at denne praksis er relevant, uavhengig av om avgjørelsene er publisert eller ikke. Jeg synes det er uheldig at forfatteren, når han først tar opp spørsmålet om underrettspraksis’ relevans, ikke viser leseren videre til teoriens diskusjon av dette spørsmålet, for eksempel Carl August Fleischer, Rettskilder og juridisk metode, Oslo 1998 s. 269–294, Erik Boe, Innføring i juss, 2. utgave, Oslo 1996 s. 248–249, og henvisningene i Torstein Eckhoff, Rettskildelære, 5. utgave ved Jan Helgesen, Oslo 2001 s. 162. Dette ville avdekket at det finnes forfattere som anser relevansen av underrettspraksis for å være alt annet enn et opplagt spørsmål.

Forfatteren forsøker imidlertid å gi en viss begrunnelse, i det han peker på at en underrettsdom på et usikkert rettsområde fra tid til annen viser seg å være banebrytende for senere rettspraksis. Det gis så et eksempel på et resonnement som ble fremført i en avgjørelse fra Strømmen herredsrett, som går igjen ord for ord i en avgjørelse fra Kongsberg byrett året etter. Spørsmålet som burde ha vært reist er om det i forfatterens eksempel er den tidligere avgjørelsen selv eller dens rettslige resonnement, som øver innflytelse på den senere praksis. En underrettsavgjørelse kan selvfølgelig være mønsterdannende i kraft av å inneholde en overbevisende sammenstilling av andre argumenter. En rettskildefaktor blir den imidlertid først dersom rettsanvenderen kunne eller skulle legge en lodd i Justitias vektskål fordi resonnementet ble fremført i akkurat denne kilden. En kritisk vurdering av eget eksempel opp mot dette skillet hadde vært på sin plass.

På tross av disse innvendingene er det unektelig en styrke at boken opplyser om hvordan underrettene har anvendt reglene. Et eksempel er forfatterens redegjørelse for straffutmålingen for utroskaps

handlinger på s. 60–64, hvor underrettene tidvis har lagt vekt på andre momenter enn Høyesterett. At det overveiende antallet straffesaker avgjøres av andre instanser enn vår øverste domstol, er en kjensgjerning flere strafferettslige fremstillinger nok bør ta inn over seg.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon