Dersom maksimumsstraffen ikke overstiger seks års fengsel, kan lagmannsretten etter straffeprosessloven § 321 andre ledd nekte en straffeanke fremmet dersom den enstemmig finner det klart at anken ikke vil føre frem («ankesiling»). Ved tvisteloven av 2005 ble det innført en tilsvarende silingsordning i sivile saker, se tvisteloven § 29‑13 andre ledd. Verken straffeprosessloven eller tvisteloven stiller krav om begrunnelse av silingsbeslutninger, men ved tre storkammeravgjørelser 19. desember 2008 kom Høyesterett – blant annet under henvisning til uttalelser av FNs menneskerettskomité – til at ankenektelser i straffesaker må begrunnes. Av disse er det HR-2008-02175-S som er den prinsipielle. Dette reiser spørsmål om det må stilles tilsvarende begrunnelseskrav for ankenektelser i sivile saker.

Det er den forskjell på straffesaker og sivile saker at den som er domfelt for en forbrytelse («convicted of a crime»), etter Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 14 nr. 5 har rett til å få overprøvd domfellelsen og straffutmålingen for høyere rettsinstans, jf. også Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) protokoll 7 artikkel 2. I sivile saker gjelder det derimot ikke noen tilsvarende rett til overprøving. Det følger imidlertid av praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) at dersom nasjonal rett gir rett til anke, må også ankebehandlingen tilfredsstille kravene i EMK artikkel 6.

Etter EMDs praksis følger det av det krav som denne bestemmelse stiller til «fair trial», at avgjørelser av borgerlige rettigheter og plikter og straffesiktelser må begrunnes. Hvor omfattende begrunnelse som kreves, avhenger av sakens art, karakteren av de spørsmål som er omtvistet, og hvilken instans det er tale om, se for eksempel EMDs dom 4. oktober 2007 i saken S.C. mot Norge avsnitt 21 og dom 13. januar 2009 i saken Taxquet mot Belgia avsnitt 40.

Den silingsordning ved anke til lagmannsretten som ble innført ved tvisteloven av 2005, er ett av virkemidlene for å effektivisere den sivile rettspleien. Formålet med ordningen er ifølge forarbeidene å «stoppe de håpløse ankene før det påløper ytterligere kostnader», og ordningen blir forsvart med at det ved en silingsbeslutning «skjer en viss realitetsprøvelse fra lagmannsrettens side», se Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 297. Når lagmannsretten ble gitt adgang til å nekte anken fremmet uten å gi begrunnelse, var det for å frita lagmannsretten fra merarbeidet med å skrive dom, se Ot.prp. nr. 74 (2005–2006) side 39!

Selv om menneskerettskonvensjonene ikke gir partene krav på å få rettsavgjørelser i sivile saker overprøvd, må det etter min mening følge av kravet om rettferdig rettergang at en silingsavgjørelse må begrunnes. Når rettsavgjørelser skal begrunnes, er det ikke bare fordi dette er nødvendig for overprøving ved overordnet domstol, men dette skal også tvinge retten til å sette seg inn i saken og basere avgjørelsen på en seriøs og reell vurdering av retts- og bevisspørsmålene i saken og utelukke irrelevante hensyn. I tillegg skal begrunnelsen gi partene og allmennheten mulighet til å etterprøve den vurdering retten har foretatt. Disse hensynene, som blir sterkt understreket i HR-2008-02175-S avsnitt 89–91, har ikke bare relevans for ankenektelser i straffesaker, men gjør seg gjeldende med samme styrke i sivile saker.

Det kan reises spørsmål om også Høyesterett må begrunne ankenektelser. FNs menneskerettskomité har i flere saker tolket SP artikkel 14 nr. 5 slik at dersom tiltalte er blitt domfelt i andre instans etter å ha vært frifunnet i første, har han krav på overprøving av andreinstansens avgjørelse. Dette kommer ikke overraskende, og ved ratifikasjonen tok Norge det forbehold at en domfellelse i slike tilfeller ikke kan påankes til Høyesterett «on grounds of error in the assessment of evidence in relation to the issue of guilt». Men bortsett fra tilfeller hvor tiltalte etter først å ha blitt frifunnet, blir domfelt etter anke, gir SP ikke tiltalte krav på tredjeinstansbehandling. Høyesterett er først og fremst en prejudikatdomstol, og spørsmålet om det skal gis anketillatelse til Høyesterett, beror i første rekke på om anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, se straffeprosessloven § 323 og tvisteloven § 30‑4. I den utstrekning verken nasjonale eller internasjonale rettsregler gir rett til overprøving ved Høyesterett, kan det etter min oppfatning ikke stilles krav om at en avgjørelse som nekter tredjeinstansbehandling, skal begrunnes.

Kravet om at beslutninger som nekter anke til lagmannsretten, skal begrunnes, er i høy grad betimelig. Hvor strenge krav som skal stilles til innholdet av begrunnelsen, må variere med karakteren av den enkelte sak. For ankenektelser i straffe-saker har Høyesterett i HR-2008-02175-S fremholdt som et generelt synspunkt at begrunnelsen må «inneholde det som trengs for å vise at det er skjedd en reell overprøving». Det samme må legges til grunn i sivile saker. Selv om partene i en sivil sak ikke har ankerett etter menneskerettskonvensjonene, må begrunnelsen være så omfattende at den -viser at lagmannsretten har foretatt en s-eriøs og reell vurdering av retts- og bevisspørsmålene i saken.