Menneskerettighetsdomstolens dom mot Norge 9. november 2006 bidrar til å effektivisere det kontradiktoriske prinsipp ved å understreke nødvendigheten av reell adgang for forsvarer til å stille konkrete spørsmål til et vitne, selv om vitnet tilkjennegir at det ikke vil forklare seg. Både dommen og reelle hensyn tilsier videre at retten til krysseksaminasjon ikke er begrenset til vitneforklaringer som er det eneste eller helt sentrale bevis, slik Høyesterett en periode har lagt til grunn.