Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Ny verdipapirregisterlov § 7-5 – godtroerverv av forvalterregistrerte finansielle instrumenter

THOMAS CHR. POULSEN er født 1979, cand. jur. 2005 (Universitetet i Oslo) og LL.M. (Master of Law) 2006 (University of Cambridge, Jesus College). Han arbeider for tiden som juridisk utreder i Norges Høyesterett.

  • Side: 581-597
  • Publisert på Idunn: 2008-01-02
  • Publisert: 2008-01-02

Inntil nylig måtte spørsmål om godtroerverv av forvalterregistrerte finansielle instrumenter løses etter ulovfestet rett. Ved ny § 7‑5 i verdipapirregisterloven, tilføyd ved lov 16. mars 2007 nr. 11, er imidlertid de ulovfestede reglene kodifisert. Den nye bestemmelsen fastsetter at sikringsakten er melding til forvalteren - notifikasjon. Likevel er det ikke helt klart hva som mer kreves for at ekstinksjon kan inntreffe. I artikkelen drøfter forfatteren innholdet av kravet til avhenderens legitimasjon, og erververens gode tro, ved dobbeltoverdragelser av forvalterregistrerte finansielle instrumenter. I tillegg tar forfatteren opp spørsmålet om hvorvidt den nye § 7‑5 bare gjelder konflikter mellom såkalte «kontointerne» erverv, eller om bestemmelsen åpner for at et «kontointernt» erverv kan ekstingvere også eldre «kontoeksterne» erverv.1

1 Innledning

Tema for denne artikkelen er ekstinktive erverv i god tro av forvalterregistrerte finansielle instrumenter.

Hva som menes med finansielle instrumenter, følger av verdipapirhandelloven § 1‑2 annet jf. tredje ledd. Som eksempler kan nevnes aksjer, obligasjoner, verdipapirfondsandeler, rente- og valutaswaper samt varederivater.

Etter verdipapirregisterloven § 6‑2 kan investorer i utgangspunktet velge om de ønsker å registrere finansielle instrumenter på enkeltkonti eller forvalterkonti.2 Ved bruk av enkeltkonto registreres fondsaktivaene3 på en konto som tilhører den enkelte investor, slik at det skal fremkomme av registeret hvem som er rette eier (investorregistrering). Bruk av forvalterkonto innebærer på den annen side at en investors finansielle instrumenter står på en konto som er ført i en forvalters navn. En forvalter vil typisk være en bank eller et verdipapirforetak.4 Det skal fremgå av det utstedende registeret at kontoen er en forvalterkonto.5 Ordningen skiller seg derfor fra tilfeller der et annet rettssubjekt enn rette eier tilsynelatende fremstår som eier, uten at omverdenen gjøres kjent med at de finansielle instrumentene eies av et annet rettssubjekt enn det som fremgår av registeret (pro forma).6 Skjematisk kan ordningen med forvalterregistrering i sin enkleste form uttrykkes slik:

Dersom det stiftes eller overdras rettigheter over investorregistrerte finansielle instrumenter, følger det av verdipapirregisterloven §§ 7‑1 og 7‑2 at registrering i det verdipapirregister der de aktuelle finansielle instrumentene er utstedt,7 gir grunnlag for rettsvern og ekstinksjon. Hvis eksempelvis investor D i figuren over selger sine finansielle instrumenter, investorregistrert i det norske verdipapirregisteret Z, til E, får E rettsvern for ervervet ved registrering på sin enkeltkonto i register Z.

De nevnte reglene, hvor rettsvernsakten/sikringsakten er registrering, gjelder ikke for rettsovergang av forvalterregistrerte finansielle instrumenter som foregår internt på en forvalterkonto. Man kan tenke seg at investor A i figuren ovenfor overdrar hele sin portefølje av forvalterregistrerte finansielle instrumenter til S, og deretter til B, som begge er kunder av samme forvalter (Y), og dermed på samme måte som A har sine beholdninger av finansielle instrumenter plassert på forvalter Ys konto i Z. En slik «kontointern» dobbeltsalgskonflikt måtte inntil nylig løses etter ulovfestet rett.8 Ved ny § 7‑5 i verdipapirregisterloven, tilføyd ved lov 16. mars 2007 nr. 11 (som trådte i kraft umiddelbart), er imidlertid den ulovfestede rettsvernsregelen kodifisert.9 Den nye bestemmelsen fastsetter at disposisjoner over forvalterregistrerte finansielle instrumenter «får rettsvirkninger etter §§ 7‑1 og 7‑2 når forvalteren får melding om disposisjonen».10

Bakgrunnen for at melding til forvalteren – notifikasjon – er valgt som rettsvernsakt/sikringsakt, er at det er nærliggende å likestille forvalterregisterte finansielle instrumenter med formuesgoder som er til forvaring hos en tredjemann.11 Forvalterregistrering innebærer som nevnt at en investors beholdninger av fondsaktiva står plassert på en konto tilhørende et annet rettssubjekt. Med andre ord blir investor å regne som deponent, mens forvalter regnes som en depositar. Det deponerte gods er beholdningene i det utstedende verdipapirregisteret – dvs. de elektroniske registeroppføringene («book-entries»).12 Den alminnelige rettsvernsakt/sikringsakt for slike deponerte formuesgoder er melding til – notifikasjon av – depositaren.13

Ved lovendringen har man fjernet eventuell tvil hva angår spørsmålet om ekstinktive erverv av forvalterregistrerte finansielle instrumenter i det hele tatt kan finne sted ved kontointerne dobbeltsalg, samt rundt hva som i så fall var den relevante sikringsakt. Imidlertid gjenstår en del spørsmål. Først og fremst sier hverken loven eller forarbeidene noe om hva mer som er påkrevet for at ekstinksjon skal kunne inntreffe. Hva skal eksempelvis til for at det grunnleggende kravet til god tro er oppfylt? I kapittel 2 vil denne artikkelen gjennom et tenkt eksempel ta for seg hvilke krav som trolig må innfortolkes i den nye lovbestemmelsen, dersom man som rettsanvender står overfor spørsmål om ekstinksjon i en «kontointern» dobbeltsalgskonflikt.

