Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Leder
(side 1-2)
av Kåre Lilleholt
Vitenskapelig publikasjon
(side 3-20)
av Halvard Haukeland Fredriksen
Sammendrag

På samme vis som i nasjonal rett innebærer bruk av generalklausuler i EF- og EØS-retten at domstolene over-lates et betydelig skjønn. Det føres for tiden en prinsipiell diskusjon i Europa om rollefordelingen mellom EF-domstolen og nasjonale domstoler ved rasjonaliseringen av dette skjønnet. Bør EF-domstolen benytte generalklausulene til en domstolledet harmonisering av privatretten i Europa, eller bør den i stedet gi de nasjonale domstoler i medlemslandene større spillerom til å ivareta særtrekk ved de nasjonale privatrettsordener? Med utgangspunkt i forbrukeravtale-direktivets forbud mot «urimelige» standarvilkår, tar artikkelen sikte på å redegjøre for denne diskusjonen, samt hvilke følger den kan få for utviklingen av privatretten i Europa.

(side 21-32)
av Tore Lunde
Sammendrag

Artikkelen tek opp spørsmålet om dekning av «interne» sakskostnader for juridiske personar som er partar i prosessar for domstolane. Forfattaren stiller spørsmål ved om den såkalla forsiktighetslinja som vert lagt til grunn for krav om godtgjering for partens eige arbeid, også gjeld for juridiske personars interne kostnader.

(side 33-45)
av Ragna Aarli
Sammendrag

Domstolene har den senere tid vist en oppsiktsvekkende ny vilje til åpenhet for TV-overføringer. Forfatteren argumenterer for at en løsning med domstolsinitiert nettsending kan tilby en alternativ bildeoffentlighet med atskillig færre betenkeligheter og flere fordeler enn TV-sending fra rettslokalet. Dersom domstolene skal bygge tillit i en moderne rettsstat, må det erkjennes at nettrommet (cyberspace) er forum for en annen type kommunikasjon enn kringkastingseteren. Nettsendinger fra domstolene trenger ikke nødvendigvis å utelukke TV-sending fra rettslokalet. 1

(side 46-54)
av Morten Eriksen
Sammendrag

Alle individer har etter menneskeretten krav på beskyttelse mot overgrep. Statene har aktivitetsplikt for å hindre at enkeltindivider utsettes for krenkelser, og utførte krenkelser må forfølges (statenes positive plikter). Samtidig må prosessen mot mistenkte/overgriperen skje innenfor visse rammer (statenes negative plikter). Menneskerettighetsdomstolene har slått fast at avveiningen skal skje etter «fair balance»-prinsippet når det oppstår motstrid. Så langt har fokus på statenes positive plikter kommet i skyggen av de negative. Det har ført til at de uten sammenligning mest utsatte overgrepsofrene i vårt samfunn har falt utenfor menneskerettens effektive beskyttelse, samtidig som marginale rettigheter er utviklet for foretak, trikkesnikere, og skattesnytere som får noen tusen kroner i tilleggsskatt. Dette gir feil signaler om hva menneskeretten står for, og bidrar ikke til å gi menneskeretten den respekt og troverdighet den bør ha i samfunnet. Forfordeling av beskyttelsesverdige individer skal ikke skje på noe område, og i alle fall ikke innenfor menneskeretten. Utestengning av overgrepsofrene er uforenlig med ordlyden i menneskerettighetskonvensjonen, menneskerettens idégrunnlag, og Menneskerettighetsdomstolens avgjørelser. Fair balance-prinsippet må utvikles som overnorm og gis konkret innhold, og det må innføres prosesser hvor det blir mulig å foreta velfunderte avveininger mellom statenes positive og negative plikter. Overgrepsofrenes muligheter til å prøve sine menneskerettigheter må styrkes vesentlig.

Debatt
(side 55-59)
av Jørgen Aall
Sammendrag

Menneskerettighetsdomstolens dom mot Norge 9. november 2006 bidrar til å effektivisere det kontradiktoriske prinsipp ved å understreke nødvendigheten av reell adgang for forsvarer til å stille konkrete spørsmål til et vitne, selv om vitnet tilkjennegir at det ikke vil forklare seg. Både dommen og reelle hensyn tilsier videre at retten til krysseksaminasjon ikke er begrenset til vitneforklaringer som er det eneste eller helt sentrale bevis, slik Høyesterett en periode har lagt til grunn.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon