Alle individer har etter menneskeretten krav på beskyttelse mot overgrep. Statene har aktivitetsplikt for å hindre at enkeltindivider utsettes for krenkelser, og utførte krenkelser må forfølges (statenes positive plikter). Samtidig må prosessen mot mistenkte/overgriperen skje innenfor visse rammer (statenes negative plikter). Menneskerettighetsdomstolene har slått fast at avveiningen skal skje etter «fair balance»-prinsippet når det oppstår motstrid. Så langt har fokus på statenes positive plikter kommet i skyggen av de negative. Det har ført til at de uten sammenligning mest utsatte overgrepsofrene i vårt samfunn har falt utenfor menneskerettens effektive beskyttelse, samtidig som marginale rettigheter er utviklet for foretak, trikkesnikere, og skattesnytere som får noen tusen kroner i tilleggsskatt. Dette gir feil signaler om hva menneskeretten står for, og bidrar ikke til å gi menneskeretten den respekt og troverdighet den bør ha i samfunnet. Forfordeling av beskyttelsesverdige individer skal ikke skje på noe område, og i alle fall ikke innenfor menneskeretten. Utestengning av overgrepsofrene er uforenlig med ordlyden i menneskerettighetskonvensjonen, menneskerettens idégrunnlag, og Menneskerettighetsdomstolens avgjørelser. Fair balance-prinsippet må utvikles som overnorm og gis konkret innhold, og det må innføres prosesser hvor det blir mulig å foreta velfunderte avveininger mellom statenes positive og negative plikter. Overgrepsofrenes muligheter til å prøve sine menneskerettigheter må styrkes vesentlig.