Et annet spørsmål som heller ikke er behandlet i forarbeidene, er bestemmelsens anvendelsesområde. Gjelder den nye § 7‑5 bare konflikter mellom kontointerne erverv, eller åpner bestemmelsen for at et kontointernt erverv kan ekstingvere også eldre kontoeksterne erverv? Gjennom et tenkt eksempel vil artikkelen belyse denne problemstillingen i kapittel 3.14

2 Hvilke krav må innfortolkes i verdipapirregisterloven § 7‑5 for at ekstinksjon skal inntreffe?

2.1 Innledning

Med utgangspunkt i figuren under pkt. 1 ovenfor kan man tenke seg at investor A totalt eier 1000 finansielle instrumenter av typen X, som er forvalterregistrert på forvalter Ys konto i det norske verdipapirregisteret Z. Den 10. januar selger investor A de nevnte 1000 X til erverver S, som i stedet for å få overført fondsaktivaene til en annen konto i Z, fortsatt lar dem være forvalterregistrerte på Ys konto i Z. Den 15. januar selger A den samme beholdningen (1000 X) til erververen B, som i likhet med A og S er kunde av forvalter Z, og heller ikke B ønsker derfor å få de finansielle instrumentene «flyttet» (gjennom registrering) til en annen konto i Z. Det oppstår her en «kontointern» dobbelsuksesjonskonflikt mellom de to erververne S og B om eiendomsretten til de finansielle instrumentene, hvor spørsmålet er om B kan ekstingvere S’ tidligere erverv.

Det alminnelige utgangspunkt er at en avhender ikke kan overdra større rett enn han selv har. I dobbeltsuksesjonskonflikter gjelder et hovedprinsipp om «først i tid – best i rett», som er avledet av den nettopp nevnte hovedregel. Prinsippet innebærer at det ved konflikter mellom to eller flere konkurrerende rettigheter i et formuesgode som alle er utledet fra samme avhender, i alminnelighet er den eldste rett som vinner frem.

Dette er imidlertid bare et utgangspunkt som må modifiseres i lys av reglene om ekstinktive erverv. Det finnes en rekke lovfestede og ulovfestede regler som gir en avtaleerverver mulighet til å utslukke en eldre stiftet rett ved godtroekstinksjon.15 For at ekstinksjon skal kunne inntreffe, må under alle ekstinksjonsreglene visse grunnleggende krav – ekstinksjonsbetingelsene – være oppfylt. Avhender må ha vært legitimert, og den yngre erverver må være i god tro. I tillegg må den yngre erverver ha gjennomført en relevant sikringsakt.

Det følger som nevnt nå av verdipapirregisterloven § 7‑5 første ledd første punktum, jf. § 7‑1 første ledd, at dét kontointerne erverv forvalter først får melding om, går foran eldre erverv. Med andre ord er «kontointern» ekstinksjon mulig, og sikringsakten er notifikasjon av forvalteren. I vårt eksempel betyr dette at siden også B etter transaksjonen med A fortsatt skal la de 1000 finansielle instrumentene av typen X være forvalterregistrert, må han – dersom han skal vinne rett på S’ bekostning – sørge for å gi melding til forvalteren Y om sitt erverv. Dersom B ikke notifiserer forvalteren om transaksjonen, vil det i forholdet mellom S og B med andre ord være hovedregelen om først i tid, best i rett som må gjelde.

Hverken lovens ordlyd eller forarbeidene er imidlertid helt klare når det gjelder innholdet av de andre alminnelige vilkår for ekstinksjon etter verdipapirregisterloven § 7‑5. På hvilken måte må avhenderen ha vært legitimert ved overdragelser av forvalterregistrerte finansielle instrumenter? Hvilke omstendigheter må erververens gode tro omfatte?

2.1.1 Ekskurs: Hva skal til for at spørsmål om ekstinksjon skal oppstå? Generisk bestemte og individuelt bestemte finansielle instrumenter. Artsumulighet

Før jeg går nærmere inn på hva innholdet i ekstinksjonsvilkårene antakelig må være, kan det være grunn til å stille spørsmål om det i det tenkte eksempelet i det hele tatt kan sies å oppstå en konflikt. For at det skal bli relevant å drøfte muligheten for ekstinksjon, må ervervene være uforenlige, m.a.o. må begge ervervene gjelde det/de samme formuesgodet/formuesgodene.16 Er det virkelig slik at det er den samme beholdningen som overdras to ganger i den skisserte situasjon? Er det ikke heller slik at siden fondsaktiva er fullt ut fungible formuesgoder,17 og at et kjøp dermed som regel ikke vil angå spesifikke instrumenter, men kun et visst antall av et nærmere angitt finansielt instrument,18 vil (a) ervervene ikke angå samme beholdning fondsaktiva, og dermed (b) situasjonen i stedet for å være en tingsrettslig konflikt bare gi opphav til rene obligasjonsrettslige problemstillinger om oppfyllelse?19 I forarbeidene til verdipapirregisterloven er man inne på spørsmålet om grensen mellom generisk bestemte og individuelt bestemte finansielle instrumenter.20 Man kommer der frem til at dersom transaksjonen gjelder alle finansielle instrumenter som er utstedt av en viss type, vil rettsstiftelsen gjelde individuelt bestemte instrumenter. Etter mitt skjønn er dette imidlertid en for snever avgrensning; det må være nok at en eier avhender alle fondsaktivaene han har av en viss type (på en konto), også da vil overdragelsen angå individuelt bestemte formuesgoder.21 Så sant investor avhender alle de forvalterregistrerte fondsaktivaene han eier av en viss type, vil derfor enhver kontointern transaksjon – som jo er det interessante i denne sammenheng – gjelde individuelt bestemte formuesgoder.

Dette vil ikke bare gjelde dersom den avhendende investors fondsaktiva er de eneste av en viss art på forvalterkontoen. Også der avhenderens finansielle instrumenter er blandet sammen med andre investorers fondsaktiva av samme type på forvalterkontoen, vil det etter mitt syn være snakk om salg av individualiserte formuesgoder. Årsaken til dette er at forvalterregistrerte fondsaktiva må regnes som formuesgoder deponert i et regulært depot.22 I et regulært depot vil en sammenblanding av ulike deponenters formuesgoder hos depositaren medføre at det oppstår et såkalt tilfeldig sameie deponentene imellom.23 Dersom en investor i en slik situasjon overdrar sine i utgangspunktet ikke-individualiserbare fondsaktiva, overdrar han sin andel i den sammenblandede masse av identiske finansielle instrumenter.24 En slik sameieandel vil alltid være et individualisert formuesgode, så sant den totale sameiemassen er individualisert.25

Selv om to transaksjoner gjelder den samme mengde individuelt bestemte instrumenter, vil imidlertid konflikter sjelden oppstå. Fondsaktivas fungible karakter medfører at en rettighetskollisjon trolig bare vil komme på spissen dersom det ikke er mulig å skaffe til veie flere identiske instrumenter i markedet (artsumulighet), eller der forvalter har rotet bort verdiene og ikke er i stand til å gjøre opp for seg. I forlengelsen av dette kan det nevnes at det har vært hevdet at selv om to overdragelser i utgangspunktet kun gjelder generisk bestemte finansielle instrumenter, oppstår det ved slik artsumulighet antakelig en rettighetskollisjon mellom de to ervervene – som om det var snakk om individuelt bestemte instrumenter.26 Konflikter knyttet til dobbeltsalg av registrerte finansielle instrumenter – også forvalterregistrerte – vil derfor sannsynligvis bare oppstå ved transaksjoner som gjelder instrumenter som er vanskelige å oppdrive i markedet.

2.2 På hvilken måte må avhenderen ha vært legitimert ved overdragelser av forvalterregistrerte finansielle instrumenter?

For at en avtalerverver skal kunne ekstingvere en tidligere stiftet rett, er det som nevnt et alminnelig vilkår at den avhender som erververen utleder sin rett fra, utad var legitimert som rettighetshaver. Begrunnelsen for dette er at det først er dersom avhenderen objektivt sett rent faktisk fremstod som rettighetshaver, at en erververs forventninger til avtalens innhold anses så beskyttelsesverdige at han kan utslette den egentlige retts-innehavers (i dette tilfellet den tidligere erververs) rett.27 Kravet har kommet til uttrykk mange steder i lovgivningen, bl.a. i godtroloven § 1, hvor det heter at en løsøreting må bli solgt av «den som sitter med tingen», for at erververen skal kunne ekstingvere rette eiers rett.

Hva skal så til for at en avhender kan sies å ha vært legitimert til å råde over forvalterregistrerte finansielle instrumenter?

Som tidligere nevnt må forvalterregistrerte fondsaktiva regnes som gods deponert hos en tredjemann. Når formuesgoder er til forvaring hos en utenforstående tredjeperson på denne måten, vil det være tredjemannen – depositaren – som i de fleste tilfeller innehar den egentlige legitimasjon til å råde over tingen.28 En viss legitimasjon har imidlertid rette eier, ved at han er legitimert til å få levert ut sine eiendeler fra depositaren. Denne retten til å få utlevert det deponerte gods (utleveringslegitimasjonen/mottakerlegitimasjonen), er blitt kalt en middelbar besittelse av formuesgodene, mens depositaren har den umiddelbare sådanne.29 Det interessante spørsmål er imidlertid om denne besittelsen er relevant i vurderingen av hvorvidt deponenten er legitimert til å råde over det deponerte gods.

Når det gjelder vanlig løsøre, følger det som nevnt av godtroloven § 1 at det er et vilkår for ekstinksjon at løsøretingen må bli solgt av «den som sitter med tingen», for at erververen skal kunne ekstingvere rette eiers rett. Etter ordlyden skulle man tro at en deponent vanskelig kan være legitimert i lovens forstand til å råde over deponert løsøre. I lovens forarbeider har man imidlertid utdypet innholdet i dette kravet nærmere:

«Som utgangspunkt må det kreves at avhenderen nærmest har tingen fysisk i hende på en selvstendig måte, og at han har en ytre enerådighet over den. Men etter departementets mening bør en person i visse tilfelle anses legitimert til å rå over tingen med virkning som nevnt i § 1, selv om han ikke fysisk har den hos seg. … I denne forbindelse kan nevnes at også såkalt middelbar besittelse – dvs. hvor det er en tredjemann som sitter med tingen på avhenderens vegne – etter tilhøva vil kunne godtas som besittelse i forhold til § 1. Et krav her må imidlertid være at denne personen står under avhenderens ordre med hensyn til utlevering.»30

En deponent vil altså kunne være legitimert til å råde over deponert løsøre dersom han kan kreve å få det deponerte gods utlevert.31

Også for verdipapirer er legitimasjonen primært knyttet til den fysiske og umiddelbare besittelse, jf. gjeldsbrevloven § 13: «Den som har eit omsetningsgjeldsbrev i hende, er legitimera til å rå over det … so framt det er eit ihendehavargjeldsbrev.» Dersom et ihendehavergjeldsbrev er deponert hos en utenforstående tredjemann, vil det dermed være depositaren som først og fremst er legitimert til å råde over det. Imidlertid er det også for slike formuesgoders vedkommende antatt at en deponents middelbare besittelse kan danne grunnlaget for legitimasjon til å råde over det deponerte som eier.32

Selv om den middelbare besittelse ikke innebærer et særlig sterkt ytre skinn av rett, må nok denne regelen – at en deponent i egenskap av å være middelbar besitter er legitimert til å råde over det deponerte – antas å gjelde for deponerte formuesgoder i alminnelighet.33

Hvis man så retter fokus mot forvalterregisterte fondsaktiva, er det da altså først og fremst forvalter, gjennom sin umiddelbare besittelse, som vil være legitimasjonshaver.

Man kan sette spørsmålstegn ved hvorvidt det ligger særlig legitimasjon i å ha finansielle instrumenter stående på ens konto i det utstedende register, til forskjell fra andre ordninger med rettighetsregister, hvor det nettopp er slik at avhenders legitimasjon er knyttet til registerinnholdet.34 I motsetning til eksempelvis grunnboken er verdipapirregisteret ikke åpent for offentlig innsyn,35 og registreringen innebærer da ingen umiddelbar legitimasjon overfor omverdenen. Kontohaverens legitimasjon ligger snarere i at han gjennom registeroppføringen fremstår som «berettiget» til overfor registeret å melde registreringer om overdragelser fra sin konto til en annen (kontoeksterne transaksjoner). Denne legitimasjonen viser seg imidlertid for erververen først når (den kontoeksterne) overdragelsen rent faktisk blir gjennomført i verdipapirregisteret.36

Investors legitimasjon, hvilket er det interessante i denne sammenheng, vil altså ligge i den praktiske rådighet over de finansielle instrumentene, eksempelvis ved å kunne gi forvalter ordre om å gjennomføre overdragelser i hans navn, eller å få fondsaktivaene «utlevert» ved en overføring til sin egen enkeltkonto i utstederregisteret. Med andre ord har investor A i vårt eksempel en middelbar besittelse av de 1000 fondsaktivaene av typen X, og han vil da kunne være legitimert til å råde over dem.

2.3 Hvilke omstendigheter må den yngre erververens gode tro omfatte?

Som nevnt er det også et alminnelig vilkår for avtaleekstinksjon at den yngre erververen var i aktsom god tro. Dersom den yngre erververen i et dobbeltsalgstilfelle – på tross av avhenderens objektive legitimasjon – selv hadde en subjektiv viten om den tidligere overdragelse, er han ikke beskyttelsesverdig nok til å kunne ekstingvere den eldre erververens rett. Med «aktsom» god tro menes at selv om erververen rent faktisk ikke kjente til avhenderens manglende rett, må han heller ikke kunne bebreides for denne uvitenheten.

Kravet til god tro som vilkår for avtaleekstinksjon har kommet til uttrykk i en rekke lovbestemmelser.37 For registrerte finansielle instrumenters vedkommende ble det i forarbeidene til verdipapirregisterloven drøftet hvorvidt det var hensiktsmessig å stille opp et krav om god tro ved ekstinktive erverv av disse formuesgodene. Siden et salg av finansielle instrumenter som oftest vil være en genuskontrakt,38 samt at transaksjonen i alminnelighet vil foregå anonymt, mente Verdipapirsentrallovutvalget at kravet til god tro sjelden ville komme på spissen.39 Etter departementets syn var det imidlertid ikke grunn god nok til ikke å stille opp god tro som vilkår for ekstinksjon, at kravet som regel ville være oppfylt.40 Derfor heter det i verdipapirregisterloven § 7‑1 at en yngre erverver, ved overdragelser fra én konto til en annen i det utstedende registeret, ikke kan ekstingvere en eldre erververs rett dersom han «kjente eller burde kjent til den eldre rettigheten».

Når det gjelder det nærmere innhold av kravet, nærmere bestemt hvilke faktiske forhold den gode tro må dekke, utdypes dette i forarbeidene. I en høringsuttalelse fra Justisdepartementet, som Finansdepartementet i egenskap av ansvarlig departement sluttet seg til, ble det ytret følgende:

«Som fremhevet av utvalget er finansielle instrumenter normalt å anse som generiske ytelser … . At X selger 1000 aksjer i selskap Y til A, er ikke til hinder for at han senere selger 1000 aksjer i Y til B, og at begge handler blir oppfylt etter avtalen. At en aksjeeier selger samme type aksjer til flere kjøpere på samme tid, må antas å forekomme svært ofte og det ligger normalt intet irregulært i denne formen for «dobbeltsalg». Det gjelder selv om avhenderen på avtaletidspunktet ikke besitter nok aksjer til å oppfylle alle de kjøpsavtaler som er inngått; normalt ville avhenderen kunne kjøpe flere aksjer, slik at begge handler kan oppfylles i tide. At B kjenner til Xs tidligere salg av aksjer til A, gir dermed ikke i seg selv B noen grunn til å anta at X ikke vil kunne oppfylle begge kjøpsavtaler. I utgangspunktet bør derfor ikke Bs kjennskap til avtalen mellom X og A medføre at B mister sin rett. En mulig løsning kan være en regel om at B mister sin rett hvis X ikke klarer å oppfylle begge avtalene, og B forsto eller burde forstått at gjennomføringen av hans egen avtale sannsynligvis ville medføre at den først inngåtte avtale ikke ble oppfylt. Med en slik regel vil det ikke være nødvendig å ta stilling til om det tidligst stiftede ervervet er «individuelt bestemt»».41

Som tidligere nevnt vil skillet mellom individuelt bestemte og generisk bestemte instrumenter trolig i praksis ikke få betydning for hvorvidt det kan oppstå en rettighetskollisjon i form av et dobbeltsalg eller ikke. Det sentrale vil heller være om det er mulig for avhenderen å oppfylle begge avtalene, eller om det foreligger artsumulighet. Departementet er her inne på noe av det samme, når det uttales at det ved vurderingen av den senere erververs gode tro ikke vil være nødvendig å gå inn på grensedragningen mellom de to typer av instrumenter (generisk bestemte og individuelt bestemte), da vurderingen uansett vil knytte seg til hvorvidt den yngste erverver burde kjent til at oppfyllelsen overfor ham sannsynligvis ville umuliggjøre gjennomføring av en tidligere inngått avtale. Antakelig kan man si at dette er en regel som gjelder for å oppfylle kravet til god tro ved dobbeltsalg av fungible formuesgoder mer generelt. Det er slik at godtrosubjektet må være i god tro om de uregelmessigheter som heftet ved hans adkomst.42 Ved konflikter grunnet dobbeltsalg av fungible formuesgoder, individuelt eller generisk bestemte, ligger «uregelmessigheten» som fører til at spørsmålet om kollisjonsvern oppstår, i artsumuligheten, altså at oppfyllelsen overfor den yngre erverver hindrer oppfyllelse overfor den eldre.43 Det er derfor mer generelt ikke det faktum at avhenderen har solgt en mengde fungible varer to ganger, men derimot at dette fører til manglende oppfyllelse overfor erververen som var først i tid, som den senere erverver må være i god tro om.

Når det gjelder forvalterregistrerte finansielle instrumenter og «kontointerne» dobbeltsalg, ble kravet til god tro ikke problematisert i forarbeidene til verdipapirregisterloven § 7‑5. Etter min oppfatning må imidlertid innholdet i godtrokravet være det samme som ved investorregistrerte finansielle instrumenter. For at den yngre erverver B i vår kontointerne eksempelkonflikt (som for øvrig gjelder individuelt bestemte instrumenter) skal kunne ekstingvere den eldre erverver S’ rett til de 1000 finansielle instrumentene av typen X, må han derfor være aktsomt uvitende både om at avhenderen, investor A, allerede har solgt den samme beholdningen til S, og at oppfyllelsen overfor ham sannsynligvis medfører at avtalen overfor S ikke kan gjennomføres.

For ordens skyld nevnes at den gode tro ikke bare må foreligge på avtaletidspunktet, men også ved gjennomføringen av sikringsakten.44 Sikringsakten er som nevnt melding til forvalter, og forvalter skal selv fastsette regler for når en overdragelse anses notifisert, jf. verdipapirregisterloven § 6‑3 sjette ledd.45

3 Bestemmelsens anvendelsesområde: Åpner verdipapirregisterloven § 7‑5 for at et kontointernt erverv kan ekstingvere et eldre kontoeksternt erverv?

