Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Leder
(side 385-386)
av Tore Schei
(side 387-396)
av Gunnar Aasland
Sammendrag

Med utgangspunkt i Kåre Lilleholts artikkel i Tidsskrift for Rettsvitenskap 2002 s. 62 om samme tema tar foredraget opp spørsmål om utformingen av Høyesteretts begrunnelser. Foredraget drøfter valget mellom generelle og mer konkrete begrunnelser i rettsspørsmål, bruken av obiter dicta og selve den rettslige argumentasjon. Spørsmålene søkes belyst gjennom eksempler fra Høyesteretts praksis.

(side 397-406)
av Steinar Tjomsland
Sammendrag

Det er skjedd en betydelig rettsutvikling siden strandlovsaken i 1970. I flere dommer har krav om erstatning etter Grunnlovens § 105 fra grunneiere i anledning permanente byggeforbud ikke ført frem. I et par nyere høyesterettsdommer heter det om vilkåret for erstatning ved rådighetsinnskrenkninger at inngrepet «må ha en slik karakter at det ut fra en helhetsvurdering vil være sterkt urimelig om inngrepet skal tåles». Hvorledes erstatningen skal utmåles dersom en rådighetsinnskrenkning anses som erstatningsbetingende, er i liten grad utredet. Forfatteren gjør gjeldende at erstatningen bør utmåles slik at den avdemper de virkningene av inngrepet som gjør at det er erstatningsbetingende. Det pekes på at Høyesterett i et par saker ikke har ansett inngrep som ekspropriasjon selv om det har foreligget visse elementer av rådighetsoverføring.

Biomangfoldutvalget foreslår å utvide særregelen om erstatning for natur-fredninger til å omfatte alle former for områdefredninger. Erstatningen skal imidlertid begrenses til det tap som grunneierne påføres ved at «igangværende bruk blir hindret eller den samlede drift av eiendommen blir vesentlig vanskeliggjort». Det foreslås i tillegg en supplerende tilskuddsordning for å kompensere restriksjoner på fremtidig bruksomlegging.1

(side 407-428)
av Jens Edvin A. Skoghøy
Sammendrag

De krav tvistemålsloven av 1915 §§ 53 og 54 stiller til søksmålsgjenstand, parts-tilknytning og søksmålssituasjonen, er i hovedsak videreført i tvisteloven av 2005 § 1‑3, men de er på enkelte punkter forutsatt oppmyket. Forarbeidene forutsetter også at de skal tilpasses samfunnsutviklingen. I artikkelen behandles noen grunnleggende sider ved de krav bestemmelsen stiller til søksmålsgjenstand, partstilknytning og søksmålssituasjonen.

Tvisteloven § 1‑3 inneholder en felles regulering av søksmålsbetingelsene for fastsettelses- og fullbyrdelsessøksmål. Etter bestemmelsen er det et vilkår for søksmål at gjenstanden har karakter av et «rettskrav». I forarbeidene er det presisert at dette uttrykket ikke bare omfatter rettighets- og pliktforhold, men også kompetanseforhold. Under tvistemålsloven av 1915 har det i rettspraksis vært oppstilt som vilkår at søksmålet gjelder nærmere definerte rettsspørsmål mellom bestemte rettssubjekter, og at det knytter seg til et konkret faktum. I forarbeidene er dette vilkåret forutsatt noe oppmyket.

For søksmål om menneskerettskrenkelser har det i rettspraksis etter tvistemålsloven vært lagt til grunn at søksmålet kan avvises dersom retten etter en preliminær materiell vurdering finner at det åpenbart ikke kan føre frem. Det har også vært lagt til grunn at et søksmål kan avvises dersom det ut fra en riktig forståelse av rettsreglene generelt ikke er mulig å få dom for saksøkerens krav. Da tvisteloven gir en generell adgang til å avgjøre åpenbart uholdbare søksmål ved forenklet domsbehandling, er det etter at tvisteloven har trådt i kraft, ikke behov for å opprettholde disse avvisningsgrunnene.

For søksmål om gyldigheten av begunstigende forvaltningsvedtak foreslo Tvistemålsutvalget en regel om tvungent prosessfellesskap slik at ikke bare det offentlige, men også den tilgodesette private part måtte saksøkes. Dette forslaget ble ikke fulgt opp av Justisdepartementet og Stortingets justiskomité. På denne bakgrunn har Høyesteretts kjæremålsutvalg lagt til grunn at det kan anlegges søksmål om gyldigheten av adopsjonsvedtak uten at den adopterte blir gjort til part, og at det også kan anlegges søksmål om gyldigheten av vedtak om barnebidrag uten at den tilgodesette blir saksøkt. Etter forfatterens syn er denne rettstilstand «temmelig meningsløs» og bør endres.1

(side 429-459)
av Magnus Matningsdal
Sammendrag

Artikkelen behandler hvilken betydning to -instansreformen har fått for Høyesterett. Selv om antallet straffesaker har blitt betydelig redusert, er tidsfordelingen mellom sivile saker og straffesaker i avdeling nesten den samme som den var før reformen. Dette viser at Høyesterett fortsatt ønsker å spille en sentral rolle ved utviklingen av strafferetten.

Et sentralt tema er hvilken veiledning Høyesterett i sine dommer gir for det praktiske rettslivet. Det uttales at Høyesterett i langt større utstrekning enn tidligere gir prinsipielle begrunnelser, og herunder kommer med generelle utsagn om straffenivå. Ved straffutmålingen er Høyesterett fortsatt noe forsiktig med å foreta småjusteringer, men Høyesteretts rolle tilsier at dette undertiden kan være nødvendig. I forhold til tilfeller hvor bare domfelte har anket over straffutmålingen, uttales det at Høyesterett bør være noe mindre tilbakeholden enn tidligere med å skjerpe straffen dersom dette finnes begrunnet. Videre omtales Høyesteretts nyere praksis i tilfeller hvor det gis «tilståelsesrabatt» eller straffen reduseres fordi behandlingen av saken har tatt for lang tid. Da forekommer det at Høyesterett for å oppfylle sin veiledningsoppgave først angir et utgangsnivå og deretter angir hvor mye straffen reduseres. Det anbefales at denne praksis fortsetter, men det er viktig at man tenker nøye gjennom både utgangsnivået og fradragets størrelse.

Som ledd i behandlingen av hvilken veiledning Høyesteretts avgjørelser gir for det øvrige rettslivet, gjengis også noen statistikker over dissensprosenten i Høyesterett. For straffesakene er den noe lavere enn for de sivile sakene. Siden 2001 har 92–93 % av dommene enten vært enstemmige eller avsagt under dissens 4–1.

I artikkelen behandles også i hvilken utstrekning Høyesterett kan prøve en ankegrunn som ikke har vært prøvd av lagmannsretten. Til gunst har Høyesterett prøvd anke over lovanvendelsen under skyldspørsmålet og saksbehandlingen, mens man hittil ikke har noe eksempel på at straffutmålingen er prøvd i et slikt tilfelle. Avslutningsvis anbefales det at dagens praksis stort sett bør fortsette, men det advares mot å redusere antallet sivile ankesaker.1

Litteratur
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon