Artikkelen diskuterer reglene for konstitusjonelle endringer og de mulighetene de gir for demokratisk innflytelse på utformingen av konstitusjoner. Endringsreglene i den norske grunnloven § 112 blir kritisert på teoretisk og komparativt grunnlag. Prosedyren skiller seg ut ved at det ikke kreves ett første vedtak før stortingsvalget. I kombinasjon med en praksis der forslag ofte blir fremsatt i mange alternativer, har det som konsekvens at det blir umulig å ha en debatt om hvilende grunnlovsforslag. Ettersom velgerne ikke kan vite hvem som vil hva i den videre politiske prosess, minker den demokratiske innflytelse på grunnlovsforslag før endelig vedtak i Stortinget. Veien mot den nye § 100 om ytringsfrihet blir brukt som illustrerende eksempel. Artikkelen avsluttes med noen forslag til mulige forbedringer av prosedyren for grunnlovsendringer.1