3.1 Innledning

Som nevnt innledningsvis kan man spørre om den nye § 7‑5 er avgrenset til de kontointerne konflikter, eller om den også åpner for at et yngre kontointernt erverv kan vinne rett på bekostning av et eldre kontoeksternt sådant. Svaret på dette må antakelig være at bestemmelsen som sådan ikke kan være begrenset til de kontointerne tilfeller, men at det kan tenkes spesialtilfeller hvor ekstinksjon ikke kan finne sted.

3.2 Normalsituasjon: Det eldre kontoeksterne ervervet utledes direkte av investor

Igjen kan man tenke seg at A eier 1000 X som er plassert på forvalter Ys konto i Z. A selger først sine 1000 X til S, som skal registrere instrumentene enten på sin egen enkeltkonto eller på en annen forvalterkonto i Z, og deretter til B, som også er kunde av As forvalter Y. Dersom B notifiserer Y om ervervet før S har fått registrert instrumentene på sin konto i Z (og dermed ikke har fått rettsvern for sitt erverv, jf. forutsetningsvis verdipapirregisterloven § 7‑1), kan det – forutsatt at A var legitimert og B var i god tro – neppe være noe i veien for at B ekstingverer S’ kontoeksterne erverv. Ordlyden i § 7‑5 dekker også en slik konflikt, og jeg kan ikke se at det forligger andre holdepunkter for en motsatt slutning. I utgangspunktet kan derfor et kontointernt erverv vinne rett på bekostning av et kontoeksternt.

3.3 Spesialtilfelle: Det eldre kontoeksterne ervervet utledes gjennom forvalter som investors fullmektig

Situasjonen blir trolig annerledes dersom det første ervervet utledes gjennom forvalter som investors fullmektig. Inspirasjonen kommer fra Sverige, hvor Walin nevner en «konkurranse»:

«mellan en överlåtelse till utomstående som förvaltaren enligt ägarens önskemål genomfört och en överlåtelse som ägaren gjort på egen hand och underrättat förvaltaren om. Ifall förvärvaren i förra fallet inte anmäler sitt fång omedelbart för registrering kan underrättelsen till förvaltaren om det andra fånget ha kommit denne till handa innan det förra anmälts för registrering».46

I denne situasjonen er det eldste ervervet fortsatt kontoeksternt, men det er stiftet gjennom en avtale med forvalter som investors fullmektig. Det yngste ervervet er, som i normalsituasjonen, kontointernt og stiftet gjennom en avtale med investor selv. Faktum i konflikten trenger å utdypes noe og eksemplifiseres før jeg tar fatt på selve løsningen av den.

3.3.1 Nærmere forklaring av faktum. Eksempel

Som tidligere kan man tenke seg at investor A eier 1000 finansielle instrumenter av typen X, som er forvalterregistrert på forvalter Ys konto i utstederregisteret Z. A gir så forvalter Y i oppdrag å selge hele sin beholdning av X. Y oppnår kontakt med S, som ikke er kunde av forvalter, og hvor meningen er at S skal få fondsaktivaene overført til sin enkeltkonto i Z. Kjøpsavtalen inngås 5. januar, men overdragelsen meldes ikke umiddelbart til registrering i utstederregisteret Z, og det meldes heller ikke fra til A om at fondsaktivaene er solgt. Den illikvide investor A er imidlertid desperat etter å bli av med sin beholdning av X, og i uvitenhet om at salget til S allerede er gjennomført, foretar han 6. januar på egen hånd en overdragelse til B, som i motsetning til S er kunde av forvalter, og hvor meningen er at salget kun skal innebære en intern postering i forvalters register; altså en kontointern transaksjon. Samme dag, og før fondsaktivaene ved registrering er overført fra forvalterkontoen til S’ enkeltkonto i Z i henhold til avtalen mellom Y (som fullmektig for A) og S, notifiseres forvalter Y om Bs erverv.

Dersom det forutsettes at A var legitimert, og at B var i god tro, er det her mulig at B – slik som i normalsituasjonen nevnt ovenfor – ved notifikasjonen av forvalter Y kan ekstingvere S’ erverv i medhold av verdipapirregisterloven § 7‑5? S har jo ennå ikke registrert overdragelsen i utstederregisteret Z og dermed – skulle man tro – ennå ikke fått rettsvern for sitt erverv (jf. forutsetningsvis verdipapirregisterloven § 7‑1 første ledd)? Man kan illustrere faktum på denne måten:

3.3.2 Forslag til løsning av konflikten

På bakgrunn av ordlyden i § 7‑5 skulle man tro at bestemmelsen åpner opp for ekstinksjon også i et tilfelle som det skisserte. Hvorvidt dette er den riktige løsningen er imidlertid noe uklart. Slik jeg ser det, er problemstillingens kjerne hvorvidt notifikasjon av forvalter også under disse omstendighetene kan regnes som en relevant sikringsakt. Walin synes å besvare dette bekreftende, i og med at hans standpunkt synes å være at B bør vinne rett til fondsaktivaene på bekostning av S.47 Man kan imidlertid spørre seg om dette kan være en riktig slutning, i alle fall hva angår norsk rett. Det er nemlig slik at de hensyn som begrunner notifikasjonens relevans som sikringsakt, i en slik situasjon ikke synes å ha særlig vekt. Til illustrasjon kan man tenke seg en tilsvarende situasjon som gjelder vanlig løsøre til forvaring hos en tredjemann:

Hesteelskeren A eier hesten X, men mangler egen stall. Derfor befinner hesten seg hos stalleieren Y. A gir Y i oppdrag å selge X, og Y inngår derfor 5. januar på vegne av A en avtale med sin venn oppdretteren S om overdragelse av hesten. S eier selv sin egen stall, og meningen er derfor at S skal få flyttet X til denne. Siden S’ tilhenger er til reparasjon, skal X imidlertid ikke bli hentet før 8. januar. A, som ikke er informert om overdragelsen, møter 6. januar sin gamle venn B, som viser seg å være svært interessert i å kjøpe X. A overdrar hesten til B, og samme dag, dvs. to dager før hesten X skal bli hentet av S, notifiseres Y om at X er overdratt til B.

