Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Leder
(side 321-322)
av Finn Grøstad
(side 323-344)
av Aage Thor Falkanger
Sammendrag

Den allmenne interessen for Nordområdene har økt betraktelig den siste tiden. Artikkelen redegjør for noen aktuelle folkerettslige spørsmål i Nordområdene, særlig om statusen til havområdene rundt Svalbard, delelinjen mot Russland og om mulige norske tiltak mot økt forurensingstrussel fra skipsfart i området. Forfatteren starter med en historisk redegjørelse for tidligere folkerettslige problemstillinger i nord - dels ut fra det syn at disse har interesse i seg selv, men vel så mye fordi kjennskap til historien er viktig for å ha full forståelse for dagens problemstillinger.1

Hvem eier fisket i de hålogalandske ytre allmenninger?
Et apropos til NOU 2005: 10 Lov om forvaltning av viltlevende marine ressurser (Havressursloven)
(side 345-364)
av Peter Ørebech
Sammendrag

Norsk rett anerkjenner den ytre allmenningen. Fisket er kystfolkets rettighet og ikke kun tålt bruk eller alminnelig handlefrihet. Fiskeretten i Finnmark er lovfestet (kgl.res. av 27. mai 1775). Fisket i Hålogaland har sitt utgangspunkt i gavebrevet av 1107 (réttarbót). Etter at NL 3-12-1 ble opphevet, er hålogalendingenes rett til fiske sedvanerettslig fastslått. Hensikten med bestemmelsen var «å skape orden ved fordeling av godene. Man respekterer gamle sedvaner og gammel bruk». Et grunnleggende prinsipp i allmenningsretten er jevnlikhet (jafnheimild) for alle brukere i allmenningen. Formålet var således ikke å begrense deltakerretten. Stortinget har flere ganger siden 1999 enstemmig fastslått folkets rett til allmenningen: «Komiteen vil påpeke at fiskeressursene tilhører det norske folk, i fellesskap.» Fordi ingen suksesjonshandling har overført fisket til staten, tilhører fisket således folket.1

(side 365-374)
av Hans Petter Graver
Sammendrag

I artikkelen argumenterer forfatteren for at Fjordlaksformelen for legalitetsprinsippet, Rt. 1995 s. 530, er egnet som vurderingsnorm også i forhold til å avgjøre hvor langt domstolene bør gå i kontroll og overprøving av forvaltningens skjønn. Dette tilsier at vi åpent tar det utgangspunktet at spørsmålet om domstolene kan overprøve forvaltningens vurdering, må nyanseres blant annet ut fra hvilket område en befinner seg på, arten av inngrepet, hvordan det rammer, og hvor tyngende det er overfor den som rammes. Det er større grunn til overprøving av sanksjoner enn tillatelser, og større grunn til tilbakeholdenhet hvor forvaltningens mandat er å vareta viktige fellesskapshensyn i en situasjon med usikkerhet, som i spørsmål om helse og miljø, enn hvor individuelle interesser står mot mer diffuse almene hensyn, som i tvangssaker i velferdsforvaltningen. Også andre rettskildefaktorer enn loven selv må etter omstendighetene trekkes inn. De kryssende hensyn som avveiningen må skje innenfor, er på den ene siden hensynet til forvaltningens behov for handlingsfrihet og på den annen side borgernes rettssikkerhet.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon