Antallet klager til Menneskerettsdomstolen i Strasbourg har økt kraftig i de senere år. Til tross for sterk produksjons­økning har domstolen ikke klart å holde tritt med utviklingen. Resultatet har blitt lang saksbehandlingstid og store restanser.

Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) ble opprettet i 1959, men mottok få klager de første tiårene. Fra omkring 1980 har imidlertid antallet klager økt kraftig og akselererende. I 1990 kom det inn 5300 klager, i 2000 var tallet økt til 30 200, og i 2005 til 45 000 klager. EMD avgjorde i 2005 hele 43 000 klager, hvorav 42 000 ble avvist og 1225 avgjort ved dom. Dette er mer enn noe annet internasjonalt klageorgan kan vise til. Misforholdet mellom innkomne og avgjorte klager fra tidligere år har imidlertid ført til at 81 000 klager for tiden er ubehandlet. Veksten i antallet klager til EMD ventes dessuten å fortsette i årene som kommer.

Det er flere årsaker til den sterke økningen i klageantallet. Følgende faktorer fremstår som de viktigste:

Bevisstheten om internasjonale menneskerettigheter er sterkere i vår tid enn den var i 1960- og 70-årene. Dette har imidlertid ikke bare ført til økning i antallet berettigede klager, men i ennå større grad i antallet klager som avvises. For tiden avvises hele 95 % av klagene til EMD.

Utvidelsen av Europarådet i 1990-årene, ved at de østeuropeiske statene ble medlemmer, har økt potensialet for klager sterkt. For tiden kommer ca. to tre­deler av klagene fra østeuropeiske stater.

Selve konvensjonssystemet har også hatt betydning. EMDs dommer er rettslig bindende for medlemsstatene, og EMD kan, foruten å konstatere krenkelse, tilkjenne klageren erstatning. EMDs dynamiske tolking har nok også hatt betydning. EMD har derfor blitt offer for sin egen suksess.

EMD gjennomgår fortløpende sine rutiner for å øke effektiviteten. I tillegg har EMD valgt nye tilnærmingsmåter i likeartede saker som avdekker generelle svakheter ved det nasjonale rettssystemet:

I stedet for å behandle individuelle klager, har EMD forsøkt å rette opp systematiske feil ved nasjonal lovgivning ved å avsi en såkalt pilotdom. I Broniowski-dommen, som gjaldt krenkelse av den private eiendomsrett og berørte ca. 80 000 personer i Polen, påla EMD staten å rette opp krenkelsen overfor alle berørte. Dommen og oppfølgningen av den innebar at man oppnådde en samlet løsning og sparte klageorganene for et utall likeartede saker.

EMD har også påvirket statene til å reparere krenkelser, f.eks. i form av erstatning. Et utslag av dette er den såkalte Pinto-loven, som Italia har vedtatt. Den gir partene rett til erstatning dersom en sak ikke er blitt avgjort av domstolene innen rimelig tid. Forutsatt at erstatningen utgjør tilstrekkelig reparasjon, anser EMD ikke lenger klageren for å være offer for krenkelsen.

At hele 95 % av klagene til EMD avvises, er imidlertid et problem fordi det kan føre til feilprioritering av domstolens ressurser. De viktigste avvisningsgrunnene er at klagen mangler substans, og at klageren ikke har utnyttet nasjonale klagemuligheter. Her er det adskillig å vinne ved orientering om hva det kan klages over, prosessuelle vilkår etc. Slik informasjon bør gis av Europarådet for å sikre at klageretten ikke undergraves. Et informasjonskontor er allerede etablert i Warszawa, i Europarådets regi. Det har gitt løfterike resultater i form av færre, men bedre begrunnede klager. Statene bør i tillegg oppfordres til å etablere nasjonale organer som kan gi potensielle klagere effektiv reparasjon ved krenkelse av konvensjonen.

Europarådets medlemsstater vedtok i 2004 en tilleggsprotokoll (nr. 14), som har forenklede regler om saksbehandlingen i to typer klagesaker, nemlig de som åpenbart må avvises, og de som utvilsomt må føre frem. En krenkelse må dessuten ha påvirket klageren merkbart for at klagen skal behandles av EMD. Tanken er at EMD skal prioritere saker som er tvilsomme, men potensielt alvorlige. Protokollen blir ventelig ratifisert i løpet av inneværende år.

Å sette EMD i stand til å behandle klagene i samme takt som de kommer inn, vil imidlertid kreve tilførsel av menneskelige og økonomiske ressurser som neppe er å oppdrive. Det går dessuten en grense for hvor effektiv EMD bør være. Mange klager gjelder kompliserte forhold og krever inngående studier. At EMDs dommer er retningsgivende for nasjonale domstoler, krever at de blir utformet med omhu. Prioriteringer er derfor ikke til å unngå.

Utgangspunktet må være at det tjener menneskerettighetene bedre at EMD konsentrerer seg om potensielt alvorlige saker, enn at domstolen er tallmessig produktiv. Behovet for dette forsterkes ved at mange klager gjelder meget alvorlige forhold, som f.eks. drap og tortur.

Å styrke klageadgangen på nasjonalt plan og sette EMD i stand til å behandle klagesakene innen rimelig tid, er i første rekke en politisk oppgave. På kort sikt må målsettingen være å oppnå ratifisering av protokoll nr. 14. På lengre sikt er det neppe noen vei utenom et silingssystem for i det hele tatt å kunne opprettholde den individuelle klageretten.