I et slikt tilfelle kan notifikasjonen neppe være en relevant sikringsakt som gjør det mulig for den yngre erverver B å ekstingvere. En sikringsakt, og dermed avtaleekstinksjon, forutsetter trolig i alminnelighet at erververen ved iakttakelsen av den må få overført avhenderens legitimasjon til seg.48 For at erververen ved sin avtale skal være beskyttelsesverdig nok til å kunne ekstingvere rette eiers rett, bør han selv ha sikret sin egen rett mot ekstinksjon,49 og en slik sikkerhet mot rettstap oppnår han først i det øyeblikk han selv er blitt legitimert. Først da har han sikret seg mot faren for at også andre tredjemenn i god tro kan vinne rett til tingen.

Når notifikasjon godtas som sikringsakt for disposisjoner over gods til forvaring hos en tredjemann, er det antakelig fordi handlingen innebærer at overdragerens middelbare besittelse (og dermed myndigheten til å få godset utlevert eller til å gi den umiddelbare besitter ordre om eksempelvis å selge godset) overføres til erververen.50 I hesteeksempelet derimot, er denne middelbare besittelsen allerede overført fra A til S gjennom S’ avtale med Y av 5. januar. Det er etter denne avtaleinngåelsen S, og ikke lenger A, som overfor Y har rett til å kreve hesten utlevert. Notifikasjonen av Y som B foretar 6. januar har dermed ikke den samme legitimasjonsoverførende effekt, og kan derfor ikke være noen relevant sikringsakt. Dersom B skal kunne ekstingvere S’ eldre erverv, må han sørge for å få selve gjenstanden, dvs. hesten, i sin umiddelbare besittelse før S.

På samme måte kan ikke B i vårt eksempel med forvalterregistrerte finansielle instrumenter ekstingvere S’ erverv ved å notifisere forvalteren. Den middelbare besittelsen av fondsaktivaene er ved avtalen som Y på As vegne har inngått med S allerede overført til sistnevnte, og Bs notifikasjon medfører dermed ikke at ekstinksjonsvilkåret om legitimasjonsoverføring er oppfylt. For at B skal ekstingvere S’ eldre stiftede rett kreves at fondsaktivaene «overføres» fra Ys forvalterkonto til ham (hans enkeltkonto) eller til en annen forvalterkonto, gjennom registrering i det utstedende register.

Etter mitt skjønn må antakelig den riktige løsningen derfor være at verdipapirregisterloven § 7‑5 i den skisserte situasjon må tolkes innskrenkende, slik at S’ derivative og kontoeksterne erverv med grunnlag i avtalen med forvalter Y (som Y inngår på As vegne) har et relativt vern overfor etterfølgende kontointerne overdragelser utledet fra A allerede fra avtaletidspunktet – selv om ervervet ikke er registrert i det utstedende registeret.51

Litteraturliste

Afrell/Wallin-Norman 2005: Afrell, Lars og Karin Wallin-Norman, «Direct or Indirect Holdings – a Nordic Perspective», Uniform Law Review, 2005 s. 277–284

Andenæs 1999: Andenæs, Mads Henry, Konkurs, 2. utg. (Oslo 1999)

Arnholm 1974: Arnholm, Carl Jacob, Privatrett III. Almindelig obligasjonsrett, 2. utg. (Oslo 1974)

Augdahl 1978: Augdahl, Per, Den norske obligasjonsretts almindelige del, 5. utg. (Oslo 1978)

Bang-Pedersen 2004: Bang-Pedersen, Ulrik Rammeskow, «Rettigheder over værdi-papirer. Individualisering og sikringsakt», Juristen, 2004 s. 176–189

Berg 1999: Berg, Borgar Høgetveit, «Rettsvern for lausøyrekjøp – avtale eller overlevering (tradisjon)?», Jussens venner, 1999 s. 1–30

Brækhus/Hærem 1964: Brækhus, Sjur og Axel Hærem, Norsk tingsrett (Oslo 1964)

Brækhus 1998: Brækhus, Sjur, Omsetning og kreditt 3 og 4. Omsetningskollisjoner I og II (Oslo 1998)

Elmer/Skovby 1999: Elmer, Michael og Lise Skovby, Ejendomsretten 1, 4. udg. (Køben-havn 1999)

von Eyben 1983: von Eyben, W.E., Formuerettigheder, 7. udg. (København 1983)

Falkanger 1990: Falkanger, Thor, Tingsrettslige arbeider, 3. utg. (Oslo 1990)

Falkanger 1999: Falkanger, Aage Thor, God tro (Oslo 1999)

Göranson 1985: Göranson, Ulf, Traditionsprincipen (Uppsala 1985)

Hagstrøm 2003: Hagstrøm, Viggo, Obligasjonsrett (Oslo 2003)

Hessler 1973: Hessler, Henrik, Allmän sakrätt. Om det förmögenhetsrättsliga tredjemansskyddets principer (Stockholm 1973)

Håstad 1985: Håstad, Torgny, «Några problem rörande panträtt i en värdepappersdepå» i Rättsvetenskapliga studier i civilrätt och processrätt. Festskrift til Henrik Hessler, Torgny Håstad (red.) (Stockholm 1985) s. 309–342

Håstad 2000: Håstad, Torgny, Sakrätt avseende lös egendom, 6. uppl. (Stockholm 2000)

Illum 1976: Illum, Knud, Dansk tingsret, 3. omarb. udg. v/Vagn Carstensen (København 1976)

Lilleholt 1999: Lilleholt, Kåre, Godtruerverv og kreditorvern, 3.utg. (Oslo 1999)

Lynge Andersen 1997: Lynge Andersen, Lennart, Peter Møgelvang-Hansen og Niels Ørgaard, Gældsbrevsloven med kommentarer (København 1997)

Lyngsø 1989: Lyngsø, Preben, Gældsbrevloven. Kommenteret af -, 3. udg. (København 1989)

Mortensen 2003: Mortensen, Peter, Indledning til tingsretten. Tredjemandskonflikter vedrørende løsøre (København 2003)

Poulsen 2006: Poulsen, Thomas Chr., «Forvalterregistrering og mellomleddsrisiko», Tidsskrift for Rettsvitenskap, 2006 s. 619–649

Tiberg/Lennhammer 1995: Tiberg, Hugo og Dan Lennhammer, Skuldebrev, växel och check, 7. uppl. (Stockholm 1995)

Undén 1976: Undén, Östen, Svensk sakrätt I. Lös egendom, 10. uppl. (Lund 1976)

Walin 1997: Walin, Gösta, Lagen om skuldebrev: gåvolagen, räntelagen, deposition, dödning, 2. uppl. (Stockholm 1997)

Walin 2001: Walin, Gösta, Finansiella instrument. Kontoföring och rättsverkningar (Stockholm 2001)

Wiik Johansen 2003: Wiik Johansen, Michal, «Ny lov om registrering av finansielle instrumenter», Nordisk tidsskrift for Selskabsret, 2003 s. 174–188

1Artikkelen bygger på tanker fra et avsnitt i en studentavhandling jeg skrev som vitenskapelig assistent ved Institutt for privatrett, Universitetet i Oslo, 2004–2005. I den forbindelse ønsker jeg å takke min veileder, professor dr. juris Mads Henry Andenæs, samt advokatfullmektig Vincent Tsang. Cand. jur. Fredrik Skribeland, LL.M., og stud. jur. Jørgen Samuelsen fortjener også en takk. Ansvaret for eventuelle feil og mangler er imidlertid fullt og helt mitt eget.
2Innenlandske investorers beholdninger av aksjer i norske selskaper må imidlertid registreres på enkeltkonto, jf. lov 13. juni 1997 nr. 45 om allmennaksjeselskaper § 4‑4 jf. § 4‑10, se Ot.prp. nr. 39 (2001–2002) Om lov om registrering av finansielle instrumenter (verdipapirregisterloven) s. 78–79. Det ble nylig vurdert om det skulle åpnes adgang for forvalterregistrering også på dette området, men hverken Forvalterregistreringsutvalget, Finansdepartementet eller Stortinget gikk inn for en slik utvidelse, se hhv. NOU 2005: 13 Om forvalterregistrering av aksjer i norske selskaper s. 37–51, Ot.prp. nr. 11 (2006–2007) Om lov om endringer i finanslovgivningen mv. (forvalterregistrering av aksjer, obligasjoner med fortrinnsrett, mv.) s. 25–27 og Innst. O. nr. 41 (2006–2007) Innstilling fra finanskomiteen om lov om endringer i finanslovgivningen mv. (forvalterregistrering av aksjer, obligasjoner med fortrinnsrett, mv.) s. 6.
3I artikkelen vil termene registrerte finansielle instrumenter, fondsaktiva og dematerialiserte verdipapirer brukes om hverandre, da det ikke er noen reell forskjell mellom innholdet i begrepene.
4Se NOU 2000: 10 Lov om registrering av finansielle instrumenter s. 88 første spalte.
5Jf. verdipapirregisterloven § 6‑3 første ledd.
6Se Ot.prp. nr. 39 (2001–2002) s. 69 første spalte.
7Termen «utstedende register» er ikke helt presis, det er jo ikke registeret som avgjør om finansielle instrumenter skal utstedes. Det er imidlertid slik at de finansielle instrumentene blir utstedt gjennom et verdipapirregister, og det er da vanlig å snakke om et «utstedende register» eller «issuer CSD» (Central Securities Depository), se eksempelvis Afrell/Wallin-Norman 2005 s. 279.
8Se NOU 2000: 10 s. 135-136 og s. 174-175.
9Se NOU 2005: 13 kapittel 12 og Ot.prp. nr. 11 (2006–2007) s. 35–41.
10Overskriften til § 7‑5, «Finansielle instrumenter innført i et verdipapirregister», er kanskje ikke helt presis. Muligens ville «Finansielle instrumenter registrert på forvalterkonto i et verdipapirregister» vært mer treffende.
11Se NOU 2005: 13 s. 65. Se også Poulsen 2006 s. 623 med videre henvisninger.
12Se Poulsen 2006 s. 624–625 med videre henvisninger. Med et slikt syn blir registeropp-føringene å regne som rettighetsbærere til de underliggende finansielle instrumentene (dvs. rettsforholdene mellom utstedere og investorer) på samme måte som penger og fysiske verdipapirer er bærere av underliggende rettsforhold.
13Se f.eks. Lilleholt 1999 s. 69, forutsetningsvis også Brækhus 1998 s. 286–287. Fra dansk rett kan nevnes Mortensen 2003 s. 187. For svensk rett viser det til avgjørelsen i NJA 1931 s. 741, samt Håstad 2000 s. 66–67 og Hessler 1973 s. 214 (i og for seg også s. 125).
14For oversiktens skyld nevnes at en rekke «tredjemannskonflikter» knyttet til forvalterregistrerte finansielle instrumenter fortsatt må løses etter ulovfestet rett. Som et eksempel kan man nevne spørsmålet om hvorvidt investorer har separatistrett til forvalterregistrerte finansielle instrumenter i tilfelle av forvalters konkurs – såkalt «mellomleddsrisiko». For en behandling av dette spørsmålet etter norsk rett, se Poulsen 2006 s. 619–649. For dansk rett, se Bang-Pedersen 2004 s. 177–182. Et annet eksempel er pant: Kan man rettsgyldig stifte avtalepant i forvalterregistrerte finansielle instrumenter? Se nærmere NOU 2005: 13 s. 69.
15Jf. eksempelvis tinglysningsloven § 20, godtroloven § 1, gjeldsbrevloven §§ 14 og 29.
16Se bl.a. Lilleholt 1999 s. 18.
17Se Brækhus 1998 s. 167–168 og s. 275. Med fungible ting menes gjenstander som vanligvis bestemmes etter antall, mål eller vekt, og hvor ethvert eksemplar kan tre i stedet for et annet (altså at alle eksemplarer av et formuesgode av en viss art er (kommersielt) utbyttbare med hverandre), se Brækhus/Hærem 1964 s. 8.
18Altså en generisk bestemt (artsbestemt) ytelse, se Brækhus 1998 s. 275. Om sondringen mellom generiske og individuelt bestemte tingsytelser, se eksempelvis Brækhus/Hærem 1964 s. 8.
19Se NOU 2000: 10 s. 126 første spalte. I denne retning også Brækhus 1998 s. 274–275.
20M.a.o. grensen mellom henholdsvis et kjøp som gjelder et visst antall finansielle instrumenter av en bestemt art, og et kjøp som angår spesifikke eksemplarer av den angitte type fondsaktiva. Se NOU 2000: 10 s. 131–132 og Ot.prp. nr. 39 (2001–2002) s. 111.
21Slik også Lilleholt 1999 s. 72.
22Se Poulsen 2006 s. 627–628. Om grensen mellom det regulære og det irregulære depot, se Andenæs 1999 s. 123–124.
23Se Andenæs 1999 s. 130. For svensk rett, se eksempelvis Göranson 1985 s. 513 og Undén 1976 s. 89. For dansk rett, se Illum 1976 s. 142.
24For den samme slutning hva gjelder deponerte fysiske verdipapirer, se Håstad 1985 s. 311–312.
25Se eksempelvis Håstad 2000 s. 163 og Göranson 1985 s. 511–512.
26Se Augdahl 1978 s. 429, som uttaler at: «Der kan oppstå kollisjon mellom genusløfter når vedkommende genus er begrenset og er utilstrekkelig til oppfyllelse av begge løfter. Her må man anvende tilsvarende regler som ved dobbeltsalg av bestemte ting.» For et tilsvarende syn i dansk rett, se Mortensen 2003 s. 169 (petit). I svensk rett virker man å være mer kritisk til en slik slutning, se Hessler 1973 s. 490–495 og forutsetningsvis Håstad 2000 s. 92.
27Se Brækhus 1998 s. 281.
28Det kan derfor tenkes at det kan oppstå hjemmelmannskonflikter ved at tredjemannen benytter denne legitimasjonen til å foreta urettmessige disposisjoner over godset som er betrodd ham. Eksempelvis ved at forvalter A i eget navn og for egen regning avhender forvalterregistrerte finansielle instrumenter som eies av investor H, til en erverver B. Denne problemstillingen skal ikke behandles nærmere her, men for dansk retts vedkommende se Bang-Pedersen 2004 s. 182–183.
29Se (fra svensk rett) bl.a. Hessler 1973 s. 100, Håstad 2000 s. 50 og Walin 1997 s. 171–172.
30Ot.prp. nr. 56 (1976–77) Om lov om godtroerverv av løsøre s. 35–36 (uthevet (med sperring) i originalteksten).
31Se Lilleholt 1999 s. 68.
32Slik Arnholm 1974 s. 55 og Lilleholt 1999 s. 143, selv om dette synes å være noe mer usikkert i norsk rett enn i de andre skandinaviske land, hvor slutningen virker å være uttrykk for sikker rett; se Lyngsø 1989 s. 98 og Lynge Andersen 1997 s. 86 (dansk rett) samt forutsetningsvis Walin 1997 s. 114–115 og Tiberg/Lennhammer 1995 s. 98 (svensk rett).
33Se von Eyben 1983 s. 236, med videre henvisninger.
34Se bl.a. Lilleholt 1999 s. 142–143 og Brækhus 1998 s. 281. For eksempelvis fast eiendoms vedkommende, se tinglysningsloven § 27.
35Se verdipapirregisterloven § 8‑2, jf. Ot.prp. nr. 39 (2001–2002) s. 118 annen spalte.
36Jf. Ot.prp. nr. 39 (2001–2002) s. 114 annen spalte. Se også Hagstrøm 2003 s. 887, Wiik Johansen 2003 s. 184, samt fra dansk rett forutsetningsvis Mortensen 2003 s. 163–164. Når det gjelder den gamle lov, se Brækhus 1998 s. 282.
37Se eksempelvis for fast eiendom tinglysningsloven § 21 første ledd, for løsøre godtroloven § 1 annet ledd, samt for fysiske verdipapirer gjeldsbrevloven § 14.
38Altså en kontrakt hvor oppfyllelse ikke utelukkende må skje med spesifikke fondsaktiva (individuelt bestemte formuesgoder), men et kjøp som kun angår et visst antall av et angitt finansielt instrument, som kan oppfylles med ethvert eksemplar av den angitte type fondsaktiva.
39Se Ot.prp. nr. 39 (2001–2002) s. 111, samt Wiik Johansen 2003 s. 184. Se også NOU 2000: 10 s. 132 annen spalte: «Utvalget vil for øvrig nevne at også god tro som vilkår for ekstinksjon kan være lite treffende når ervervet er knyttet til en genuskontrakt.» Som tidligere nevnt kan det imidlertid diskuteres hvorvidt forarbeidenes definisjon av «individuelt bestemte instrumenter» er for snever.
40Se Ot.prp. nr. 39 (2001–2002) s. 111 annen spalte.
41Ot.prp. nr. 39 (2001–2002) s. 108-109. Se liknende tanker hos Lilleholt 1999 s. 74.
42Se bl.a. Falkanger 1999 s. 111.
43Som nevnt kan også fungible gjenstander være individuelt bestemte, men selv om det foretas et dobbeltsalg av slike, vil avhenderen altså som regel allikevel kunne oppfylle overfor begge erververe.
44Se bl.a. Lilleholt 1999 s. 153, Brækhus 1998 s. 300 og Mortensen 2003 s. 181 (dansk rett).
45Etter mønster av at et verdipapirregister selv skal fastsette regler for når en rettighet anses registrert i registeret, jf. verdipapirregisterloven § 7‑1 fjerde ledd. I begge tilfeller skal imidlertid reglene godkjennes, hhv. av Kredittilsynet, jf. § 6‑3 sjette ledd annet punktum, og Finansdepartementet, jf. § 7‑1 fjerde ledd annet punktum.
46Walin 2001 s. 103.
47Walin 2001 s. 103, hvor det uttales at: «Det senare gjorda fånget bör stå sig».
48Se Brækhus 1998 s. 286-287 samt Falkanger 1990 s. 290-291. Se også Ot.prp. nr. 56 (1976-77) s. 38 annen spalte. Flere forfattere mener imidlertid det er nok at avhenderen blir fratatt sin rådighet, slik Lilleholt 1999 s. 68-69 og Berg 1999 s. 16-17. I den samme retning, Elmer/Skovby 1999 s. 167 (dansk rett).
49«Slik at muligheten for rettstap … blir stengt», se Brækhus 1998 s. 286. Fra dansk rett se von Eyben 1983 s. 237–238 og 335, Mortensen 2003 s. 128–129 og 133, Elmer/Skovby 1999 s. 166 samt Bang-Pedersen 2004 s. 183.
50Noe Brækhus 1998 s. 287 synes å likestille med fysisk overlevering. Fra svensk rett, se -Hessler 1973 s. 100 og uttalelsene i NJA II 1986 s. 376.
51Tilsynelatende motsatt, som tidligere nevnt, Walin 2001 s. 103.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon